Har det helt for jævlig..

[Gjest Anonymous]

Vet ikke mine arme råd lengre..

Jeg har vært sammen med en helt fantastisk gutt i 4 år hvor to av disse har vært avstandsforhold pga jobb et annet sted. Vi har likevel sett hverandre ofte. I begynnelsen savnet jeg han så mye at det gjorde vondt, men etter som tida har gått er det ikke slik lenger.

Nå er det spørsmål om å flytte sammen og jeg vet ikke hva jeg vil..

Har tvilt på følelsene mine lenge, mer eller mindre, selv om vi har det kjempefint sammen når vi sees. Han er egentlig alt jeg kan ønske meg i en gutt. Men han er også min første store kjærlighet, og jeg har ingenting å sammenligne med følelsesmessig. Jeg vet ikke hvordan ting skal være for å si det slik. Det er akkurat som om jeg prøver å måle om jeg er glad nok i han, på en måte. Det er fryktelig å gå rundt slik å ikke tørre å ta en sjanse, men jeg tenker " enn hvis tvilen min ikke forsvinner" når vi flytter sammen? Hva da? Kan jo nevne at det er langt for han å flytte hit, og at han ikke kjenner så mange her, ergo et stort steg for han. Han mener derimot at vi burde prøve og så se for å finne ut av det. Jeg vet at jeg overdriver dette, og at det går ann å flytte fra hverandre igjen. Likevel er det så skremmende siden jeg ikke vet om jeg elsker han lenger. Er det mulig å få vekk tvil etter så lang tid? Det er jo det jeg vil, at ting skal fungere..Jeg vil helst ikke miste han, men sånn som det er nå så tør jeg ikke flytte sammen med han. Men jeg vet at jeg ikke finner ut noe ved å gå på hver sin side av landet heller.

Nå går jeg rundt med panikkfølelse i magen fordi jeg vet at jeg kanskje må gjøre det slutt..Fordi det er det eneste som logisk sett er det riktige.

Men jeg er så fryktelig glad i han! Hva skal jeg gjøre og hva skal jeg si til meg selv for å få tvilen til å forsvinne?

Vær så snill å gi meg noen gode råd, jeg blir gal av dette!!

Er redd også for å gi slipp. Går det an å bestemme seg for å satse selv om tvilen er der? Klarer ikke å rettferdiggjøre det for meg selv.. Har andre vært i samme situasjon?

[Rannva]

Stakkars deg. :trøste:

Denne kjærligheten er ikke lett..

Jeg vil råde deg til å satse, og det er flere grunner til det. Først og fremst fordi du tydeligvis er veldig glad i denne gutten. Når en er lenge på hver sin kant av landet, blir både følelsene og tankene litt rare, så jeg tror det ordner seg når dere flytter sammen.

Jeg har nettopp flyttet til en ny landsdel for å være sammen med min kjære. Har ikke angret et sekund, selv om jeg ikke kjenner noen her fra før. Det var litt skummelt de første dagene, men nå stortrives jeg.

Pass på å være åpen med kjæresten din. Fortell han hvordan du har det. Ekte kjærlighet er verd litt jobbing.

En annen grunn et at det er bedre å angre på noe man har gjort, en noe man ikke har gjort.

Men husk at dette må være din egen avgjørelse. Ikke la noen andre (kjæresten din eller oss på kg) bestemme!Lykke til uansett hva du bestemmer deg for. :smile:

[Gjest Anonymous]

Jeg vet at jeg burde ha satset for å kunne si til meg selv etterpå at vi iallefall forsøkte. Men det er så vanskelig å overbevise meg selv at det er rett å flytte sammen når tvilen er der. det er akkurat som om jeg har bestemt meg på forhånd om at det ikke vil gå bra, nettopp pga all tvilen jeg har. Den er der mye pga at vi har vært fra hverandre så mye og ikke har hatt ordentlig hverdager sammen, men og fordi vi er så forskjellig sosialt sett. Han er mer hjemmekjær enn meg, men han respekterer at jeg går ut og er sammen med venner. Han er med mange ganger, men det tar lang tid for han å føle seg trygg på folk, og han er nok litt usikker på seg selv. Jeg kan rett og slett bli litt flau når vi er sammen med andre fordi han snakker så lite, mens jeg elsker å prate og bli kjent med andre. dette er noe jeg har og har hatt veldig vanskelig for å akseptere. Tenker at vi i så måte ikke passer så godt sammen. Men vi har det fint på andre måter, og han er verdens snilleste og mest oppmerksomme person, som gir meg så mye kjærlighet jeg bare vil ha. Jeg tenner på han seksuelt og vi har et godt sexliv.

