Ung tenåringsdatter

[Gjest Tanja]

Jeg føler meg litt maktesløs for tiden, mht min datter på snart tretten år.

Hun er hos sin far annenhver helg, og bor ellers fast hos meg.

Alltid har hun brukt tid hjemme for å rose pappaen sin. "Pappa har kjøpt øredobler med ekte diamant på til meg." "Pappa skulle egentlig kjøpe meg iphone, men de var utsolgt, så jeg fikk ny pc istedenfor. Plus kamera, gavekort, nye klær og masse sminke."

Hun skryter veldig av alt han kjøper, og det er ikke lite han kjøper, eller sjeldent.

Her hjemme er alt galt, alltid. Vi er mye uenige, og det gjør meg frustrert, trist og oppgitt. Det er små episoder, som blåses helt opp. Hun får kjeft, eller blir tatt fra f.eks pcen sin, for ting hun har gjort, som å ha gjort ikke-akseptable ting, som å ha slått lillesøsteren etc, og reagerer meg et voldsomt sinne, skrike, kalle meg ting som ikke egnes på trygg overhode, som ho'', fi''' , verdens verste avskum, dårlig mor ..

Jeg blir sint, provosert, og krangelen er i gang.

Forsøker å fortelle henne at det er dårlig gjort å kalle meg så stygge ting, og oppføre seg sånn, mens hun skriker tilbake at jeg fortjener det, for jeg ER et dårlig menneske, motbydelig, og at hun skulle ønske hun kunne bo bare hos faren.

Jeg blir trist. Hun kan og skrike og rope at jeg ikke er noe glad i henne, det er bare faren som viser han er glad i henne, jeg viser det aldri, og hun er derfor ikke glad i meg etc.

Jeg vet ikke mine arme råd??

Jeg kan ikke forstå hvorfor hun ikke føler seg elsket???

Minst to ganger pr dag forteller jeg henne at jeg er glad i henne, og gir henne en klem. (Når hun drar på skolen om morgenen, og når jeg sier god-natt til henne.)

En gang pr uke pleier jeg ta henne med meg alene til byen, etter hennes ønske og forslag, så vi kan se på, og evt shoppe, om jeg har råd, klær, sminke etc, til henne.

Jeg har spart og kjøpt så hun har egen tv med alle kanaler, på rommet sitt, pc og mobil selvfølgelig...

Og jeg forsøker å gjøre ting sammen med henne, rose når hun gjør bra ting etc.

Men jeg har og perioder hvor jeg lett blir irritert, som når hun ikke orker å rydde noe etter seg, eller svarer/snakker frekt og spydig, kaller og evt slår lillesøsteren sin,

eller har en ufin og sur tone.

(slenger beina på bordet og svarer surt og frekt)

Jeg har spurt henne om hun oppfører seg slik hos faren?

Nei, det gjør hun ikke.

Hun har det fint der, han kjefter jo ikke, og han er jo mer glad i henne.

Dessuten tør hun ikke si sånn til han, for "da ville han jo blitt kjempelei seg, evt sint."

Hva med meg da??

Er jeg for streng? For lite streng?

Burde jeg bare la henne flytte dit og se hvordan det går?

(Faren er omtrent aldri hjemme, jobber mye, og overøser henne med gaver.)

Hun ble tatt fra tven for noen dager, i kveld, fordi hun hadde tatt lillesøsters leke og tråkket den istykker med vilje. Jeg ble rasende, vi begynte krangle, og da hun ble tatt fra den, så reagerte hun selvfølgelig med nytt raserianfall og kalling og banning, og reiste rett på dør, for å reise til pappaen og søke trøst. Igjen sitter jeg som den slemme moren.

Er bare frustrert. Vet ikke om jeg er for mye, eller for lite streng. hvordan jeg bør endre meg for å få henne til å endre seg. her er null respekt.

Jeg ble bare skuffet, og da hun omsider kom hjem fra pappaen, så dro hun rett på rommet sitt.

Jeg gikk ikke etter for å kjefte eller noe, er bare mutt og trist.

