Hva bør man forvente av voksne barn?

[Gjest Gjest]

Trenger noen innspill på dette: Jeg har to "voksne" barn som bor hjemme. Dvs han eldste blir 20 og yngste blir straks 18. Når kan man egentlig regne dem som voksne? Han eldste er det greit med, han jobber og er flink til å ta i et tak hjemme. Verre er det med hun som blir 18. Hun går på skole, men jobber ikke. Dette har jeg syns vært greit, for skolen er ganske krevende. Hun har en kjæreste som er tre år eldre enn henne. De har vært sammen et par år, og til tider har han nesten bodd her. Dvs, han har i snitt vært her 4-5 dager i uka, og da sover han her også. Han har aldri betalt noe her, og bidratt ytterst lite med mat. Ikke rydding heller, hverken hun eller han. Jeg må stadig minne dem på å i det hele tatt rydde opp etter seg selv. Det har jo medført mye ekstra kostnader for meg å til tider ha et ekstra voksent menneske i kosten. Han bor hjemme hos sine foreldre. Nå har han begynt å jobbe, og tjener mer enn meg. Og nå kjenner jeg at jeg har fått nok. Jeg føler at jeg "waster" penger mens han forteller om alt han har klart å spare. Ikke vil han flytte i leilighet heller, før han har spart så han kan kjøpe. Han syns det er ille om han skal bli nødt til å bare leie.

Nå har jeg fått kjæreste selv, og merker at jeg begynner å bli mer egoistisk. De siste årene har jeg kun vært her for dem, nå har jeg faktisk lyst til å "leve" litt jeg også. Jeg har vært hos kjæresten min et par dager i uka, han kommer også hit, men, for å være ærlig så syns jeg det er mye deiligere å være hos ham. Jeg føler at jeg har hatt for lite alene-tid. Men det ender med at datteren min tar til tårene, for hun liker ikke at jeg er borte. Sønnen min er helt oppgitt over henne, han syns hun er for uselvstendig og egoistisk, som ikke unner meg å kose meg. Jeg blir så i tvil. Er hun for ung til å klare seg litt selv noen dager av gangen? Jeg kan ikke huske at jeg var sånn selv, i den alderen.

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke å bare si til de unge 'Nå må du ta ansvar for eget liv' Selvtillit er ikke noe man bare finner, men man blir gitt det av sine foresatte. Bygg henne opp, fortell at hun er flink, hva hun kan klare,at hun kan oppnå sine drømmer. Bygg og bygg og bygg henne opp, så skal du se at fuglen snart får vinger.

Jeg håper ikke du blir sinna over at jeg sier dette, men mennesker som ikke har så mye selvtillit har gjerne ikke blitt bygget opp.

Jeg synes du kan forvente av henne like mye som du har gitt henne av selvtillit.

[Xaphan]

Hvis du alltid har satt barna dine først og gitt dem mye oppmerksomhet er det sikkert en litt brå overgang for datteren din at du plutselig er borte. Men hun er jo tross alt (nesten) voksen, så hun burde lære seg å være uten moren sin over korte (og lengre for så vidt) perioder. Hun er absolutt ikke for ung til å klare seg, særlig siden broren bor hjemme og hun ofte har kjæresten på besøk.

Hadde jeg vært deg ville jeg snakket med henne om det, og fått henne til å forstå at dere kan ha det samme forholdet selv om du er borte noen dager av gangen. Tror det er mest det psykiske det står på her, hun sulter nok ikke akkurat bare fordi du er hos kjærsten din i noen dager.

[Tinkerbell_]

Hun høres en smule bortskjemt ut spør du meg, og hun er absolutt voksen nok til å ta vare på seg selv, hun er jo snart myndig! Men signerer de over her også, det kommer jo an på hva man er vandt til, og det å bygge opp selvtilliten hennes så hun klarer å bli mer selvstendig, er nok ikke en dum idé.

