Når far og mor ikke kan samarbeide etter bruddet

[Gjest Gjest]

Vi hadde et stygt brudd. Han gjorde det slutt og ga fullstendig faen fra den dagen han hadde gjort det. Var ikke interessert i å prate eller tilbringe tid med meg overhodet, for han hadde ingen følelser mer og ville bare at jeg skulle flytte. Vi var gift og har en sønn som da var 2 år.

Vi satt hos mekler og pratet også om dette om et evt nytt forhold i fremtiden. Vi var da enige om at vi ikke skulle involvere ungen i et evt nytt forhold med det første, både av respekt for hverandre og av hensyn til barnet.

1 mnd seinere hadde eksen min kjæreste. Hun ble umiddelbart involvert i sønnen vår, og de reiste på turer i helgene o.l. Hun flyttet inn 1 mnd etter det igjen.

Jeg fikk ikke hente resten av tingene mine fordi hun var der. Og en dag fikk jeg en sms om at det sto en varebil utenfor leiligheten min. Nøkkelen til bilen lå i postkassa, og alle tingene mine var i bilen. Fint om jeg kunne tømme den innen neste dag. Blant tingene mine var også alle tingene fra bryllupet vårt. Bilder, hefter og toppen på bryllupskaka.

Eksen min har vært vanskelig å samarbeide med hele veien. Han synes at jeg bare måtte takle det som skjedde, og var ikke interessert i å høre på mine synspunkter når det gjaldt sønnen vår. Jeg sleit jo veldig med at han fikk en stemor før jeg var ute av huset... (har skrevet om dette på samliv).

Vi har krangla en del oppi dette. Han har vært en drittsekk mot meg, sur og frekk. Nøstebarnklærne til sønnen vår var borte i flere mnd i strekk. Jeg spurte etter de flere ganger, men han hadde dem ikke! Plutselig lå de bare i barnehagen... Samme med andre klær. De ble bare borte, og dukket opp igjen flere mnd seinere. Det var jo håpløst Og å prate med han gikk jo ikke. Det var han ikke interessert i.

Da hun nye flyttet inn, spurte jeg han om han hadde snakket med sønnen vår om det. Men det hadde han ikke, for han regnet med han ikke forsto så mye av det allikevel. det synes jeg var litt fælt.

Da han var på ferie i 2 uker ringte han ikke til sønnen vår. Da måtte han jo slå mitt nummer, og det tror jeg ikke var særlig populært hos den nye dama. Det synes jeg også var fælt. Og jeg snakket med han om det.

På bursdagen min kom han og hentet sønnen vår midt i selskapet selv om det var min dag. for han kunne nemlig ikke hente han dagen etter pga ungene til ny-dama var syke. og han skulle være hjemme med de.

Jeg har prøvd å være samarbeidsvillig hele tiden, men ja vi har krangla masse. Jeg synes ikke det er noe hyggelig at vi skal ha et sånt forhold og har flere ganger prøvd å bli venner igjen. Men alltid skjer det et eller annet dritt. Jeg er jo bare en byrde for eksmannen min og hans nye samboer. enda vi ikke har kontakt overhodet.

I dag spurte jeg han om han kunne komme med stereoanlegget mitt som står igjen hos dem. Han skulle sette det i barnehagen sa han (et stereoanlegg!). Jeg: kan du ikke komme innom med det en kveld, så kan vi prate litt? og ordne med de helgene vi skal bytte og sånn?

Nei han ville ikke komme til meg, men jeg kunne jo komme til dem? Jeg forklarte at det rett og slett ble for tøft for meg å dra til huset. Fordi at jeg har faktisk vært med på å pusse opp det huset, og valgt tapet og kjøpt lampene osv... så jeg er ikke klar for å reise dit enda.

Men da kunne det bare være. Men det betyr mye for meg at vi får ordna opp i dette og at vi kan være venner fremover sier jeg. For dette gnager på meg, og jeg synes ikke det er bra for sønnen min at vi skal være fiender liksom. Men han hadde vokst opp med 2 foreldre som aldri snakka sammen, og det hadde funka helt fint for han. så det ble nok ikke noe problem for sønnen vår heller.

