Utdanning/kariere for en med sosial angst?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har et halvt år igjen med allmennfaglig påbygning nå, så satser jeg på å ha studiekompetanse. Men det jeg ikke vet er hva jeg vil videre.

Først kan jeg vel forklare problemet mitt:

På begynnelsen av ungdomsskolen begynte jeg å utvikle sosial angst, og i løpet av 9. klasse var det blitt så gale at jeg så vidt kunne ha en samtale med andre mennesker. Isolerte meg ganske mye, var aldri med noen på fritiden, osv.

Det førte til veldig mye problemer i skolen. Ettersom jeg ikke "taklet" muntlige oppgaver, gruppearbeid, fremføringer, høytlesning og slike ting (som skolen min hadde litt vel mye fokus på, synes jeg). Det resulterte i skulk (fravær), dårlige karakteret og at jeg mistet vennene jeg hadde på skolen (for hva skulle jeg vel si til dem?).

Videregående fullførte jeg ved å gå yrkesfag (kun for å slippe muntlige fag), og tar nå påbygning for det meste som privatist.

Jeg gikk til terapi i noen år, går på medisiner, men føler ikke det har hjulpet meg i det hele tatt. Så jeg har bare innsett at dette er noe jeg bare må leve med.

Men jeg har hørt at det ofte er masse gruppearbeid, fokus på å kunne tale og fremføre ting foran andre, og slike ting i høyere utdanning. Dette vil jeg ikke takle, ikke i det hele tatt.

Så mitt spørmål er om det finnes noen utdanningsveier jeg kan velge hvor jeg slipper å være... i det hele tatt sosial. Jeg vet ikke hvordan dette med universitet og sånt funker, har hørt at det i mange fag får an å bare lese og gå på forelesninger, så gå opp som privatist. Jeg er ganske flink til å studere på egenhånd, har 5 og 6 i alle fag, sett bort fra muntlige eksamener hvor jeg får rundt 3.

Jeg hadde blitt veldig, veldig glad hvis noen kunne hjelpe meg litt i riktig retning, for jeg har INGEN anelse om hva jeg har "muligheten" til å studere/bli.

Takk

[Gjest WendyClear]

Nå går jeg lærerutdanningen, som ikke er et yrke jeg foreslår i ditt tilfelle. Men jeg kjenner noen som studerer diversse fag på universitetet og her trenger de ikke si noen ting. De møter kun opp på forelesninger og drar hjem igjen for å skrive oppgaver. Eksamen er gjerne skriftlig hos de fleste av mine venner, men dette vil nok varierer fra fag til fag.

Det første du må tenke på er hva du kunne tenke deg å jobbe med. Det er mange studier der du skal være mye muntlig, men der jobbsituasjonen kan være noe annerledes, her kan det muligens gå ann å få tilrettelagt eksamen og lignende. Velg noe du har lyst til, ikke bare noe du tror du klarer å komme deg gjennom for å få en utdannelse

PS: Jeg synes 3 i muntlig er veldig bra ut ifra det du sier

Og lykke til i studievalget! :D

Endret 10. januar 2011 av WendyClear

[AnonymBruker]

Takk Wendy

Det høres veldig behagelig ut å kunne få studere i ro og fred!

Men jeg gikk ut ifra at det var veldig få (til ingen) utdanningsveier hvor dette gikk an...

Halve problemet mitt er vel at jeg ikke aaaaner hva jeg vil bli heller. Det finnes jo så mange yrker... og jeg har LYST til å studere, for jeg er veldig glad i å lære og jeg føler at jeg ellers er ganske ressurssterk (sett helt bort fra det ganske store handicappet mitt, da.)

Kanskje hvis jeg tar og luker ut alle de alternativene som IKKE er aktuelt for meg (ja, slik som lærer), og ser hva jeg sitter igjen med.

I morgen skal jeg forresten gå på et foredrag om videre utdanning, kanskje jeg får en åpenbaring der!

[Gjest Rampunge]

Jeg skjønner at sosial angst kan være tøft å leve med, men ønsker du ikke selv en gang å kunne si "Jeg har hatt sosial angst". Du ser for deg en karriere hvor du slipper og omgåes med andre mennesker. Er det ikke bedre å prøve å jobbe litt med angsten? Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror at det bare er å trykke på en knapp, så forsvinner angsten. Jeg sier dette fordi jeg kjenner flere som sliter/har slitt med samme problem.

