Jeg er så lei av måtte høre på andre!

[AnonymBruker]

Jeg er 17 og bor på landet. Jeg er egentlig ei skikkelig byjente, og har bodd i større byer i et par måneder i slengen. Jeg føler meg så hjemme der og kan gå med akkurat hva jeg vil uten at noen trenger å slenge med leppa. Mulig folk gjør det, men det er ikke akkurat sånt man får høre om med en gang sånn som her jeg bor. Jeg er veldig glad i høye hæler, røde lepper, 60-70 talls og en litt rocka stil. Problemet er at min mor ikke vil at jeg skal gå sånn rundt her jeg bor. Folk er ikke vant til det her, og de aller fleste på min alder går med trange overdeler, slitte jeans eller joggebukser og tøysko. Min mor sier at folk vil da slenge med leppa og at det vil oppstå ufine rykter. Jeg har ikke en kjempe bra selvtillit, og ser ofte ned på meg selv. Det gjør meg ikke akkurat mer komfortabel med å gå sånn som jeg egentlig selv vil. Jeg vil jo være meg selv, men jeg er redd for kommentarer og rykter. På større steder, klarer jeg slappe av og være meg selv for der er alle så ulike og alle vet ikke hvem jeg er. Selvom jeg har kledd på meg og ordnet meg akkurat sånn som jeg selv vil på morgenen, ender det alltid med at jeg skifter til noe mamma vil at jeg skal gå med like etterpå. Det er så slitsomt, og jeg vet snart ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg vil være meg selv! Jeg orker ikke å være noen jeg ikke er lenger!

Hva hadde du sagt og hvordan hadde du reagert om du hadde sett ei på min alder i høye hæler og en rocka stil med knallrød leppestift eller i en klassisk 60-talls stil?

[ntbn]

Jeg hadde syntes at du var råkul, som tør å ta den helt ut.

Jeg elsker å være annerledes, følger en del på moten, men fikser det alltid med en personlig vri.

I utgangspunkt var jeg også fra en liten by, der man også blir "kritisert" hvis man tør å være litt annerledes. Det er rett og slett bare å ikke bry seg om det. Det er bare fordi byen er så A4 at de tar det negativt når noe ikke er "vanlig".

Det jeg evt kan anbefale er at du tar det gradvis? Bli litt og litt mer rocka for hver dag, og gradvis gjøre det vant for andre at du er sånn.

For din egen del også at du føler deg gradvis og gradvis mer tilpass uten at noen sier noe. Istedenfor å ta den helt ut med halvveis selvtillit også bli slått i bakken hver dag?

[Envy]

hmm, jeg forstår både deg og moren din, på sett og vis. Moren din vil nok bare ditt beste, og ønsker ikke å se at du blir mobbet eller baksnakket fordi du kler deg annerledes.

På de annen side skjønner jeg deg godt. Jeg har selv vært i min goth/punk/rock periode, og hadde da et veldig behov for å kle meg på den måten, men mine foreldre aksepterte meg heldigvis for den jeg var, og trøstet seg med at det sikkert bare var en periode, hvilket det var. Hadde da en venninne som følte det på samme viset, og hennes far tvang henne til å kle seg "normalt", slik som din mor gjør med deg. Hun hadde alltid med seg de klærne hun ville ha på seg i en pose/sekk/veske og skiftet når hun var utenfor farens synsrekkevidde

Tror ikke det er så mye dy får gjort, så lenge du er under 18 og bor hjemme er det fremdeles foreldrene dine som bestemmer, så får du heller pynte deg litt ekstra, slik som du synes er fint til fester og slikt

Endret 12. januar 2011 av Envy

[AnonymBruker]

Jeg hadde syntes at du var råkul, som tør å ta den helt ut.

Jeg elsker å være annerledes, følger en del på moten, men fikser det alltid med en personlig vri.

I utgangspunkt var jeg også fra en liten by, der man også blir "kritisert" hvis man tør å være litt annerledes. Det er rett og slett bare å ikke bry seg om det. Det er bare fordi byen er så A4 at de tar det negativt når noe ikke er "vanlig".

Det jeg evt kan anbefale er at du tar det gradvis? Bli litt og litt mer rocka for hver dag, og gradvis gjøre det vant for andre at du er sånn.

For din egen del også at du føler deg gradvis og gradvis mer tilpass uten at noen sier noe. Istedenfor å ta den helt ut med halvveis selvtillit også bli slått i bakken hver dag?

