Dårlig mor?

[Carrot]

En litt vel personlig tråd kanskje fra en som ikke ønsker være så veldig personlig, men i dag sliter jeg litt med dårlig samvittighet overfor barna mine..

Jeg jobber i en administrativ ledende stilling og er mor til to barn, de er straks 20 og 11 om tre mnd. Jeg er gift med en chief og vi bygger for tiden hus... Det er litt stress å få kabalen til å gå opp om dagen..

I morges følte ikke den yngste seg helt bra, men jeg sendte likevel barnet på skole, mens eldstemann har fått "oppdrag" som byggetilsynsleder i huset da vi har leid inn folk som skal flislegge og legge parkett på gulvene..

Mens jeg sitter her på jobb, mellom møter, sliter jeg med dårlig samvittighet! - først overfor minstemann som ikke var helt 100% i dag og ble sendt på skolen, dernest for eldstemann som må ta så mye ansvar (jadda han er 20 og klarer det sikkert)

Hvor mye ansvar legger dere på deres barn og har dere noen gang dårlig samvittighet for valg dere tar?

Er det noe som "hører med" foreldrerollen å føle at man er mellom barken og veden i forhold til jobb og familie - og betyr det i så fall at man er en dårlig forelder siden man ikke klarer prioritere riktig?

[Titti72]

Jeg tror helt ærlig at barn har godt av å gå avsted, selv om de ikke er 100% på morgenen.

Jeg har alltid sagt til min datter at hun skal på skolen, men at hun heller får gå hjem hvis hun blir dårligere. Det har det sjelden vært behov for.

Min venninne gjorde det motsatte, og lot ungen nærmest kjenne etter hver morgen om hun var frisk nok til å gå (satt på spissen!), og i dag er ungen hennes en skikkelig unnasluntrer uansett hva det er, så lenge det ikke innebærer shopping/kino eller andre kule ting.

Min datter er oppe hver morgen, og har andre jobber/ansvar på ettermiddager/helger. Hun har en god arbeidsmoral, og står på, mens venninnen knapt nok "orker" å komme seg opp/gjennom skoledagen. Mulig jeg har vært litt vel hard rundt dette noen ganger, men jeg har ikke tro på det å sy puter under armene på barna våres. Det har forpliktelser for resten av livet, og det å stå opp og reise avsted hver morgen, en et must, og skal ikke vare til vurdering hver morgen.

20 åringen vokser sikkert med ansvaret, og dukker det opp problemer, så ringer han sikkert.

Jeg føler ikke at dette er en mellom barken og veden situasjon, men heller god oppdragelse.

[Lykkelig eks-frue]

Helt ærlig synes jeg du bør skjerpe deg Ikke vondt ment altså.

Men en 20-åring er voksen, og absolutt klar for å ta den oppgaven han har fått av deg i dag. Regner med at siden han er involvert så bor han hjemme. Da gjør du nok mer enn nok for ham i hverdagen

Å sende et barn på skolen som er 80-90 % i form kvalifiserer heller ikke til dårlig samvittighet som forelder. Alle kan vi føle oss litt tufse på morgenen, men drar oss ut likevel.

Hadde han hatt feber, kastet opp eller vært sengeliggende hadde du jo latt ham bli hjemme regner jeg med.

Nyt dagen på jobb, og vær bevisst på at du har gitt ungene ansvar i dag og at de lærer mye av det som de får bruk for senere i livet.

[Carrot]

Eldstemann ringer ja - og det virker ikke som om det er for hvasomhelst heller egentlig, og jeg vet jo at han kan jobbe - rapportene fra hans arbeidsgiver hvor han er lærling er jo bare positive (sjømann) så at han har ansvar når han er hjemme i uker i slengen er inneforstått siden han fortsatt bor hjemme - men å ha ansvar for husbygging er kanskje litt vel stort siden jeg til tider føler jeg kommer til kort der.. Eller kanskje det er mine følelser som gjør at jeg tror det er for mye??

Når det gjelder syke barn og skole er jeg vel en av dem som kanskje er for streng? Basert på egen oppdragelse var man ikke hjemme uten at man var sengeliggende - eller kanskje det er oppdragende i forhold til god moral?

Jeg vet ikke, men jeg kjenner i slike situasjoner at den dårlige samvittigheten av å kanskje kreve for mye av barna er det.. Hvordan vet man når man krever for mye liksom?

