Trenger noen råd

[Gjest Anonymous]

Hvet ikke helt hvor jeg skal begynne, så dette blir nok litt rotete skrevet. :-?

Jeg har en samboer som har vært utsatt for en ulykke.Han overlevde og fungerer i den daglige hverdagen.Men de skadene han har fått etter smellen i hodet er at sentret for kortidshukommelse, intinativ sentret og følelse sentret er blitt ødelagt.Dette er veldig slitsom da det er bare jeg som gir og aldri får noe tilbake.Han er veldig snill og gjør det jeg ber om, men ikke noe utenom dette.Noe samliv har vi ikke hatt på to år.Jeg er lei og mine barn er lei.Skal jeg fortsette å ha det slik eller skal jeg bygge meg opp et liv alene?Dette er så vanskelig.

Noen som har vært eller er opp i en slik situasjon?

[Gjest Anonymous]

Vanskelig å sette seg inn i dette,men slik jeg oppfatter det..synes jeg det virker som om du virkelig har prøvd å få dette til å fungere...(2 år)

Jeg synes ikke du skal glemme deg selv oppi dette,følg hjerte ditt...så du ikke blir hos han av medlidenhet..

Du også fortjener å være lykkelig!! :D

[Bø]

Jeg syns du skal ta vare på deg selv. Du kan ikke leve sammen med han av medlidenhet. Har dere i det hele tatt et kjærlighetsliv da?

Jeg har en onkel som "bare" fikk ødelagt initiativssenteret. Stakkars tanta mi, som fikk en ny mann over natta. Det endte med at hun flytta. Og det virket ikke som han syns det var så ille, (kanskje skyldtes det hjerneskaden?) Han slutta liksom å bry seg om noen ting, ble tydelig likegyldig til alt.

[Gjest Gjesta]

Dette er en situasjon det er vanskelig for en utenforstående å sette seg inn i, men jeg vil oppfordre deg til å snakke med noen profesjonelle om situasjonen din/deres.

Det er viktig at du i samlivet deres ikke bare gir, men også får. Det virker som om du virkelig har prøvd å gjøre det beste ut av det som har skjedd, men du må ikke la det gå for mye på bekostning av deg selv og barna deres.

Vh Kverula

[Gjest Anonymous]

Det er ingen kjærlighetsliv hos oss.Det er ikke så mye som en kos eller et godt ord.

Som "kvinnen i hans liv"skrev så tror jeg heller ikke min samboer hadde reagert om jeg sa han måtte flytte.Det er kjempe trist og fortvilende å ha det slik.Jeg har liksom stagnert nå i over to år.Er sykemeldt. ,men har kjempe lyst til å gjøre noe, komme meg videre.Men akkurat nå har jeg ikke overskudd til å jobbe.Jeg snakker med folk som har greie på dette, men de kan ikke si gjør det eller det.

Jeg må nok bare tenke og fundere litt litt til

[Nanella]

Syns du skal tenke på deg selv jeg. Riktig som gjest sier at du ikke skal bli hos han av medlidenhet. Men skjønner også den vansklige situasjonen, det må være utrolig vanskelig.

Lykke til med din avgjørelse

XSiljeX

[Gjest Madam Felle]

Sikkert slitsomt å leve slik, men han gjør det jo egentlig ikke med vilje. Han har tross alt vært med i en bilulykke, og jeg synes det blir for elttvint å bare flytte. Hva om han blir bedre etter hvert?

Hvorfor krever du egentlig noe han ahr problemer med å gi? Han har jo tross alt blitt skade, og gjør det ikke med vilje, og da mener jeg det er anderledes.

tror du skal tenke litt på situajsonen ahn også er i, for det er sikkert ikke lett for han heller.

Reagerer også på når du sier at dine barn er lei, hva er de lei? barn tilpasser seg utrolige ting, og de må vel på en eller annen måte bli påvirket av deg og din negativitet.