Jeg har i grunn alltid følt meg litt annerledes, men det har vært så vanskelig å få frem. Jeg prøvde da jeg begynte å på ungdomsskolen, men da ble jeg mobba og virkelig dratt nedover. Det var vel i grunn det som gjorde at jeg ikke har klart å være meg selv igjen, ihvertfall ikke her hvor alle kjente meg og visste hvem jeg var. Jeg føler meg så utrolig bra i høye hæler og knall leppestift og i typiske 60-70 talls klær. Det er bare så meg! Nå føler jeg at det er nok med å alltid høre på andre rundt meg, men siden jeg har gått i dette mønsteret over så lang tid så er det vanskelig å kunne snu. Er vondt og måtte leve som "to personer" - en person på større steder og en helt annen på et mindre sted.

Jeg tror som du sier at det kanskje kan være lurt og ta det gradvis. Jeg er ganske utålmodig av meg, så det kan bli en utfordring. Men hvis det er det som skal til, så skal jeg ta meg selv i nakken og klare å gjennomføre det.

[ntbn]

Jeg har i grunn alltid følt meg litt annerledes, men det har vært så vanskelig å få frem. Jeg prøvde da jeg begynte å på ungdomsskolen, men da ble jeg mobba og virkelig dratt nedover. Det var vel i grunn det som gjorde at jeg ikke har klart å være meg selv igjen, ihvertfall ikke her hvor alle kjente meg og visste hvem jeg var. Jeg føler meg så utrolig bra i høye hæler og knall leppestift og i typiske 60-70 talls klær. Det er bare så meg! Nå føler jeg at det er nok med å alltid høre på andre rundt meg, men siden jeg har gått i dette mønsteret over så lang tid så er det vanskelig å kunne snu. Er vondt og måtte leve som "to personer" - en person på større steder og en helt annen på et mindre sted.

Jeg tror som du sier at det kanskje kan være lurt og ta det gradvis. Jeg er ganske utålmodig av meg, så det kan bli en utfordring. Men hvis det er det som skal til, så skal jeg ta meg selv i nakken og klare å gjennomføre det.

Man føler jo klart at man ikke får lov til å være den man ønsker. Men det som egentlig står i veien er bare selvtilliten til å bare være deg selv, og om du er klar over at den er dårlig så er det den som trenger tid til å bygges opp igjen. Som jeg skrev at med å ta det gradvis så folk rundt blir mer tilvennet - i bunn og grunn er det for din egen del å venne deg til å komme tilbake "dit" igjen.

Moren din vil nok (forhåpentligvis) se hvor mye du gløder og stråler mer i det du er komfortabel i, men hun vet nok likedan at sist gang så ble du dratt ned og selvtilliten ble borte. Nokså vondt for en mor å se ungen sin bli så såret, og vil nok bare skåne en evt neste gang.

Men ja, ungdomsskolen er den verste tida også - vdg er ganske så annerledes.

[AnonymBruker]

Man føler jo klart at man ikke får lov til å være den man ønsker. Men det som egentlig står i veien er bare selvtilliten til å bare være deg selv, og om du er klar over at den er dårlig så er det den som trenger tid til å bygges opp igjen. Som jeg skrev at med å ta det gradvis så folk rundt blir mer tilvennet - i bunn og grunn er det for din egen del å venne deg til å komme tilbake "dit" igjen.

Moren din vil nok (forhåpentligvis) se hvor mye du gløder og stråler mer i det du er komfortabel i, men hun vet nok likedan at sist gang så ble du dratt ned og selvtilliten ble borte. Nokså vondt for en mor å se ungen sin bli så såret, og vil nok bare skåne en evt neste gang.

Men ja, ungdomsskolen er den verste tida også - vdg er ganske så annerledes.

Jeg syns det er så vanskelig å klare å bygge opp selvtilliten, for jeg har gått sånn så lenge at når jeg først prøver så vil jeg ikke tro på det. Det er så slitsomt, og jeg syns det er flaut også. Tørr ikke fortelle om at jeg sliter sånn til noen.

Jeg tror vel kanskje at mamma bare vil mitt beste, men jeg føler at hun gjør det motsatte når hun får meg til å ikke være meg selv. Hun har kommentert og lurt på hvorfor jeg bare går i jeans og en singlet om dagen, og ikke det jeg virkelig er glad i å bruke. Da jeg fortalte henne om at jeg følte at hun styrte hva jeg hadde på meg, ble hun helt satt ut. Hun sa ingenting på det, men jeg så på hele henne at det var noe hun ikke likte ved det.

Jeg går på videregående nå, og syns det er ganske vanskelig det også. Føler ikke at jeg passer inn og at jeg heller ikke kan slå meg løs der. Her jeg bor er det et veldig lite miljø og alle kjenner alle. Det setter også en stopper for meg. Sikker på at om jeg hadde bodd på et større sted, så hadde ikke dette vært et problem.