Fikk da en sms fra henne, hvor slem jeg var,som ikke engang snakket til henne mer.

Hva SKAL MAn gjøre da???

Jeg forsøkte snakke med henne før hun dro, og fortelle hvorfor hun ble fratatt tven. (Det har aldri skjedd før, men nå var hun så ufin mot søsteren, og såret henne fryktelig.)

, men ble istedenfor kalt ordene nevnt ovenfor, og at jeg var en person hun hatet og ikke ville snakke med igjen.

Etterpå er hun sint for at jeg faktisk ikke har orket å snakke til henne igjen heller.

Jeg er ikke sint, bare trist. Og kan godt snakke til henne, men vil gjerne hun skal tenke seg om og be om unnskyldning.

Å si at det verste som noengang har skjedd henne, var å få MEG som mamma, var utrolig sårende, kjenner tårene presser på ved å høre det.

Huff.

[crazyforgum]

Huff!

Jeg skjønner at det må være kjempevanskelig. Jeg har selv en tenåringssønn som bor 50/50. Det er tøft til tider, men jeg prøver å stå i det ... han skal ikke få utnytte situasjonen til fulle. Men det krever samarbeid med den andre foreldren, og det har du kanskje ikke?

[Gjest jomfrua]

Nei, jeg synes ikke du er for streng.

Det du beskriver er uakseptabel oppførsel og det må du reagere på og stå i.

Husk det er puberteten og det skjer mye i de hodene Så det handler for oss voksne å stå støtt og fast. Utagerende oppførsel bør få konsekvenser.

Husk hun bruker alt hun kan bruke for å teste grenser - og de er stygge i uttrykkene. Men igjen uakseptabel oppførsel må få konsekvenser. Hun vet hvilke knapper hun skal trykke på - så bare stå støtt og fast og se på denne "leken" hun bedriver.

Lykke til

[Gjest tante Mia]

Jeg reagerer på en ting og det er at du krangler med henne.

Når det skjer ting så må du ikke gå inn i en diskusjon med henne og ikke krangle!!

Gi henne bare beskjed om hvordan hva du finner uakseptabelt og hva du mener og stopp der. Begynner hun å argumentere, hyle og skrike så trekker du deg bare tilbake og sier at det er ingen diskusjon.

Hun er i en vanskelig alder, og dette med at hun ødelegger søskens leker og truer med å flytte til far og sier at far er så snill handler om trass og at hun kanskje også er i en lojalitetskonflikt når det gjelder faren. I tillegg prøver hun selvsagt å spille deg opp mot faren. "Pappa gir meg alt - du gir meg ingenting".

Du kan jo kanskje snakke med faren om det går å ha delt omsorg. Datteren din har jo selv sagt at hun vil flytte til far - går ikke det så får hun jo oppleve at far faktisk ikke kan gi henne alt... Og om det går så får hun nok oppleve at far også setter grenser.

Ellers ville jeg vel snakket med faren om at det at han kjøper så mye til henne er et problem. Men ta det opp forsiktig for han gir henne nok mange gaver fordi han har dårlig samvittighet fordi han har så lite tid til henne....

[Gjest Vettel]

Henger med på den andre og spesielt tante_mia ovenfor.

Har all symptati med deg!

Hva med å snakke med faren? Om dere har bra kontakt så prat med han om dette. Jeg har også et barn som nå er 12 år som bor hos sin pappa mye av tiden. Og vi prater mye om hva barnet skal få lov til, hva vi kjøper til det, hva som er akspetabelt, hvor mye lekser, soving, venner, etc. Vi er ikke alltid enig, men godt å få luftet tankene med en annen som kjenner barnet!

Lykke til! Stå ut. Tror at i lengden er det DU som "vinner". Når barnet ditt blir voksen så er det ikke gaver og kjøpte ting som regnes, men omsorg, kjærlighet.

[Lizzee]

Her må du snakke med faren, for det blir jo helt feil at det skal være "julaften" de helgene hun er hos far og hverdag hele tiden når hun er hos deg.

