Bekymret mor

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er og vært deprimert en stund nå. I det siste har det også utviklet seg at jeg har angst.

Jeg har to barn og det er ikke mye jeg kan gjøre for dem. Og sånn som det ser ut nå, er jeg bekymret for at det ikke har den struktrerte hverdagen de har hatt til nå. Og det bekymrer meg veldig. Jeg tenker mye på, at hvis jeg ikke kan ta med dem ut på et eller annet, melde dem på en eller annen fritidsaktivitet, eller være aktiv hjemme på en eller annen måte, kan mistrives å være hos meg. Faren og jeg skilte lag for noen år siden, men de har samvær med ham ganske ofte, hvertfall i det siste.

Jeg vil være der for barna mine og deres behov, men det er så vidt jeg klarer det som er nødvendigste, som gjøre dem klare for skolen, gi dem mat, og slike basistingene. Men den energiske moren de engang hadde er ikke der elnger. Jeg har lite tålmodighet. Grensesetting har blitt tøffere.

Jeg er bekymret. Råd?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er og vært deprimert en stund nå. I det siste har det også utviklet seg at jeg har angst.

Jeg har to barn og det er ikke mye jeg kan gjøre for dem. Og sånn som det ser ut nå, er jeg bekymret for at det ikke har den struktrerte hverdagen de har hatt til nå. Og det bekymrer meg veldig. Jeg tenker mye på, at hvis jeg ikke kan ta med dem ut på et eller annet, melde dem på en eller annen fritidsaktivitet, eller være aktiv hjemme på en eller annen måte, kan mistrives å være hos meg. Faren og jeg skilte lag for noen år siden, men de har samvær med ham ganske ofte, hvertfall i det siste.

Jeg vil være der for barna mine og deres behov, men det er så vidt jeg klarer det som er nødvendigste, som gjøre dem klare for skolen, gi dem mat, og slike basistingene. Men den energiske moren de engang hadde er ikke der elnger. Jeg har lite tålmodighet. Grensesetting har blitt tøffere.

Jeg er bekymret. Råd?

Jobber du med deg selv da? Terapi? Det virker tungt nå, men du vet om du stenger deg inne videre, så vil det bli værre. For å hanskes med vanskelighetene må du komme deg ut av 'bobla' og se hva du faktisk kan klare. Det hjelper ikke å gi opp

[Gjest Gjest]

Kontakt legen din på mandag og få en hastetime. Da er kansje mye gjort

[AnonymBruker]

Jobber du med deg selv da? Terapi? Det virker tungt nå, men du vet om du stenger deg inne videre, så vil det bli værre. For å hanskes med vanskelighetene må du komme deg ut av 'bobla' og se hva du faktisk kan klare. Det hjelper ikke å gi opp

Jeg har søkt hjelp flere ganger før, men jeg har vært uheldig med psykologen eller jeg har framlagt problemet på en "feil" måte, utrykt meg feil, osv. Men nå tror jeg at ærlighet er den beste utvei uansett hva utfallet blir. Jeg mener med tanke på terapsisten. Jeg står på venteliste hos DPS, jeg tror ikke det er lenge til jeg får time.

[AnonymBruker]

Kontakt legen din på mandag og få en hastetime. Da er kansje mye gjort

Jeg står som sagt på venteliste til DPS. Jeg har ordna meg akkuttime hos legen på fredag, men det var ikke stor hun kunne hjelpe med i dette tilfellet.

[Kosemose]

Spør far om han kan ta over daglug omsorg en periode mens du kommer deg. Psykisk sykdom hos omsorgsperson er meget belastende for barn, så hvis barnas far er en god omsorgsperson bør du vurdere en slik løsning. Så håper jeg du får den hjelpen og oppfølgingen du trenger fra hjelpeapparatet. Snakk med fastlegen og prøv også den kommunale psykiatrihelsetjenesten. Ta evnt kontakt med helsesøster for å etablere kontakt med psyk.tjenesten hvis du syns det er vanskelig på egenhånd. Håper det ordner seg fir deg!!

[Pinkee]

Vil sende deg en kjempe Forstår godt du er bekymret, men se positivt på det, hvis du ikke hadde bekymra deg for ungene, så hadde det vært mye værre.