Jeg har en venninne som lever med en mann som har omtrent de samme problemene, og deres barn takler dette bra. De har forståelse for at faren er som faren er på grunn av ulykken, og tar mer hensyn til han. Han var utsatt for ulykken for 4 år siden, og har nå begynt å komme seg litt. Min venninne har hatt mange slitsomme dager, men som hun selv sier det er ikke bare til å gå. De er gift, og som hun sa til meg en gang, vi sa i gode og onde dager, og det står hun for også. Jeg har stor respekt for henne, for jeg ser hun sliter, men aldri om hun har vist dette til barna. Barna oppfører seg som alle andre barn, og er ikke lei av faren mer enn normalt. Det tror jeg har mye med hennes innstiling til det å gjøre.

Du har et liv du også, men tror du skal tenke deg godt om før du river barna opp fra noe bare fordi du er lei. Prøv å vri situasjonen, hvordan ville du ah følt det om han hadde forlatt deg i en slik situajson?

hva er det som gjør at vi kreves så mye fra våre partnere, mens barna aksepterer vi det meste fra. ubetinget kjærlighet burde vært noe for par også.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du skal tenke på deg selv! Det var ikke hans skyld kanskje at han havnet i den ulykken, men det var da heller ikke din skyld.

Jeg føler meg ikke berettiget til å komme med råd her. Det er fryktelig vanskelig ja..men jeg synes ikke du skal ofre livet ditt heller.

Å komme med "flokser" om at kjærligheten til barn og mann skal være like ubetinget..

[Gjest Anonymous]

Nei dette er ikke lett.

Barna det er snakk om er min og ikke hans, vi har et barn sammen, men hun er liten.

Tenker også på hvordan jeg ville opplevd dette om jeg var i hans situasjon.Ville jo synes det hadde vært kjempe sårt å bli forlatt.

Men om han tenker eller reagerer om jeg hadde sagt det hvet jeg ikke.

Vi har verken komunikasjon eller noe liv sammen.Vi bare er i samme hus.

Synes jeg har rett på et annet liv en dette, men som sagt det er et veldig vanskelig valg å ta.

Om jeg noen gang klarer å ta det valget...

Barna synes dette er slitsom fordi han sitter bare inne i en stol å ser på tv.Han er aldri ute av huset.Han er på kurs nå, men da er de på skolen.

Det er liksom ingen ting som int.han mer.

Er kanskje egoistisk hvis jeg bryter forholdet, men hvet ikke om jeg kan ha det slik evig og alltid.

Takk for at dere gidder svare og de rådene jeg har fått.

Må bare få det ut en plass :-?

[Gjest Anonymous]

Jeg snakker med folk som har greie på dette, men de kan ikke si gjør det eller det.

Jeg synes det er litt merkelig at fagfolk ikke kan komme med bedre råd.

Har du forhørt deg hos mange? Tror nok jeg ville søkt råd hos flest mulige.

[Gjest Anonymous]

Jeg mener; fagfolkene kan kanskje ikke si akkurat hva du skal gjøre, dette er jo et valg du må ta selv. Men de kan vel gi råd om bl.a hvordan situasjonen vil bli fremover for han, hvordan andre par har taklet dette osv.

[Gjest Anonymous]

Jeg har nettopp fått beskjed om at situasjonen nok ikke vil bli noe bedre.Det har gått så lang tid nå at det er slik det vil bli.Ikke noen store endringer hvertfall.

Det har vært snakk om at vi skal prøve familierådgivning, er villig til å prøve, men har desverre ikke noe tro på at det hjelper.

[Skusla]

ubetinget kjærlighet burde vært noe for par også.

Joda men det finnes en stoppknapp for par også.. Det har gått to hele år, han blir ikke bedre, og hun har det ikke godt.

Syntes det blir feil av deg å si at hun tar lettvint på det, for det er jeg sikker på at hun ikke gjør.

Skal hun bare slutte å leve FOR SEG SELV hun da, fordi mannen ble skadet???

Leve i ett ekteskap hvor hun ikke får NOE tilbake, i år etter år? Det syntes jeg blir feil..

