Vet ikke hva jeg gjør lenger

[Gjest Utslitt]

Jeg er sååå utslitt!!

Er alene med to barn og alt bygger seg opp. Den ene er ganske stor, det vil si stor nok til å hjelpe til hjemme, men det skjer aldri.

Den minste er midt i alderen der det aldri er stille. Munnen maser i ett, skriking om ikke h*n for viljen sin og sparking og slåing om jeg sier nei.

I tillegg jobber jeg mye for å få endene til å gå rundt.

Jeg har familie, men bortimot ingen hjelp å få der. De synes den minste er så slitsom selv om h*n ikke er noe hyperaktiv eller er noe annerledes enn andre barn. De vil bare ikke hjelpe, men skal slappe av etter jobb og i helgene. De er derimot ikke sen om å be meg om hjelp hvis det er noe..! Og jeg min idiot hjelper alltid.

Problemet nå er at det har toppet seg for meg. Jeg har ingen tålmodighet lenger. Jeg eksploderer for ingenting og det går spesielt ut over den minste. H*n er verden skjønneste barn som alltid sier at h*n er glad i meg, at jeg er den skjønneste mammaen i verden osv. Likevel greier jeg ikke å la være å bli så sint av og til at jeg rister/klapser e.l. når h*n gjør noe galt. Jeg begynner å lure på om jeg mangler kontroll på sinnet mitt for jeg kan bli så rasende som jeg aldri har vært i hele mitt liv. Hvis h*n rekker tunge og spytter for å nekte å gjøre som jeg sier, kan det rable for meg. Jeg må gå vekk fra h*n for ikke å filleriste h*n. Det har hendt at jeg har smikket hånden på munnen når h*n har spyttet sånn. Det er bare som en refleks fordi jeg blir så sint. Så får jeg utrolig dårlig samvittighet etterpå.

Jeg greier ikke mer. Føler meg som verdens dårligste mor og jeg bare gråter. Faren til den minste reiser mye i jobb og er derfor borte i gjerne mnd av gangen. Det vil si ingen avlastning for meg bortsett fra barnehagen, men da er jo jeg på jobb. Ofte får jeg ikke sove en hel natt sammenhengende, men må gå på 3/4 timers søvn i døgnet.

Hva i all verden skal jeg gjøre? Av og til får jeg nesten panikk og føler at jeg bare vil stikke av. Bare forlate alt, hus og barn og alt og bare bli borte.

Jeg har vanligvis et veldig nært og godt forhold til begge barna mine, men det renner over for meg. Jeg har alt for mye press på meg og har inget liv utenom jobb og barn. Livet mitt bare forsvinner i jobb og barn og stress. Og nå greier jeg ikke mer!

Eldste barnet er gammel nok til å hjelpe til, men gjør ingenting. Bare bor her og bruker ting og alt, lager mat uten å rydde, kopper og fat og alt flyter, for ikke å snakke om rommet som aldri blir ryddet. Alt dette gjør meg også stresset. Takler ikke å bo i rot, men nå har jeg møtt veggen og greier ikke å ta fatt i alt. Etterhvert som det blir mer rot, blir jeg mer stresset. Det virker uoverkommerlig for meg å gjøre noe. Greier ikke mer nå. Må være den verste moren på hele jordkloden!!!!

Det aller verste er at jeg ikke greier å ta meg sammen overfor den minste. Kjenner et sinne som er helt utrolig når trassen gjør at h*n nekter å gjøre som jeg sier eller er frekk i munnen (tar etter fjortisspråket til den eldste). H*n blir redd når jeg blir sint og begynner å gråte, men når jeg er sint nok, driter jeg i at h*n er redd. Greier bare ikke å ta meg sammen. Egentlig burde jeg bøye meg ned og gi en klem og trøste, men får meg ikke til det for jeg er så irritert og rasende. Må bare gå inn på toalettet og låse døren eller noe til jeg har roet meg ned.

Vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette, men trenger kanskje noen råd. Hvordan i all verden takler dere andre alt sammen? Dere har kanskje familie som hjelper av og til? Men ikke alle har vel det? Hvordan takler dere alt da?

[L. Kennedy]

Last ned alle sesonger av Nannyhjelpen. Det her høres ut som et tilfelle direkte hentet fra den serien. Og det er ille.

Du løser ingenting ved å skrike eller klappe til unger, og for å være helt ærlig er det ikke rart de oppfører seg slik.

Hovedproblemet er all aggressjonen din, det er antagelig noe du må oppsøke hjelp for. Ungene dine skal ikke lide pga det.