Jeg er av en helt annen oppfatning enn han, og nå er jeg over han og klar for å kunne være venner og ha en hyggelig tone. og at vi kan gå på foreldremøter sammen f.eks. Men han vil ikke møte meg. Det som skal tas, kan tas over telefonen. "jeg driter i hvordan du har det" osv...

Han er en egoistisk og kynisk dust, og jeg er fullstendig klar over at ingen kan provosere meg sånn som han kan. Jeg klikka i vinkel i sta og skjelte han ut på telefonen:(

Men jeg vil virkelig ikke ha det sånn lenger, og i tillegg synes jeg det er patetisk at han tror han kan oppføre seg akkurat som han vil, men jeg skal allikevel være hyggelig og samarbeidsvillig mot han. Jeg vurderer å kontakte familievernkontoret for å få hjelp til dette, hva tror dere om det?

Jeg vet at jeg har reagert på ting og grått og hylt til han i telefonen. Men da var vi midt oppi et brudd, og jeg sleit vanvittig med at min sønn var på tur med far og ny samboer 1 mnd etter bruddet. Jeg synes det var helt jævlig!!! Og var veldig bekymra for hvordan sønnen min taklet det hele.

Min eks vil at jeg skal møte hun nye (som har vært sjalu, og som jeg vet misliker meg og er årsaken til at han ikke tar telefonen eller svarer på meldinger). Jepp han svarer aldri på mail eller meldinger, og tar sjelden tlf når jeg ringer. Jeg hater å ha det sånn her, og jeg hater han... Jeg har ikke lyst til å bruke sønnen som maktmiddel, men jeg synes ikke han har opptrådt riktig i forhold til sønnen vår heller

Hva synes dere om saken? er dette noe familievernkontoret kan hjelpe oss med? eller br jeg bare godta at han er som han er og at vi aldri skal kunne møtes og prate om ting. At alt skal foregå skriftlig mellom oss og han kanskje svarer hvis han gidder?

AAARG!!!

[Gjest Gjest]

Vi hadde et stygt brudd. Han gjorde det slutt og ga fullstendig faen fra den dagen han hadde gjort det. Var ikke interessert i å prate eller tilbringe tid med meg overhodet, for han hadde ingen følelser mer og ville bare at jeg skulle flytte. Vi var gift og har en sønn som da var 2 år.

Vi satt hos mekler og pratet også om dette om et evt nytt forhold i fremtiden. Vi var da enige om at vi ikke skulle involvere ungen i et evt nytt forhold med det første, både av respekt for hverandre og av hensyn til barnet.

1 mnd seinere hadde eksen min kjæreste. Hun ble umiddelbart involvert i sønnen vår, og de reiste på turer i helgene o.l. Hun flyttet inn 1 mnd etter det igjen.

Jeg fikk ikke hente resten av tingene mine fordi hun var der. Og en dag fikk jeg en sms om at det sto en varebil utenfor leiligheten min. Nøkkelen til bilen lå i postkassa, og alle tingene mine var i bilen. Fint om jeg kunne tømme den innen neste dag. Blant tingene mine var også alle tingene fra bryllupet vårt. Bilder, hefter og toppen på bryllupskaka.

Eksen min har vært vanskelig å samarbeide med hele veien. Han synes at jeg bare måtte takle det som skjedde, og var ikke interessert i å høre på mine synspunkter når det gjaldt sønnen vår. Jeg sleit jo veldig med at han fikk en stemor før jeg var ute av huset... (har skrevet om dette på samliv).

Vi har krangla en del oppi dette. Han har vært en drittsekk mot meg, sur og frekk. Nøstebarnklærne til sønnen vår var borte i flere mnd i strekk. Jeg spurte etter de flere ganger, men han hadde dem ikke! Plutselig lå de bare i barnehagen... Samme med andre klær. De ble bare borte, og dukket opp igjen flere mnd seinere. Det var jo håpløst Og å prate med han gikk jo ikke. Det var han ikke interessert i.

