Var du 100% klar for barn da dere startet prøvingen?

[Gjest Sus Scrofa]

Var du og din mann 100% klare for barn da dere bestemte dere for å prøve? Tikka den biologiske klokka og du kunne ikke holde ut ventetida på å bli gravid nesten?

Jeg vet at jeg vil ha barn og at jeg vil ha det med mannen min. Han vet at han vil ha barn og at han vil ha dem med meg.

Vi har vært sammen lenge, begynner å nærme oss 30 år, har hus og økonomi på plass, og folk rundt oss klekker unger i vilden sky.

Men noen ganger får jeg et light angstanfall:

-Er jeg klar for å "måtte" sitte inne varme sommerkvelder fordi barnet ligger og sover?

-Vil jeg reise på tur til sydlige strøk uten mulighet til å stikke ut sent på kveld for middag og drinker?

-Er jeg klar for å føle meg ufresh pga pupper som produserer melk, en unge som skriker sånn at jeg ikke får dusja, gulp på t-skjorta++?

-Vil forholdet vårt takle påkjenningen det er å få barn?

-Vil vi bli gode nok foreldre?

Noen dager er jeg kjempeklar og gleder meg til å sette i gang, men så tar tvilen meg pluttselig.

Jeg tror vel egentlig det er vanlig å tvile noen ganger, og mest sannsynlig vil vel dette gå over når jeg blir gravid eller når barnet er kommet.

Men er likevel interessert i å høre deres tanker

[Sequax]

Vi var klare! Barnespørsmålet hadde ligget i lufta en stund, og vi har begge roet oss såpass ned at alle aspektene rundt det å få barn virket som noe vi var klare for.

Kanskje dere skal vente litt, siden dere er usikre?

[Asteria]

Om vi var 100% klare vet jeg ikke, altså vi ville begge (kanskje jeg mest)... vi prøvde, men var også nervøse for div. problemstillinger...

Jeg bekymret meg over dårlig tid til alt og ting jeg ville savne... men jeg kan bare si det... at for MEG så forandret mye seg.. Ting som var viktig før er ikke så viktig lenger.. Jeg tar meg tid til å dusje og sminke meg slik at jeg føler meg fresh, men jeg bruker ikke lenger en halv time på håret...

Jeg har en liten krabat som jeg elsker over alt på jord, og tanker/følelser jeg hadde er forandret...ang. gulp osv så blir det den mest naturlige ting... Skriking blir det mye av, men du blir vant til det.. og selv om starten kan være tøff så blir det bra. Når det gjelder forholdet så er det viktig å sette av tid til hverandre også, og det får dere til så lenge dere er innstilt på å gjøre det.

Nå har jeg bare vært mamma i ca 2 mndr.. men for meg så kunne ikke verden blitt en bedre plass å være :rødme:

[Sola^]

er overmoden

[AnonymBruker]

Klar og klar... kremt.

Jeg kan sikkert argumentere med meg selv for og mot til jeg havner i overgansalderen

om når jeg er klar i forhold til alt jeg har lyst til å gjøre eller burde hatt tid til, men er blitt 27 nå og føler at det er på sin plass å begynne å prøve siden vi begge to har lyst.

Kan vel si det er en skrekkblandet fryd, men når det først går så er det jo ingen vei tilbake og jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å angre

(Isåfall må det bli fordi vi ikke har prøvd før:) )

[efia]

Nei.. Jeg tror ikke det er mange som er 100% sikre jeg. Vi er kjempeklare, men likevel - det er jo kjempeskummelt også! Kjæresten min har egentlig vært veldig klar for å starte i 1-2 års tid. Så det hele har vært opptil meg når jeg følte meg klar for å slutte på p-pilla.. Men jo mer jeg tenkte, jo skumlere ble jo det valget! Hehe, men en dag bare bestemte jeg meg, det vil aldri være en tid som passet 100% perfekt for å få barn uansett så for min del måtte jeg bare legge tankene litt til side..

[AnonymBruker]

Jeg føler meg til tider helt klar, og andre ganger skylder sånne angst-light anfall som du nevner over meg!

Vi er ikke prøvere og jeg vet ikke når vi kommer til å føle at tiden er inne heller, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å kaste meg ut i det med skrekkblandet fryd.

Unntaket er nok dersom vi setter i gang prøvingen og det tar veldig lang tid å bli gravid. Da blir jeg nok mer enn klar og desperat etter å bli gravid.

[Mary Poppins]

Jeg tror de fleste føler det på samme måten som deg. Inklusive meg selv, og mannen. Det var vel med skrekkblandet fryd at vi droppet prevensjonen. Tenker jo innimellom at søren heller, det blir ikke mye hvitvin på terrassen i sommer, og spontane byturer blir det vel heller få av fremover Men det er definitivt verdt det! Jeg gleder meg kjempemye til å bli mamma, og koser meg med graviditeten!

[Vilmenfårikketil]

jeg må være helt ærlig og si at jeg ikke er 100% klar for å gi opp friheten min, og vi skal starte med prøverør og har prøvd i over to år.... men jeg bruker laaaang tid på å ta avgjørelser, og blir aldri sikker før resultatene kommer. og da er jeg som regel fornøyd!

Endret 8. mars 2011 av Vilmenfårikketil

[Strix]

Klare blir vi vel aldri før vi evt. får barn, vi aner jo ikke hva vi går til. Men vi var veldig klare for å prøve uansett fordi vi ønsket å bli foreldre.

[Sunchild]

Nå er vi ikke prøvere enda, kun i diskusjonsfasen. Men synes de er interessante de begrunnelsene for at dere ikke føler dere klare; selv har jeg 0 problemer med å droppe alkohol, shopping, uteliv, sminke og jevnlig nattesøvn. Derimot er jeg veldig usikker på om jeg faktisk kommer til å bli glad i barnet, kommer til å klare å gi det nok kjærlighet, kos og stimulering. Jeg har hørt om den "utrolige morsfølelsen" som visstnok skal kicke inn det øyeblikket man ser babyen, men jeg er veldig skeptisk...

[AnonymBruker]

Må si meg enig med Sunchild. Samboer og jeg er relativt voksne, og i en slags diskusjonsfase. Dvs at vi tidligere har vært ganske enige om å kanskje ikke få barn i det hele tatt, men nå har han sagt at han tror han vil ha. Og jeg har tenkt ganske mye fram og tilbake (også før), men klarer ikke å lande på at jeg vil.

Det å redusere på festing - ikke noe problem, fester allerede lite, og jeg ser jo at de fleste andre vi kjenner som er foreldre faktisk har tid til et fungerende sosialt liv etter den evt verste babyfasen. Og å klare seg uten alkohol i svangerskapet må en jo klare.

Å ikke komme seg ut - vet ikke. Vi er uansett mye hjemme.

Reise - gjør vi uansett ikke så mye, og liker egentlig best turer på hytta o.l.

Det som skremmer vettet av meg er imidlertid at jeg er redd jeg ikke kommer til å være en slik mor jeg synes man bør være. Jeg har lett for å bli sint, jeg takler dårlig å være utslitt og trøtt, jeg elsker alenetid. Samboern min er nok litt bedre, men har også mange alene-interesser jeg tviler på at han oppgir. Ellers har jeg aldri vært noe særlig omsorgsfull (mot mennesker), jeg har en niese jeg elsker, men jeg føler ikke jeg klarer å forholde meg som en ordentlig voksen person ovenfor henne heller. Og jeg har lyst til (og et realistisk håp om) å ta doktorgrad, bli forsker og bruke mye tid på jobb. I tillegg hadde det vært helt krise å få et alvorlig funksjonshemmet barn som krevde "babyinnsats" i mange år. Så jeg heller mot nei, selv om samboern min mot formodning skulle tilby seg å ta "morsrollen".

Å ikke føle seg helt klar pga småting tror jeg er helt naturlig, men noe en ikke bør lytte for mye til. Om en ikke føler seg klar pga alvorlige helseproblemer, tvilsomme omsorgsevner og andre seriøse ting, synes jeg det blir noe annet. En kan kanskje snakke med en tredjeperson om det, for å finne ut om en krisemaksimerer eller om det er noe i det... nytter ikke å høre på venninner i hvert fall, de bare maser om at en bør få unger, sånn som dem.

[Gjest najki]

Jeg vil vel si at vi er 99% klare.

Vi ønsker dette av hele vårt hjerte, og vi er forberedt på at det kan komme til å bli endringer.

Innimellom har jeg fått slike reality checker om dette virkelig er riktig. Da er det hovedsaklig ting som at vil jeg få mulighet til å slappe av nok og vil vi få til å reise. Disse tankene har imidlertid gått over fort.

Jeg tror det er greit å ikke være 110% klar, men 95-99%. Da er man forberedt på at hverdagen ikke nødvendigvis blir en dans på roser, men at det også vil komme til å føles tungt innimellom.

[Sequax]

Man får egentlig ikke blitt klar for barn, for man aner virkelig ikke hva det vil si å ha barn før man har det.

[Gjest therese91]

Hei! Vi er et par på 20 og 21 år, ka si eg er mest klar egentlig på en måte, mens han tar litt meir på kjør Vil si man er vell ikkje 100% klar før man har eit barn vil eg tru, men blir vell bare meir og meir klar med tiden

[Eidi_81]

Må si meg enig med Sunchild. Samboer og jeg er relativt voksne, og i en slags diskusjonsfase. Dvs at vi tidligere har vært ganske enige om å kanskje ikke få barn i det hele tatt, men nå har han sagt at han tror han vil ha. Og jeg har tenkt ganske mye fram og tilbake (også før), men klarer ikke å lande på at jeg vil.

Det å redusere på festing - ikke noe problem, fester allerede lite, og jeg ser jo at de fleste andre vi kjenner som er foreldre faktisk har tid til et fungerende sosialt liv etter den evt verste babyfasen. Og å klare seg uten alkohol i svangerskapet må en jo klare.

Å ikke komme seg ut - vet ikke. Vi er uansett mye hjemme.

Reise - gjør vi uansett ikke så mye, og liker egentlig best turer på hytta o.l.

Det som skremmer vettet av meg er imidlertid at jeg er redd jeg ikke kommer til å være en slik mor jeg synes man bør være. Jeg har lett for å bli sint, jeg takler dårlig å være utslitt og trøtt, jeg elsker alenetid. Samboern min er nok litt bedre, men har også mange alene-interesser jeg tviler på at han oppgir. Ellers har jeg aldri vært noe særlig omsorgsfull (mot mennesker), jeg har en niese jeg elsker, men jeg føler ikke jeg klarer å forholde meg som en ordentlig voksen person ovenfor henne heller. Og jeg har lyst til (og et realistisk håp om) å ta doktorgrad, bli forsker og bruke mye tid på jobb. I tillegg hadde det vært helt krise å få et alvorlig funksjonshemmet barn som krevde "babyinnsats" i mange år. Så jeg heller mot nei, selv om samboern min mot formodning skulle tilby seg å ta "morsrollen".

Å ikke føle seg helt klar pga småting tror jeg er helt naturlig, men noe en ikke bør lytte for mye til. Om en ikke føler seg klar pga alvorlige helseproblemer, tvilsomme omsorgsevner og andre seriøse ting, synes jeg det blir noe annet. En kan kanskje snakke med en tredjeperson om det, for å finne ut om en krisemaksimerer eller om det er noe i det... nytter ikke å høre på venninner i hvert fall, de bare maser om at en bør få unger, sånn som dem.

Bra sagt. Jeg har også tenkt mye på om vi skulle fått et funksjon eller utviklingshemmet barn, og hvordan vi ville taklet det. Både som foreldre hver for seg og som par. Jeg mener vi som par vil overleve uten barn, men føler nå at vi også er så sterke sammen at vi vil kunne takle en sånn vending i livet, men det er jo ikke noe man ønsker og jeg er livredd for å sette meg selv i en sånn situasjon.

Tror ikke de som er unge når de får barn tenker like mye på sånne ting, og det er kanskje bra. De fleste barn blir jo født friske.

[Vilmenfårikketil]

Man får egentlig ikke blitt klar for barn, for man aner virkelig ikke hva det vil si å ha barn før man har det.

så enkelt, men likevel så utrolig bra sagt!

[Teriyaki]

Kunne ikke vært mer klar enn jeg er nå! Det vil alltid være bekymrnger rundt det å skulle bli foreldre. Jeg tviler egentlig på at noen noensinne føler seg så klar at de ikke får en eneste bekymring eller noe sånt idet de står der med den positive testen. Men det er helt normalt, det.