Endret 8. januar 2011 av L. Kennedy

[stud.psychol.]

Hei!

Så flott at du klarer å formidle tankene og følelsene dine skriftlig. Det du har gjort nå er å ta det første skrittet for å få hjelp med det som er vanskelig i livet ditt. Det høres ut som om du har mye å slite med, både i omgivelsene rundt deg og inni deg selv. Dette er ikke uvanlig, og spesielt ikke siden du praktisk talt er alenemor for to barn. Slik du beskriver situasjonen din og reaksjonene dine tror jeg du kunne hatt godt av litt hjelp for å komme i balanse igjen. Det er ingenting i veien for at du kan snakke med legen din for å få en sykemelding, og samtidig kan dere sammen vurdere en henvisning til f.eks. psykolog. Hva tenker du om det, kunne det vært et alternativ?

Du forstår selv at måten du reagerer på ikke er bra for barna dine. Du trekker spesielt frem den yngste av barna dine, men jeg tror begge har behov for en mamma som har et avklart forhold til seg selv og sine egne reaksjoner. Jeg vil ikke dømme deg for dine handlinger, for jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon. Likevel vil jeg påpeke at det både er skadelig og straffbart å bruke fysiske straffereaksjoner mot barn, og dette er noe du er nødt til å forsøke å avstå fra.

Du skriver selv at du får dårlig samvittighet etter at du har smikket den yngste på munnen, og dette sier meg at du selv sannsynligvis er motivert for å finne alternative måter å samhandle med barna dine på. Dette finnes det masse forskning på, og du kan få gode råd og veiledning av forskjellige instanser.

Jeg vet ikke hva du ønsker å oppnå med å skrive innlegget ditt, men nå har jeg kommet med noen tanker som jeg fikk etter å ha lest det du skrev. Skriv gjerne ned reaksjonene dine etter å ha lest mitt svar, så kan vi godt kommunisere litt.

Håper du fikk noe ut av dette, så ser jeg frem til å høre mer fra deg.

Hilsen psykologstudent

[mousepad]

Jeg tror vel kanskje at hovedproblemet til ts er at hun er i en ekstremt presset situasjon uten mulighet til pustepauser for å hente seg inn .

Å kontakte enten helestasjon eller barnevern for å høre om muligheten for avlastnings/besøkshjem hadde kanskje gitt henne det pusterommet hun trengte , men terskelen er forståelig nok ganske høy for å kontakte slike instanser og mange som sikkert hadde trengt det får nok også avlsag på forespørsler om det pga ressursmangel hos blant annet barnevern .

Hadde nok alliekvel vurdert det , hadde jeg vært i ts sin situasjon .

Endret 8. januar 2011 av mousepad

[ViljaH]

Be om avlastningshjem hos barnevernet? Da kan ungene dine tilbringe en helg i måneden f.eks. hos en annen fast familie. Og du kan få et pusterom.

Jeg ville også kuttet all hjelp til annen familie, og sagt fra til dem at du trenger hjelp. De tror nok alt er bra om du ikke sier noe, de er vant til at du ordner opp både hos deg selv og litt hos dem. Endre på det øyeblikkelig! Kanskje du kan få familie til å være avlastningshjem en gang i måneden?

Den større ungen din må du bare få til å ta ansvar hjemme. Du driver ikke noe hotell. Ikke gi deg, og skap konsekvenser hvis dine regler ikke blir fulgt. Hvis det ikke blir ryddet på kjøkkenet, vel da får h*n ikke lage mer mat. Hvis rommet ikke ryddes og vaskes en gang i uka, så mister h*n noe annet privilegie. Du gjør deg selv og ungen en bjørnetjeneste ved å drivce hotell på den måten.

[AnonymBruker]

For det første sier du NEI til å hjelpe til for andre i familien. Det har du faktisk ikke kapasitet til.

For det andre legger du deg- i en periode- klokka ti om kvelden. Rett og slett for å få nok søvn.

For det tredje setter du et par, overkommelige, krav til den største om å hjelpe til. Ikke all verdens, men litt. Gjør dette i en rolig setting, men vær klar på at dette ikke er et valg.

Prøv dette et par-tre uker... og vær streng på det! Kanskje du da klarer å komme deg litt ovenpå igjen?

[mousepad]

For det andre legger du deg- i en periode- klokka ti om kvelden. Rett og slett for å få nok søvn.

Og enda et svar fra noen som ikke har små barn selv hehe .