Du sier du får 5 og 6 i de fleste fag. Jeg vil tippe du ville passet bra inn på universitetet. Det er mye opp til deg selv. Du velger fag, følger undervisning, og det er mye selvstudium og lesing. Du kan fint gå et år på universitetet uten å veksle et ord med folk som tar samme fag som deg, om det er det du ønsker. På høgskolen derimot må du være forberedt på å jobbe i grupper, jobbe med caser, teamarbeid osv.

Løsningen må jo være at du på en eller annen måte greier å utfordre deg selv på det sosiale. Små steg av gangen, museskritt, som til slutt vil gi store resultater.

[AnonymBruker]

Jeg sliter også litt med å presentere fremfor klassen og smalltalk med fremmede, men ikke så mye som deg. Tok et kurs i høst i regi av skolen for å bli flinkere og det hjalp noe, men resten av jobben ligger nå på meg for å takle det enda bedre.

Jeg har gått på høyskole og der hadde vi ikke mye presentasjoner. Gruppearbeid var det en del av derimot, men det gikk greit ettersom jeg ble godt kjent med de i klassen min. Nå går jeg på universitet og det er mye større fokus på å presentere arbeid som vi har gjort og det er en del gruppearbeid. Så tror ikke du skal belage deg på at en skole har mer eller mindre enn andre. Det kommer nok heller an på retningen og fagene du tar.

Men hva med å studere på nett? NKI eller noe sånt.

[AnonymBruker]

Jeg er enig at du gjør klokt i å lære deg å leve med angst.

Men nå lever du ikke med det - du lar deg styre deg. Den beste måten å forverre en angstlidelse på er å gjøre det impulsene forteller deg - nemlig å unngå eller flykte fra situasjoner.

Fordi du opplever stort ubehag i forbindelse med angsten din, så søker du nå etter muligheter til å ta valg som gir den total kontroll over ditt liv.

Jeg vet godt hva jeg snakker om, for jeg har vært og er tidvis der selv. Men jeg prøver å la være å la den styre livet mitt - jeg tar utfordringen hver eneste dag.

Jeg gjør det fordi jeg ønsker å ha et rikt liv - ikke et liv på størrelse med et frimerke.

Det har til tider vært veldig tøft, men jeg har også vunnet mange kamper på veien - og det gir en viktig livsgnist.

Jeg vil jo si at 3 i muntlig er veldig bra for en med sterk sosial angst - det beviser jo at du faktisk har klart å fremføre noe selv med angst.

Og nå til de positive rådene;

Det er massevis av yrker for de som er sterke faglige, men kanskje ikke så sterke muntlige.

Jeg vil si at de fleste retninger innenfor biologi/kjemi/ingeniør tilsier at man i arbeidssammenheng kan velge i relativt stor grad selv hvor "utadrettet" man skal være.

Det finnes ingen jobber hvor du slipper kontakt med mennesker, og for din egen skyld synes jeg ikke du skal strebe etter det heller, selv om ubehaget i deg forteller deg hver dag at du burde gjøre det.

For å noensinne få en jobb må du kome deg gjennom et jobbintervju - og for å noen sinne klare å opprette vennskap må du være villig til å vise at du jobber med lidelsen din.

Har mange venner som sliter med angst, enkelte har tilogmed vært på behandling på sykehus og langvarig sykemeldt, men de jobber hve dag med det - tar utdannelse, og tar en dag av gangen.

Du trenger jo ikke legge planer for hele livet ditt utfra angsten, men du kan si at "imorgen skal jeg gå på den forelesningen, og jeg skal komme meg gjennom den kollokviegruppen".

Lurer jo også på hva slags terapi du har fått...? Har du hatt eksponeringsterapi? Lite utenom dette som hjelper i lengden....

[AnonymBruker]

Reis!

Jeg H-A-T-E-R muntlig fremføringer og smalltalks med fremmede. Jeg liker bare å snakke med folk jeg føler meg trygge på og er "venn med", og når jeg er full. Jeg tar en bachelor på høgskole og har i den forbindelse reist på utveksling. I ettertid er jeg blitt kjempetrygg på meg selv. Elsker å smalltalke fordi jeg ikke tar meg selv høytidelig. Det er ikke ene og alene min skyld hvis en samtale blir klein, og det er like jævlig for de andre som det er for meg. Når det gjelder fremføringer så hater jeg det enda seff, men klarer å si fra at jeg ikke gidder ta del i det for da går det til helvete. Så for folk se på meg som de vil, jeg har det supert med meg selv. ;D

Jeg tror mye bunner ut i egen usikkerhet og at man er opptatt av hva folk synes om en. Sånn var det med meg.

