Min mor bruker meg som hakkekylling

[AnonymBruker]

Jeg har flere ganger blitt fysisk dårlig etter å ha møtt min mor. Dårlig i den forstand at jeg kaster opp når jeg blir alene. Hun har vært en støtte, men for tiden trenger også hun støtte med den jobben hun har med min narkomane lillesøster. Hun lar sinnet gå utover meg og kommer med mye kritikk, også over små bagateller. Hun kommer med kommentarer om at min avdøde far aldri ville likt det og det. Jeg har svart at hun ikke må blande han inn og bruke han som et "alibi". Hun bruker også barnebarn som alibi når det passer henne, og klarer ikke si at det er noe hun mener, men skyver andre foran seg og sier at hun er enig med dem.

I går var hun innom fordi hun skulle hente noe her. Hun hadde tid til en kopp te, men begynte å påpeke at jeg måtte bruke lokk, hvorfor jeg ikke brukte vannkoker som ville være strømbesparende. Jeg sa at jeg ikke har rukket å pakke ut og at jeg ikke trodde en vannkoker ville bruke mindre strøm enn vann i en kjele selv om det tar mindre tid. Tenkte det er logisk at å varme opp en halv liter vann bruker like mye strøm? I alle fall var det ikke hennes problem siden jeg bor her og betaler strømmen selv.

Før vannet begynte å koke mens jeg stod på en gardintrapp, sa hun at nå koker vannet. Jeg hørte at det ikke kokte og gikk bort til komfyren. Det koker ikke enda, sa jeg. Da svarte hun at hun ikke har tid til å sitte så lenge og at teen ikke måtte være for varm.

Det overhørte jeg fordi det var for dumt å svare på.

Hun fikk te og jeg tok også en kopp. Da begynner hun å klage på hvor varmt jeg har det her. Jeg ba henne se på termometeret og det var 20 grader her. Det er for varmt sa hun. Du må spare strøm!

Jeg svarte at det kan hun si som har 23 grader i sin leilighet.

Som dere forstår var det ingen god stemning, men det var ingen krangel. Etter at hun hadde kommentert mitt strømforbruk, begynte hun å prate litt om vær og vind. Jeg fortalte om noe jeg hadde lest på nett om en plage hun har. Da gikk hun i forsvar og kom med løgner og forenklet og trakk fra slik at jeg måtte si at hun ikke trenger å lyge siden det ikke er et stort problem. Jeg angrep henne ikke, men skulle bare fortelle hva jeg hadde lest som kunne være til hjelp.

Vi begynte å prate om noe annet, litt løst og fast. Men hun klaget over varmen her inne og at hun ikke får puste. Jeg sa at det er vel ikke rart du føler det er varmt, du har både på deg ullgenser og skjerf i tillegg til at du nettopp har vært på trening. Det forstod hun men da var det plutselig at det var innestengt her. Hun kommenterte ikke at jeg satt og røyket, men nå ser jeg at det var det hun klaget på. Men på en indirekte måte.

Hun hadde ikke tid/tok seg ikke tid til å sitte mer og tok på seg jakke og sko. Hun takket for teen med en kald og overhøflig stemme. Da reagerte jeg og sa at er du frekk eller har du forandret til vestkant-bokmål.

Hun beklaget seg, og mente ingenting og vi ga hverandre en klem og jeg sa at vi ringes senere.

Straks hun var gått ble jeg kvalm og skjelven og måtte hente bøtte fra badet. Jeg brakk meg og ble svimmel og fikk angstanfall.

To timer senere ringte hun og gråt i telefonen mens hun beklaget og sa at hun var lei seg. Hun sa ikke hva hun beklaget og jeg måtte trøste henne fordi hun var lei seg når det kom frem at det var på grunn av min søsters forhold til rus.

Hvorfor må jeg trøste henne? Jeg har slitt med angst, spiseforstyrrelser og depresjoner. Jeg har nettopp kommet ut av et langt forhold preget av vold og jeg er ikke moren hennes! Det er jo motsatt! Hva mener hun? Hvem skal trøste meg og være en støtte?

Vil ikke klage, men rollene synes å være litt byttet på og hun krever og klager. Noen ganger har jeg tenkt at hun har psykopatiske trekk. Det er selvsagt mye mer enn det som var i går som jeg har måttet forholde meg til. Men når tror hun at jeg skal være den sterke mens hun kan være sterk og svak etter sitt eget humør? Jeg har ikke lett for å gråte eller klage. Men det har hun. Vet at hun har litt mye å stri med nå og får dårlig samvittighet fordi jeg selv føler meg svak.