[AnonymBruker]

Jeg var alene med mine små i en periode som lignet veldig på din.

Helt kort fortalt var jeg etterhvert så kjørt at jeg ikke eide lunte, og jeg følte meg helt verdiløs og forferdelig.

Det som skjedde var at jeg tok kontakt med kommunens PPT for å få hjelp med hverdagsutfordringene rundt barna og for å snakke om meg selv og den korte lunta.

Jeg måtte si nei til mange flere ting; som overtid, praktisk hjelp til andre, selskaper etc.

Jeg jobbet for å få et system hjemme der ungene deltok og ikke bare var en "belastning" (misforstå meg riktig). De lærte å lage enkel mat sånn at de kunne forsyne seg selv om morgenen i helgene, de lærte å rydde opp når de var ferdige med noe, henge opp tøyet når de kom inn osv. Små ting, men likevel merkbart for meg.

Husker ikke alle detaljer, men det gikk seg til etterhvert. Lunta ble lengre og ungene større antar jeg...

Jeg håper det gjør det samme for deg også

[AnonymBruker]

Hei, din situasjon var veldig lik min. Men jeg hadde en mann, han var bare på jobb eller "så" sliten når han kom hjem. Var nok han som hadde mest skitne sokker over alt.(han fikk kroken på døra..) Men det var min eldste, som da var så vidt begynt på skolen som var den "utagrerende" mot meg, med spytting og mye slag. Når jeg ble sint og skreik eller lignende så ble det verre. Tilslutt ble jeg syk med Feber, influensa osv. Jeg gikk til legen og fikk sykemld. Det endte i feber i 3 uker og lang tid på å komme meg. var sykmldt i 5 uker alt i alt, dette var kroppens måte å reagere på tror jeg. Jeg fikk summet meg, selv om jeg var syk. Brukte tiden på å sove istedenfor å vaske ned hus m.m. Men hadde ungene i bhg og sfo for å kunne hente meg inn til de kom hjem. De forstod jo at jeg var litt syk..

Men jeg roet meg, så ting som du ser nå og fant ut hva som var best for oss. Jeg begynte å prate roligere med barne, enkle ting som er nevnt her med å henge fra seg, rydde bort etter måltid. Ta med leker inn på rommet sitt osv. Jeg begynte å skryte uhemmet av barna noe jeg fortsatt gjør mange ganger i løpet av dagen. Din eldste som tydelig er veldig stor kan du jo snakke med? Fortelle at du har hatt litt mye med jobben og alt hjemme, så du kunne satt pris på om vedkommende kunne hjelpe til litt. Når din eldste er grei vil din yngste bli påvirket positivt, hjelper en til vil den yngste også mm

Men det viktigste jeg lærte var og ikke bli for stresset ang rot, det blir en psykisk plage. For en kort periode kunne du prøve å bruke tid på å legge deg tidligere, rett og slett for å få litt ekstra styrke til å holde ut hverdagen. Sakte lage deg rutiner for hvordan du skal ha hverdagen, gi litt ansvar til dine barn. Men noen sier Fakeit Until you make it! Det vil si å bite tenna sammen, hver positiv uansett hvor vanskelig det er, skryt uhemmet av barna og tilslutt blir ting bedre!!! Lykke Lykke til! Er ikke sikkert dette vil hjelpe deg, men hjalp meg...

[Gjest Utslitt]

Det er to ting som ikke funker for meg: psykolog, det føler jeg ikke at jeg trenger. Jeg er utslitt. Dessuten har jeg veldig god selvinnsikt. Det andre er at jeg ikke kan sykemelde meg. Jeg er selvstendig næringsdrivende og er nødt til å jobbe. Blir jeg syk, mister jeg alt.

Jeg har fortalt familien hvordan jeg har det. Har både foreldre og søsken. Et søsken er til og med yngre enn meg uten barn og noe annet ansvar enn seg selv og jobben sin. Kunne vel absolutt greid å stille opp litt, men nei. Er så sliten når man kommer fra jobb at det går ikke (vanlig kontorjobb). Mine foreldre er ikke gammel. Likevel er de så sliten når de kommer fra jobb at det går ikke an å hjelpe meg litt.

Nå var jeg ganske rabiat i går og sa til min mor i tlf at jeg har lyst til å gå ut døren, låse og bare bli vekke og ungene kan bare bli igjen her. Hun svarte at det har jeg ikke lov til.. Nei, det visste jeg jo ikke.

