Noen som kan fortelle meg hva ADD er?

[AnonymBruker]

Siden jeg har diagnosen ADD så er jeg enig i det Kristoffer, hehe. Men denne tråden er fra 2003

Hvordan er det å ha add for deg? Går du på medisin?

[Maestro]

Jeg har ADHD, selvom jeg ikke er hyper. Legen min sa at ADD går under ADHD. Fordi at selvom man ikke er fysisk urolig og hyper av seg, så foregår all hyperaktiviteten inni hodet som forusaker dagdrømming, vimsing, dette ut av samtaler og beskjeder, og det med å ha munndiare og avbryte andre i samtaler. Disse tingene sliter jeg med f.eks.

Og mange tror at om man har ADD/ADHD å er ei jente, så er man automatisk innadvendig og dagdrømmende. Det stemmer ikke! Ja, jeg er veldig dagdrømmende av meg, men her går kjeften i ett sett. Jeg avbryter uten og tenke over det , sier ting før jeg har tenkt over hva jeg skal si.

Oss med ADD og ADHD har også det med å misforstå lett, misforstår beskjeder som blir gitt, å misforstår mange situasjoner som skaper frustrasjoner og irritasjon både hos meg, å andre rundt meg.

Flertallet med ADHD stresser mye, deriblandt meg. Alt en må huske på, som er så vanskelig! Bare det å huske å ringe noen er vanskelig. Alle beskjeder, oppgaver, skole, jobb osv, er skikkelig vanskelig og ha kontroll på. Dermed så er rutine på søvn, mat, når en skal på jobb, skole og gjøre lekser, samt lek viktig i en med ADHD sin hverdag.

[Maestro]

Utklipp fra Denne linken om ADHD, spesifikt jenter

Det er ikke forsket nok på kjønnsforskjeller til å si noe sikkert, men det finnes flere hypoteser.

– Jenter med ADHD er sjelden like utagerende og bråkete som guttene. Jentene kan oppleve mer indre rastløshet, og får det kanskje ut med skribling og klussing. Andre får ut uroen ved å snakke veldig mye mer enn andre, sier Aase.

Tilleggsvanskene som følger med diagnosen, er også forskjellige. Mens gutter kan få adferdsvansker i form av trass, ulydighet, aggresjon og i noen tilfeller voldelige tendenser, blir jentene mer innadvendte.

– Jentene sliter oftere med lærevansker, angstproblemer og depresjon, sier Aase

[AnonymBruker]

Utklipp fra Denne linken om ADHD, spesifikt jenter

Det er ikke forsket nok på kjønnsforskjeller til å si noe sikkert, men det finnes flere hypoteser.

– Jenter med ADHD er sjelden like utagerende og bråkete som guttene. Jentene kan oppleve mer indre rastløshet, og får det kanskje ut med skribling og klussing. Andre får ut uroen ved å snakke veldig mye mer enn andre, sier Aase.

Tilleggsvanskene som følger med diagnosen, er også forskjellige. Mens gutter kan få adferdsvansker i form av trass, ulydighet, aggresjon og i noen tilfeller voldelige tendenser, blir jentene mer innadvendte.

– Jentene sliter oftere med lærevansker, angstproblemer og depresjon, sier Aase

Jeg gråter når jeg leser dette, og linken din ...

Jeg er 30 år, og sliter veldig med livet. Bor hjemme og går på aap, og vet ikke hvor jeg skal ta veien.

Jeg kjenner meg så igjen når det gjelder adhd, spesielt add. Jeg er ikke hyper.

Jeg føler hele livet mitt er ødelagt ... hvor skal jeg henvende meg for å få hjelp?

Har vært igjennom fastlegen og til psykiater og en psykolog ,og da jeg spurte om jeg kunne ha add, så sa de nei, fordi jeg var ikke hyper...

Jeg tror de ikke visste om jente-adhd...

[Maestro]

Jeg gråter når jeg leser dette, og linken din ...

Jeg er 30 år, og sliter veldig med livet. Bor hjemme og går på aap, og vet ikke hvor jeg skal ta veien.

Jeg kjenner meg så igjen når det gjelder adhd, spesielt add. Jeg er ikke hyper.

Jeg føler hele livet mitt er ødelagt ... hvor skal jeg henvende meg for å få hjelp?

Har vært igjennom fastlegen og til psykiater og en psykolog ,og da jeg spurte om jeg kunne ha add, så sa de nei, fordi jeg var ikke hyper...

Jeg tror de ikke visste om jente-adhd...