Da hun nye flyttet inn, spurte jeg han om han hadde snakket med sønnen vår om det. Men det hadde han ikke, for han regnet med han ikke forsto så mye av det allikevel. det synes jeg var litt fælt.

Da han var på ferie i 2 uker ringte han ikke til sønnen vår. Da måtte han jo slå mitt nummer, og det tror jeg ikke var særlig populært hos den nye dama. Det synes jeg også var fælt. Og jeg snakket med han om det.

På bursdagen min kom han og hentet sønnen vår midt i selskapet selv om det var min dag. for han kunne nemlig ikke hente han dagen etter pga ungene til ny-dama var syke. og han skulle være hjemme med de.

Jeg har prøvd å være samarbeidsvillig hele tiden, men ja vi har krangla masse. Jeg synes ikke det er noe hyggelig at vi skal ha et sånt forhold og har flere ganger prøvd å bli venner igjen. Men alltid skjer det et eller annet dritt. Jeg er jo bare en byrde for eksmannen min og hans nye samboer. enda vi ikke har kontakt overhodet.

I dag spurte jeg han om han kunne komme med stereoanlegget mitt som står igjen hos dem. Han skulle sette det i barnehagen sa han (et stereoanlegg!). Jeg: kan du ikke komme innom med det en kveld, så kan vi prate litt? og ordne med de helgene vi skal bytte og sånn?

Nei han ville ikke komme til meg, men jeg kunne jo komme til dem? Jeg forklarte at det rett og slett ble for tøft for meg å dra til huset. Fordi at jeg har faktisk vært med på å pusse opp det huset, og valgt tapet og kjøpt lampene osv... så jeg er ikke klar for å reise dit enda.

Men da kunne det bare være. Men det betyr mye for meg at vi får ordna opp i dette og at vi kan være venner fremover sier jeg. For dette gnager på meg, og jeg synes ikke det er bra for sønnen min at vi skal være fiender liksom. Men han hadde vokst opp med 2 foreldre som aldri snakka sammen, og det hadde funka helt fint for han. så det ble nok ikke noe problem for sønnen vår heller.

Jeg er av en helt annen oppfatning enn han, og nå er jeg over han og klar for å kunne være venner og ha en hyggelig tone. og at vi kan gå på foreldremøter sammen f.eks. Men han vil ikke møte meg. Det som skal tas, kan tas over telefonen. "jeg driter i hvordan du har det" osv...

Han er en egoistisk og kynisk dust, og jeg er fullstendig klar over at ingen kan provosere meg sånn som han kan. Jeg klikka i vinkel i sta og skjelte han ut på telefonen:(

Men jeg vil virkelig ikke ha det sånn lenger, og i tillegg synes jeg det er patetisk at han tror han kan oppføre seg akkurat som han vil, men jeg skal allikevel være hyggelig og samarbeidsvillig mot han. Jeg vurderer å kontakte familievernkontoret for å få hjelp til dette, hva tror dere om det?

Jeg vet at jeg har reagert på ting og grått og hylt til han i telefonen. Men da var vi midt oppi et brudd, og jeg sleit vanvittig med at min sønn var på tur med far og ny samboer 1 mnd etter bruddet. Jeg synes det var helt jævlig!!! Og var veldig bekymra for hvordan sønnen min taklet det hele.

Min eks vil at jeg skal møte hun nye (som har vært sjalu, og som jeg vet misliker meg og er årsaken til at han ikke tar telefonen eller svarer på meldinger). Jepp han svarer aldri på mail eller meldinger, og tar sjelden tlf når jeg ringer. Jeg hater å ha det sånn her, og jeg hater han... Jeg har ikke lyst til å bruke sønnen som maktmiddel, men jeg synes ikke han har opptrådt riktig i forhold til sønnen vår heller

Hva synes dere om saken? er dette noe familievernkontoret kan hjelpe oss med? eller br jeg bare godta at han er som han er og at vi aldri skal kunne møtes og prate om ting. At alt skal foregå skriftlig mellom oss og han kanskje svarer hvis han gidder?

