Ung tenåringsdatter

[Brukernavn]

Min første tanke var også om det kunne være en løsning å være litt mer hos far fremover, i kombinasjon med å unngå diskusjoner med henne.

[Gjest BabyBlue]

Å skrike og krangle med en tenåring er som å hive bensin på et allerede svært bål. Vær tøff, men rettferdig. Ha et behagelig toneleie, for å heve stemmen for mye er ikke smart ( = )

Etter hva jeg har forstått det er faren hennes flink til å "kjøpe" et godt forhold til henne. Klær og dyre smykker kan gjøre selv den mest bitchy tenåringen føyelig og snill, dessverre. La henne være hos faren sin en stund, så kommer hun nok hjem om en uke eller to og maser om hvor slem han er

[Audry76]

Hei

Har ikke lest alle svarene i tråden, så kan hende jeg gjentar det andre har sagt..

Husker godt hvor slem jeg kunne være med mamma...Er ikke oppvokst i et skilsmissehjem selv, men det var mamma som tok de fleste kampene, og hun jeg kranglet mest med.

Alle de stygge tingene jeg har kalt henne gjenom tenårene, får vondt inni meg av å tenke på det!

Det er en tøff periode både for deg og datteren din - synes ikke du høres verken for streng og urimelig ut. Og det vil hun helt sikkert innse når hun blir eldre. (Selv om tiden dit nok føles laaang nå)

Må jo være ekstra frustrerende når du og far ikke bor sammen - så føler du at du får alle kampene og han all gleden???

Men - kan godt hende at hun sier lignende ting til han - og at han ikke sier det.

Samboeren min har barn fra før, og de kan si at de heller vil være hos mamma - akkurat som de kan si at de vil være hos pappa når de er hos mamma.

Kan dere snakke om det når dere har det fint sammen??? Hør med henne om hun har noen løsninger for at det skal bli mer hyggelig i hverdagen? Kan jo ikke forestille meg noe annet enn at hun også synes det er vondt å krangle med deg - selv om tenåringsstoltheten kanskje ikke vil innrømme det.

[Ellam]

"du er ikke noe glad i meg, du, jeg hater deg!" - jeg har hørt den jeg også!!

Jeg har svart: "Jeg synes det er veldig trist at du føler det sånn - for jeg er nemlig veldig glad i deg - men det forandrer ikke det jeg nå har gitt deg beskjed om".

Så har jeg snudd og gått.

Men hvor skal man gå? Litt flåsete spurt, men jeg opplever at datteren min følger etter meg og vil fortsette diskusjonen. Vil vite hvorfor/ hvorfor ikke etc. Jeg kan sitte i ro, eller gå unna, men hun er "på" meg hele tiden. Hun roper og skriker. Hvor lenge skal de få fortsette sånn før man begynner å "true" med konsekvenser for denne oppførselen? Tenker at de må jo få reagere, men et sted må jo grensen gå?

[Fotojente]

Tror du ikke dette er en form for ønske om oppmerksomhet?

Jeg tror at hennes far og du blir nødt til å sette grenser for alt hun får, hun erstatter ekte følelser meg "ting", filmkvelder, familiemiddager er like så gode gaver.

Og i helt oppriktighet så synes jeg dere kan vurder å snakke med en familierådgiver eller en sosionom (eller noen i den gaten). På den måten får dere jobbet sammen om problemet, dessuten kan det være veldig øyeåpnende for henne at en utenforstående påpeker hennes oppførsel.

Er dessverre redd for at tenårene er endel bråk, særlig jenter

Kanskje kan denne boken være en grei bok å lese? --> http://mammanett.no/bokhylla/voksen/forstaa_barnet_ditt_12_16

<3

[AnonymBruker]

Problemet hennes er vel at hun ikke har like grenser og regler i begge hjem. Hadde hun hatt det ville det nok vært litt enklere.

En ting jeg gjorde overfor mine barn da de var yngre og ikke helt forsto hvorfor de ikke kunne få alt var at jeg satte meg ned og viste dem mitt økonomiske budsjett. Det er kanskje en ide for deg også? Så ser datteren din at du ikke er slem som ikke gir henne alt hun vil ha, men at du ganske enkelt ikke har råd.

To kommentarer til dette.

Unger skjønner kjapt at det er to forskjellige sett med regler hos foreldrene og har ikke problemer med å forholde seg til det. Eller utnytte seg av det.