Er det mulig å få dette til å fungere når tvilen min er så sterk?

Jeg er nok ei pyse, men jeg vil ikke at han skal gjøre noe drastisk med sin livssituasjon når jeg ikke er sikker i det hele tatt. Om jeg hadde visst at tvilen min hadde forsvunnet, hadde jeg ikke nølt, men det kan man jo ikke vite før man har prøvd, sant?

Var du usikker på dine følelser da du flyttet, og hvor lenge hadde dere vært fra hverandre?

Jeg har så fryktelig vondt inni meg nå, tenker mye på å gjøre det slutt. Og når man har den tanken, er det ikke lett å "snu" oppi hodet sitt. Det føles som om jeg slites i flere biter, og det begynner å bli tungt å stå opp om morgenen, tror jeg er litt deprimert.Skummelt for en som egentlig er ei gladjente..

Jeg har heller ikke lyst til å finne en ny og vet at jeg kommer til å få det fryktelig vondt etter et evt brudd.. Vi har delt så mye og hatt det fint sammen.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Er det dumt å prøve selv om jeg har tvil?

[Gjest Anonymous]

Synes du skal satse på å flytte sammen med han. Har du fortalt han om tvilen din? Det kan jo hende han går med lign. følelser. Store forandringer i livet er alltid skremmende og man er aldri helt 100% sikker på om man gjør det riktige. Tror nok du kommer til å angre mer på at du ikke prøvde hvis du velger å avslutte forholdet nå.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. På en måte vil jeg flytte sammen med han for å få ro i sjelen og vite sikkert, jeg tror nok at jeg finner ut hva jeg vil da. Men på den annen side så var tvilen min på at han er den rette der før vi flyttet til hver sin kant. Og når man vet det, så er det ikke lett å overbevise seg selv. Han vet om alle disse tankene men mener likevel at vi bør satse for å se. Jeg vil nok angre på ett eller annet punkt i livet om jeg ikke prøver, eller så finner jeg kanskje trøst i at jeg faktisk var såpass mye i tvil at det ikke hadde fungert uansett. Jeg er fryktelig nervøs og redd som person, redd for å ta gale valg og usikker på meg selv. Kanskje jeg alltid vil være en tvilende person, jeg har egentlig vært sånn siden før jeg traff han. og etter at vi møttes har jeg stadig spurt meg selv om han er den rette- og sånn føler jeg er feil å tenke..Kanskje noen alltid gjør det?

Ingen av oss har bodd sammen med noen før, så vi har ikke erfaring med det. Kan noen fortelle meg hvordan det er, kan man finne ut på den måten om man er riktig for hverandre eller ei? Og kan man oppdage sider ved den andre som man ikke visste om før, og kanskje få andre følelser enn de man hadde?Sterkere følelser?

Jeg føler på en måte at jeg skylder han å prøve siden vi er kommet såpass langt. Men om det ikke funker så må jeg ut på markedet igjen etterpå, og jeg er snart 28..

Hjelp meg!Vær så snill!

[Gjest Gjesta]

Klarer du å forestille deg livet uten gutten din? Er han med i planene når du tenker på framtida?

For meg så virker det som du er veldig glad i kjæresten din - og du sier at dere har det bra på alle måter. At dere er ulike kan være både positivt og negativt - og sånn må det være, tror jeg. Det finnes ikke ETT menneske her i verden som er akkurat som oss selv - og det er jo det som er så givende, ikke sant?

At du tviler på om du elsker han kan ikke vi på KG hjelpe deg med. Men jeg håper det likevel kan være til litt hjelp for deg å lese noen av tankene vi gjør oss omkring situasjonen din.

Et forhold er ikke for alltid preget av forelskelse, og følelsen av å elske er ikke der like intenst hele tiden. Når man er nyforelsket kan jo disse følelsene kverne rundt i en 24 timer i døgnet, men etter en stund så forandrer følelsene seg litt - og det er jo naturlig da. Jeg vet at jeg elsker min samboer - men den følelsen er ikke en sånn følelse som sitrer i meg hele tiden - det er mer en følelse som kommer over meg inni mellom - og som jeg bare vet at er der. Jeg har heller ikke elsket noen før - men jeg vet likevel at jeg gjør det nå...Litt vanskelig å forklare det der...