[AnonymBruker]

Trenger noen innspill på dette: Jeg har to "voksne" barn som bor hjemme. Dvs han eldste blir 20 og yngste blir straks 18. Når kan man egentlig regne dem som voksne? Han eldste er det greit med, han jobber og er flink til å ta i et tak hjemme. Verre er det med hun som blir 18. Hun går på skole, men jobber ikke. Dette har jeg syns vært greit, for skolen er ganske krevende. Hun har en kjæreste som er tre år eldre enn henne. De har vært sammen et par år, og til tider har han nesten bodd her. Dvs, han har i snitt vært her 4-5 dager i uka, og da sover han her også. Han har aldri betalt noe her, og bidratt ytterst lite med mat. Ikke rydding heller, hverken hun eller han. Jeg må stadig minne dem på å i det hele tatt rydde opp etter seg selv. Det har jo medført mye ekstra kostnader for meg å til tider ha et ekstra voksent menneske i kosten. Han bor hjemme hos sine foreldre. Nå har han begynt å jobbe, og tjener mer enn meg. Og nå kjenner jeg at jeg har fått nok. Jeg føler at jeg "waster" penger mens han forteller om alt han har klart å spare. Ikke vil han flytte i leilighet heller, før han har spart så han kan kjøpe. Han syns det er ille om han skal bli nødt til å bare leie.

Nå har jeg fått kjæreste selv, og merker at jeg begynner å bli mer egoistisk. De siste årene har jeg kun vært her for dem, nå har jeg faktisk lyst til å "leve" litt jeg også. Jeg har vært hos kjæresten min et par dager i uka, han kommer også hit, men, for å være ærlig så syns jeg det er mye deiligere å være hos ham. Jeg føler at jeg har hatt for lite alene-tid. Men det ender med at datteren min tar til tårene, for hun liker ikke at jeg er borte. Sønnen min er helt oppgitt over henne, han syns hun er for uselvstendig og egoistisk, som ikke unner meg å kose meg. Jeg blir så i tvil. Er hun for ung til å klare seg litt selv noen dager av gangen? Jeg kan ikke huske at jeg var sånn selv, i den alderen.

Om kjæresten hennes bor hos dere 4-5 dager i uken, spiser der osv så er det på tide og be om leie, og eventuelt også mat (slitasje, strøm, tar opp plass, spiser mat er nok av grunner for å få penger).

Min bror hadde en kjæreste engang som var hjemme hos oss og spiste hele tiden. Kjæresten fikk beskjed om å kjøpe sin egen mat og dusje o.l hjemme, og at de skulle være like mye hos henne som hos oss. Som foreldrene mine sa: "Er ikke vårt ansvar og fø og betale for andres voksne barn".

[Wembley]

Heisann!

Jeg er et "voksent" barn selv, men hakket eldre enn dine(30). Har også to yngre søsken som er i samme alder som dine barn, så føler kanskje at jeg kan ha noe å bidra med:o)

Da jeg var 18-20 følte jeg meg veldig voksen og moden, og jeg ser det samme med den ene søsteren min(20år). Hun kan alt og vet alt, og jeg må være veldig forsiktig med å gi råd for hun skal hele tiden bevise at hun vet like godt som meg. Den andre søsteren min(18år) derimot har hele tiden virket mer umoden. Nå har hun flyttet sammen med kjæresten sin og savner mamma sårt. Føler seg liten,usikker, og altfor ung.

Uansett kan man ikke forvente at de skal være og tenke som voksne bare fordi de er definert som det pga alderen. At man blir voksen kommer med livserfaringen. Du vet ikke hvordan det er å bo for deg selv før du har prøvd det, hvordan det er å klare seg økonomisk, ta ansvar for hjemmet ditt. Du har ikke prøvd å ha et eget liv samtidig med at du har barn, og mange har ennå ikke kommet dit at man ser på foreldrene sine som annet enn foreldre.

Jeg ville kanskje prøvd å lage litt avtaler med datteren din i forhold til når du skal være borte. Snakk med henne om hva det er hun er redd for. Er det for å være alene, eller er det det nye forholdet som er truende? Dersom dere har noen avtaler, og hun er forberedt på når og hvor lenge du skal være borte, så kanskje det vil føles noe lettere. Bruk litt tid på å venne henne til det. Samtidig må du være klar på at det er godt for deg å få litt tid sammen med kjæresten din, på samme måte som hun og kjæresten trenger litt tid for seg selv. (Kanskje understreke at det ikke går på å være borte fra henne, men å få litt kjærestetid.)