AAARG!!!

Folk blir sikkert ikke å like svaret mitt, men jeg bryr meg ikke. Men jeg synes du skal ha sønnen din for deg selv og prøve å kutte ned på samværet. Siden han ikke vil prate eller samarbeide med deg pga nydama kan du si at han får ikke ha sønnen før han skjerper seg og ordner opp med sjalusien til kona. Si at det er synd at ungen deres skal lide pga han og nydama. Det er så provoserende der nydama skal ødelegge forholdet til far-sønn pga sjalusi. Hun vil nok ha det meste av "fortiden" hans ut av bildet og heller være med hennes familie. På samme måte som at tøffler som dette provoserer. Patetiske menn.

[Gjest En mann]

Hei.

Du virker veldig frustrert og lei deg.

Er bare du selv som har mest vondt av dette, forsøk å legge det bak deg.

Livet går videre uansett,er vanskelig å se ting slik det er noen ganger.

Håper du har jobb å gå til slik dine tanker er borte fra dette hele tiden,er ikke bra å tenke på.

Er mest deg selv om kan hjelpe deg selv,selv om andre støtter deg.

Prøv å være konstruktiv framover, det er mange som har det værre enn meg selv kan du tenke

Lykke til videre på ferden.

[Ellam]

Ja jeg ville ha kontaktet familievernkontor. En av de tingene dere kan gjøre der er å lage avtaler om samvær, betaling, henting, bringing osv, og få dette skriftlig mellom dere. Dette for å unngå stadige krangler og diskusjoner om slike ting. Ellers så må du kanskje godta at dere ikke har noe godt forhold dere imellom, men dere kan sikkert få råd hos en rådgiver som dere kanskje kan dra nytte av. Kanskje en nøytral tredjeperson når mer inn hos far,

Jeg vet masse om det å ha barn med en ansvarsløs mann, og har mange ganger hisset meg opp ovenfor ham. Jeg mister noen ganger hodet når jeg snakker med ham, for jeg blir så oppgitt og provosert.

På familievernkontor har de kunnskaper om lover og regler, som også kan komme til å bli nyttige for deg.

Lykke til, sender deg en klem

[Gjest Gjest]

Du skal drite i han og livet han lever, du skal minimere enhver form

for kontakt, du skal inngå en samværsavtale og sørge for at den følges.

Du kan alliere deg med nettverk av henting/bringing av barn.

Thats it, be strong og hev deg over slik oppførsel, lever ett liv

og det finnes mange GODE menn der ute som vil behandle deg mye mye

finere enn hva den fyren her gjør, ikke la han,- vis at DU har kontroll.

[Gjest Gjest]

Jeg har bestemt meg for å bestille time til meg selv alene hos familievernkontoret. Forklare situasjonen og kanskje tømme meg litt, få råd til hvordan jeg bør håndtere det og sånn... Tror dere ikke det kunne vært lurt? Og kanskje litt terapi for meg i samme slengen?

[Gjest Krizzy]

Jeg har bestemt meg for å bestille time til meg selv alene hos familievernkontoret. Forklare situasjonen og kanskje tømme meg litt, få råd til hvordan jeg bør håndtere det og sånn... Tror dere ikke det kunne vært lurt? Og kanskje litt terapi for meg i samme slengen?

Jeg har vært til familiekontoret flere ganger (med og uten far), og føler at jeg har hatt veldig nyte av det. Fått mange gode råd. Vil absolutt anbefale det.

Angående situasjonen din har jeg dessverre ingen gode råd, men sender deg en

[Løvetanten]

Du burde få hjelp. Jeg kan skjønne at han har problemer med å forholde seg til deg når du har så masse følelser du på død og liv skal snakke med han om. Han har gått videre, og ikke med deg.