[Gjest BettyBoop28]

Jeg er 17 og bor på landet. Jeg er egentlig ei skikkelig byjente, og har bodd i større byer i et par måneder i slengen. Jeg føler meg så hjemme der og kan gå med akkurat hva jeg vil uten at noen trenger å slenge med leppa. Mulig folk gjør det, men det er ikke akkurat sånt man får høre om med en gang sånn som her jeg bor. Jeg er veldig glad i høye hæler, røde lepper, 60-70 talls og en litt rocka stil. Problemet er at min mor ikke vil at jeg skal gå sånn rundt her jeg bor. Folk er ikke vant til det her, og de aller fleste på min alder går med trange overdeler, slitte jeans eller joggebukser og tøysko. Min mor sier at folk vil da slenge med leppa og at det vil oppstå ufine rykter. Jeg har ikke en kjempe bra selvtillit, og ser ofte ned på meg selv. Det gjør meg ikke akkurat mer komfortabel med å gå sånn som jeg egentlig selv vil. Jeg vil jo være meg selv, men jeg er redd for kommentarer og rykter. På større steder, klarer jeg slappe av og være meg selv for der er alle så ulike og alle vet ikke hvem jeg er. Selvom jeg har kledd på meg og ordnet meg akkurat sånn som jeg selv vil på morgenen, ender det alltid med at jeg skifter til noe mamma vil at jeg skal gå med like etterpå. Det er så slitsomt, og jeg vet snart ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg vil være meg selv! Jeg orker ikke å være noen jeg ikke er lenger!

Hva hadde du sagt og hvordan hadde du reagert om du hadde sett ei på min alder i høye hæler og en rocka stil med knallrød leppestift eller i en klassisk 60-talls stil?

Jeg hadde syntes det var kult. Men bygda er dessverre full av brødhoder som bare skal gjøre det samme som resten av saueflokken.

[Gjest Tsunade]

Hei TS, dette er som å lese om meg selv som 17-åring!

Jeg har alltid ønsket å gå i de klærne jeg selv liker, ikke følge en eller annen mote helt slavisk.

Også jeg vokste opp på et lite sted, og det skulle virkelig ikke mye til før sladderen gikk! Moren min var svært kritisk til min personlige stil, jeg opplevde at hun kastet yndlinsjakka mi uten å si fra.

Jeg slet fryktelig med dårlig selvtillit, men det å våge å være meg selv til tross for andres kritkk av "annerledeshet", var en kjempegod trening i å få bedre selvtillit.

TS, jeg vil oppfordre deg til å ikke gi deg!

Jeg tror absolutt det er viktig for deg å få bestemme noe selv, og finne ut hvem du er.

Du er 17 år, altså snart myndig.

Jeg flyttet fra hjemstedet mitt for mange år siden, og bor i dag i Oslo. Datteren min har alltid fått lov til å finne sin egen stil i klær og frisyrer, det jeg har vært streng på er at hun holder seg varm og tørr når hun er ute.

Når jeg i dag reiser til barndomsstedet mitt, kan jeg le for meg selv av folk som glor. Det er helt herlig å ikke være redd for kommentarene lenger.

[AnonymBruker]

Hei TS, dette er som å lese om meg selv som 17-åring!

Jeg har alltid ønsket å gå i de klærne jeg selv liker, ikke følge en eller annen mote helt slavisk.

Også jeg vokste opp på et lite sted, og det skulle virkelig ikke mye til før sladderen gikk! Moren min var svært kritisk til min personlige stil, jeg opplevde at hun kastet yndlinsjakka mi uten å si fra.

Jeg slet fryktelig med dårlig selvtillit, men det å våge å være meg selv til tross for andres kritkk av "annerledeshet", var en kjempegod trening i å få bedre selvtillit.

TS, jeg vil oppfordre deg til å ikke gi deg!

Jeg tror absolutt det er viktig for deg å få bestemme noe selv, og finne ut hvem du er.

Du er 17 år, altså snart myndig.

Jeg flyttet fra hjemstedet mitt for mange år siden, og bor i dag i Oslo. Datteren min har alltid fått lov til å finne sin egen stil i klær og frisyrer, det jeg har vært streng på er at hun holder seg varm og tørr når hun er ute.

Når jeg i dag reiser til barndomsstedet mitt, kan jeg le for meg selv av folk som glor. Det er helt herlig å ikke være redd for kommentarene lenger.

Godt å høre at andre har hatt det på samme måte som meg. Jeg er jo snart myndig som du sier, og derfor føler jeg et lite press på å klare og være meg selv.

Jeg har prøvd å bare gå på med min egen stil her, men jeg føler meg ikke helt komfortabel med det fordi at jeg er redd for kommentarer. Det er så utrolig rart, for når jeg er på større steder så er jeg overhodet ikke sånn. Bare jeg blir myndig og ferdig med skolegang her, så skal jeg nok komme meg til større steder!