En annen positiv ting, du prøver å gjøre noe med det, du søker hjelp. Bare det at du spør om hjelp her, viser at du faktisk har ressurser inni deg. Du prøver, det skal du klappe deg selv på skuldra for.

Men, kan far stille opp mere for ungene akkurat nå som du sliter? Da fikk du mere tid til deg selv, til å samle krefter, så du klare å stille opp mere for ungene når du har dem.

Husk; depresjon er ikke et tegn på svakhet, men at man har prøvd for hardt, for lenge!!

[AnonymBruker]

Hei.

Vokste selv opp med ei mor som led av både depresjon og angst og som ikke alltid hadde det like lett, men hun gjorde alltid det hun kunne for at søstra mi og jeg skulle ha det bra. Det er faktisk det aller viktigste. Vis barna dine at du elsker dem, og om de er gamle nok bør du fortelle dem at det er en grunn til at du ikke klarer å være med på fritidsaktiviteter og denslags. Forhåpentligvis kan faren deres ta seg av akkurat denne delen delen om det er vanskelig for deg?

Må dog også nevne, som en anonym bruker over meg, at ting kun blir verre om man stenger seg inne. Selv lider jeg av sosial angst (angst kan visstnok være arvelig,) men det stopper meg som regel ikke fra å omgås folk da jeg vet at ting bare blir verre om man ikke kjemper imot.

Du må også huske på at dårlig samvittighet når det kommer til ting man ikke kan kontrollere kun er unødvendig og ødeleggende, så det må du prøve å kvitte deg med så fort som mulig. Om du ikke har energi nok til å f.eks. ta barna med på kino en dag, så har du ikke det. Det hjelper ikke å rakke ned på seg selv. Depresjon og angst er psykiske lidelser man ikke kan noe for at man rammes av. Skaff hjelp og jobb med problemene dine så godt du kan, så vil forhåpentligvis ting ordne seg etterhvert.

Skal krysse fingrene mine for deg.

[AnonymBruker]

Spør far om han kan ta over daglug omsorg en periode mens du kommer deg. Psykisk sykdom hos omsorgsperson er meget belastende for barn, så hvis barnas far er en god omsorgsperson bør du vurdere en slik løsning. Så håper jeg du får den hjelpen og oppfølgingen du trenger fra hjelpeapparatet. Snakk med fastlegen og prøv også den kommunale psykiatrihelsetjenesten. Ta evnt kontakt med helsesøster for å etablere kontakt med psyk.tjenesten hvis du syns det er vanskelig på egenhånd. Håper det ordner seg fir deg!!

Tusen takk for råd og forslag. Jeg har tenkt på det i dag. Men det er det at far og jeg ikke har spesielt god kontakt, men jeg vet at han vil stille opp hvis jeg sier at jeg er syk og trenger mer avlastning. Men verger meg for å innrømme svakhet. Ikke for ham og hans mor i hvertfall. Dessuten har depresjonen blitt så ille i de siste at jeg dro til min familie flere ganger i siden semptebmer, sist gang som var ikke for lenge siden har jeg vært borte fra barna mine i over en måned. Jeg vil ikke reise fra de mer, men jeg klarer heller ikke ansvaret på egenhånd, tror jeg.

Jeg har en søster som har slitet med store depresjoner og psykiske problemer i over lengre tid som er gift med en nær venn av ekssvigerfamilien min og om jeg også viser meg til å ha depresjoner, selv om det ikke er like ille som min søster, er jeg redd at vi blir sett ned på. Jeg vet jeg må tenke på barna, men barnefar og hans bor er mildt sagt mine fiender, og det er svært vanskelig å innrømme svakhet.

[AnonymBruker]

Hei.

Vokste selv opp med ei mor som led av både depresjon og angst og som ikke alltid hadde det like lett, men hun gjorde alltid det hun kunne for at søstra mi og jeg skulle ha det bra. Det er faktisk det aller viktigste. Vis barna dine at du elsker dem, og om de er gamle nok bør du fortelle dem at det er en grunn til at du ikke klarer å være med på fritidsaktiviteter og denslags. Forhåpentligvis kan faren deres ta seg av akkurat denne delen delen om det er vanskelig for deg?