Dra ikke inn din økonomi på denne måten. Det trenger ikke din datter å vite. Hun erfarer allikevel.

Jeg har hatt knapt med penger over mange år uten å ha sagt så mye, men unger har forstått. Så ble det bedre. Glemmer aldri barnet mitt som spurte om vi faktisk hadde råd til det kjøttpålegget som lå i kjøleskapet. Jeg brukte måneder på å si at det det hadde jeg faktisk råd til.

[Lizzee]

To kommentarer til dette.

Unger skjønner kjapt at det er to forskjellige sett med regler hos foreldrene og har ikke problemer med å forholde seg til det. Eller utnytte seg av det.

Dra ikke inn din økonomi på denne måten. Det trenger ikke din datter å vite. Hun erfarer allikevel.

Jeg har hatt knapt med penger over mange år uten å ha sagt så mye, men unger har forstått. Så ble det bedre. Glemmer aldri barnet mitt som spurte om vi faktisk hadde råd til det kjøttpålegget som lå i kjøleskapet. Jeg brukte måneder på å si at det det hadde jeg faktisk råd til.

Kommentar tilbake.

TS sitt problem er jo at datteren har en uakseptabel oppførsel fordi hun har to sett med regler. Datteren har og lager store probelemer fordi mor ikke skjemmer henne bort slik far gjør. Hun benytter seg av fordelene far gir henne og er sint fordi mor ikke kan gjøre det samme som far. Problemer er altså ikke at hun skjønner at det er forskjeller eller at hun utnytter muligheten. Men hva dette gjør med forholdet mor og datter! Hun bør derfor få innsikt i hvorfor mor gjør ting annerledes enn far, så lenge far tydeligvis ikke har tenkt å sette ned på gavestrømmen og frie tøyler.

Tenåringer (og det er det vi snakker om her og ikke småunger) er forskjellige, men de tåler fint å få kunnskap om fakta når det gjelder hva foreldre kan gi dem av gaver og ukelønn ut ifra økonomi. Det er jo ikke snakk om at moren er fattig her, men at hun ikke kan lage julekveld hver helg slik faren kan.

Mine to hadde ingen problemer med å få kunnskap og forholde seg til at foreldre har inntekter, utgifter og et budsjett. Og at foreldrene ikke fungerer som en utømmelig lommebok.

Endret 20. januar 2011 av Lizzee

[AnonymBruker]

Men hvor skal man gå? Litt flåsete spurt, men jeg opplever at datteren min følger etter meg og vil fortsette diskusjonen. Vil vite hvorfor/ hvorfor ikke etc. Jeg kan sitte i ro, eller gå unna, men hun er "på" meg hele tiden. Hun roper og skriker. Hvor lenge skal de få fortsette sånn før man begynner å "true" med konsekvenser for denne oppførselen? Tenker at de må jo få reagere, men et sted må jo grensen gå?

For meg har det fungert å gå til et annet rom. Men om hun følger etter deg så får du kanskje bare la henne gjøre det, men ikke belønn oppførselen hennes med svar og motargumenter. Når hun har roet seg ned kan du snakke med henne, men om hun fyrer seg opp igjen lar du være å gi henne oppmerksomhet.

Du kan jo kanskje gå ut?

Følger hun etter deg ut og andre hører hvordan hun er så blir hun muligens flau?

[Cava Queen]

Problemet hennes er vel at hun ikke har like grenser og regler i begge hjem. Hadde hun hatt det ville det nok vært litt enklere.

Hvis pappaen ikke forstår at hun kan være så rasende mot deg så hadde jeg nesten vært fristet til å ringe ham mens et "anfall" pågikk slik at han fikk høre hvordan datteren hans holdt på.

En ting jeg gjorde overfor mine barn da de var yngre og ikke helt forsto hvorfor de ikke kunne få alt var at jeg satte meg ned og viste dem mitt økonomiske budsjett. Det er kanskje en ide for deg også? Så ser datteren din at du ikke er slem som ikke gir henne alt hun vil ha, men at du ganske enkelt ikke har råd.

To kommentarer til dette.

Unger skjønner kjapt at det er to forskjellige sett med regler hos foreldrene og har ikke problemer med å forholde seg til det. Eller utnytte seg av det.

