Kjæreste uten forelskelse?

[AnonymBruker]

Leste her om dagen en kommentar eller ett innlegg (mulig det var her på forumet?) om ei som aldri hadde vært forelsket i samboeren. Hun var jo glad i han, og tror hun sa at hun elsket han, men hadde bare ikke vært forelsket.

Jeg har alltid slitt med forhold, blir ofte hodestups forelsket, og når "rusen" gir seg g ting ikke er så rosenrødt så ser jeg jo at ting ikke nødvendigvis ble oppfattet helt riktig. Og så fungerer det dårlig.

Er mange menn jeg har gitt opp, fordi jeg ikke har fått denne sterke forelskelsesfølelsen etter å ha møtt de 4-5 ganger. Men dette innlegget fikk meg da til å tenke litt. Er denne forelskelsen egentlig nødvendig?

Hvis jeg finner en fantastisk mann, som jeg trives å være sammen med, tenner seksuelt på, og alt klaffer, utenom forelskelsen, kan jeg da bygge ett forhold med denne mannen? Og er dette eventuelt vanlig? Om han er en bra person og en bra match, vil jeg jo bli glad i han, og sannsynligvis elske (aldri vært der selv), eller er jeg helt på villspor nå?

Hadde vært fint å høre noen andre sine meninger rundt dette!

[Gjest Gorgonzola]

Vet ikke hvor gammel du er eller hvilke erfaringer du har gjort deg så lang. Startinnlegget ditt er vel en slags pen omskriving av prinsessa som sitter og venter på ridderen som ankommer på sin hvite hest. Med andre ord: Du må lære deg selv å kjenne, bruke noe mer energi på det enn på hvordan en mann skal være eller hvordan en mann du treffer faktisk er.

Det handler om et dypdykk i seg selv for å finne ut hva du vil vektlegge, sette pris på, etterspørre, savne, dyrke, mislike, hate osv osv. Først da er det mulig å tilnærmelsesvis finne drømmepartneren.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner i alle fall 2 jenter som sier de aldri har vært forelska i den de er sammen med. Begge har vært sammen med typen i 3-4 år, er samboere og har det veldig fint. Kanskje det går bra, men tenker også at man kan savne den store forelskelsen...

[Gjest No_glitter]

Den store forelskelsen er for meg bare et blaff som kan gå over like mye som det kan føre videre til noe mer; ekte kjærlighet eller hva man nå skal kalle det. Jeg har prøvd begge deler; forhold med en jeg ikke var veldig forelsket i og forhold med en jeg ble forelsket i. I det første tilfellet må jeg si at vi hadde et fint forhold lenge, vi var oppriktig glad i hverandre men jeg følte liksom hele tiden at han var mer forelsket enn meg og det gjorde faktisk at jeg fikk følelsen av å ikke strekke til. Nå er jeg samboer med en jeg har blitt forelsket i - og er det fremdeles innimellom - og han sier at han har det på samme måten.

Jeg tror ikke forelskelsen er nødvendig for å kunne oppleve et flott forhold. Men jeg tror at balansen mellom de to i forholdet er viktigere enn man ofte tenker over. Hvis den ene parten er kjempeforelsket og den andre mer avbalansert og trygg på seg selv og følelsene kan det bli en mismatch som ødelegger. Et par jeg kjenner "ble til par" fordi hun var så forelsket i ham og jaktet på ham i flere år før hun klarte å "fange" ham. Han var glad i henne men var ikke forelsket og det endte med at de nesten gikk fra hverandre fordi de hadde så forskjellige utgangspunkter.

[Gjest TS]

Vet ikke hvor gammel du er eller hvilke erfaringer du har gjort deg så lang. Startinnlegget ditt er vel en slags pen omskriving av prinsessa som sitter og venter på ridderen som ankommer på sin hvite hest. Med andre ord: Du må lære deg selv å kjenne, bruke noe mer energi på det enn på hvordan en mann skal være eller hvordan en mann du treffer faktisk er.

Det handler om et dypdykk i seg selv for å finne ut hva du vil vektlegge, sette pris på, etterspørre, savne, dyrke, mislike, hate osv osv. Først da er det mulig å tilnærmelsesvis finne drømmepartneren.

TS her.

Tror nok du har misforstått (eller jeg har uttrykt meg feil). Er absolutt ikke slik at jeg sitter å vent5er på en prins som skal komme ridende! Men som jeg skrev har jeg liksom alltid vært på jakt etter den stormforelska følelsen, og hvis den har uteblitt så har jeg droppa å gå videre med fyren etter noen få uker. Tenker nå at kanskje jeg ikke skal gjøre dette, men heller kanskje gi de en sjanse, å se om kanskje jeg kan få et forhold til å fungere selv om jeg ikke er hodestups forelsket?