Det jeg vil fram til er at man må ta en sjanse - selvom jeg elsker min samboer, så har vi ingen garanti for at forholdet kommer til å vare, og det hadde vi jo heller ikke da vi bestemte oss for å flytte sammen. Men likevel ønsket vi å prøve - og det har gått bra hittil!

Selvom det å flytte sammen er et stort steg å ta, så er det ikke all verden heller...Misforstå meg rett - men jeg mener at samboerskap er en forsmak på ekteskapet, en periode hvor man prøver å bo sammen for å se om det fungerer. Selvfølgelig er det også MER enn det, men i bunn og grunn så er det jo for å prøve å leve sammen at man er sammen, ikke sant?

Jeg håper du kan slå deg til ro med at man må ta noen vanskelige valg - og det er godt mulig at man velger feil - Uansett er man en erfaring rikere!

Er det ingen mulighet for at dere kan drøye litt med å flytte sammen til du blir mer kjent med tanken? Og hadde det vært en mulighet at dere kunne bo hver for dere, men på samme stedet? Så får dere prøve å være mer sammen i hverdagen.

Jeg håper inderlig at du tenker deg godt om - og at du finner ut av dette. Som sagt virker det på meg som om dere har et kjempefint forhold og at dere er glad i hverandre. Man må ikke la sånt gå i fra seg, bare fordi man går en ukjent og litt skremmende tid i møte!

Sender deg en klem, jeg...

vh Kverula

[Gjest Anonymous]

Hvis du tviler på at du elsker han, DA elsker du han IKKE!

[Summerprincess]

Må bare si at jeg er uenig med gjest. Selv om man kan komme til å tvile, er det ikke dermed sagt at man ikke elsker personen. Det blir for svart - hvitt. Klart man kan føle eller tenke det slik at om man kan finne på å tvile på et slikt spørsmål kan man ikke elske. Men menneskers følelsesliv og sjel er komplisert. Ting skal ikke alltid være så lett. Noen tørr ikke alltid følge følelsene. Noen stoler ikke på følelsene sine. Noen vil ha trygghet før de finner ut av ting. Om man er i tvil om man elsker noen, vil man fort nok sikkert komme opp i en situasjon hvor man finner ut om man elsker noen eller ikke. Er nok ikke usannsynlig at man vil komme til å oppleve en gang i livet hva man virkelig føler om ting/personer ut fra livs situasjoner. Eks. Om man holder på å miste noen, er det ikke før da man finner ut at man virkelig elsker personen og kansje høyere enn man egentlig visste.

[Gjest Anonymous]

Jeg har hørt det før: " Om du tviler på at du elsker han, så gjør du det ikke"-og det er nettopp dette som gjør at jeg er så redd..

Jeg tenker enda, har gjort det i laaaang tid nå, og er drittlei. det vet jeg at han også er, han har vært utrolig tålmodig med meg, men nå begynner ting å tilspisse seg..

Det er mye som taler imot dette, og innerst inne så tror jeg ikke at det kommer til å gå bra. Jeg er såpass mye i tvil at jeg ikke greier å glede meg til dette, og greier heller ikke å legge tvilen vekk.

Allikevel er jeg livredd for å gjøre det slutt, og så angre etterpå fordi jeg ikke prøvde. Dette vil nok komme på et eller annet tidspunkt, jeg kjenner meg selv..

Men når jeg ikke kjenner glede, hva da?

Han er klar for å komme hit, og ønsker å prøve.Jeg på den annen side forsøker å måle min kjærlighet til han, og vet ikke om det jeg føler er nok..Vet at jeg er glad i han, men vet ikke om jeg elsker han selv om jeg gjorde det før. Avstanda har forkludret hjernen min.

[Gjest Kane]

Det er ikke bra - tvil altså..

Dersom du tviler skal du i allefall IKKE flytte sammen med denne gutten - "bare for å finne ut av det" for det ville ikke være rett for hverken ham eller deg!

Snakk med han, si hva du går og frykter for og føler på - jeg tror du vil få løst alle dine tvil og spørsmål ved å sette ord på dem til ham, prate og dele..

Og det med å ha noe å sammenligne med?? Hva var det for noe??

Man kjenner det "inn i sjelen" når man føler noe for et menneske, enten det er kjærlighet, tiltrekning eller hat - man vet det bare..