Som tante Mia over sier så prøver nok far å bruke gaver for å kjøpe seg ut av dårlig samvittighet. Men han skaper vel bare et nytt problem og får datteren deres til å tro at kjærlighet er fine gaver.

Hun er i en trassalder hvor mange er sure og frekke. Det er selvsagt ikke akseptabelt og du må reagere. Men la deg ikke dra inn i krangler. Å argumentere med en trassig tenåring gjør bare vondt verre. Ha bare klare regler og konsekvenser (jeg har også benyttet meg av den med at mitt barn ikke fikk ha pc på noen dager som straff for uakseptabel oppførsel), slik at hun vet hva hun har å forholde seg til. Kommer hun med disse argumentene med at pappa er så snill og pappa gir meg alt og lar meg gjøre alt, så bare si "så fint for deg - men du er ikke hos pappa nå".

Også burde dere nok sette dere ned sammen og prate - pappaen, du og datteren sammen. Bli enig om regler slik at det er nogenlunde likt i begge hjem. Er du og pappaen samstemte så er det ikke så lett for henne å bruke pappaens snillhet mot deg.

[Gjest tanja]

Tusen takk for svar.

Jeg skal neste gang, gjøre som dere sier. Altså, når hun begynner å diskutere på ting, så skal jeg ikke begynne å diskutere tilbake, for det blir jo bare verre da.

Men ofte drar hun inn det at "du er ikke noe glad i meg, du, jeg hater deg!"

Og da har det blitt en del diskusjoner. Som at jeg svarer "Selvfølgelig er jeg glad i deg! Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan tro noe annet?" "Men du er jo alltid så slem!!!Drittkjerring!!" "Nå får du gi deg! Jeg har da aldri vært slem mot deg? Når er jeg liksom slem??" "Det vet du godt selv!!" "Nei, og det er derfor jeg spør!" "Det får du tenke deg om og finne ut av selv, ''''' (kalling og skriking." "Nå synes jeg du oppfører deg helt idiotisk! det var jo tross alt DU som slo søsteren din, det er jo klart jeg reagerer og sier fra da!" "Nei, du bare hater meg, og jeg skulle ønske du ikke fantes!" "At du kan si slike ting! Det sårer meg når du sier sånn!" "Det har du bare godt av!!!!"

Så skriker hun og smeller igjen døra.

I slike episoder (dette var en veldig, veldig typisk en), hva gjør jeg da?

Sier kort at jeg ER glad i henne, og så gå? Eller, hvordan og når, ville dere avsluttet denne dialogen over her? For den er ganske typisk. jeg forsøker å få henne i samtale når hun er sint, for å høre HVA det er hun mener er feil, men hun er jo så sint og ufin, og jeg får aldri noen konkrete svar.

Faren, ja ...

Sukk. Jeg har fortalt han hvordan hun kan være, og jeg ser han føler seg "stolt" fordi han føler at hun "elsker" han mer. Han sier at "Slik er hun da aldri hos oss," og det virker på ham som om det derfor er jeg som gjør feil ting, ikke han.

Jeg vet jo det har mye å si at hun ikke tør å være som hun vil, hos faren, fordi hun ser han så sjeldent. Hun må ha meg til å be meg spørre han om lov til visse ting, og det er åpenbart at hun rett og slett ikke kjenner han godt nok, så selv tror jeg jo det er en av grunnene til at hun er så snill der, hun tør ikke oppføre seg slik, mot han.

Jeg har gjentatte ganger, siden forholdet ble slutt (hun var 5 år da), fortalt han at jeg synes hun blir for mye skjemt bort, og at jeg ikke tror det er helt bra.

Han svarer med at "nei, jeg synes ikke jeg skjemmer henne bort." "nei hun får da ikke SÅ mye." etc.

Altså, helt uforstående til det.

Hun er trett etter en pappahelg, for hun får jo være oppe "så lenge hun vil", og jeg tror ikke der er så mange grenser, sånn generelt.