Sa legen din det? Jeg gikk til psykolog i et år, før psykologen min merket mer og mer symptomer, å gikk tilbake til fortiden min helt fra jeg var liten, hadde møte med foreldre og alt, å tok en ADHD test, så en nevrotest før jeg fikk diagnosen i en alder av 18 år. Mamma sa det til hu gamle kontaktlærern min gjennom hele barneskolen og hu facepalma seg skikkelig å sa "HVORDAN kan jeg ha ungått og se det?!". Jenter med adhd blir glemt, er mørketall på hvor mange som sliter skikkelig pga uvisst diagnose.

[Pia82]

Jeg gråter når jeg leser dette, og linken din ...

Jeg er 30 år, og sliter veldig med livet. Bor hjemme og går på aap, og vet ikke hvor jeg skal ta veien.

Jeg kjenner meg så igjen når det gjelder adhd, spesielt add. Jeg er ikke hyper.

Jeg føler hele livet mitt er ødelagt ... hvor skal jeg henvende meg for å få hjelp?

Har vært igjennom fastlegen og til psykiater og en psykolog ,og da jeg spurte om jeg kunne ha add, så sa de nei, fordi jeg var ikke hyper...

Jeg tror de ikke visste om jente-adhd...

Jeg er 30 år og fikk diagnose i fjor. Hør med fastlegen din på nytt og be om time hos noen andre kanskje. Bruker medisin har og har ett nytt liv! Før var alt bare vanskelig, mens nå lever jeg Det er for mange detaljer i mitt liv til at jeg kan legge ut om alt, men jeg er en typisk ADD-jente. Innesluttet, STORE konsentrasjonsvansker, MYE indre uro, hadde sosial angst som barn, utålmodig, mye bekymret, sleit veldig på skolen (det var et mareritt fra 1. klasse og ingen tok tak i det) og i jobb ++++ Alt dette er helt borte eller veldig redusert takket være Ritalin og at jeg jobbet med meg selv før jeg fikk diagnosen Føler at jeg er ganske ADHD, men utad er jeg ikke hyper så har ikke den H'en i min diagnose. Men jeg er ganske lik andre med H'en innvendig.

Jeg tenkte selv før at jeg kunne ikke ha ADHD fordi jeg ikke er hyper, men jeg leste tilfeldig på nettet om ADD for noen år siden. Da skjønte jeg endelig hva som feiler meg etter alle årene med slit, men jeg var redd for å ikke bli trudd så jeg gjorde ikke noe med det. Utad er jeg ganske oppegående, nære venner og familie er overrasket over at jeg har fått en diagnose og har alle disse problemene uten at de vet det. Men jeg har blitt ekspert på å skjule alle problemene mine. Jeg angrer nå på at jeg ikke ba om utredning med en gang jeg skjønte at jeg har ADD, det er ca 5 år siden trur jeg. Så prøv på nytt! Ikke gi opp siden du sliter, kanskje du ikke har ADD/ADHD, men kanskje noe annet, og uansett så er det lurt å finne ut av det!

[Gjest kittycat]

Jeg gråter når jeg leser dette, og linken din ...

Jeg er 30 år, og sliter veldig med livet. Bor hjemme og går på aap, og vet ikke hvor jeg skal ta veien.

Jeg kjenner meg så igjen når det gjelder adhd, spesielt add. Jeg er ikke hyper.

Jeg føler hele livet mitt er ødelagt ... hvor skal jeg henvende meg for å få hjelp?

Har vært igjennom fastlegen og til psykiater og en psykolog ,og da jeg spurte om jeg kunne ha add, så sa de nei, fordi jeg var ikke hyper...

Jeg tror de ikke visste om jente-adhd...

Ånei stakkars deg. Å gå såpass lenge med en diagnose KAN gjør ting veldig vanskelig. Ikke alle med ADD sliter, men det som er så dumt er at de som gjør det blir undervurdert. ADD medfører en del tilleggsvansker. Har ADD selv og begynte på medisin da jeg var 16. Det bedret livet mitt. Men sliter fortsatt med konsentrasjon, selvtillit, rastløshet, indre uro ++

De problemene ble forsterket siden jeg ikke ble oppdaget før. Går i en ADD-gruppe for unge jenter med ADD hvor vi alle ble oppdaget på BUP. Vi skal starte selvhjelpsgruppe og opplyse folk om ADD siden det er mørketall og håper flest mulig kan få hjelp.