Dra ikke inn din økonomi på denne måten. Det trenger ikke din datter å vite. Hun erfarer allikevel.

Jeg har hatt knapt med penger over mange år uten å ha sagt så mye, men unger har forstått. Så ble det bedre. Glemmer aldri barnet mitt som spurte om vi faktisk hadde råd til det kjøttpålegget som lå i kjøleskapet. Jeg brukte måneder på å si at det det hadde jeg faktisk råd til.

Til anonym: dine unger forsto at du hadde et stramt budsjett, hadde du snakket med dem om det så hadde kanskje ikke kommentaren om dere hadde råd til kjøttpålegget kommet. Ved å snakke med barna og gi dem fakta så kan man minske uroligheter også.

"Mamma har ikke så god råd nå for tiden. Det går helt fint å kjøpe mat og jeg får betalt alle regninger, men noe ekstra klær, sminke og feriereiser blir det ikke nå". Da har man fått etablert trygghet samtidig som man har forklart at det ikke nytter å mase om nye ting.

Så jeg er enig med Lizze her. Og for TS så handler det ikke om å fortelle at hun har veldig dårlig råd, men at hun ikke har økonomi til å kjøpe all luksusen som faren gjør! Når jenta er 13 år så klarer hun fint å forstå et regnestykke med inntekter og utgifter.

Selvsagt skjønner unger det når det er forskjellige regler i de to hjemmene de skal forholde seg til. Jenta synes så klart det er gøy å få ny pc, mobil, masse sminke og få være oppe så lenge hun vil. Hun skjønner også at moren har andre regler. Så det er ikke det at hun skjønner dette som er problemet. Problemet er jo at hun ikke kan fordra at moren har strengere og normale regler.

Jeg og min eks planlegger alltid innkjøp av dyrere ting til barna våre. Og slike ting som ny dyr pc har de bare fått til konfirmasjon. (før det så delte de på en brukt stasjonær pc)

Nå har jeg gutter, men de bruker også ting som hårprodukter, godlukt, vil ha Bjørn Borg truser osv. Sikkert ikke så dyrt som jenter som vil ha sminke og sånn. Men gutta her har arbeidsoppgaver i huset og får ukelønn som de må bruke på det de vil ha ekstra. Så lærer de seg å disponere penger!!! Kan ikke bare få og få. Nå har de jobb utenom også og tjener penger selv (er litt eldre enn jenta til ts) og bruker da egne penger på klær og ting de vil. De får selvsagt det de trenger hjemme, men når de bare ønsker seg noe må de vente til bursdag eller spare opp selv.

Og mine har aldri hatt en slik oppførsel som dattera til ts. Det har nok også sammenheng med at jeg og faren har helt like regler.

[leirbål]

Et veldig godt råd jeg har fått er å "lese noe". Jeg har sittet "helt oppslukt" av en reklamebrosjyre, avis el. som tilfeldigvis var i nærheten når jeg hadde satt grensen og ikke ville diskutere.

Tenåringen ble veldig sint og overøste meg med alt h*n visste provoserte, men jeg lot som om jeg ikke hørte det. Jeg var for opptatt med å "lese".

Det hjalp meg til å beholde roen, og ikke svare på alle de fæle tingene jeg hørte.

For å beholde roen, og ikke gå inn i en krangel er utrolig viktig!

Virker ikke dette kan du avtale med en nabo som vet hvordan tenåringer kan være at du kan komme på uanmeldt besøk en periode fremover for å unngå å krangle med tenåringen din.

Fortell i en rolig stund at du kommer til å gå til (navn) hvis hun ikke respekterer deg når du sier at diskusjonen er over.

Gjør hun ikke det MÅ du gå. Etter en stund ringer eller går du hjem og sjekker stemningen. Er det rolig kan du gå/ være hjemme. Er hun fortsatt i diskusjonsmodus, så si at du kommer senere når hun respekterer grensene dine. Det kan ta en stund første gangen.

Ta med lillesøster, eller send henne til en venninne.

Når hun sier at du ikke er glad i henne, kaller deg stygge ting ol. er det for å skape en reaksjon hos deg. En sint tenåring tenker kun her og nå. Hun er sint og vil krangle. For å få deg med på en krangel hjelper det å si disse tingene til deg.

Hadde det ikke virket hadde hun sagt noe annet. Hun mener det ikke, hun ønsker bare å krangle der og da.