Er spesielt en fyr jeg tenker mye på nå, som jeg dumpet for ett års tid siden. Han var egentlig en helt fantastisk person, veldig jordnær og lik meg på mange måter, men på fjerde daten hadde jeg ikke masse sommerfugler i magen, og jeg ga det opp. Selv om vi hadde det veldig bra, og veldig gøy den kvelden (og de andre), og jeg følte at han kunne vært en super match for meg.

Takk for innleggene fra dere to andre, da er nok kanskje dette mer vanlig enn man skulle tro? Var også lurt å tenke på det med grad av forelskelse ja, er man ikke hodestups forelsket selv, kan det kanskje bli litt mye med en som er det.

[Anglofil]

For meg er forelskelsen noe som skjer i starten av et forhold, men som glir over i en dypere kjærlighet på et senere tidspunkt. Personlig foretrekker jeg faktisk denne dypere kjærligheten over forelskelsen, jeg synes forelskelse i grunn er ganske slitsomt og ikke nødvendigvis et mål. MEN, det er klart: jeg får fremdeles forelskafølelser for kjæresten min, men jeg forventer ikke å få det hele tiden.

Mvh Yvonne

[juliane]

Jeg ble sammen med min eks uten å være forelsket i ham. Jeg hadde ikke hatt kjæreste før og syntes det var på tide, og samtidig følte jeg at jeg skyldte ham det siden vi hadde holdt på en stund uten at jeg klarte å bestemme meg. Han var en fin fyr og vi hadde det fint sammen, i noen år. Etter noen år skar det hele seg, og jeg er rimelig sikker på at en av grunnene var at forholdet ikke var fundamentert på de rette følelsene - selv om jeg var veldig glad i ham.

Til sammenligning er jeg nå sammen med en mann som jeg selv etter godt over et år sammen er skikkelig forelsket i. Jeg sier ikke at vi kan garantere at det aldri skjærer seg mellom oss, men forholdet i seg selv er så utrolig mye bedre, selv om jeg trodde det forrige også var bra i begynnelsen. Og det tror jeg har alt å gjøre med at de rette følelsene er på plass.

[Djungelvrål]

Jeg kan ikke skjønne hvordan man kan være sammen med noen uten å ha vært forelsket!?!. Jeg har vært forelsket i alle jeg har vært sammen med. Er det av og til i sambo enda selv etter godt over 4 år. Hvordan blir man sammen hvis man ikke er forelsket? Dere syntes han virket som en ok fyr og ble gla i han, det er jo det samme man gjør med kompiser og venner det....... :klø:

[AnonymBruker]

Da stiller jeg spørsmålet:

Hvis du ikke er forelsket men holder på med en person og alt kjennes korrekt ut, altså denne personen kan du se for deg en framtid med. Er det da feil å gå inn i et forhold?

Du har ikke opplevd den stormforelskelsen, men en tilfredshet og indre ro der du kjenner deg lykkelig og dette ønsker du å ha for resten av livet.

[AnonymBruker]

Jeg trekker frem denne eldgamle tråden igjen, for jeg lurer på hva folk tenker om dette. 

Er selv i et forhold der JEG er den forelskede, mens kjæresten aldri har vært stormforelsket i meg.
Likevel har han fridd til meg, flyttet sammen med meg, prioriterer meg alltid, vil være sammen med meg hele tiden, er kjærlig og kosete, hengiven, fortalte alle at vi var kjærester veldig tidlig i forholdet (sjefer, kolleger, barna, kompiser, venninner).
Har vært kjærester i 3 år, samboere i 1.

Likevel ble jeg helt knust da jeg fikk vite at den stormende forelskelse aldri var der for ham. 

Anonymkode: df902...39f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg trekker frem denne eldgamle tråden igjen, for jeg lurer på hva folk tenker om dette. 

Er selv i et forhold der JEG er den forelskede, mens kjæresten aldri har vært stormforelsket i meg.
Likevel har han fridd til meg, flyttet sammen med meg, prioriterer meg alltid, vil være sammen med meg hele tiden, er kjærlig og kosete, hengiven, fortalte alle at vi var kjærester veldig tidlig i forholdet (sjefer, kolleger, barna, kompiser, venninner).
Har vært kjærester i 3 år, samboere i 1.

Likevel ble jeg helt knust da jeg fikk vite at den stormende forelskelse aldri var der for ham. 

Anonymkode: df902...39f

Jeg tror at for meg hadde det avgjørende vært hvorvidt han hadde følt den stormende lidenskapen for noen andre før eller om han bare ikke blir forelsket på den måten. Jeg personlig hadde følt det vanskelig å svelge dersom han hadde hatt slike følelser for en eks men "tok til takke" med meg.

Anonymkode: 1c0ce...401

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror at for meg hadde det avgjørende vært hvorvidt han hadde følt den stormende lidenskapen for noen andre før eller om han bare ikke blir forelsket på den måten. Jeg personlig hadde følt det vanskelig å svelge dersom han hadde hatt slike følelser for en eks men "tok til takke" med meg.

