Kan det sammenlignes å passe barn og det å ha barn selv?

[AnonymBruker]

Hvis man som ektepar/samboere passer barn, kan man sammenligne det med hvordan mannen blir som far? Eller damen som mor?

Hvis man ikke viser spesiell interesse for barn man passer (grunnleggende behov dekkes selvfølgelig), så kan man vel likevel bli en god mor/far? Eller hvis man er tante/onkel og aldri passer nieser/nevøer, så kan man vel bli gode foreldre likevel?

[Gjest Annaires]

Det kan absolutt ikke sammenliknes.

[Quasis]

Er to vidt forskjellige ting etter min mening.

Jeg har barn selv, men har ikke noe voldsom stor interresse for andre barn. Jeg ønsker helst ikke å passe andres barn, for jeg vet jeg ikke synes noe særlig om det.

Men mine egne barn elsker jeg over alt på jord, og gir de en flott oppvekst og masse kjærlighet.

[Harlekin]

Selvfølgelig kan man bli en god forelder selv om man generelt sett ikke er så opptatt av barn. Jeg brydde meg selv lite om barn før jeg fikk barn selv. Fremdeles er jeg ikke så veldig opptatt av barn, men jeg elsker mitt eget!

[Gjest gurimalla]

Spørsmål 1: Nei. Jeg tror temmelig sikkert at en mann kan være en uinteresser barnevakt og en god far. Hvis han er svært engasjert kan dette være et tegn på at han kan bli en god far.

Spørsmål 2 og 3: Ja, det tror jeg. Jeg mener at det ikke er det samme å passe andres barn som å ta seg av sine egne barn, de som er uinteresserte kan helt fint bli gode foreldre og bedre barnevakter når de får egne barn.

[Gjest neiernei]

Godteri, Playstation 3, kabeltvabonnement med en drøss av barnakanaler så kan hvem som helst passe et barn. Angående det å være en mønsterfigur for barnet så handler det mest om egne grenser, altså hva som predikeres i forhold til egen praksis. Så kan en spørre seg selv om teft er noe man kan lære seg eller om det er noe mer omfattende og komplekst.

En kan være ungens favoritt av mange forskjellige grunner, men hva som kjappest fungerer er som regel ikke det lureste.. på lengre sikt m.m. junior aspirerer til å bli klovn på heltid. Ja, kanskje er det nettopp det foreldrene gjør uten selv og vite det, da blir det ikke artig når noen andre bryter det mønsteret.

Nei er nei.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med de som sier at de ikke liker så godt andres barn, men elsker sine egne. Det gjør jeg også.

[AnonymBruker]

Jeg er mye mer påpasselig og hønemoraktig når vi har besøk/passer andre barn. Med eget barn er jeg mye mer "laid back" og lar barnet (snart 10)finne ut og ordne opp selv.

(Men så skal det være sagt at jeg er bortsjemt med et barn som har en stor selvstendighet, er lite survete og generellt er et veldig lite krevende barn (alltid vært veldig "selvgående". Barnet elsker å få holde på alene på rommet/ ute i hagen/nabolaget i timesvis, kommer kun ut for å spørre om ting. Med andre barn på besøk er jeg mye oftere innom for å se hvordan det går, om de er sultne etc etc)