Siden de du har snakket med som burde ha hjelpet deg var for dum til å skjønne noe kunne du kanskje snakket med noen fra adhdnorge.no? De har sikkert peiling. Lykke til

[AnonymBruker]

Takker for svar alle sammen, og takk for at dere skriver litt om hvordan dere oppdaget det, og har det.

Jeg tok en nevrotest da jeg var 25-26 år, og den viste at jeg hadde adhd, men at det var mer mot add, da.

Jeg slet med masse tanke og følelser og problemer, men fikk ikke hjelp med dette ... slet, og sliter fortsatt, med det sosiale.

Var hos noen psykologer, og en psykiater, og nå skal jeg til en psykiatrisk sykepleier neste uke ... håper vi finner ut av noe

Er så lei av å gå slik - nav hat tilbudt meg å bli trygded siden jeg sliter sånn. Fungerer ikke sosialt og blir mobbet på de jobbene jeg har hatt.

Jeg kunne tenke meg å studere, for jeg er faktisk ganske smart, men probleme og tankene og følelsene mine overdøver konsentrasjonen min...

Fikk dere ingen samtaleterapi? Eller var det rett på piller og å klare seg selv?

[Maestro]

Jeg hadde en samtale med psykeriater, men fikk medisiner og var dermed på egenhånd, men kunne bare ringe ang spm og slik. :)Alle som går på medisiner skal EGENTLIG på vektkontroll og sånn xx ganger i året, men det har aldri skjedd. Tror at adhd medisinering ettr fult 18 år, er litt sånn at man klarer seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en samtale med psykeriater, men fikk medisiner og var dermed på egenhånd, men kunne bare ringe ang spm og slik. :)Alle som går på medisiner skal EGENTLIG på vektkontroll og sånn xx ganger i året, men det har aldri skjedd. Tror at adhd medisinering ettr fult 18 år, er litt sånn at man klarer seg selv.

Men hvor lenge har du gått på medisin?

Og hvor gammel er du nå?

Skal du gå på medisin resten av livet?

Jeg endret kostholdet mitt for 5-6 år siden, og har spist glutenfritt og melkefritt pga jeg fikk diagnosen Cøliaki på samme tid.

Det syns jeg gjorde depresjonen og angsten min bedre, og jeg følte at et slør ble trukket bort fra øynene mine. Det endret livet mitt helt,

men samtidig slet jeg masse på sånne adhd/add-ting, som å tilpasse meg selv sosialt. Klarer liksom ikke å fungere...

Jeg tror det er mange der ute som sliter psykisk og har ad(h)d og/eller cøliaki, for man får depresjon og angst av cøliaki også.

Hva jeg ville frem til med dette? Jeg er kjemperedd for å gå på piller, og har derfor holdt meg til et kosthold uten gluten og melk, og med masse fett, protein, grønt, frukt, bær og vann. Fettsyrer er veldig viktig for alle mennesker, men spesielt de med bl.a. ad(h)d.

[Maestro]

I og med at jeg fikk diagnosen så sent som 18, altså mitt siste halvår på allmenn påbygg, så har jeg gått av og på i snart 1.5 år, men da jeg gikk på skolen så gikk jeg på de daglig. Har skiftet mellom Ritalin og Concerta, så gikk jeg nå nylig uten medisiner, ble jo HELT koko i skallen av det! Men gikk uten pga jeg alltid glemte å ringe legen for å få respept, så den er min skyld.. Nå går jeg på Ritalin 20 mg.

Jeg er 19, blir 20 i år. Fikk diagnosen uken etter 18 årsdagen min.

Om jeg bruker medisiner ut livet, det tar jeg på si. Skal selvfølgelig klare meg uten, men meg og jobb, å eventuelle studier så må jeg nok gå på de pga konsentrasjonsmangelen, oppmerksomhetsvikt og elendig arbeidsminne.

[Pia82]

Jeg trengte ingen terapi men ble spurt om jeg ønsket det. Men psykiateren som ga meg ritalin krevde at jeg kom på oppfølgingstimer fordi man bør trappe opp sakte og ha oppfølgning helt til man har funnet den rette dosen. Noen får en resept i hånden og that's it, men det er useriøst. Man skal bli fulgt opp fordi ritalin har i de fleste tilfeller mye bivirkninger i begynnelsen (noen kan være farlige), man må vite hvordan man skal trappe opp, hvis man ønsker en større dose så må man kunne snakke om det uten å kvie seg for å bestille en ny time, man må kunne redusere dosen og vite at det er greit (noen blir jo lett forvirret eller bekymret), kunne få resept på noe annet hvis ritalin ikke fungerer, noen trur at man MÅ ta ritalinen uansett om den fungerer dårlig og flere andre grunner.