Anonymkode: 1c0ce...401

Ja, det som gjorde det ekstra sårt var nettopp det at han trakk frem to ekser som eksempel på noen han hadde vært stormforelsket i, i motsetning til meg.

ts

Anonymkode: df902...39f

[AnonymBruker]

Du veit at den stormende forelskelsen ikke alltid er den beste? 

Jeg er heller ikke stormende forelsket i min samboer, men jeg elsker han mer enn jeg kan beskrive ❤️

Det er fordi alle andre forhold der forelskelsen har hvert høy har også krangling og utrygghet gjort at forholdet ikke varte.

Med min samboer er jeg trygg og jeg blir tatt vare på. Han møter meg på alle plan.

Din kjæreste viser handlinger som gjør at du er elsket. Hvorfor er ikke det mer enn bra nok? 

Anonymkode: 83175...116

[AnonymBruker]

Kommer an på hva slags alder man er i. Som 50+ har jeg gitt opp å få noen jeg har følelser for. Har hele livet aldri fått noen av de jeg har likt best.

Alternativet for meg slik jeg ser det er hvis jeg ikke ønsker å være single må jeg senke kravene og gå for en jeg trives med og som liker meg. Nå har jeg jo møtt en da som er mer interessert enn jeg er men jeg syns han er hyggelig og vi har det hyggelig sammen men noe forelskelse blir det ikke fra min side. Men man blir jo glad i folk man treffer over tid åkke som. 
 

Siste jeg var stormende forelsket i fikk jeg kun som fwb og det er vel nærmeste jeg har kommet noen gang noen jeg har vært oppover ørene forelsket i. 
 

Så vet ikke jeg. Fordelen ved å ikke sveve på rosa sky er at man ikke mister gangsynet og man vet mannen passer greit inn i mitt liv. 

Anonymkode: 562df...d26

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Kommer an på hva slags alder man er i. Som 50+ har jeg gitt opp å få noen jeg har følelser for. Har hele livet aldri fått noen av de jeg har likt best.

Alternativet for meg slik jeg ser det er hvis jeg ikke ønsker å være single må jeg senke kravene og gå for en jeg trives med og som liker meg. Nå har jeg jo møtt en da som er mer interessert enn jeg er men jeg syns han er hyggelig og vi har det hyggelig sammen men noe forelskelse blir det ikke fra min side. Men man blir jo glad i folk man treffer over tid åkke som. 
 

Siste jeg var stormende forelsket i fikk jeg kun som fwb og det er vel nærmeste jeg har kommet noen gang noen jeg har vært oppover ørene forelsket i. 
 

Så vet ikke jeg. Fordelen ved å ikke sveve på rosa sky er at man ikke mister gangsynet og man vet mannen passer greit inn i mitt liv. 

Anonymkode: 562df...d26

Vi er 50 + begge to.

Vi passer utrolig godt sammen. Har veldig like interesser, likt gemytt. digger å være sammen og gjøre ting sammen, koser oss skikkelig i hverandres selskap. Men nå har jeg fått denne vonde klumpen i brystet som ikke forsvinner....

Anonymkode: df902...39f

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Du veit at den stormende forelskelsen ikke alltid er den beste? 

Jeg er heller ikke stormende forelsket i min samboer, men jeg elsker han mer enn jeg kan beskrive ❤️

Det er fordi alle andre forhold der forelskelsen har hvert høy har også krangling og utrygghet gjort at forholdet ikke varte.

Med min samboer er jeg trygg og jeg blir tatt vare på. Han møter meg på alle plan.

Din kjæreste viser handlinger som gjør at du er elsket. Hvorfor er ikke det mer enn bra nok? 

Anonymkode: 83175...116

Det er jo det han sier. At med dem var viste det seg å være feil, mens med meg kjennes det helt annerledes.
Det er godt å lese hvordan du føler for samboeren din.🥰

Anonymkode: df902...39f

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke kjæresten er forelska i meg. Jeg er heller ikke intenst forelska i ham. Men vi er betatt og tiltrukket av hverandre. Vi har begge noen issues vi bør bli bedre på. Jeg føler vi spiller hverandre gode. Jeg blir lett forelska i intense mennesker og kjæresten er veldig rolig. Jeg er sår på at det jeg har opplevd som intenst forelska forhold tidligere har tatt slutt, for meg var det ikke helt "ekte", jeg synes eksene ikke oppførte seg bra. Han har opplevd før å bli sviktet litt men er nok mest hans personlighet å være redd svik.

Det viktige for meg er god sex, humor, gode samtaler og at jeg får et barn. At vi fungerer som et par og at han ikke bare stikker. 

Anonymkode: 77dc0...a51