Må dog også nevne, som en anonym bruker over meg, at ting kun blir verre om man stenger seg inne. Selv lider jeg av sosial angst (angst kan visstnok være arvelig,) men det stopper meg som regel ikke fra å omgås folk da jeg vet at ting bare blir verre om man ikke kjemper imot.

Du må også huske på at dårlig samvittighet når det kommer til ting man ikke kan kontrollere kun er unødvendig og ødeleggende, så det må du prøve å kvitte deg med så fort som mulig. Om du ikke har energi nok til å f.eks. ta barna med på kino en dag, så har du ikke det. Det hjelper ikke å rakke ned på seg selv. Depresjon og angst er psykiske lidelser man ikke kan noe for at man rammes av. Skaff hjelp og jobb med problemene dine så godt du kan, så vil forhåpentligvis ting ordne seg etterhvert.

Skal krysse fingrene mine for deg.

Takk for råd. Jeg gjør det beste jeg kan, men jeg er ikke om det er nok for dem. Barnefar er ikke så opptatt av å ta med de til aktiviteter og slikt, han bor med moren hans og barna er sammen med dem når far har samvær.

Jeg vet at jeg ikke kan for at jeg har psykiske lidelser, men ungene mine er så små (6 og 8) at de ikke kan skjønne at mor er syk og derfor er hun sånn om dagen. De må ikke lide av min depresjon. Jeg kan aldri vite hva de egentlig tenker og føler. De sier at de elsker meg og synes at jeg er den beste mammaen i hele verden og alt det, men jeg vet ikke hvordan de har det inni seg

[Pinkee]

[. De sier at de elsker meg og synes at jeg er den beste mammaen i hele verden og alt det,

Jepp, du er den beste mamma'n dem har i verden, så ta godt vare på den mamma'n!

Ikke sikkert dem har det ille, barn tenker ikke alltid slik som voksne.

Synd far ikke er et egnet alternativ, men har du selv noe familie eller venner som kan hjelpe deg litt?? Er ikke alltid det skal så mye til, litt avlastning hjelper fort.

[AnonymBruker]

[. De sier at de elsker meg og synes at jeg er den beste mammaen i hele verden og alt det,

Jepp, du er den beste mamma'n dem har i verden, så ta godt vare på den mamma'n!

Ikke sikkert dem har det ille, barn tenker ikke alltid slik som voksne.

Synd far ikke er et egnet alternativ, men har du selv noe familie eller venner som kan hjelpe deg litt?? Er ikke alltid det skal så mye til, litt avlastning hjelper fort.

Nei, jeg har ingen familie i Norge.

[Gjest Gjest]

Gå på www.famlab.no og les artiklene til Jesper Juul. De tar for seg konkrete problemstillinger og det jeg syntes er best er at han aldri fordeler skyld i fht hva som er riktig eller galt.

Det kan hjelpe å lese noen av dem.

Videre syntes jeg du skal spørre på DPS om det er noen som kan kognetiv terapi der. Det er den formen for terapi som har best resultater i fht angst og depresjon:) Den er konkret og du får lekser. Den kan være krevende men den virker.

Uansett så er jeg sikker på at barna dine vil være sammen med deg i hverdagen selv om du er syk. Det viktigste for dem er at de ikke tror det er deres skyld.

Klem og lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvis stedet du bor på har en frivillighetssentral kan du ringe dit å spørre om det er noen der som kan komme å leke med ungene en time annenhver dag, du kan spørre om de har noen som også kan drikke kaffe med deg et par ganger i uka, eventuelt hjelpe deg med praktiske ting. Det er gratis og de er hjelpsomme.

Klem:)

[Kosemose]

Leit å høre at du og far ikke har godt forhold, men kanskje han likevel kan være en god omsorgsperson for barna, de er jo også hans barn. Snu det på hodet, hva hvis barna bidde fast hos far og han ble syk, ville det ikke værtnaturlig at du som den andre foreldren ble forespurt før frivillighetssentralen, som noen foreslår? Det er ingen skam å være syk, det kan ramme oss alle. Også psykisk sykdom. Men jeg syns det er trist hvis du lar prestisje sette stopper for at far kan avlaste deg og gi barna det du sier du er for syk til akkurat nå.