Ellers så skal man egentlig følges opp med blodprøver men det har jeg bare tatt en gang, jeg trur at man må passe på det selv som voksen, man blir ikke automatisk innkalt. Som Maestro sier. Før jeg begynte på ritalin måtte jeg ta EEG, EKG og blodprøver. Det gjorde meg tryggere, og de oppfølgingstimene. Noen får jo som sagt bare en resept og ikke noe mer. Nå har fastlegen min ansvaret for å skrive ut resepter på ritalin.

Jeg skjønner at folk er skeptisk til ritalin, ritalin har jo et dårlig rykte på seg. Noen hevder at det er amfetamin men det er det ikke. Medisinen i ritalin er methylphenidat, ikke amfetamin (ritalin er bare et merkenavn, som paracet som er medisinen paracetamol). Ritalin er i slekt med amfetamin, men det er koffein og. Så jeg pleier å si til de som sier at ritalin er amfetamin at de må slutte å drikke kaffe fordi koffein er like mye amfetamin, for å få de til å tenke seg om. Men det finnes ADHD-medisin som faktisk er amfetamin. Ritalin gir ofte plagsomme bivirkninger i begynnelsen men etter en stund så roer det seg i mange tilfeller, man må bare være tålmodig Jeg har aldri angret på at jeg begynte på ritalin! Selv om jeg gjerne skulle begynt på ritalin som barn, jeg fikk diagnosen når jeg var nesten 29 år. Så jeg syns ikke, Maestro, at 18 år er sent, jeg vet om mange som fikk diagnosen i 20-30 årene. Og et fyr på et ADHD-kurs jeg var på sa at han fikk diagnosen i 40-årene (og begynte på ritalin da), og den eldste personen han vet om var ei dame som fikk diagnosen når hun var 80 år.

Jeg takler arbeidslivet dårlig uten ritalin så det blir nok ritalin på meg i mange år fremover, men om det blir resten av livet vet jeg ikke. Det vet ingen om seg selv, ritalin er ikke en kur som antibiotika. All ADHD-medisiner er som briller for de som ser dårlig, det er et hjelpemiddel, ikke en kur. Selvsagt skulle jeg ønske at jeg slapp ritalin, men det går ikke, jeg tar 40 mg per dag.

[AnonymBruker]

Ja, jeg prøver å tenke at det var bra jeg fikk diagnosen nå. Er jo værre jo eldre man blir, selv om jeg syns det er ille å være 30 nå.

Men jeg tør ikke begynne på medisin. Er for redd for bivirkninger og sånt.

Jeg holder meg til kostholdet mitt, og lever sunt, godt og bra på det, og håper flere vil legge om kostholdet. Ingen av dere som har prøvd det?

Likevel føler jeg at jeg sliter - men skal snart til psykolog på dps, så det blir bra

[Gjest Raptuza]

Klem til dere & gode tanker...

[Gjest Rebekka]

Jeg mener så absolutt at ADD diagnosen brukes i Norge. Og jeg kjenner bare til norske gutter med den diagnosen.

[Gjest Gjest]

Det er en diagnose som brukes i Norge, jeg har fått den og går på medisiner.

[AnonymBruker]

Det er en diagnose som brukes i Norge, jeg har fått den og går på medisiner.

Til de som er forvirret av spørsmålet om hvorvidt ADD er noen diagnose lenger:

Det er slik at en har innlemmet ADD i begrepet ADHD, og da heter det ADHD-I eller ADHD-PI (Attention Deficit Hyperactivity Disorcer - (Predominantly) Inattentive), altså ADHD - først og fremst uoppmerksom.

Det er ingen tvil om at fenomenet er vel så akseptert av legevitenskapen som før, men når folk sier ADD er "fjernet" er det helt sikkert dette de tenker på. Noen har vel tolket det som at man mener det ikke finnes likevel, men det er altså ikke tilfelle.

Anonym poster: 3f39bae9af46f68c0d588ebe7ee67aea

[AnonymBruker]

Føler hele livet mitt er ødelagt fordi jeg ikke fant ut av dette før jeg var 29 år, så mye tid kastet bort. Levd mer eller mindre på sosialen siden jeg var 19 år, trodde alle hadde det som meg. Følte meg så svak. Men har heldigvis funnet grunnen til at jeg er som jeg er. Det gjør vondt.

Anonymous poster hash: ba46e...27a