Har forsøkt snakke med han, mange ganger, på alle disse årene, men han stiller seg uforstående, og mener at siden at hun er såpass snill der, er det jo jeg som gjør noe galt, ikke han.

Føler ikke jeg kommer noen vei der.

Han føler seg som en stolt hane, med en datter han vet bare skryter av han, til enhver tid, og det virker som han godter seg når hun forteller hvor slem og urettferdig jeg er.

Føler ikke jeg kommer noen vei der??

I tillegg har faren (som snart er førti år), fått seg en samboer det siste året, på 19 år. Det er visst ekstra stas, for de kan byttelåne klær, sko, sminke,etc.

Og denne "stemoren" elsker også å kjøpe henne smykker og stasj, hele tiden. "Anita kjøper meg alltid det jeg vil ha,så det er veldig praktisk," kan datteren min si.

"Jeg har vist Anita hva jeg ønsker meg, på denne nettsiden, så det får jeg sikkert."

Lillesøsteren på 7, havner litt utenfor her. Hun får ikke gaver, når størstejenta får, hun er ikke "bestevenninne" med "stemor", og hun stilles litt bak, for å si det slik.

Syns det er leit for henne, men dette ser de visst ikke.

[Pinkee]

Til en mor fra en mor

Vi er de heldigste på jord

Våre barn har vi kjent helt fra tiden i magen,

et større mirakel enn solen om dagen.

Og selv om de raser imot oss i sinne, så ha alltid dette i ditt minne:

At bak hvert vondt ord de sier til deg,

så finnes det alltid et

"Mamma...., jeg elsker deg"

Dette er kanskje et billig dikt, men det sier utrolig mye om hvordan det er å ha en ungdom. Dem kjefter,raser og kaller de værste ting, men det dem egentlig sier er " mamma, jeg er så glad for at jeg har deg, at jeg har en person som jeg kan ta ut all min usikkerhet, all min frustrasjon, alt mitt sinne og alle mine pubertetsproblemer på, og når jeg er ferdig og har fått ut alt, så er du like glad i meg enda! Takk mamma, fordi du elsker meg betingelsesløst. Jeg elsker deg"

At hun er bare snill&grei hos far, viser bare at hun er ikke like trygg på han, hvis hun hadde oppført seg likedan der, så hadde kanskje all kjøpe-kjærligheten blitt borte

For kjøpt kjærlighet kan aldri erstatte ekte.

Samme hvor frustrerende det er, og hvor hjelpeløs jeg føler meg, så er jeg egentlig glad hver gang ungdommen raser imot meg, for da vet jeg iallefall at dem er trygge på meg.

Å, det er utrolig bra, for her og er det slik at dem har en far dem ikke er like trygg på, der må dem oppføre seg pent for å få "kjærlighet"

Du får aldri faren til å slutte å kjøpe seg kjærlighet, for han hr ingen annen type å gi. Så bare aksepter det.

Du kan heller ikke slutte å gi datteren din oppdragelse, for det plikter du som mor.

Men, du kan gi slipp på usikkerheten om hennes kjærlighet, for hadde hun ikke vert så glad i deg, så hadde hun heller ikke brydd seg så mye om hva du sier/gjør.

Men, som en annen sier her, dropp intetsigende diskusjoner, bare vær helt klar "slik er det bare"

Og, fortsett å si at du er glad i henne!! Dette er noe som går over, om noen år, så er hun snill og grei, å har glemt hvor slem mor var i ungdommen

[Lizzee]

Tusen takk for svar.

Jeg skal neste gang, gjøre som dere sier. Altså, når hun begynner å diskutere på ting, så skal jeg ikke begynne å diskutere tilbake, for det blir jo bare verre da.

Men ofte drar hun inn det at "du er ikke noe glad i meg, du, jeg hater deg!"

