Alvorlige spiseforstyrrelser

[AnonymBruker]

hvis man over litt tid har vært alvorlig syk av spiseforstyrrelser, er dette noe som alltid vil ligge i bunnen? Noen du aldri blir helt ferdig med`?

var for 4-5 år siden alvorlig dårlig av bulimi. var også alvorlig deprimert og sucidal.

noe som holdt på å bli min ende i livet...

har nesten ikke kastet opp de siste 4 årene, og er det jeg vil kalle frisk.

Men likvel føler jeg at jeg aldri blir helt ferdig med det.

Er fortsatt veldig ambivalent til det å være frisk+overvektig / syk+tynn.

Vet hva som er fornuftig, men sliter veldig med å høre på det som er fornuftig. frister altfor ofte å bare gi opp, og bli dårlig igjen.

er redd for å bli alvorlig syk igjen, men tanken på å bli tynn og få en kropp jeg kan like kommer stadig igjen.

nå da jeg er frisk klarer jeg ikke å huske hvor jævlig dette var..

skal veldig lite til for å trigge meg om dagen.

noen som har noen tips?

trenger alle tips jeg kan få. Er nå der at jeg har lyst å gå til legen å bli sykemeldt i hovedsak for å gi spiseforstyrrelsen litt tid for seg selv uten å måtte tenke på jobb i tillegg..

kan man noen gang bli så frisk fra spiseforstyrrelser at de ikke vil ligge å lure i bakgrunnen da ting blir tøffe engang?

[juliane]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i 12-13 år. Mesteparten av tiden har de ligget latent, og jeg ville helt sikkert blitt diagnostisert som frisk av en lege. Allikevel er tankene der, og jeg har innsett at jeg nok aldri kommer til å få et normalt forhold til mat, kropp, trening, spising og kontroll av følelser. For meg ble det faktisk lettere den dagen jeg innså dette. Nå jobber jeg ikke lenger med mål om å bli fullstendig frisk fra spiseforstyrrelsene mine, men jeg jobber for å lære meg å takle dem. På den måten skuffer jeg ikke meg selv gang på gang og kaster meg inn i bølgedaler av skuffelse og følelser som takles på en dårlig måte, men jeg føler jeg har mål det er lettere å nå.

Går du til psykolog eller lignende nå? Hvis ikke vil jeg anbefale deg å begynne med en gang, når du tydeligvis er så "lettpåvirkelig" for tiden som du sier du er. Er lettere å kvele problemene i starten enn når du har latt spiseforstyrrelsene ta over igjen.

[AnonymBruker]

Ts her.

Ja,går hos psykolog, men syns dette er et veldig vanskelig tema.

Har tatt det opp flere ganger, men kommer liksom ikke noe videre. For jeg VET hvor dumt det er å gi slipp og la meg selv bli syk igjen, MEN jeg klarer ikke slippe tanken...

begynner jo å gå opp for meg at aldri blir kvitt det her, men er så utrolig lei...

[Gjesten]

Jeg tror man kan bli helt frisk, men jeg tror det krever hardt arbeid. For meg høres det rett og slett ut som om du ikke er helt frisk ennå. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om hvordan du er i dag, og jeg vil kalle det "stadiet før frisk". Jeg husker at jeg var der selv, husker at jeg anså meg selv som frisk, men at jeg fortsatt hadde de tankene og problemene som du beskriver. I dag, etter mange år med spiseforstyrrelser, tror jeg faktisk jeg er frisk. Jeg er nok fremdeles over gjennomsnittet opptatt av vekten min, men jeg klarer i veldig stor grad å avfinne meg med at jeg ser ut slik jeg ser ut, er i grunnen pen som jeg er selv om jeg ikke er like tynn som jeg en gang var, og jeg har forstått at min verdi som menneske ikke på noen måte definieres av hvor mye jeg veier. Jeg synes du skal fortsette å jobbe med deg selv. Du kan bli frisk, men det vil kreve innsats og viljestyrke.

Lykke til med prosessen, jeg vet hvor vanskelig det er

[AnonymBruker]

takker for gode svar =)

Har dere noen tips for hvordan jeg kan komme meg vidre?

[The Kitten]

Ja, man kan bli helt frisk.

[Gjesten]

Jeg tror det er veldig individuelt hvordan man kommer seg videre fra noe slikt. Jeg fant min løsning i total åpenhet. Det er mye løgn i livet til folk med spiseforstyrrelser, så jeg jobbet mye med å bli mer åpen. Både med familie, men hovedsakelig med meg selv. Jeg fant meg et lite nettsamfunn med folk i samme situasjon, og de hjalp meg veldig mye. Det høres kanskje rart ut, men anonymiteten internett muliggjorde, gjorde det enkelt å være 100% åpen og ærlig. Jeg fortalte absolutt alt jeg tenkte og følte. De gjorde det samme og vi ga hverandre råd. Om du ikke har noen du kan prate sånn med, så kanskje start en dagbok? Det er i og for seg en klisjé, men jeg tror det har mye godt for seg. Men det må være en utfyllende dagbok der du skriver absolutt alt du har på hjertet, gjerne formulert som om du faktisk pratet med noen. Det er ikke sikkert dette vil hjelpe deg like mye som det hjalp meg, men jeg fant at det var deilig å få alt ut. Når jeg skrev det ned, var det ikke lenger samlet opp inni meg på samme vonde måte.

Ellers tror jeg egentlig bare det krever pågangsmot og viljestyrke. Vær obs på egen atferd, og ta tak i deg selv når du begynner å skli inn i gamle mønstre. Minn deg selv på hvor mye du hater å leve slik, og for all del spis noe selv om du ikke vil. Det kan kanskje også hjelpe å si fra til noen når du begynner å skli: "Jeg begynner å slite, kan du holde et øye med meg?" De kan støtte deg, hjelpe deg med å ta en bit eller to av noe (hvis det er kommet så langt at dette er vanskelig). Det er viktig at du lærer hvor irrelevant vekt er, og det er også viktig å prøve å huske at andre ikke ser deg helt slik som du gjør det. Det som er "feit" i ditt hode, er sannsynligvis langt fra det i andres.

Og til slutt, en liten inspirasjonsvideo :

[AnonymBruker]

bumper denne da jeg sårt trenger tips om dagen!