Håndtere stesønns kommentarer om mor

[AnonymBruker]

Jeg tar kanskje sorgene på forskudd her, men jeg vil være forberedt så jeg kan takle situasjonen best mulig.

Stesønnen min er 13 og vi har et godt forhold. Han snakker gjerne med meg om det meste. Han har et godt forhold til faren sin også, men han (far) er ikke så flink til å snakke om kompliserte følelser osv.

Gutten bor hos moren sin fast, og er hos oss fast annenhver helg. I tillegg kan han komme til oss når han vil utenom også. I det siste har han vært mer og mer hos oss. Nå er han her mer enn 50 % av tida. Og det synes vi er kjempekjekt.

Så over til det jeg ser antydning til å dukke opp her: Gutten har begynt å komme med små kommentarer/holdninger som går på misnøye med moren. Han er jo tenåring og på full fart inn i puberteten, så det er en helt naturlig sak at han synes mamma er teit. Nå har han ikke sagt det med rene ord ennå, men jeg har en følelse av at det bygger opp mot det. Hittil har det vært bare vært små antydninger, og telefonsamtaler jeg har overhørt (fordi han snakker i telefonen i samme rom som meg).

Hvordan skal jeg håndtere det når/hvis han sier negative ting om moren sin? Jeg har et greit forhold til guttens mor, men ikke på et sånt nivå at jeg kan snakke med henne om dette. Og hvis gutten henvender seg direkte til meg og betror seg om vanskelige ting i forhold til mor så vil han kunne føle seg avvist om jeg nekter å snakke om det eller ber han ta det opp med far/mor istedet for meg.

Det jeg prøver å komme fram til er en balansegang der jeg på ene siden kan vise forståelse for hans følelser og ikke bare avfeie han, men samtidig vokte meg vel for å si noe som kan tolkes som at jeg synes moren hans gjør noe feil.

La meg bare understreke at jeg IKKE mener at mor gjør noe galt eller er en dårlig forelder, langt ifra. Men det er jo naturlig at tenåringer blir litt lei av foreldrene sine og synes de er dummest i hele verden.

Jeg regner sannsynligheten stor for at gutten hjemme hos mor kommer til å ytre en tilsvarende misnøye med meg og far, det er en forventet del av puberteten. Det er bare det at jeg i stemorrollen står i større fare for å trå over streken i forhold til holdning til mor. Jeg har alltid vist gutten en positiv holdning i forhold til mor, og vil fortsette med det. Men hvordan kan jeg samtidig ta hans opplevelser på alvor?

[Gjest Gjest]

Tror ikke du trenger å bekymre deg så mye jeg. Som du selv sier så er det mer eller mindre normalt i en periode å synes at foreldrene/mor/far er teite.

Om han sier direkte ut til deg at " Ahhh,hater muttern fordi hun nekter meg å dra på fest i helga" så kan det vel være greit å kommentere med f.eks at du forstår hvorfor moren hans nekter han dette og prøver å forklare han situasjonen.

[Sign]

Gutten er jo i rette alderen for å tøye grensene og test ut foreldrene. Det kan jo hende - siden han bor fast hos mor og i utgangspunktet annenhver helg hos dere - at han synes hverdagen hos mor ikke er noe særlig gøy? Siden det er nettopp hverdag så er det nok krav til både lekselesing, leggetider, oppgaver hjemme etc. Vet ikke om han slipper unna dette hos dere? Dersom det er mest kos hos dere er det lett å gjette seg til hvor det er kjekkest å være.

Jeg har en sønn på samme alder som bor fast hos meg og som er annenhver langhelg hos far og hans nye familie. Etter hva jeg forstår er det litt "fest" hver gang ungene kommer dit; god mat og sene kvelder. Det bli minimalt med lekselesing siden det er helg og det bli jo heller ikke så mange morgener han må opp tidlig.