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden. Er bare så frustrert.

Hun sier ofte sårende ting. Jeg har bare fortalt en brøkdel og vil helst glemme det, men det dukker opp og jeg blir kvalm ved tanken. Hun har sagt ting som at jeg like godt kunne bodd i xxxxx fordi jeg likevel ikke fikser noe i livet. Jeg sa at i xxxxx vil jeg ikke bo og at i denne byen har jeg et valg, noe jeg ikke hadde i xxxxx. Ja, det er jo riktig, unnskyldte hun seg med, men jeg vet at hun er såret fordi jeg ikke trivdes i xxxxx, en by hun kommer fra. Hun tar det personlig at jeg ikke likte meg i hennes hjemby. Hvis det hadde vært London ville hun forstått meg, selv om hun aldri har vært der.

Hva går det av henne? Virker hun normal eller er hun bare stresset på grunn av min søsters situasjon?

Men hun har alltid vært seg selv nærmest...

[Scorpina]

Vel, èn ting er sikkert; det er ikke din jobb å skulle "behandle" henne! Hadde min mor vært mot meg som din mor er, hadde jeg kutta ut kontakten for leeenge siden... Det får da være grenser for hva man som barn (datter/sønn) skal ta imot av dritt fra sine foreldre, ikke sant?! :klø:

[AnonymBruker]

Vel, èn ting er sikkert; det er ikke din jobb å skulle "behandle" henne! Hadde min mor vært mot meg som din mor er, hadde jeg kutta ut kontakten for leeenge siden... Det får da være grenser for hva man som barn (datter/sønn) skal ta imot av dritt fra sine foreldre, ikke sant?! :klø:

Det er vanskelig å kutte all kontakt. Hun ringte igjen i går kveld og unnskyldte seg og beklaget at hun hadde vært frekk. Men når vi begynte å prate om noe annet, klarte hun å komme inn på mitt samlivsbrudd og mente at jeg burde ventet med å flytte frem til sommeren fordi økonomien min ville være bedre da. Og kommenterte at forholdet ikke kunne være så ille at jeg bare flyttet midt i jula. Da fikk jeg nok og la på røret.

Like etter ringte hun igjen og unnskyldte seg.

I andre perioder er hun hyggelig, men spør ofte for mye om ting av privat karakter. Men det er ikke alltid hun får vite noe når hun spør og da slipper hun ofte kommentarer igjen.

I det siste tror jeg min søsters problemer sliter på henne og at jeg brått flyttet var heller ikke noe hun ser på som positivt. Det virker som i hennes verden får hun problemer med å fortelle og forklare til sine søsken og familie at nå er begge barna mislykkede. Det er mye sladder i familien og jeg har minimalt med kontakt.

Vet ikke riktig, men det er slitsomt å forholde seg til henne når hun tydelig tror at hun har lov å angripe andre verbalt. Hun er midtpunktet og regissør, andre er bare statister.

Hun virket ustabil når vi vokste opp og ikke noen trygghetsperson selv om fasaden var i orden.

Har lyst å snakke med henne om hennes oppførsel, men vet ikke hvordan uten at hun vil føle det som et angrep eller usaklig kritikk. Og jeg har i grunnen ikke noe håp om at hun forandrer seg mer enn i par dager til hun har glemt samtalen.

[Scorpina]

Nei, men det var vel også poenget mitt (selv om det ikke kom godt nok fram) Mora di kommer til å ture fram og gjøre/si aaakkurat hva som faller henne inn, uavhengig at du blir lei deg, eller rett og slett dritlei. Får dama langt opp i vrangstrupen. Barn er jo veldig lojale mot sine foreldre - men til hvilken pris? Du er nå et voksent menneske som kan gjøre opp din egen mening og trenger ikke din mors "velsignelse" til alt. Det forholdet deres gjør jo deg syk (uvel) så da må du nesten velge; a( hvilket forhold ønsker du med din mor og b) formidle til henne hva dine tanker er.

Jeg misunner deg dog ikke... Å skulle "sette på plass" sin mor er ikke bare-bare... særlig når hun har en slags makt over deg virker det som.