Nå er det helg og hele familien har fri. Alle vet hvordan jeg har det, men er det noen som tilbyr seg å ta minsten med seg når de selv f.eks er ute og går en tur? Nei.

Ofte har jeg ikke blitt ferdig med jobben på dagtid og må ta noe igjen om natten. Har ikke noe valg på det. Gjør ikke jeg det, er det ingen som gjør det og blir det ikke gjort, er det ingen inntekt for meg. Hadde noen i familien kanskje tatt minsten med seg når de gikk ut, kunne jeg kanskje fått tatt inn igjen noe av jobben på dagtid så jeg slapp å jobbe om natten.

Nei, akkurat nå ser jeg ikke noen løsning.

[Harlekin]

Hva med fedrene her, da? Faren til den eldste, er ikke han på banen? Og faren til den yngste (bor dere sammen?), er han klar over situasjonen?

[AnonymBruker]

Det er to ting som ikke funker for meg: psykolog, det føler jeg ikke at jeg trenger. Jeg er utslitt. Dessuten har jeg veldig god selvinnsikt. Det andre er at jeg ikke kan sykemelde meg. Jeg er selvstendig næringsdrivende og er nødt til å jobbe. Blir jeg syk, mister jeg alt.

Jeg har fortalt familien hvordan jeg har det. Har både foreldre og søsken. Et søsken er til og med yngre enn meg uten barn og noe annet ansvar enn seg selv og jobben sin. Kunne vel absolutt greid å stille opp litt, men nei. Er så sliten når man kommer fra jobb at det går ikke (vanlig kontorjobb). Mine foreldre er ikke gammel. Likevel er de så sliten når de kommer fra jobb at det går ikke an å hjelpe meg litt.

Nå var jeg ganske rabiat i går og sa til min mor i tlf at jeg har lyst til å gå ut døren, låse og bare bli vekke og ungene kan bare bli igjen her. Hun svarte at det har jeg ikke lov til.. Nei, det visste jeg jo ikke.

Nå er det helg og hele familien har fri. Alle vet hvordan jeg har det, men er det noen som tilbyr seg å ta minsten med seg når de selv f.eks er ute og går en tur? Nei.

Ofte har jeg ikke blitt ferdig med jobben på dagtid og må ta noe igjen om natten. Har ikke noe valg på det. Gjør ikke jeg det, er det ingen som gjør det og blir det ikke gjort, er det ingen inntekt for meg. Hadde noen i familien kanskje tatt minsten med seg når de gikk ut, kunne jeg kanskje fått tatt inn igjen noe av jobben på dagtid så jeg slapp å jobbe om natten.

Nei, akkurat nå ser jeg ikke noen løsning.

Kan det være misunnelse fra familiens side? Du driver eget firma og har lykkes. Din søster som ikke har barn, vet ikke hvor slitsomt det kan være. Men din mor virker lite forståelsesfull. Hva hvis du sa at du har tenkt å kontakte barnevernet og søke om avlastning/støttekontakt til barna fordi du ikke har familie som stiller opp eller prøver å hjelpe til. Kan det få henne til å innse at de burde bidra mer?

Hvis du kontakter barnevernet, tror jeg de vil ha stor forståelse for din situasjon som selvstendig næringsdrivende med ansvar for to barn.

Du vet jo selv at det ikke nytter å bli sint. Barna reagerer med å gå i forsvar og lukke deg ute og ikke høre etter. Hvor gammel er ditt eldste barn? Kan du prøve å ta en rolig prat og si at grunnen til at du så ofte er sint, er fordi du er sliten. Si at du vil at alle hjelper til og bidrar til husarbeid, innkjøp av mat og rydder etter seg.

Hvis du sover 3-4 timer fordi du er stresset, kan kanskje innsovningstabletter hjelpe deg en periode til du får hentet deg inn.

[Gjest Bolle]

Jeg har fortalt familien hvordan jeg har det. Har både foreldre og søsken. Et søsken er til og med yngre enn meg uten barn og noe annet ansvar enn seg selv og jobben sin. Kunne vel absolutt greid å stille opp litt, men nei. Er så sliten når man kommer fra jobb at det går ikke (vanlig kontorjobb). Mine foreldre er ikke gammel. Likevel er de så sliten når de kommer fra jobb at det går ikke an å hjelpe meg litt.

Jeg skjønner situasjonen din, men vet du hva, søsken er ikke ansvarlig for livet ditt. Tenk deg søskenet ditt sin situasjon, h*n er sliten etter jobb og lever et liv med jobb, fritid, utdanning og alt som følger med og h*n verken har kapasitet til eller bør fungere som reserverforelder.