Snakk med noen andre, sørg for ok avtaler om ungen, svelg kameler, move on og ikka vær så dramatisk. Mesteparten av det du ramser opp er småplukk.

[Gjest Gjest]

Du burde få hjelp. Jeg kan skjønne at han har problemer med å forholde seg til deg når du har så masse følelser du på død og liv skal snakke med han om. Han har gått videre, og ikke med deg.

Snakk med noen andre, sørg for ok avtaler om ungen, svelg kameler, move on og ikka vær så dramatisk. Mesteparten av det du ramser opp er småplukk.

det er klart det blir mye følelser. Jeg ble dumpa 9 mnd etter bryllupet mitt. Mannen min ga fullstendig f... i meg, det flytta inn ei ny 2 mnd etter at jeg flytta ut. Det var jo et stygt brudd sånn sett. Men jeg vil faktisk si at det topper smerten at barnet ditt får en stemor som får en stor del i hans liv midt oppi bruddet. Men jeg vil jo legge det bak meg for å kunne være venner fordi jeg mener det er best både for oss som faktisk må samarbeide, og for sønnen vår!!

På 17. mai f.eks. så hadde det vært trivelig om vi kunne se sønnen vår i toget alle sammen, men nå må vi dele på 17. mai også fordi vi ikke kan møtes??? Det er jo klart at sønnen vår merker at det er sånn!!

[Gjest regine]

Du skal drite i han og livet han lever, du skal minimere enhver form

for kontakt, du skal inngå en samværsavtale og sørge for at den følges.

Du kan alliere deg med nettverk av henting/bringing av barn.

Dette er faktisk det beste rådet hittil.

jeg vet det er vanskelig - men du må faktisk innse at for denne mannen betyr det ingenting at dere må "dele" 17.mai. Hvor mye av energien din skal du bruke på å hyle og skrike over noe som uansett ikke skjer? Du maser på han (unnskyld uttrykket) og uansett hvor mye du maser eller hvor mye du vil det ene og det andre - HAN VIL IKKE. Forhold deg til det. Brutalt? Ja - men sånn er livet noen ganger.

DU får det veldig mye bedre hvis du innser at den han viser deg nå, den er han. Situasjonen er ikke ideell - men lev med den situasjonen du har i steden for å bruke masse energi på å ønske deg en annen situasjon.

[Løvetanten]

det er klart det blir mye følelser. Jeg ble dumpa 9 mnd etter bryllupet mitt. Mannen min ga fullstendig f... i meg, det flytta inn ei ny 2 mnd etter at jeg flytta ut. Det var jo et stygt brudd sånn sett. Men jeg vil faktisk si at det topper smerten at barnet ditt får en stemor som får en stor del i hans liv midt oppi bruddet. Men jeg vil jo legge det bak meg for å kunne være venner fordi jeg mener det er best både for oss som faktisk må samarbeide, og for sønnen vår!!

På 17. mai f.eks. så hadde det vært trivelig om vi kunne se sønnen vår i toget alle sammen, men nå må vi dele på 17. mai også fordi vi ikke kan møtes??? Det er jo klart at sønnen vår merker at det er sånn!!

Men du kan ikke tvinge han til å gjøre alt på din måte, skjønner du ikke?

Jeg har selv vært gjennom et heler ukult brudd og opplevd mye likt, og ungene merker det om du fortsetter som du gjør nå. Her må du faktisk se deg selv i speilet og våkne opp.

Du er såret, men det er ditt ansvar å komme deg videre for dine egen og ungens del.

[Gjest Gjest]

Dette høres ut som en forferdelig situasjon.

Kanskje du bare skulle bitt tennene sammen og møtt dem i huset, selv om det er vondt? På den måten kan du kanskje oppnå at nydama hans blir mindre skeptisk til deg og at det dermed løser noen ting, slik som f.eks. 17. mai som du nevnte, og at han kan svare på meldinger og sånn. Det er forresten helt sykt at han oppfører seg sånn, og at hun får han til å oppføre seg sånn. Selv om det ikke er du som skal fiksen hennes problemer med dette, så kan det kanskje hjelpe. Om du og hun får et greit forhold til hverandre, så er det nok lettere å takle enkelte ting.