[AnonymBruker]

Eldstemann ringer ja - og det virker ikke som om det er for hvasomhelst heller egentlig, og jeg vet jo at han kan jobbe - rapportene fra hans arbeidsgiver hvor han er lærling er jo bare positive (sjømann) så at han har ansvar når han er hjemme i uker i slengen er inneforstått siden han fortsatt bor hjemme - men å ha ansvar for husbygging er kanskje litt vel stort siden jeg til tider føler jeg kommer til kort der.. Eller kanskje det er mine følelser som gjør at jeg tror det er for mye??

Når det gjelder syke barn og skole er jeg vel en av dem som kanskje er for streng? Basert på egen oppdragelse var man ikke hjemme uten at man var sengeliggende - eller kanskje det er oppdragende i forhold til god moral?

Jeg vet ikke, men jeg kjenner i slike situasjoner at den dårlige samvittigheten av å kanskje kreve for mye av barna er det.. Hvordan vet man når man krever for mye liksom?

Flåsete sagt dette her men: Vi er kvinner og vi er født med dårlig samvittighet overfor unger og jobb

Jeg tror nok ikke du legger for mye ansvar på ungene. Ikke det jeg har inntrykk av fra andre tråder for å si det slik.

Slik du skriver her hadde jeg ikke hatt dårlig samvittighet for i det hele tatt.

Selv sendte jeg også ene ungen på skolen i dag selv om h*n sa h*n hadde vondt i hodet. Men med beskjed om å ringe om det skulle bli veldig ille. Og jeg er faktisk hjemme på dagtid akkurat etter en operasjon, så det hadde ikke gått utover jobb eller noen andre om h*n var hjemme.

[Titti72]

Tenk på hvordan det er for andre barn rundt i verden, naoen av dem er slaver!

Våre barn får den beste mulige oppvekst, så jeg tror at hvis du skikkelig kjenner at nå har du gått for langt ifht. ansvar, så er du ikke i tvil om du har lagt for mye på deres skuldre.

Barn har godt av faste rammer, og ansvar, og ifht. hva du beskriver er du ikke en urimelig og kjip person. Og husk at kanskje du syns det er litt uoverkommelig med husbyggingen nå, så vil en på 20 sikkert syns det er spennende og nytt.

Husk at vi kvinner føder barn, og får i samme slengen en utrolig dårlig samvittighet med på lasset. Jeg har også slitt med dette, men etter å ha snakket med min datter om det, så skjønner jeg at det er ubegrunnet. Be 20-åringen si ifra hvis det blir for mye, og la han styre det litt selv. Voksenoppgaver som dette er "kulere" en hvis du hadde satt han til å shine huset istedenfor.

[Trollmamma]

Er det egentlig det har minstemann ikke var helt 100% idag tidlig som gjør at du har dårlig samvittighet?

Eller den travle hverdagen over tid?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg tror det er helt normalt å føle at man ikke strekker til på alle områder til enhver tid. Hvem ville ikke hatt enda litt mer tid til leksegjøring, prat, hyggelige stunder etc med barna sine? Legg bort samvittigheten nå, og bruk heller ettermiddagen godt sammen med minstemann.

Blir han dårlige, ringer nok skolen, så bare slapp av. Jeg tror som flere andre, at barn som får beskjed om å gjøre det best ut av det, og komme seg på skolen til tross for bare 90% form, tar med seg noen holdninger videre inn i voksenlivet som er verdifulle. Skulle vi voksne vært hjemme hver gang vi føler oss bare i 90% form på morgenen, hadde jaggu ikke jeg vært mye på jobb... Det kommer seg heldigvis oftest utover dagen.

Hve gjelder 20-åringen så er han voksen. La han ta ansvar, det klarer han fint.

[Carrot]

Er det egentlig det har minstemann ikke var helt 100% idag tidlig som gjør at du har dårlig samvittighet?

Eller den travle hverdagen over tid?

Minstemann sliter med migrene, og har det slik til tider at det å kaste opp stanser anfallet - i dag kastet h*n opp før vi dro, men ut over det var det liksom ikke noe klaging på smerter og derfor tenkte jeg at det kanskje var greit å gå på skole..

Læreren ringer nok ja, men av erfaring ringer de helst når det er så ille at medisiner liksom ikke helt tar alt - er sikkert derfor jeg har dårlig samvittighet der tror jeg.. Lurer på om jeg bidr til at h*n får en ille dag / kveld liksom..

På den andre siden ønsker jeg ikke at "litt" hodepine skal gi "frikort" fordi migrene er noe du må lære å leve med - hardt sagt.. Ikke enkelt for en på knappe elleve, jeg vet det - men slik er det liksom bare...

Ellers kan du nok ha rett i at en litt hektisk hverdag over tid gjør at jeg bekymrer meg ekstra?