[Gjest Utslitt]

Den eldste er så stor at h*n jobber.. H*n har kontakt med faren sin så og si hver dag.

Jeg har forklart at h*n må hjelpe til, men det er vanskelig å tvinge noen som er voksen og tjener sine egne penger. Vanskelig med konsekvenser da. Ene som står igjen er jo da å si at h*n ikke får bo her lenger, men det syter jeg med. Har ikke så veldig lyst til å gjøre det. H*n kan ikke flytte til faren heller for da blir det veldig vanskelig vei til jobb selv om jeg av og til tenker at jeg driter i det.

Faren til den minste har jeg et forhold til, men vi bor ikke sammen. Han er uansett veldig lite hjemme pga jobb, så det er veldig lite hjelp å få.

Hadde tenkt å si til min mor i dag at jeg vil søke etter besteforeldre til barna mine. Tror jeg har hørt om noe sånt før. Det var en som søkte etter besteforeldre til sine fordi hun ikke hadde familie og barna hennes savnet besteforeldre. Jeg kan jo si det samme selv om mine foreldre er høyst i live.

Godt mulig det er misunnelse. Det er i så fall veldig dårlig gjort. For at jeg skal få noe hjelp fra dem, må jeg nesten stå med en fot i graven. Og de gangene de har gjort noe, syter de masse: åååå, er såå sliten. Det er så krevende. Ja, nå har jeg gjort dette og i morgen er det jobb igjen. osv Det er jo sånn at en kvier seg for å spørre om noe.

Tror den eneste utveien jeg har nå, er å snakke med faren til den yngste. Han er nødt til å gjøre noe for å lette situasjonen litt. Dette går ikke lenger.

[Gjest Utslitt]

Jeg skjønner situasjonen din, men vet du hva, søsken er ikke ansvarlig for livet ditt. Tenk deg søskenet ditt sin situasjon, h*n er sliten etter jobb og lever et liv med jobb, fritid, utdanning og alt som følger med og h*n verken har kapasitet til eller bør fungere som reserverforelder.

Det har vel aldri vært snakk om reserveforeldre heller. Denne personen har kun sin jobb og seg selv. Min eldste er så stor nå at h*n jobber. Til sammen med den eldste og den yngste, kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger de er tatt med på noe av denne personen. Trodde det kunne være kjekt med nieser/nevøer av og til. Altså mindre enn fem ganger til sammen på snart 20 år. Og da snakker vi om en liten tur i vognen, en tur på kino osv. Og bare for å si det, om barna mine får være med på noe, sender jeg alltid med penger som dekker for dem og sier gjerne også at de skal kjøpe noe som de kan dele med mitt søsken.

[AnonymBruker]

Når det gjelder den eldste så hadde jeg sluttet å gjøre ting for h*n så som vasking av klær. Rommet til vedkommende hadde jeg bare latt være. Lukk igjen døra. Ikke ditt problem.

Du kan be om avlastningsfamilie hos barnevernet. Ingenting skummelt med det. Har selv fått tilbud om støttekontakt i en tilsvarende situasjon.

Du kan søke etter barnevakt sånn at du får et pusterom noen timer.

Kan eldste passe den minste av og til?

Kan du etablere kontakt med andre foreldre til den minste og bytte på å ha unger til overnatting?

[AnonymBruker]

Hadde tenkt å si til min mor i dag at jeg vil søke etter besteforeldre til barna mine. Tror jeg har hørt om noe sånt før. Det var en som søkte etter besteforeldre til sine fordi hun ikke hadde familie og barna hennes savnet besteforeldre. Jeg kan jo si det samme selv om mine foreldre er høyst i live.

Tror den eneste utveien jeg har nå, er å snakke med faren til den yngste. Han er nødt til å gjøre noe for å lette situasjonen litt. Dette går ikke lenger.

Du er sliten, det er menneskelig Men du legger altfor mye ansvar og forventinger over på familien din, da foreldrene dine og søskenet ditt. Hun som søkte besteforeldre søkte for opplevelsen og følelsen av å ha besteforeldre, ikke som barnevakt. Det er stor forskjell på motivet hennes og ditt motiv.

Videre sier du at søskenet ditt kun har sin jobb og seg selv, Du krever og forventer altfor mye av søskenet ditt, urimelige mye, når du kommer med beskyldninger og irritasjon om at den personen kun har jobb og seg selv, fordi for den personen så er det ikke bare "kun".