De aller fleste hverdager er han altså hos meg. Og der er det lekselesing. Og krav til både leggetid/stå-opp tid på morgenen og oppgaver i hjemmet. Ser at det blir stadig vanskeligere å få han til å gjøre ting vi er blitt enige om og han "krangler" mer om slike ting. Ser ikke bort fra at han sammenlikner med hvordan det er hos faren. Men jeg kan jo ikke lage fest ut av hverdagen bare for å "smøre" han, det blir helt feil. Han har også ymtet frampå at han kanskje kunne være mer hos faren, men dette er av ulike årsaker (både praktisk og annet) ikke aktuelt.

Får bare håpe han med årene forstår at det er forskjell på hvedag og helg, og at hverdagen vil komme dersom han tilbringer mer tid hos sin far.

Jeg antar at du/dere vil oppdagen hva som plager gutten. Dersom det er "normal" tenåringsfrustrasjon får man forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis guttens misnøye med forholdet til moren skyldes andre ting, kanskje mer alvorlige ting, må dere ta det på alvor og finne ut hva det egentlig dreier seg om. Og dersom du pr i dag ikke har et forhold til moren som tilsier at dette er noe dere kan snakke om, så må faktisk far på banen. Uansett hvor dårlig han er på kommunikasjon så er dette faktisk noe ham må ta.

[Audry76]

Synes det virker som du har en fornuftig holdning til dette Ts. Jeg tror du kommer til å finne en fornuftig balansegang i tiden fremover.

Min umiddelbare tanke er at du skal støtte mor i hennes avgjørelser, og si det til sønnen når han klager. Rett og slett pga din rolle som en ansvarlig voksen i hans liv.

Når han får et nei hos dere kan det jo også være at han klager til mor.

Er det regler du synes virker urimelige er det heller en diskusjon du må ta med far, og så må jo heller han ta det med mor.

Er selv stemor, men de er mye yngre. Og det slår meg at når jeg leser ditt innlegg at det må være viktig at foreldrene finner ut noen felles grenser når barna kommer i tenårene - eller særlig da! Tenker på innetider, alkohol, kjærester som overnatter og alt det.

Må jo bli vanskelig hvis det er helt texas hos den ene, og kostskole hos den andre.

Uten at jeg har inntrykk av at det er tilfelle i deres situasjon, men innbiller meg at det nok foregår en del steder

[:-) anna]

OM han skulle si noe negativt om sin mor så synes jeg det er viktig at du på en mild måte tar morens parti. Ikke slik at du sier det han sier er feil, men ved at du f.eks påpeker positive sider ved henne. Barn elsker foreldrene sine. DE kan ha lov til å klage over de, men de vil ikke at andre skal gjøre det. Bare tenk på hvordan det var med dine egne foreldre. Man kunne sukke og stønne over de dustete foreldrene sine da man var tenåring. Men om venninnene dine hadde sagt at faren din var en dust eller at moren din var helt håpløs så hadde det ikke føltes greit, likevel.

Du vinner alt på å snakke positivt om mor. Se det fra hennes side.

"Det er ikke alltid så enkelt å være voksen heller vet du. Mamma mente helt sikkert ikke det slik. Du vet jo hvordan det er; av og til sier man ting sterkere enn man mener fordi man er sliten. Sånn er det for voksne også, og mammaen din er en flott og smart dame. Snakk med henne en gang til du, så skal du se det ordner seg"

eller noe lignende.

Store ting overlater du til faren.

[Gjest tanja]

Hvis du leser mitt innlegg om ung tenåringsdatter, vil du kanskje se siden fra en mors syn, da disse sakene blir litt like.

Som mor ville jeg satt pris på om stemor og far kunne fortelle barnet på en mild måte, at moren reagerte slik og slik, nettopp pga det og det. (dersom hun ikke har oppført seg totalt urimelig, selvfølgelig.)

Dette for å ikke la sønnen få tro at hos far er alt greit, og bare de forstår, og mamma ER faktisk bare urimelig og teit.

Jeg tror ikke det er noe du trenger å ta opp, med hverken mor eller far i denne sak, men bare lytte når han forteller, uten at du blander deg noe særlig inn i det.