Hadde det vært rom for bedring, og at hun hvertfall fikk litt igjen så hadde det vært noe annet, men dette blir omtrent som å leve i ett kjærlighetsløst ekteskap.

Det er da ingen tjent med.

Syntes hun bør tenke på seg selv oppi alt dette. Som hun selv skriver så er det ikke lett, og det virker langt fra som noen avgjørelse som blir tatt over natten i så fall.. Dette er sikkert noe som hun har tenkt på lenge, og som har bygget seg opp over tid.

Videre trenger det absolutt ikke ha noe med hennes holdning å gjøre at barna blir lei... Vi vet ikke hele historien, å vi bor ikke sammen med de å ser hva som foregår.

Om han sitter passiv i en stol hele dagen, så kan jeg på en måte forstå at barnet blir "lei". Kanskje lei er ett feil ord å bruke, men i mangel på noe bedre så bruker jeg også det.

Å leve fullt og helt for ett annet menneske, uten tanke på seg selv blir ikke riktig det heller.

Ja, man gir løftet i gode og onde dager når man gifter seg, å de har da vitterlig levd i to år i de "onde". Dette er ikke mannen hun giftet seg med, å han er kanskje ikke kapabel til å vise følelser for henne, vise at han bryr seg- noe han sikkert gjør på sin måte. Det må være fryktelig tungt for henne.

Jeg syntes du skal tenke på deg selv oppi alt dette, gjest.

Hvertfall ikke glemme deg selv, da vil du også sakte men sikkert visne bort til slutt.. Kanskje ikke enda, men når årene går å du fortsatt lever som du gjør.

Alle mennesker fortjener å ha noen som bryr seg, og som kan vise det- enten med ord eller en kos/kontakt..

Syntes du er tøff jeg, som har klart deg så godt såpass lenge.

Vei godt- for og i mot, og ta den avgjørelsen som faller deg nærmest til hjertet-

Snakk med noen som står deg nær.

Lykke til!

Stor klem til deg fra Skusla...

[Gjest Anonymous]

Må bare rette opp i noe her.Som Skulsa skrev så har jeg nok brukt feil ord med tanke på da jeg skrev av barna begynner å bli lei av denne situasjon vi er i.

Barna er veldig glad i han, og vil han alt godt.Men de blir fortvilet og oppgitt, de ser hvor mye jeg strever og sliter mens han bare sitter i en stol å ser på.Har forklart de hvorfor det er slik og det godtar de, men enkelte gang blir det litt mye for de også.

Jeg er nødt til å tenke på barna mine, hva som er til det beste for de.De har hatt det tøfft, faren deres døde da da var små, så de har vært gjennom litt.

Det kommer nok ennå til å ta lang tid før jeg bestemmer meg hva jeg skal gjøre med forholdet vårt.

Har tenkt tanken om å kjøpe et større hus, hvor vi kan bo sammen men ha vær våre soverom, en mister litt av gnisten når det ikke er noe å hente av den andre partneren.

Men hva slags liv er det da?

Nei, her er det tusen tanker og spørsmål, jeg grubler meg grønn snart. :o

[Bø]

Stakkars deg! Jeg syns du er fantastisk som har holdt ut så lenge.

Det skal mye til for å, i en ung alder, slå seg til ro med at man aldri mer skal få oppleve kjærlighet.

Du har to alternativer: å bli, eller å gå. Hvem lider dersom du går? Hvem lider dersom du blir? Tror du barna, totalt sett får det bedre hvis dere lever uten han? Da syns jeg du burde gjøre det.

Han vil trolig ikke bry seg om det. Men spørsmålet om hvem som skal ta seg av han, blir selvfølgelig vanskelig. Vil han klare seg alene? Vil han kunne ha barnet sitt på besøk og ta seg ordentlig av det?

Lykke til i alle fall. Og husk, du skylder ikke han noe. Du må tenke på hvordan flest mulig skal få det best mulig... :trøste: