Savner pappaen min!

[PeuàPeu]

.

Endret 15. januar 2011 av Anemoren90

[~white lady~]

Jeg savner min pappa.. Min far var sammen med min mor til jeg var 10år. Jeg og min søster bor med min mor, og min far bor alene med hundene våres. Vi bor i samme by, men vi ses sjeldent.

Jeg savner å bo med pappa, å være med pappa.. Jeg savner å ha en pappa å snakke med! Men pappa er for opptatt med andre ting. Han har fem hunder, som jeg elsker! Jeg er et hundemenneske, og har nok fått det av han. Men hundene tar all tiden hans. Han drar vekk hver helg på hundeting, eller jakt osv. Mamma sier han bryr seg mer om hundene enn barna hans, og det er forsåvidt rett.. Skulle bare ønske han ville være mer med oss Han kommer ut her kanskje en gang i mnd., å kjører min søster på trening, eller avleverer eller henter en av hundene. Vi passer hundene av og til. Han snakker lite til oss, og ja, virker ikke som om han er interessert i å være med oss. Han sender av og til meldinger, og skriver alltid "glad i deg vennen min".

Jeg føler ikke at jeg har en pappa. Jeg skulle så inderlig ønske at han ville være med meg. Hva har jeg gjort galt, siden han ikke vil være med meg? Jeg er jo babyen hans! Måtte bare få det ut.

På tide å bli voksen kanskje, i en alder av 21 år?

Ikke alle menn har lett for å vise følelser, han er nok glad i både deg og søsteren din, men utrykker det på en måte som du kanskje ikke helt ser?

Forøvrig savner jeg også "en pappa å snakke med", men han er desverre ikke i live lenger.

[AnonymBruker]

Baby? På tide å bli voksen kanskje? Du er ikke 10 lenger.

Forresten flåsete av moren din å si at faren er mer glad i hundene enn dere så dere hører det........

Siden du faktisk er et voksent menneske så kan du gjøre noe med dette selv. Ikke vent på at han skal ta kontakt med masse forslag til hva dere kan finne på, men foreslå noe selv.

Bli med på tur en helg da? Du er glad i både faren og hundene, så får du være sammen med begge

[Betty77]

Skjønner du savner pappaen din ja. Menn og kvinner tenker forskjellig, menn er ikke like flink med å vise følelser og snakke om det slik vi kvinner er. Min erfaring er at dersom det er endel følelser mannen ikke klarer å sette ord på så viker han litt for så å prøve å finne en løsning på det, mens vi kvinner har behov for å snakke om det, da får vi tilfredstilt litt av vårt behov. Han er nokk veldig glad i deg men utrykker det kanskje ikke nokk slik vi ønsker alle ganger. Ta kontakt med faren din, send ham en tekst melding at du savner ham hvis du har en mobiltelefon. Du trenger ikke skrive så mye hvis du ikke vet hva du skal skrive, men det er jo en start. Han skjønner det nokk. Det ville nokk han satt stor pris på. Er det noe av de hunde greiene du kan være med på? Evt spør når han skal noe sted, om du kan være med? Er det hunde utstillinger så kan jo du på 21 fint være med på det vil jeg tru. Si at du har lyst å være med å se på, evt hjelpe til. Kanskje kan du ta bussen til han en ettermiddag så kan dere evt ha en koselig kveld sammen, evt ta bussen hjem neste dag etter skole?

Tror ikke du trenger å tvile på om han er gla i deg

[katt1]

At din mor sier at han er gladere i hundene enn i dere barna er helt sykt,det er IKKE lov og si.

Stemmer det at du er 21 år kan du ta kontakt med han selv,bli med han og hundene en helg på tur.

Det er ikke lett og være pappa til så store jenter,så her kan du lett ta en prat med han selv om dette.

Og vi lever i 2011 med mobiltel,msn FB,sms så her er det bare og ta kontakt med han.

Min datter har en far som ikke vil ha kontakt hun og i forhold til deg er hun ett barn i alder.

[Anglofil]

Å si at det er på tide å bli voksen, virker for meg helt absurd. Man slutter ikke å være glad i pappaen sin selv om man blir myndig, og hvis ts' far vært så og si fraværende fra hun var 10 år, så forstår jeg godt dette savnet som antagelig også har bygget seg opp gjennom alle disse årene.

Ja, du kan kontakte ham selv ts, og jeg ville kanskje gjort det, samtidig bør det ikke være nødvendig at barna er de som tar kontakt, jeg mener at har man valgt å få barn, så bør man også oppføre seg som det. Det er egentlig din far som har ansvaret her.

Alle varme tanker til deg ts, jeg håper at du får snakket med din far. Jeg synes du skal fortelle ham hvordan du føler det.

Mvh Yvonne

Endret 13. januar 2011 av Yvonne

[Gjest lilly]

Vis tråden til din far da, eller snakk med han.

[AnonymBruker]

Å si at det er på tide å bli voksen, virker for meg helt absurd. Man slutter ikke å være glad i pappaen sin selv om man blir myndig, og hvis ts' far vært så og si fraværende fra hun var 10 år, så forstår jeg godt dette savnet som antagelig også har bygget seg opp gjennom alle disse årene.

Ja, du kan kontakte ham selv ts, og jeg ville kanskje gjort det, samtidig bør det ikke være nødvendig at barna er de som tar kontakt, jeg mener at har man valgt å få barn, så bør man også oppføre seg som det. Det er egentlig din far som har ansvaret her.

Alle varme tanker til deg ts, jeg håper at du får snakket med din far. Jeg synes du skal fortelle ham hvordan du føler det.

Mvh Yvonne

Eehhhh..... Hun kaller seg selv en baby!!!!

[katt1]

En for vokst baby

[PeuàPeu]

.

Endret 15. januar 2011 av Anemoren90

[Brukernavn]

Men da er det ikke pappaen din du savner, men en pappa; forstår jeg deg rett? For på det siste innlegget ditt virker det jo ikke som om dere har det noe koselig når dere er sammen

[PeuàPeu]

.

Endret 15. januar 2011 av Anemoren90

[PeuàPeu]

Legge til mer:

Jeg tror igrunn han er glad i meg og min søster, men nei, jeg skjønner det ikke. Han må nesten overtales for å være med oss i julen. Da kommer han hit til mamma, og hans mor, som er min farmor. Farmor har vi det fint med, og ser henne ofte. Hun vet nok om pappa, men beskytter han. Når vi spør om han vil feire jul her så sier han "Jeg får se". Og så får vi kanskje aldri noe svar, og han dukker opp en time for sent på julaften.

I konfirmasjonen min kom han også for sent.. Han kom når vi bar begynt å spise. Jeg husker jeg ble lei meg når alle lurte på hvor han var. Han kom hvertfall.

Pappa høres kanskje elendig ut? men han er egentlig ikke det. Eller, jeg er flink å forsvare han når min mor og søster snakker om han. Jeg er liksom "pappa-jenten", og min søster "mamma-jenten". Mamma syns han er helt håpløs, men han er ikke noe snill med mamma, så det skjønner jeg. Min søster driver aktivt innen en idrett og er kjempe god. Mamma betaler flere tusen i mnd. for utstyr og leger, mens pappa bare betaler de usle 1000 kronene som er i barnebidrag. Han tjener med enn mamma også.

Jeg tror aldri vil vil få et godt forhold, men jeg har hvertfall en pappa! Og jeg kan ikke tenke meg å måtte vært helt uten en. Da er jeg sjeleglad jeg har noe hvertfall!

[Gjest Gjest]

På tide å bli voksen kanskje, i en alder av 21 år?

Ikke alle menn har lett for å vise følelser, han er nok glad i både deg og søsteren din, men utrykker det på en måte som du kanskje ikke helt ser?

Forøvrig savner jeg også "en pappa å snakke med", men han er desverre ikke i live lenger.

Tull.

Mange fedre er oppdratt til å ikke ta del i barnas oppvekst. Mange menn er uønsket den tiden barn er barn.

Når disse barna vokser opp og oppdager savnet etter sine fedre blir mange menn overasket fordi mor har skjøvet far ut på sidelinja i mange år og inn i en situasjon der fedre innser at de er uønsket.

Dette preger mange fedre i årene som kommer og de slutter å kjempe for samvær med barna fordi noen mødre har ønsket dette i langtid. Noen mødre er ekstremt dyktige til å skjule det, mens andre mødre blir gjennomskuet.

[katt1]

Legge til mer:

Jeg tror igrunn han er glad i meg og min søster, men nei, jeg skjønner det ikke. Han må nesten overtales for å være med oss i julen. Da kommer han hit til mamma, og hans mor, som er min farmor. Farmor har vi det fint med, og ser henne ofte. Hun vet nok om pappa, men beskytter han. Når vi spør om han vil feire jul her så sier han "Jeg får se". Og så får vi kanskje aldri noe svar, og han dukker opp en time for sent på julaften.

I konfirmasjonen min kom han også for sent.. Han kom når vi bar begynt å spise. Jeg husker jeg ble lei meg når alle lurte på hvor han var. Han kom hvertfall.

Pappa høres kanskje elendig ut? men han er egentlig ikke det. Eller, jeg er flink å forsvare han når min mor og søster snakker om han. Jeg er liksom "pappa-jenten", og min søster "mamma-jenten". Mamma syns han er helt håpløs, men han er ikke noe snill med mamma, så det skjønner jeg. Min søster driver aktivt innen en idrett og er kjempe god. Mamma betaler flere tusen i mnd. for utstyr og leger, mens pappa bare betaler de usle 1000 kronene som er i barnebidrag. Han tjener med enn mamma også.

Jeg tror aldri vil vil få et godt forhold, men jeg har hvertfall en pappa! Og jeg kan ikke tenke meg å måtte vært helt uten en. Da er jeg sjeleglad jeg har noe hvertfall!

Men kjære deg,om det er så ille savner du ikke han?

Om du føler at han ikke vil,ja da vill han ikke da.

Og det med bidrag er noe du ikke har noe med,det er i mellom dine foreldre NAV og NAVI.

[PeuàPeu]

Men kjære deg,om det er så ille savner du ikke han?

Om du føler at han ikke vil,ja da vill han ikke da.

Og det med bidrag er noe du ikke har noe med,det er i mellom dine foreldre NAV og NAVI.

Jo, jeg savner han! Og jeg blander meg ikke inn med bidraget, jeg bare nevnte det!

[~white lady~]

Tull.

Mange fedre er oppdratt til å ikke ta del i barnas oppvekst. Mange menn er uønsket den tiden barn er barn.

Når disse barna vokser opp og oppdager savnet etter sine fedre blir mange menn overasket fordi mor har skjøvet far ut på sidelinja i mange år og inn i en situasjon der fedre innser at de er uønsket.

Dette preger mange fedre i årene som kommer og de slutter å kjempe for samvær med barna fordi noen mødre har ønsket dette i langtid. Noen mødre er ekstremt dyktige til å skjule det, mens andre mødre blir gjennomskuet.

Sukk...enda en kvinnehater på kvinneguiden.

[katt1]

Jo, jeg savner han! Og jeg blander meg ikke inn med bidraget, jeg bare nevnte det!

Da tar du kontakt med han i helga,jeg tror det er vanskelig for han også dette.