Men erfaringer med nydamer sier meg at det er ikke bra at hun liker deg for mye heller da, for da blir du enda mer en trussel, og hun enda mer sjalu, men den sjansen får du nesten ta.

Familiekontoret kan nok også være en løsning, jeg har ikke kjennskap til det, men de er jo der nettopp for sånne situasjoner.

Jeg missunner deg ikke i hele tatt det du går igjennom, og er imponert over din vilje til å fortsatt finne løsninger selv etter det du har opplevd fra den drittsekken av en mann. Hadde det vært meg så hadde jeg nok ikke påvirket til mer samvær enn det han ber om selv, og jeg hadde håpet det ble lite. Men her spiller det jo også en stor rolle hva barnet ønsker, hvor mye det forstår osv.

[Løvetanten]

Føler vel egentlig at jeg vil utdype det jeg sa til deg tidligere.

Jeg har lest innleggene dine godt mener jeg, og jeg oppfatter deg som veldig i din "egen boble". Du er full av såre følelser rundt bruddet, og det gjør at jeg synes du mangler dømmekraft.

Du ramser opp en masse småting som 17.mai, Nøstebarnklær og småplukk fra tidligere felles bo. I tillegg vil du at han skal komme hjem til deg og snakke om bruddet og hvordan ting skal bli fremover.

Det er jo helt klart at dette er noe han vegrer seg for å gjøre, for som du sier har du både skreket og ropt på telefon. Når du da i tillegg blåser opp bagateller så vet mannen at han går rett inn i smelteovnen, og ethvert vettig menneske vil si nei til det.

Du synes og antar endel om hans nye samboer, men det er kun din egen oppfatning av saken. Du vet ingenting om hva som foregår bak lukkede dører i deres hjem. Det er lett å skylde på henne for at han har forandret seg, men det er gjerne sånn at man ikke kjenner hverandre ut og inn og i en bruddsituasjon som dette er det klart du ser en annen side av han. Han har jo vært på "ditt lag" før, men nå er han på hennes. Det kan du ikke gjøre noe med.

Når du blåser opp og dramatiserer så gjør du det vanskelig for han å ha et naturlig forhold til deg, og det blir dermed vanskeligere å samarbeide om feles barn. I ditt innlegg ser jeg er far som vil yte, men som kvier seg pga deg. Du vil gjerne fortelle han hvordan du vil at han skal leve etter bruddet, men den platte sannheten er at det har du ingenting med.

Om du vil ha et ok forhold til ex´en, faren til barnet ditt, så er du nødt til å finne deg en annen søppelbøtte og la han få lov til å leve med sitt valg. Du kan ikke overføre måte han oppfører seg mot deg på til måten han oppfører seg mot sitt barn. Han elsker sønnen sin, men ikke deg. Kjipt å tenke på, men absolutt sant.

Jeg sier ikke at jeg ikke har sympati for deg, for det har jeg. Men jeg har vært gjennom dette selv og i min alder har 80% av vennekretsen opplevd det samme. det blir ALDRI bedre av at en part syter og aldri går videre. Fedre jeg kjenner oppgir i stor grad en vanskelig/hysterisk/slitsom mor som hovedgrunnen for samarbeidsproblemer.

Hvis du mener han skal se ting fra din side så må du være villig til å gjøre det samme tilbake.

Jeg forslår at du formaliserer samværet i en avtale som gavner barnet mest og deretter holde kommunikasjonen med eksen på et nødvendig minimum.

[Sophie-Ann]

Stakkars deg...jeg føler virkelig med deg, det må være tungt å ha det slik

Som de andre sier her, MÅ du drite i hele fyren. IKKE ring, IKKE send meldinger, slett ham på MSN og FB. Bare send melding/mail hvis de omhandler sønnen din. Send med en bag med klær du kan unnvære, så slipper du å mase om å få klær tilbake. Det har jeg gjort. Pass på deg selv og sønnen din. DRIT i han. Han er ikke verdt noe som helst. Du fortjener så mye bedre. Jeg vet at du har det tøft, men det blir bedre, det lover jeg.