[AnonymBruker]

Minstemann sliter med migrene, og har det slik til tider at det å kaste opp stanser anfallet - i dag kastet h*n opp før vi dro, men ut over det var det liksom ikke noe klaging på smerter og derfor tenkte jeg at det kanskje var greit å gå på skole..

Læreren ringer nok ja, men av erfaring ringer de helst når det er så ille at medisiner liksom ikke helt tar alt - er sikkert derfor jeg har dårlig samvittighet der tror jeg.. Lurer på om jeg bidr til at h*n får en ille dag / kveld liksom..

På den andre siden ønsker jeg ikke at "litt" hodepine skal gi "frikort" fordi migrene er noe du må lære å leve med - hardt sagt.. Ikke enkelt for en på knappe elleve, jeg vet det - men slik er det liksom bare...

Ellers kan du nok ha rett i at en litt hektisk hverdag over tid gjør at jeg bekymrer meg ekstra?

Ikke for å være slem, men dersom det er migrene ungen har, vil jeg bare si at:

Jeg går ikke på jobb dersom jeg har migrene. Ikke en gang etter at jeg har tatt medisin. Da trenger jeg senga mi og mørket. Jeg gikk på jobb én gang etter å ha stoppet et migreneanfall i 3-tiden på morgenen (jobben startet 07:30), og da tok det tre døgn før jeg kjente meg "på rett kjøl" igjen.

Og; dersom det ikke var migrene, var det kanskje omgangssyke, og da er ungen smittefarlig og skal ha karantene. Så ja, her synes jeg du prioriterte helt feil. Ungen på 11 kunne vel vært hjemme sammen med storesøskenet?

Når det gjelder storesøskenet og husbygginga; en 20-åring kunne faktisk ha vært i den situasjonen at han selv var byggmester på eget hus.

[Gjest BabyBlue]

Du er da ikke en dårlig mor? Hvis jeg ikke er helt 100% går jeg på skolen uansett, og om jeg blir dårlig og viser tendenser til å ha feber eller omgangssyke drar jeg hjem. Broren min er litt sleip og prøver å utnytte hodepine og mageknip, men om han blir sendt på skolen er han helt frisk igjen når han kommer hjem igjen til middag.

Det er ganske vanlig å være litt guffen om morningen mens man blir bedre utover dagen når man har spist og beveget seg litt. Kanskje det er litt annerledes for vår familie, som nesten aldri blir syke utenom hodepine og slapphet, men det er i hvert fall slik det fungerer i vårt hus.

Om minstemann virkelig er syk sier han vel i fra til en lærer slik at han kan dra hjem?

[AnonymBruker]

Jeg synes det var uhørt å sette barn til å passe på innleide arbeidere... helt til jeg leste at han var 20 år. Ærlig talt! Han er voksen! :O

[Carrot]

Vel hjemme fra jobb, lekser og middag er unnagjort og minsten er i grei form til min store lettelse... Størstemann har hatt en skikkelig stressende dag, og sier han vurderer å aldri bygge hus... :gjeiper:

Etter å ha tenkt litt på dette;

Flåsete sagt dette her men: Vi er kvinner og vi er født med dårlig samvittighet overfor unger og jobb

Husk at vi kvinner føder barn, og får i samme slengen en utrolig dårlig samvittighet med på lasset.

Er det slik at kvinner plages mer av samvittighetskvaler enn menn?

[AnonymBruker]

Ikke for å være slem, men dersom det er migrene ungen har, vil jeg bare si at:

Jeg går ikke på jobb dersom jeg har migrene. Ikke en gang etter at jeg har tatt medisin. Da trenger jeg senga mi og mørket. Jeg gikk på jobb én gang etter å ha stoppet et migreneanfall i 3-tiden på morgenen (jobben startet 07:30), og da tok det tre døgn før jeg kjente meg "på rett kjøl" igjen.

Det er jo ikke slik at migrene = migrene. Det blir ikke riktig når du sammeligner din migrene, men andres.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke slik at migrene = migrene. Det blir ikke riktig når du sammeligner din migrene, men andres.

meD andres, skulle det stå

[Titti72]

Er det slik at kvinner plages mer av samvittighetskvaler enn menn?

Oh yes!

[AnonymBruker]

Det er jo ikke slik at migrene = migrene. Det blir ikke riktig når du sammeligner din migrene, med andres.

Vel, migrene er en diagnose, og fellesnevneren er vel at det er anfall som er invalidiserende ... Migrene er ikke det samme som hodepine.