Jeg slet ikke med angst som i din forstand osv, men var veldig usikker som sagt. Jobb med selvtilliten er mitt tips!

Tilstandsterapi tilbyr god hjelp på dette, og kan rett og slett "_kurere_" deg på et bunk!

Å ha tro på seg selv er alt!

[KaDust]

Sliter med det samme + press fra min far som ikke skjønner hva jeg gjennomgår (men som påstår at han gjør det). Men jeg for min del hadde vel ikke klart å få meg på forelesninger engang, så føler meg skikkelig lost.

Lykke til uansett.

[AnonymBruker]

Sliter med det samme + press fra min far som ikke skjønner hva jeg gjennomgår (men som påstår at han gjør det). Men jeg for min del hadde vel ikke klart å få meg på forelesninger engang, så føler meg skikkelig lost.

Lykke til uansett.

Slutt å sitt bak skjermen på KG og synes synd på deg selv.

Slå av dataen og en tur ut hver dag. Hver gang skal du spørre en fremmed om klokka, en veiretning, ett eller annet. På den måten vil du over tid lære å slappe av og innse at det er overhodet ikke farlig å snakke med folk. Så vil du bli sint på deg selv fordi du har latt livet gå fra deg så langt, men ikke heng deg opp i det. Grip heller fatt i det nye livet med det nye "deg" og bli den du alltid har drømt om å bli og oppfyll drømmene dine.

Nå har du fått en mal til et normalt liv Gjør det!!

LYKKE TIL!

[KaDust]

Slutt å sitt bak skjermen på KG og synes synd på deg selv.

Slå av dataen og en tur ut hver dag. Hver gang skal du spørre en fremmed om klokka, en veiretning, ett eller annet. På den måten vil du over tid lære å slappe av og innse at det er overhodet ikke farlig å snakke med folk. Så vil du bli sint på deg selv fordi du har latt livet gå fra deg så langt, men ikke heng deg opp i det. Grip heller fatt i det nye livet med det nye "deg" og bli den du alltid har drømt om å bli og oppfyll drømmene dine.

Nå har du fått en mal til et normalt liv Gjør det!!

LYKKE TIL!

Jeg sitter da ikke å synes synd på meg selv, det har jeg da ikke sagt? Jeg er faktisk ute å går tur hver dag. Spørre fremmede om klokka og slikt gjør jeg bare ikke, men hender jeg får frem et hei. Ellers skulle jeg ønske jeg hadde en hund, fordi jeg elsker hunder og skulle gjerne hatt en turvenn + at det får jo også andre hundeleskere til å ta initativ til å prate med meg.

Jeg går også ned på kjøpesenteret minst en gang i uken, for å lære meg å takle å være rundt masse ukjente folk, og jeg prøver å tvinge meg til å spørre kassadama om noe som helst i det hele tatt.

MEN, det betyr ikke at det er lett likevel, og det å tenke på studier er langt mer skremmende enn det som allerede skremmer vettet av meg. Er derfor slitsomt å ha en far som ikke lar deg overvinne visse frykter før du må kaste deg ut i studier når du ikke en gang har funnet ut av hva du vil bli, eller hva du kunne tenke deg å studere en gang.

[AnonymBruker]

Slutt å sitt bak skjermen på KG og synes synd på deg selv.

Slå av dataen og en tur ut hver dag. Hver gang skal du spørre en fremmed om klokka, en veiretning, ett eller annet. På den måten vil du over tid lære å slappe av og innse at det er overhodet ikke farlig å snakke med folk. Så vil du bli sint på deg selv fordi du har latt livet gå fra deg så langt, men ikke heng deg opp i det. Grip heller fatt i det nye livet med det nye "deg" og bli den du alltid har drømt om å bli og oppfyll drømmene dine.

Nå har du fått en mal til et normalt liv Gjør det!!

LYKKE TIL!