Ta alt som har med bidrag gjennom NAV. Ikke lag privat avtale med ham, det lager bare mer støy. Få en kompis til å hente tingene dine. Lukk denne døren bak deg og kast nøkkelen. Du gjør ting bare hundre ganger verre for deg selv.

Den beste "straffen" du kan gi ham, er å gå videre og bli lykkelig! Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om alle er flinkere til å takle ting enn meg

Jeg synes det er latterlig at han ikke kan møte meg, og at vi skal ha et anstrengt forhold. i mitt hode så er det helt tragisk når vi har barn sammen. Jeg klarer heller ikke å forstå mennesker som er så kyniske som han her. Men jeg skal følge rådene jeg får her, og bryte all kontakt. Men det som skjer er at han er den siste jeg vil kontakte om jeg trenger barnevakt eller om det er noe annet. Og jeg vil heller ikke la han hente sønnen vår hos meg noe mer uansett hvor syke ungene til nydama er.

Fra nå av skal jeg bare tenke på meg selv, jeg også. Jeg sier ikke at jeg har vært sterk oppi dette, for det har jeg ikke. Men jeg synes det er sykt hvor sterke vi mennesker må være for å overleve i denne verden... Jeg håper han går på en smell en vakker dag. Men dessverre er det nok bare meg som har gått på en smell, mens han lever lykkelig videre og kan gjøre akkurat som han vil uten at det får konsekvenser.

[Gjest jomfrua]

Jeg lurer på om alle er flinkere til å takle ting enn meg

Jeg synes det er latterlig at han ikke kan møte meg, og at vi skal ha et anstrengt forhold. i mitt hode så er det helt tragisk når vi har barn sammen. Jeg klarer heller ikke å forstå mennesker som er så kyniske som han her. Men jeg skal følge rådene jeg får her, og bryte all kontakt. Men det som skjer er at han er den siste jeg vil kontakte om jeg trenger barnevakt eller om det er noe annet. Og jeg vil heller ikke la han hente sønnen vår hos meg noe mer uansett hvor syke ungene til nydama er.

Fra nå av skal jeg bare tenke på meg selv, jeg også. Jeg sier ikke at jeg har vært sterk oppi dette, for det har jeg ikke. Men jeg synes det er sykt hvor sterke vi mennesker må være for å overleve i denne verden... Jeg håper han går på en smell en vakker dag. Men dessverre er det nok bare meg som har gått på en smell, mens han lever lykkelig videre og kan gjøre akkurat som han vil uten at det får konsekvenser.

Neida, alle er ikke flinkere enn deg til å takle dette. Men kanskje noen av oss har opplevd lignende og kommet lenger og fått erfaring på hva som kunne lagt ballen død.

Du skal også vite at kommunikasjon skriftelig er lettere å forholde seg til - men vær fornuftig i kommunikasjon; ingen bebreidelser men kun forholde seg til samværskontrakt. Det vil gi en ro i samarbeidet som vil bedre forholdene for barnet deres. Ikke legg masse følelser i kommunikasjonen - men vær helt pragmatisk.

I "min tid" når jeg stod oppe i masse konflikter og frustrasjoner så hadde jeg ett motto: "Se deg ikke tilbake - du skal ikke den veien." Så drit i hevntanker og hvordan han lever nå........Se fremover og finn din vei. Han er ett tilbakelagt kapittel.

Når det gjelder fleksibilitet i forhold til samværsavtale så er du ikke nødt til å gi det. Men du har altså valgt å gjøre det denne ene gangen. Konsekvensene av det må du ta selv - det var ditt valg å la det gå. Blir dette en vanskelig ting for deg, så velg det bort neste gang - det har du din fulle rett til.