[AnonymBruker]

Nei, men det var vel også poenget mitt (selv om det ikke kom godt nok fram) Mora di kommer til å ture fram og gjøre/si aaakkurat hva som faller henne inn, uavhengig at du blir lei deg, eller rett og slett dritlei. Får dama langt opp i vrangstrupen. Barn er jo veldig lojale mot sine foreldre - men til hvilken pris? Du er nå et voksent menneske som kan gjøre opp din egen mening og trenger ikke din mors "velsignelse" til alt. Det forholdet deres gjør jo deg syk (uvel) så da må du nesten velge; a( hvilket forhold ønsker du med din mor og b) formidle til henne hva dine tanker er.

Jeg misunner deg dog ikke... Å skulle "sette på plass" sin mor er ikke bare-bare... særlig når hun har en slags makt over deg virker det som.

Du har rett og hun virker maktsyk. I oppveksten påførte hun barna skyld. Skam var ikke et fremmedord og hun var ofte sint og kjeftet og kom med anklager og trusler. Det var synd på henne fordi vi ikke hørte etter eller når vi gjorde noe feil. Hun satte oss opp mot hverandre og sammenlignet mens vi hørte på. Det var veldig svart/hvitt og det måtte være en som var slem og en som var snill, ingen mellomting. Hun måtte ha en syndebukk og la skylden på en av oss uten å vite sikkert hvem som hadde gjort en rampestrek.

Men å prate med henne om det vet jeg ikke om jeg vil. Hun vil starte å gråte og si at hun ikke vil leve mer, at hun er så trist, og det ender med at jeg må trøste henne og legge litt lokk over hva jeg mener ved å si at alle har feil, ikke bare hun. Men ringer en venninne like etterpå, snur hun humøret og kan diskutere ivrig om ferien de har planlagt. Som du forstår har jeg opplevd mer med henne enn det som kommer frem.

Hun har positive sider også og kan være både snill og hjelpsom. Men når hun blir stresset tipper hun over igjen. Jeg har lært å si fra når hun går for langt, men det føles slitsomt å alltid være beredt til å legge lokk på følelser som sinne og være saklig. Gruer meg til den dagen hun blir eldre, kanskje dement og trenge pleie. Har på følelsen av at det ikke vil bli enkelt siden hun er vanskelig å forholde seg til fra før.

[AnonymBruker]

Når jeg var 14 begynte min mor å klage om økonomien deres til meg. Jeg sa at jeg orket ikke å høre slike ting fordi det er ikke noe JEG kan gjøre med det.

Du MÅ ta ansvar for egen lykke og egen helse. Fortell at hun gjør deg syk, nervøs, deprimert og trist når hun driver på slik. Det ironiske her er jo at hun er så lei seg over sin dopmisbrukende datter, at hun prøver å drive deg inn i en deprimert tilstand.

Hun MÅ forstå sin egen oppførsel for å forandre seg, så dette får du fortelle henne. Sett grenser.

[Gjest Tsunade]

Hei TS!

Så leit at du sliter, jeg forstår godt at det er vanskelig for deg.

Jeg skal ikke uttale meg om det er noe galt med moren din, for jeg kjenner henne ikke, men hun virker å være ganske selvsentrert.

Ja, hun er bekymret for søsteren din, men det er jo du også!

Dine reaksjoner(kvalm, kaster opp) forteller hvilket usunt stress du utsettes for.

Hva med å oppsøke et familievernkontor? Der kan dere få muligheten til å snakke ut på en ordentlig måte.

Det er viktig at du blir hørt i denne saken, slik at du får satt de nødvendige grenser for deg selv.

Endret 8. januar 2011 av Tsunade

[ann kristin]

Dette kjenner jeg bare så alt for godt igjen. Det er så leit å høre at du sliter slik Som en innskriver sier her er at dere kunne gått til noen samtaler med profesjonelle. f.eks. gruppe for pårørende av rusavhengie.

Det kan kansje høres ut som din mor sliter mye med egne ting også. Da tenker jeg: Hvordan hadde hun det selv i oppvesten, med foreldre, søsken og livet generelt?

Jeg vet at undertrykte følelser kan komme til overflaten i mange forskjellige former. Kansje hadde det hvert fint for din mor å fått noen hun kunne snakket med privat også?

Jeg jobber med en behandlingsform kaldt Rosenmetoden. Denne har hjulpet meg myye i allefall. Så kansje det kunne hvert en idè med noe alternativt for henne. Kansje for deg også?

Ønsker deg all hell og lykke fremover