Men det betyr ikke at man aldri tviler - livet er fylt med vanskelige valg og tvil - man må bare bruke tid på å sortere litt..

Dessuten er samboerskap et stort steg å ta, så få tvilen på bordet og takle det som kommer derfra.

- det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere vet du..

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

vel..det jeg tviler på er mine følelser for han,og tro meg, vi har snakket mye om det. Men følelsen av tvil forsvinner ikke uansett. Tror ikke den vil gjøre det før vi har prøvd å bo sammen, han er klar over hva han går til, og jeg har vært ærlig med han hele veien.

Likevel ønsker han å prøve..Han er helt utrolig, og jeg tror ikke jeg fortjener han.

[Gjest Tex]

Er også av den oppfatning at hvis du tviler så elsker du ikke. Nemlig fordi at du VET så inderlig godt den dagen du tereffer den rette.

[Gjest Kane]

Men da har jo du alt bestemt deg da - når du sier du har pratet med ham og han vet hva han går til samtidig som du ikke vet om du fotjener ham..

Men jeg vet ikke helt om jeg da skjønner hva du vil ha råd til?

:blaruss:

[Gjest Anonymous]

eh, skjønner ikke hva du mener Kane.. Det der var noe jeg lirte av meg, jeg vet at jeg fortjener han og han meg..

[Gjest Kane]

Du motsier deg selv tror jeg når du sier du er så usikker at du ikke vet helt hva som er best for dere, du sier du ikke vet om han er for snill og derfor tviler du, - når vi kommer med våre synspunkter svarer du på dem men ender alltid opp med at du vil prøve dette...

Så ; hva er du egentlig usikker på? Hva er egentlig problemet?

Jeg klarer ikke helt skjønne hva du vil frem til serru...

[Gjest Anonymous]

Du har rett i at jeg motsier meg selv, det har jeg gjort lenge nå, fordi jeg ikke vet hva som er rett eller galt. Jeg blir gal av dette, les schitzofren..

Jeg trenger råd og er forvirra, og er kjempetakknemlig for at dere gidder å svare..

[Gjest Kane]

er kjempetakknemlig for at dere gidder å svare..

Selvsagt gidder man å svare - forumet og innleggene er jo fantastiske :-)

Men det er bare du som vet hva som er rett for deg - ikke sant? Og dersom det er bekreftelser du vil ha, eller retningslinjer for å leve livet ditt kan du ikke få dem av andre tror jeg.

Men synspunkter kan man jo ta med seg videre...

:blunke:

[Gjest Anonymous]

det jeg søker svar på er vel at det er ok å prøve selv om man er i tvil..

[Gjest Anonymous]

Hei hei!

Jeg er ei jente på 21 år som flyttet sammen med kjæresten min for bare noen uker siden. Det var faktisk en ganske impulsiv handlig siden vi fikk et kjempe tilbud det ville være dumt å si nei til. De første dagene var jeg i hundre og syntes dette var topp! Nå kunne vi være sammen hvor mye vi ville! Men etter noen dager kom tvilen min snikende... Jeg ble redd for at jeg nå hadde lovt bort meg selv og min framtid til kjæresten min... jeg har gått og tenkt mye på om dette var riktig eller ikke. Ennå har jeg ikke kommet fram til noe svar. Jeg må ta en dag av gangen og prøve å ikke gruble for mye. Forhåpentligvis kommer jeg fram til en konklusjon. Det å gå og gruble på denne måten er i alle fall helt uutholdelig. Jeg vet ikke om dett gjorde deg noe klokere, men jeg ville uansett dele min erfaring.

[Gjest Anonymous]

Nå går jeg her og tenker på å gjøre det slutt, rett og slett fordi jeg ikke gidder å gå rundt å ha det slik lenger. Jeg blir ikke enig med meg selv, og sliter max.Føler ingen glede over noe lengre, og jeg føler at jeg ødelegger livet for oss begge med dette her.Han er bare snill og tålmodig med meg, og sier at jeg aldri vil miste han uansett, og det gjør det ikke noe lettere..

Hvordan vite om det er rett å gjøre det slutt?Jeg vet at jeg kommer til å få det helt jævlig, og at det sikkert vil komme tider der jeg angrer. Har ikke troen på at det er noen andre der ute som har de gode kvalitetene han har..Derfor er det vanskelig å gi slipp på han..