Du kan fint velge å ikke bruke han som barnevakt, men husk da at det er ditt valg og din vei - ikke involver han inn i det eller klandre han for det. Men du kan velge det for din del og ta ansvar for ditt valg. Men du må også se om dette kan være til det beste for barnet, men uansett gjør dine valg ut fra hvor du er ikke utfra hvor du ønsker at han skal være.

Du er sterk og tøff - du står på egne ben..........alle har snublet en gang i livet, men da gjelder det å reise seg og børste av knærna og gå videre.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Nå ble jeg litt glad takk! Hva skulle jeg gjort uten dette forumet? Jeg gar prøvd å finne en pute å slå på, men det hjelper ikke

[Sophie-Ann]

En ting til...jeg har veldig ofte sett at de som bryter ut av et forhold på denne måten, ofte er den som ender opp alene og ulykkelig til slutt. What goes around, comes around, husk dette!

[AnonymBruker]

Altså dette er jo litt sånn catch22 da...

Grunnen til at eksen her ikke har lett for å prate med TS er jo fordi at hun har sagt at hun ikke vil at eksen skal ha noen ny kjæreste i livet sitt. Og den nye kjæresten vil ikke at han skal ha så mye kontakt med TS. Også står han der i midten da.

Jeg forstår at dere har avtalt at dere ikke skulle involvere eventuelle nye kjærester. Det er lett å love slike ting når man ikke har ny kjæreste - når nye kjærester dukker opp så ønsker man plutselig andre ting. Det vil du også oppdage ts. Man er faktisk nødt til å endre mye underveis.

Jeg lurer på om alle er flinkere til å takle ting enn meg

Jeg synes det er latterlig at han ikke kan møte meg, og at vi skal ha et anstrengt forhold. i mitt hode så er det helt tragisk når vi har barn sammen. Jeg klarer heller ikke å forstå mennesker som er så kyniske som han her. Men jeg skal følge rådene jeg får her, og bryte all kontakt. Men det som skjer er at han er den siste jeg vil kontakte om jeg trenger barnevakt eller om det er noe annet. Og jeg vil heller ikke la han hente sønnen vår hos meg noe mer uansett hvor syke ungene til nydama er.

Fra nå av skal jeg bare tenke på meg selv, jeg også. Jeg sier ikke at jeg har vært sterk oppi dette, for det har jeg ikke. Men jeg synes det er sykt hvor sterke vi mennesker må være for å overleve i denne verden... Jeg håper han går på en smell en vakker dag. Men dessverre er det nok bare meg som har gått på en smell, mens han lever lykkelig videre og kan gjøre akkurat som han vil uten at det får konsekvenser.

Grunnen til at dere har det anstrengt er jo fordi han vet at han ikke kan leve opp til det du krever av ham. Han vet at du misliker at han har fått ny kjæreste, og han vet at han har skuffet deg.

Mitt beste råd til deg er : VELG DINE KAMPER!!!

Vær imøtekommende der hvor du kan og ikke stritt i mot på ting bare fordi du kan! Bli irritert og sint når det virkelig er noe å være irritert for! At han ikke ringer i løpet av 2 ukers ferie skal du la være å irritere deg over. Her er det nok mye som blir til problemer bare fordi du selv lager det til et problem i ditt eget hodet. Beklager men noen må si det også!!!

Husk at du i mange år fremover skal samarbeide med denne mannen. Og du kan ikke gjøre det på den måten at det er du som skal sette retningslinjene for hvordan det skal være. Du kan heller ikke kritisere ham for å være lojal og ta hensyn til sin nye samboer! Du vil jo at han skal være hensynsfull - og da må du akseptere at han også må være det mot andre enn deg.

Når det gjelder barnet så må du også forstå at det er barnet han skal ha samvær med og det er barnet han skal ha det godt. Hvis han i bunn og grunn er en god far så skal du være glad.

Og du skal ikke bryte kontakten med ham - du skal bare lære deg å svelge noen kameler!! Det må man nemlig etter et samlivsbrudd hvor man skal dele omsorg for et barn!!!

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det bare meg som skal svelge kameler?