Og da har det blitt en del diskusjoner. Som at jeg svarer "Selvfølgelig er jeg glad i deg! Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan tro noe annet?" "Men du er jo alltid så slem!!!Drittkjerring!!" "Nå får du gi deg! Jeg har da aldri vært slem mot deg? Når er jeg liksom slem??" "Det vet du godt selv!!" "Nei, og det er derfor jeg spør!" "Det får du tenke deg om og finne ut av selv, ''''' (kalling og skriking." "Nå synes jeg du oppfører deg helt idiotisk! det var jo tross alt DU som slo søsteren din, det er jo klart jeg reagerer og sier fra da!" "Nei, du bare hater meg, og jeg skulle ønske du ikke fantes!" "At du kan si slike ting! Det sårer meg når du sier sånn!" "Det har du bare godt av!!!!"

Så skriker hun og smeller igjen døra.

I slike episoder (dette var en veldig, veldig typisk en), hva gjør jeg da?

Sier kort at jeg ER glad i henne, og så gå? Eller, hvordan og når, ville dere avsluttet denne dialogen over her? For den er ganske typisk. jeg forsøker å få henne i samtale når hun er sint, for å høre HVA det er hun mener er feil, men hun er jo så sint og ufin, og jeg får aldri noen konkrete svar.

"du er ikke noe glad i meg, du, jeg hater deg!" - jeg har hørt den jeg også!!

Jeg har svart: "Jeg synes det er veldig trist at du føler det sånn - for jeg er nemlig veldig glad i deg - men det forandrer ikke det jeg nå har gitt deg beskjed om".

Så har jeg snudd og gått.

De er jo litt "dramaqueens" i den alderen der og sier ting de egentlig ikke mener.

Problemet hennes er vel at hun ikke har like grenser og regler i begge hjem. Hadde hun hatt det ville det nok vært litt enklere.

Hvis pappaen ikke forstår at hun kan være så rasende mot deg så hadde jeg nesten vært fristet til å ringe ham mens et "anfall" pågikk slik at han fikk høre hvordan datteren hans holdt på.

En ting jeg gjorde overfor mine barn da de var yngre og ikke helt forsto hvorfor de ikke kunne få alt var at jeg satte meg ned og viste dem mitt økonomiske budsjett. Det er kanskje en ide for deg også? Så ser datteren din at du ikke er slem som ikke gir henne alt hun vil ha, men at du ganske enkelt ikke har råd.

[Gjest jomfrua]

Tusen takk for svar.

Jeg skal neste gang, gjøre som dere sier. Altså, når hun begynner å diskutere på ting, så skal jeg ikke begynne å diskutere tilbake, for det blir jo bare verre da.

Men ofte drar hun inn det at "du er ikke noe glad i meg, du, jeg hater deg!"

Og da har det blitt en del diskusjoner. Som at jeg svarer "Selvfølgelig er jeg glad i deg! Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan tro noe annet?" "Men du er jo alltid så slem!!!Drittkjerring!!" "Nå får du gi deg! Jeg har da aldri vært slem mot deg? Når er jeg liksom slem??" "Det vet du godt selv!!" "Nei, og det er derfor jeg spør!" "Det får du tenke deg om og finne ut av selv, ''''' (kalling og skriking." "Nå synes jeg du oppfører deg helt idiotisk! det var jo tross alt DU som slo søsteren din, det er jo klart jeg reagerer og sier fra da!" "Nei, du bare hater meg, og jeg skulle ønske du ikke fantes!" "At du kan si slike ting! Det sårer meg når du sier sånn!" "Det har du bare godt av!!!!"

Så skriker hun og smeller igjen døra.

I slike episoder (dette var en veldig, veldig typisk en), hva gjør jeg da?

Sier kort at jeg ER glad i henne, og så gå? Eller, hvordan og når, ville dere avsluttet denne dialogen over her? For den er ganske typisk. jeg forsøker å få henne i samtale når hun er sint, for å høre HVA det er hun mener er feil, men hun er jo så sint og ufin, og jeg får aldri noen konkrete svar.

"du er ikke noe glad i meg, du, jeg hater deg!"