Etterpå kan hun angre, men i situasjonen klarer hun ikke å tenke på det. Så ikke bry deg om de fæle tingene hun sier til deg.

Når det gjelder faren vil jeg at du skal huske setningen: "hun kan ikke være slem mot ham, han vil bli lei seg ol".

Dette betyr oversatt; han vil kanskje slutte å være glad i meg.

Du er den solide klippen hun stoler på at elsker henne uansett!

At faren kjøper masse fint til henne er hun glad for, men husk på at et barn eller tenåring tester grensene sterkest mot den personen de stoler mest på. Og som de vet elsker dem etterpå.

Når det gjelder dårlig oppførsel generelt ville jeg laget et skjema med de fem viktigste reglene. Skriv dem konkret opp.

F.eks. Ikke følge etter meg når jeg sier at diskusjonen er ferdig.

Så finner du en belønning hun vil like, og en negativ konsekvens. (Miste belønningen f. eks.)

Skriv hvor mange ganger hun må klare punktet for å få belønningen. Ikke nødvendigvis på rad. Klarer hun det tre ganger, feiler en, og greier det to ganger til har hun fem.

Ikke gi etter for press og diskusjoner på dette!

En premie kan være shoppingturen deres. Belønning for syv ganger, vi handler sammen til tenåringen for kr...

Eller en felles aktivitet, ol.

Jeg ville sagt at goder som tv kanaler på rommet, egen pc ol. er goder som kan beholdes eller mistes, etter oppførselen hennes.

(Husk å skrive for hvor lang tid.)

Når det er skriftlig og lappen henger fremme så hun ser den, er det lettere å følge den.

Når en grense sitter veldig godt, og hun får belønningen hver gang, bytter du ut punktet med noe annet dere sliter med.

Hver kveld kan dere krysse av sammen for hva hun har greid og ikke.

Greier hun det, så vis at du er glad for det.

Det er utrolig viktig at du vet at du kan stå for det du sier. Har hun mistet tv-godene så ta tv kortet.

Datagodene, så ta tastatur og mus. Og lås det inn så hun ikke henter det når du ikke ser det.

Ikke la henne argumentere, krangle eller gråte seg til viljen sin her. Da er det bedre at du ikke lager skjemaet.

De første gangene er det veldig viktig at du advarer henne. Fortsetter du med/ gjør du dette mister du..., og jeg vil jo at du skal få .... premien.

Så følger hun etter deg, advar henne og la henne få sjansen til å trekke seg tilbake og få premien.

Men det virker- veldig! Så jeg kan anbefale det på det varmeste.

Da er det forutsigbart så hun vet hva hun kan regne med. Hvis hun plutselig mister dataen fordi hun ødelegger noe med vilje, og får kjeft, husarrest og mister dataen en annen gang, fordi hun har vært så kranglete i det siste, er det duket for skikkelig opprør.

Det er for uforutsigbart.

Når en konflikt er over, gå til henne og la henne si sin mening på en rolig måte. Du behøver ikke svare så mye, bare lytt.

Hisser hun seg opp igjen, si at hun må være rolig, ellers må du gå igjen. Kanskje må du forlate situasjonen noen ganger.

Avslutt den rolige samtalen med at du setter pris på at hun fortalte deg dette på en så fin og rolig måte, og at du skal tenke på det (hvis hun klager over noe), og at du er like glad i henne, uansett.

[Gjest Hjelpesløs]

Jeg søkte etter tips på nettet fordi jeg har eksakt samme situasjon her hjemme nå. Tar tipsene jeg også - jeg lar meg fort rive med i diskusjon.. Erfaringen min så langt er at det ble verre. Godt på en måte å lese at jeg ikke er alene. Jeg føler meg hjelpesløs når det stormer som verst.

[AnonymBruker]

Slutt og kjøp datteren deres. og begynn heller og snakk med henne.. lag middag sammen og spørr hvordan dagen hennes var, hvordan hun har hatt det osv.. dette krever også at du som mor prater med en ordentlig rolig og behersket stemme om hvordan du selv har det... mor og datter forhold er gi- og ta.. tillit må gå begge veier

jeg er selv oppvokst med en mor som hele livet har prøvd og kjøpe meg med ting og penger. Det var jo selfølgelig hyggelig. men det var veldig lite prating, noe som fikk meg til og føle at hun faktisk ga faen i meg. selv om hun sa at hun var glad i meg.

hun snoket også på rommet mitt etter gudene vet hva.. og det ølda også all tilliten jeg hadde til henne. forstod aldri hvorfor hun ikke bare kunne komme inn og spørre meg om ting og snakke istedenfor og snoke hvergang jeg ikke var hjemme..