Wow, jeg elsker sånne "det er bare å"-svar..Det viser stor innsikt, forståelse og empati for andres problemer.

Jeg er enig i at det er viktig å ikke styres av angsten, men å spørre noen om klokka vil ikke endre automatiske negative tanker og forestillinger som har blitt utviklet gjennom flere år. Det er heller ikke bare det å snakke med folk som er et problem for mennesker med sosial angst, det kan være alle situasjoner som involverer andre som at de ser deg spise, skrive, osv. Mange har heller ikke problemer med f.eks å spørre om veien eller andre situasjoner som følger et mønster.

Det å eksponere seg vil ikke hjelpe dersom tankegangen som opprettholder angsten ikke endres. Det finnes mange mennesker med sosial angst som eksponerer seg for angstsituasjoner som å dra på forelesning eller jobb hver dag uten å bli bedre av den grunn og hver dag er en lidelse. Hvis det var så enkelt som gjøre det man er redd for burde jo disse bli bedre etterhvert, men det er sjelden tilfelle.

Men, til TS. På nettsidene til de forskjellige universitetene og høyskolene er det ofte ganske detaljerte studiebeskrivelser. I beskrivelsen av mitt studium står alle obligatoriske oppgaver, grupper ol. deriblant også fremføringer og hva disse går ut på. Jeg har ennå ikke opplevd at det har blitt endringer i dette eller at det plutselig har kommet en fremføring jeg ikke visste om. Så hvis du finner en retning du kunne tenke deg så kan det være lurt å se på dette.

Men tenk godt gjennom om du vil la angsten velge studium for deg. Tenk på hva du innerst inne kunne tenke deg dersom det ikke fantes noen hindringer.

[Gjest stillness]

Slutt å sitt bak skjermen på KG og synes synd på deg selv.

Slå av dataen og en tur ut hver dag. Hver gang skal du spørre en fremmed om klokka, en veiretning, ett eller annet. På den måten vil du over tid lære å slappe av og innse at det er overhodet ikke farlig å snakke med folk. Så vil du bli sint på deg selv fordi du har latt livet gå fra deg så langt, men ikke heng deg opp i det. Grip heller fatt i det nye livet med det nye "deg" og bli den du alltid har drømt om å bli og oppfyll drømmene dine.

Nå har du fått en mal til et normalt liv Gjør det!!

LYKKE TIL!

Nå blir jeg egentlig litt irritert her jeg sitter og jeg syns du skal være forsiktig med å gi råd når du åpenbart ikke har forståelse for hva du skriver om.

For mange som har sterk sosial angst så er det ikke bare å gå ut og gjøre ting man er redd for.Sosial angst blir ikke kurert ved hjelp av et knips og den som påstår at det er så enkelt har rett og slett ikke peiling.

Det trengs masse arbeid for å kunne overvinne angsten og spesielt om man har hatt det i mange år.Man er da så vant til å tenke på en spesiell måte og må lære seg å tenke på en helt annen måte ved hjelp av terapi.Jeg er helt for å utfordre seg selv og det har hjulpet meg mye,men det tar lang tid.

Blir provosert av sånne som sier at det bare er å gå ut og snakke med folk når det er den største frykten man har.

Folk med sosial angst frykter det som mange tar for gitt og det er vel derfor det er så vanskelig for mange å forstå.

Og til TS så vil jeg si at du kan ikke la angsten styre livet ditt og jeg vet hvordan det er å tenke sånn,men du blir litt fastlåst om du ikke kan gjøre ditt eller datt.Har vært der selv.

Anbefaler deg å begynne i terapi igjen hos en psykolog som kan kognitiv terapi,og ja det kommer til å bli jævlig vanskelig men hvis du vil så kan du forandre hvordan du tenker.

Prøv å utfordre deg selv og det trenger ikke være noe stort.Begynn med små ting og belønn deg selv når du gjør noe bra uansett hvor lite det er

Du trenger heller ikke begynne på studier hvor det er nødvendig å være veldig utadvendt,men på de fleste studier så er det en viss grad av gruppearbeid og slike ting så det er nok uunngåelig om du skal ta en høyere utdannelse.