Når hun kommer med den uttalelsen så er du helt rolig og trygg og svarer; Det stemmer ikke. Og så rusler du bort fra situasjonen - ikke begynn å kommenterer uttalelsene hennes

[Gjest Gjest]

far må slutte å kjøpe henne,og du må ikkje kjefte og hyle tilbake,men gi konsekvens for hennes oppførsel hos far ..eksemel far må beslaglegge pc om ho ikkje retter seg etter mor.foreldre samarbeid kalles det.møt på familievern kontoret om evt råd.

[Gjest Tanja]

Tusen takk for svar igjen, spesielt fra pinkee, innlegget ditt rørte meg, og jeg satt igjen med tårer i øynene.

Du har så rett i at et samarbeid med far vil være vanskelig, og få han til å få like regler som hos meg, så jeg bør kanskje bare være glad hun tross alt er trygg på meg, og så slutte å diskutere tilbake med henne.

Etter gårdagens oppførsel, kom hun i kveld og la armene rundt meg og gav meg en klem. Hun sa "Unnskyld, jeg mente ikke det jeg sa i går."

Det var godt å høre, men det sitter som en støkk i meg enda, for ordene i går var så ekstreme, og jeg ble så inderlig lei meg, følelsen av å kanskje ikke være en god forelder i det hele tatt, stakk i meg, og jeg ble så trist og usikker på hva jeg egentlig gjorde galt.

Så jeg håper hun mener det. At hun ikke mente det stygge hun sa.

Merker hun har dårlig samvittighet, for hun forsøker å være blid og hjelpsom i kveld, noe hun ikke alltid er.

Så håper jeg det ikke er lenge til neste utbrudd kommer.

Jeg har iallefall tatt til meg gode tips her nå, at jeg bare kan svare at jeg ER glad i henne, og at det er leit hun føler det motsatt, og så gå fra diskusjonen.

Tusen tusen takk for svar

[AnonymBruker]

Din datter høres egentlig litt ut som jeg var som tenåring.

Nå hadde ikke jeg noen far som overøste meg med gaver for tapt tid. Jeg hadde en far som ga såpass blanke at han kastet meg ut.

Oppi alt dette her så hadde jeg også skadet meg stygt i idrett og fikk beskjed om å slutte med idrett før jeg endte i rullestol.

Og selvfølgelig gav jeg min mor skylden for alt dette. Jeg var ufin og kranglete mot henne nesten hele tiden. Hvor mange tårer tenårene mine kostet henne skammer jeg meg over å tenke på.

Du er ikke glad i meg leksen var i daglig bruk. Men allikevel stod hun der som den samme stødige klippen da jeg hadde rast fra meg 2 år senere.

Og hvis det er noen trøst så ble det folk av meg også.

Sender deg en klem.

[AnonymBruker]

HUff, føler med deg i denne vanskelige perioden...

Jeg var selv en slik datter. Håpløs mot mor, og hadde på en måte mer respekt for far. (han jobbet i utlandet og var mye borte...så jeg visste nok ikke helt hvordan jeg skulle gripe han an. når han sa nei så var det nei. Men min stakkars mor fikk all min frustrasjon).

Jeg sa også ting som: jeg er ikke glad i deg! (mente det selvfølgelig ikke, var bare frustrert der og da). Det var helt sikkert hjerteskjærende å høre. Nå som voksen så hater jeg tanken på at jeg ofte var så slem mot henne, men skjønner jo at tenåringer ofte er veldig i opprør.

Jeg synes det er bra at du har grenser for henne, for det er jo nettopp det de trenger i den alderen.

Det virker som om hun har det mer fritt når hun er hos faren sin og det fører til at jobben din blir vanskeligere..dessverre. Spørs om du må snakke litt med barnefaren.

Jeg er enig med flere over her når det gjelder å gå inn i en diskusjon med henne. IKKE gjør det. Vær rolig og klar. La henne få si det hun mener, så forteller du henne hvordan ting blir og hvorfor og ferdig med det. Hvis hun drar opp "du er ikke glad i meg kortet" så ikke la deg provosere. (hun mener det ikke, er bare sint og vil dra deg ut i en krangel så hun får utløp for ennå mer frustrasjon). Lykke til!