En tredje ting( som du ikke misliker dette innlegget nok allerede) hvis søsteren min menter at fordi jeg "bare" har jobb og meg selv, og ikke egne barn, dermed er forpliktet til å ta med ungen hennes på kino, badeland, osv ( Et barn som du selv beskriver som umulig til tider), hadde jeg bedt henne ryke og reise.

[Gjest mammaselv]

Nå er det du selv som har bestemt å få to unger, og da er det desverre du som må ta ansvaret for dem.

At fedrene ikke stiller nok opp, det er noe du burde visst før du fikk barn med dem.

Å forvente at familie og søsken stiller opp som barnevakt, det kan du rett og slett ikke basere deg på, det skjønner du vel? Å sitte barnevakt skal være en frivilig sak, om man selv ønsker det. Og har foreldre og søsken mye å gjøre og ikke ønsker å bruke fritiden sin på dine barn, så har du ingen rett eller grunn til å bli sur for det. Det er dine unger, og ditt ansvar. At de ikke vil ta med seg ungene dine på tur, det skjønner jeg godt. I helgene vil man slapppe av og kose seg, og ikke belemres med andres barn, selvom man er aldri så mye i familie. De som derimot har plikt til å stille opp er fedrene til disse to barna.

Hvis du ikke makter aleneansvaret med ungene, må du kontakte barnevernet i kommunen din og be om avlastning.

Bedre det enn å la raseriet gå utover en liten unge, selvom jeg skjønner deg. Ikke noe som kan trigge irritasjonen vår så mye som trassige barn.

[Gjest navnelapp]

Eg føler med deg, det er ikkje ein enkel situasjon du er i. Mitt forslag når det gjeld den eldste er ein samtale, der du presenterer ein del av følelsane dine til h*n. Eg har god erfaring med å ha slike samtalar i bilen, då er det ofte mørkt, ein ser kvarandre ikkje i augene, ein kjem ikkje unna og det er lettare å opne seg.

Du høyrest ut som ein sterk og reflektert person, du framstår kanskje som det og. Det er lett å tru at slike personar ikkje treng hjelp og støtte. Kanskje også det eldste barnet ditt tenker at du er sterk. Du er jo mammaen, du har klart alt så lenge h*n kan huske, og bildet barnet har av det er at du toler alt. Viss du i ein roleg samtale kan forklare vedkommande at slik er det ikkje trur eg mykje er vunne. h*n er i ein alder no der h*ns evne til empati skal trenast opp, i tenåringa er jo den evna omtrent ikkjeeksisterande. h*ns oppførsel er eit strålande og skræmande døme på det. Du må lære h*n å sjå og å forstå andres kjensler og reaksjonar, og ikkje minst å lytte.

På den måten kan det hende du får ein tenåring i huset som i litt større grad forstår din situasjon, og støttar deg når det bles som hardast. Lykke til!

[Harlekin]

Nå er det du selv som har bestemt å få to unger, og da er det desverre du som må ta ansvaret for dem.

At fedrene ikke stiller nok opp, det er noe du burde visst før du fikk barn med dem.Å forvente at familie og søsken stiller opp som barnevakt, det kan du rett og slett ikke basere deg på, det skjønner du vel? Å sitte barnevakt skal være en frivilig sak, om man selv ønsker det. Og har foreldre og søsken mye å gjøre og ikke ønsker å bruke fritiden sin på dine barn, så har du ingen rett eller grunn til å bli sur for det. Det er dine unger, og ditt ansvar. At de ikke vil ta med seg ungene dine på tur, det skjønner jeg godt. I helgene vil man slapppe av og kose seg, og ikke belemres med andres barn, selvom man er aldri så mye i familie. De som derimot har plikt til å stille opp er fedrene til disse to barna.

Hvis du ikke makter aleneansvaret med ungene, må du kontakte barnevernet i kommunen din og be om avlastning.

Bedre det enn å la raseriet gå utover en liten unge, selvom jeg skjønner deg. Ikke noe som kan trigge irritasjonen vår så mye som trassige barn.

Det er altfor enkelt å si at "det burde du visst fra før". Slike ting kan man ikke vite på forhånd! Situasjonen kan endres på et blunk, TS kan da ikke se inn i fremtiden.

TS: Ja, du må absolutt snakke med den minstes far. Han må rett og slett gjøre noe med jobben sin eller sørge for at du får avlastning på andre måter. Hva med svigerfamilien, forresten?

Er eldste aldri hos faren sin, da? Hvorfor kan ikke han hjelpe til med sitt eget barn?