Endret 17. januar 2011 av stillness

[Gjest stillness]

Ops,ble visst en nesten identisk post fra meg.Ikke planlagt altså

[AnonymBruker]

Ops,ble visst en nesten identisk post fra meg.Ikke planlagt altså

Jeg som er AB 15:45. Bra det ikke bare er meg som blir provosert av sånt Det er sikkert i beste mening, men alle som har angst vet så godt at det ikke er så enkelt og det blir ikke bedre av ar andre tror det bare er å skjerpe seg.

[Gjest B.B.]

Jeg sitter da ikke å synes synd på meg selv, det har jeg da ikke sagt? Jeg er faktisk ute å går tur hver dag. Spørre fremmede om klokka og slikt gjør jeg bare ikke, men hender jeg får frem et hei. Ellers skulle jeg ønske jeg hadde en hund, fordi jeg elsker hunder og skulle gjerne hatt en turvenn + at det får jo også andre hundeleskere til å ta initativ til å prate med meg.

Jeg går også ned på kjøpesenteret minst en gang i uken, for å lære meg å takle å være rundt masse ukjente folk, og jeg prøver å tvinge meg til å spørre kassadama om noe som helst i det hele tatt.

MEN, det betyr ikke at det er lett likevel, og det å tenke på studier er langt mer skremmende enn det som allerede skremmer vettet av meg. Er derfor slitsomt å ha en far som ikke lar deg overvinne visse frykter før du må kaste deg ut i studier når du ikke en gang har funnet ut av hva du vil bli, eller hva du kunne tenke deg å studere en gang.

Det er livet mitt du beskriver her.

Folk som sier at "det bare er å..." kan ta seg en bolle da de åpenbart ikke aner hva de snakker om. GRR.

[KaDust]

Det er livet mitt du beskriver her.

Folk som sier at "det bare er å..." kan ta seg en bolle da de åpenbart ikke aner hva de snakker om. GRR.

Jepp, er slitsomt med slike.

[AnonymBruker]

Anbefaler universitetet ja. Typen tar Mastergrad på 5.året. Kjenner ingen.

[Gjest stillness]

Jeg som er AB 15:45. Bra det ikke bare er meg som blir provosert av sånt Det er sikkert i beste mening, men alle som har angst vet så godt at det ikke er så enkelt og det blir ikke bedre av ar andre tror det bare er å skjerpe seg.

Nei,det er absolutt ikke enkelt.Første psykologen jeg gikk til kom med noe lignende og han mente at første øvelsen jeg skulle ha var å snakke med noen.Syns det var helt latterlig at jeg skulle begynne med dette uten å først arbeide med negative tanker og andre ting som er roten til problemet.

Syns man skal være veldig forsiktig med å gi råd om man ikke har angst selv eller er fagperson selv om man ikke skal stole 100% på dem heller.

[AnonymBruker]

Nei,det er absolutt ikke enkelt.Første psykologen jeg gikk til kom med noe lignende og han mente at første øvelsen jeg skulle ha var å snakke med noen.Syns det var helt latterlig at jeg skulle begynne med dette uten å først arbeide med negative tanker og andre ting som er roten til problemet.

Syns man skal være veldig forsiktig med å gi råd om man ikke har angst selv eller er fagperson selv om man ikke skal stole 100% på dem heller.

Jeg har også opplevd en psykolog som mente at "etter boka" skulle det at jeg eksponerte meg for ting jeg fryktet hjelpe og vedkommende sa at h*n rett og slett ikke visste hva som kunne tilbys meg da jeg forklarte at jeg gjennomførte men følte like mye angst neste gang jeg skulle gjøre samme tingen. For meg virker det helt logisk da de samme tankene melder seg hver gang. Man kan kanskje bli flinkere til å gjøre en ting, men uten å endre tankene føles det like ille som første gang.

[AnonymBruker]

Hei! Nå var det lenge siden sist jeg sjekket denne tråden. Vil takke for alle råd jeg har fått. Angsten har ikke forbedret seg, men jeg har bestemt meg for å søke på det jeg har lyst til og hvertfall PRØVE, og se hvordan det går. Er jo ikke verdens undergang om jeg må avslutte studiet, er det?

Uansett, ser at folk her har litt ulike meninger om hva som kan "kurere" meg. Noen sier eksponering vil hjelpe, andre sier at jeg må endre på tankegangen som ligger bak... Er det noen som har slitt med dette som har noen flere tips? Jeg har så lyst å bli kvitt dette. Det har styrt livet mitt så til de grader de siste årene, jeg vil ha en slutt på det...