[AnonymBruker]

Er det vanlig at barn/tenåringer får alt de perker på bare de er "samme" nok til å bruke ord og uttrykk som sårer hardt?

Shoppe sammen en dag i uka? Hallo! Kan ikke huske det var slik når jeg vokste opp.. heller motsatt. At nå og da ble man overrasket og fikk noe.. De gangene føltes det veldig spesielt, fint og fortjent.. Ga en glede på en helt annen måte enn om man ofte og lettvindt hadde fått alt man peker på.. Syntes hun høres litt bortskjemt ut..

Hører ut som faren hennen prøver hardt å "kjøpe" hene med matriale ting.. og det er trist. Sørlig hvis han er stolt av et og "bruker" det mot deg.

Syntes ikke du virker for streng. BArn trenger og skal ha grenser. Man skal ikke tåle alt bare fordi barnet/tennåringes kan gi uttrykk for at det "hater" deg fordi ting ikke alltig går barnets/tennåringens vei.. MAn har lov å sette grenser, og de skal respekteres. Det er du som er den voksene parten her..

At faren virker litt "lost" (om jeg kan bruke det uttrykket) hjelper ikke deg her. Men til syvende og sist trur jeg "barn" setter mer pris på å vite at det blir elsket (selv om ja, de ofte gir uttrykk for det motsatte når de er i en trassig periode), enn matriale godene.. kanskje de ikke ser det akk he rog nå, men det er det de husker i det lange løp...

Stå på, lettere perioder kommer!

[Tromsø mann]

Jeg mener nå at her er det mangel på en avtale mellom mor og far om hvordan man skal håndtere kjøp til barnet.

Er selv singel med barn hvor vi har 50/50% deling og alle kjøp av denne typen går fra egen konto hvor vi setter inn 50/50 med penger. Når denne kontoen er tom så er det slutt på allmisser også videre.

I min avtale med mor så har vi eget punkt som sier at kjøp til barn skal avtales mellom parter og utgiften deles etter avtale. Så om barnet sier at "pappa ga meg" så er det lett å fortelle at dette har "VI" gitt deg osv.

Joda en av partene har som oftest mindre råd men å dele 50/50 på innskudd til konto så vil den med dårligst råd styre hvor mye som kan brukes ut over det daglige til barnet.

Til info så kan Postbanken og DnB ha slike kontoer hvor man har tilgang i nettbank for "X-Partner"

Endret 19. januar 2011 av Tromsø mann

[tåke]

siden jenta di bare er hos faren i helgene, bruker de selvfølgelig tiden mye bedre enn hva du kan midt oppi hverdagen. synes du virker som en kjempehyggelig mor som tar deg tid til å shoppe med henne osv.

jeg tror at du kan komme langt med å snakke med henne. fortell henne at det sårer deg litt, når hun sier at hun er mer elsket hos faren. fortell henne at du virkelig elsker henne.

du kan jo også gjøre et lite forsøk! hun får bo hos faren i et par uker, og hun skjønner garantert at alt ikke er bare-bare der heller. dette er selvsagt litt drastisk, men ...

[katt1]

Huff så vanskelig-

[liv]

Når søstern holdt på sånn fikk hun bo hos pappa en stund, det var ikke like populært etter en stund og hun flyttet hjem etter et halvt år

[tåke]

sånn som du beskriver datteren din sin oppførsel minner meg litt på hvordan jeg var, bare en litt annen situasjon:

jeg var alltid kjempesjenert på skolen. jeg hadde en venninne som var ganske kontrollerende og ganske frekk mot meg. jeg var alltid veldig snill mot henne, og bare lo usikkert hver gang hun var frekk hos meg. hver dag bygget jeg opp masse sinne inne i meeg og det kom ut når jeg var hjemme; jeg var ofte rasende når jeg kom hjem, hylte, smelte med døre, gråt osv.

som sagt synes jeg du skal foreslå at hun skal være mer hos faren i tiden fremmover, så skal du se at når hun blir "ordentlig" hjemme hos faren at det ikke er så gøy likevel.