[lulle]

Min første tanke var også om det kunne være en løsning å være litt mer hos far fremover, i kombinasjon med å unngå diskusjoner med henne.

Jeg tenker helt motsatt. En far som kjøper såpass mye til jenta utenom bursdager/jul, tror jeg vil gjøre jenta vondt verre. Jeg tror at det er kontrastene mellom mor og far som gjør at jenta er kranglete hos mor. Hvem ville ikke ønske å ha det slik ts beskriver at datteren har det hos far. Jeg tror på faste grenser, dyre gaver til spesielle anledninger, og tilstedeværende foreldre. Det ligger mye kjærlighet i et NEI. Mitt råd til ts er å prøve snakke med far slik at forholdene hos mor og far er tilnærmet like. Mulig far vil svare at han MÅ få lov å kjøpe til datteren det han har vil. Jeg tror han kompenserer dårlig samvittighet med å kjøpe gaver til henne. Hvis det ikke nytter å snakke med han, ville jeg prøvd familieterapi.

[AnonymBruker]

Huff..

Vet du hva TS?

Hun er trygg på deg og tørr å vise deg sin aller verste side.

Når hun sier; Du er ikke glad i meg!!!

Spør henne; Hva får deg til å si det da? Jeg er utrolig glad i deg jenta mi.

Du er en dårlig mor mamma!! - Jeg prøver å godt jeg kan, og jeg er så glad i deg. Om jeg har gjort noe som sårer deg, så si hva det er da.

Det kan rett og slett være at jenta tror penger er kjærlighet. Husk hun er ikke voksen ennå, og har sikkert mange umodne tanker, naturlig nok

..men om du viser i ro og mak at dere kan snakke om alt så vil hun med tid se at DETTE er kjærlighet..ikke penger..

Spør om det er noe hun vil snakke om. Spør hver dag; hvordan har du det? Hvordan har det vert på skolen? Hvordan går det med deg i dag?

finn ut hvordan hun har det inne i seg. Om hun innser at hun har noen som deg som ikke kjøper seg kjærlighet, men som hun kan snakke med og stole på med alt, så vil båndet mellom dere knyttes

Men hun må ikke få slå søsteren sin!

[AnonymBruker]

"Pappa skulle egentlig kjøpe meg iphone"

Hva betyr det? Det går ikke an å si "Pappa skulle egentlig kjøpe meg iphone" på norsk. Det heter "Pappa skulle egentlig kjøpe iphone til meg".

[AnonymBruker]

Gammel tråd.

[ViljaH]

De kranglene du beskriver med datteren din, hvor du beskyldes for å ikke være glad i henne -- det er hun som øser ut frustrasjon. Ikke gå inn i dem når hun er sint, da blir det bare verre. Når hun sier slike ting, så bare si bestemt "det stemmer ikke, jeg er veldig glad i deg" og så avslutter du der og da. Så tar du heller opp tråden når hun har roet seg ned, om du ønsker å utforske temaet mer, hvorfor hun sier slikt. Når dere sitter ned sammen og har en rolig samtale. På den måten vil du også som mor beskytte henne mot tenåringsmonstret på innsiden, slik at dere ikke så ofte havner et sted hvor hun skriker ufyseligheter til deg.

Når dere sitter og har rolige samtaler, kan du forklare henne at du er veldig glad i henne, at det ikke er så enkelt å være mamma og prøve å gjøre det beste for barnet sitt, og at du prøver etter beste evne å oppdra henne til å bli et godt menneske, selv om hun ikke alltid liker det. Du gjør det nettopp fordi du er glad i henne. Forklar henne at du lett kunne ha latt henne gjøre som hun vil, men det er hos deg hun bor og da må du ta ansvar for oppdragelse. Når hun er hos pappa, er hun mer på besøk. Det vil hun nok selv kunne være enig i, men ikke kritiser pappaen. Bare prøv å definere forskjellen mellom de to hjemmene.