Jeg ville nok også vært mer tydelig på hvordan du ønsker at hun skal bidra hjemme. Dette er vel,sammen med økonomi, noe av det som fremdeles er den største kilden til krangel og diskusjon blant voksne par (såvidt jeg vet).. Hun er voksen nok til å bidra hjemme, men har sikkert ikke de samme tankene om hva som er å rydde etter seg som deg. (Vi har jo en tendens til å vite nøyaktig hvordan vi vil ha det;o) ). Vær konkret; "sett maten i kjøleskapet og tallerknene i oppvaskmaskinen"/"heng opp håndkleet og legg de skitne klærne i skittentøyskurven" osv.

Når det gjelder kjæresten hennes ville jeg vært veldig tydelig på at dersom han skal være der må han bidra like mye som henne. Klarer de ikke dette ville jeg begrenset tiden han får være hos dere, evt får de være hjemme hos hans foreldre og se om de forventer noe mindre. Om du tar det opp med henne eller begge må bli det som føles mest naturlig for deg.

Jeg kan tenke meg at hverken datteren din eller kjæresten hennes ofrer en tanke til din økonomi når det gjelder mat. Som jeg nevnte tidligere har de ikke noe erfaring med dette selv, og regner sikkert med at du (som er en VOKSENvoksen)har penger nok. Forklar situasjonen for datteren din. Kjæresten har penger selv, enten kan han bidra med å handle inn mat når han spiser hos dere, eller så kan han stikke hjem for å spise. Evt kan de bytte på med å spise hjemme hos dere/han. Jeg ville ikke ventet meg voldsom forståelse fra deres side. Godt mulig de vil tenke at du er teit eller gjerrig, men da får du tenke for deg selv at de om en stund vil få egne erfaringer(selvom de kanskje aldri kommer til å innrømme at du hadde rett), og at forståelsen kommer da.

Håper dette kan være til hjelp! Lykke til med både barna og kjærligheten:o)

[Eidi_81]

Mange flytter jo hjemmefra når det er 16år pga at de begynner på videregående langt unna. Da bor de kanskje på pensjonat og er ikke helt selvstendige, men en 18åring bør klare seg noen dager alene synes jeg.

Jeg synes det er greit at datteren din ikke jobber, da hun har skolen å tenke på, så er det en priviliege å få lov til å bruke all tid på dette. Men at kjæresten hennes, som jobber og tjener mer enn deg, skal få lov til å bo gratis på hotell svigermor synes jeg høres dårlig ut. Jeg tror du må ta en prat med datteren din, med eller uten typen (vet ikke helt hva som er best).

[Eidi_81]

Du kan jo legge det frem for henne at når du er hos kjæresten din så kan datteren din og kjæresten hennes prøve ut hvordan det er å være samboere og klare seg selv. Det er jo noe de fleste unge lengter litt etter?

Så kan du gi henne noen kr til mat (nok til henne, men kanskje for lite til luksusmat for to pers). På den måten lærer de kanskje at det koster å bo. Mulig de da vil synes du er gjerrig, men de vet jo tydeligvis at det koster å leie en leilighet, så du kan jo nevne det at de er heldige som får bo gratis (i hvertfall kjæresten)

[AnonymBruker]

Du kan jo legge det frem for henne at når du er hos kjæresten din så kan datteren din og kjæresten hennes prøve ut hvordan det er å være samboere og klare seg selv. Det er jo noe de fleste unge lengter litt etter?

Så kan du gi henne noen kr til mat (nok til henne, men kanskje for lite til luksusmat for to pers). På den måten lærer de kanskje at det koster å bo. Mulig de da vil synes du er gjerrig, men de vet jo tydeligvis at det koster å leie en leilighet, så du kan jo nevne det at de er heldige som får bo gratis (i hvertfall kjæresten)

Tanken bak svaret ditt er sikkert god, men mor har sikkert fryser med mat, tørrvarer i skapet, pålegg og grønnsaker i hus. Da ender det bare med at de kjøper noe de liker og sper på med det som er i skap og kjølern.

Høres ut som din datter ts sliter litt med seperasjonsangst. Vet ikke hva jeg ville gjort, men ville tatt en prat med kjæresten hennes og sagt at nå som han jobber synes du han kan legge i litt penger til mat siden han er så mye hos dere. Spiser han normalt går det gjerne 2000 i mnd. men siden han ikke er der daglig ville jeg foreslått 1000-1500 og blitt enig om at du tar vare på kvitteringer så dere får se nærmere på det etter 1-2 mnd.