Hvem kjenner oss best

[Daisy Fraser]

Jeg har tenkt en del i det siste på at mange jeg kjenner er hardere mot egen familie enn mot andre. Jeg har lagt merke til det i egen familie, der vi, uten å tenke over det, er mye mindre rause mot hverandre enn mot andre. Vi sier mer, har mindre grenser, og mener vi har "lov" til å si ting, selv om det kan såre. Og etterhvert som jeg har tenkt på det så ser jeg at vi også oftere enn med andre er skråsikre på at det vi mener og ser er sannheten. Slik vi mener det er, er slik det ER. Hun/han ER slik og sånn.

Grunnen til at jeg har begynt å tenke på dette i utgangspunktet er at jeg har to søstre i venninnegjengen. Søster B er midt i et samlivsbrudd, noe også søster A gikk gjennom for noen år siden. I begges tilfeller har vi venninnene fulgt det som har skjedd, og prøvd å lytte og backe så godt vi kan. Men jeg blir så overrasket over at de er så lite forståelsesfulle overfor hverandre.

Da A først ble skilt var B helt uforstående til at dette kunne være nødvendig. Vi andre prøvde å si at det jo var As valg, at hun var den eneste som kunne avgjøre om hun ville være gift eller ikke. Men B var slett ikke enig i det. B gikk inn i en slags sorgprosess over å miste svogeren og "kjernefamilien" som A hadde sammen med mannen. B syntes også at søsteren overdrev, kjempet for lite, ikke hadde gode nok grunner etc. "Barna burde være viktigere enn de grunnene A oppga for at hun ville ut av ekteskapet" Søstrene ble nesten uvenner av det, og det er ikke før nå at de har funnet tilbake til hverandre. A sa flere ganger i den perioden at hun synes B var lite forståelsesfull, og at A følte seg klandret for å ha valgt å gå ut av et ekteskap hun ikke ville være i.

Nå er det B som er midt i en skilsmisse, og A er plutselig akkurat der søsteren var sist gang. Faktisk i sjokkerende stor grad. Hun sier B er bortskjemt, det har hun alltid vært. Hun vet ikke hvor godt hun har det, er enormt egosentrert, tar ikke nok hensyn til barna etc. (Jeg opplever ikke B som hverken bortskjemt eller egosentrert, men vet at søster A har hatt komplekser i forhold til B fordi B er veldig sprudlende og utadvent som type) Hun begynner også å dra frem ting som ikke har noe med det som er årsaken til bruddet. "Jeg er sikker på at om B hadde vært litt mer hjemme, ikke prioriterte trening hele tiden, så hadde dette gått bra" Hverken B eller mannen hennes har noen gang uttrykt at Bs treningsiver er et problem. Bruddet er intiert av B og handler om helt andre ting. (Ikke utroskap)

Sett utenfra er det jo åpenbart at disse to rett og slett står så nært hverandre at de ikke greier å få noen som helst slags perspektiv.

Hva tenker dere andre om dette? Opplever dere det slik i deres familier også? At man rett og slett er mindre rause med hverandre enn hva man er med folk man ikke kjenner fullt så godt. Synes dere at familien er de som kjenner dere best? Og føler dere at de eventuelle "feilene" dere får påpekt er ting som stemmer overens med signaler dere får fra andre også?

Og hvem har egentlig den "riktige" opplevelsen av et annet menneske? Du selv, de som har kjent deg hele livet, de som kjenner deg godt, men ikke så godt at de kjenner til alle de negative sidene dine også? Eller kanskje ingen av delene?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mye sant i det du sier. Også tror jeg kanskje man forventer i større grad at (nære) familiemedlemmer skal være mye likere en selv, enn det man forventer av venner og kollegaer... og kanskje ikke bare hvordan man selv ER, men de idealene en har (og kanskje er oppdratt etter).

[EmmaW]

Akkurat det har jeg tenkt på også.

Jeg vet jo selv best hva jeg tenker, og kjenner sider av meg selv som ingen andre vet om.

Jeg har mange ganger lurt på om jeg er den jeg selv oppfatter meg selv som, eller om jeg er den personen de nærme meg oppfatter meg som?

Den jeg med hånden på hjertet kan si jeg VET kjenner meg på godt og vondt, er min mor.

[Daisy Fraser]

Jeg kan jo forresten si for min egen del at jeg slett ikke synes familien er de som kjenner meg best. I familien har jeg flere ganger følt at jeg blir kategorisert ut fra hvordan de tenker på meg. Mange av disse karakteristikkene er ting som de husker fra 20 - 25 år tilbake. Foreldre og søsken hevder for eksempel at jeg har et veldig temperament og er veldig vimsete. Og jeg blir like forundret hver gang dette sies med den største selvfølgelighet. Det stemte nok til en viss grad da jeg var tenåring, men det er ikke slik jeg oppfattes av andre i dag.

[Wombat]

Jeg kan jo forresten si for min egen del at jeg slett ikke synes familien er de som kjenner meg best. I familien har jeg flere ganger følt at jeg blir kategorisert ut fra hvordan de tenker på meg. Mange av disse karakteristikkene er ting som de husker fra 20 - 25 år tilbake. Foreldre og søsken hevder for eksempel at jeg har et veldig temperament og er veldig vimsete. Og jeg blir like forundret hver gang dette sies med den største selvfølgelighet. Det stemte nok til en viss grad da jeg var tenåring, men det er ikke slik jeg oppfattes av andre i dag.

Jeg signerer dette innlegget.

Min familie kjenner meg ikke i det hele tatt, mens mannens famili som har kjent meg i snart 10 år vet mer om meg og mine strabaser enn de gjør. Jeg har en flott familie, men de henger vel litt igjen i gamle tankespor.

Og ja, min mor er mye hardere mot meg enn andre i min situasjon, men hun ønsker vel at jeg skal klare meg her i livet tenker jeg

[AnonymBruker]

Jeg kan jo forresten si for min egen del at jeg slett ikke synes familien er de som kjenner meg best. I familien har jeg flere ganger følt at jeg blir kategorisert ut fra hvordan de tenker på meg. Mange av disse karakteristikkene er ting som de husker fra 20 - 25 år tilbake. Foreldre og søsken hevder for eksempel at jeg har et veldig temperament og er veldig vimsete. Og jeg blir like forundret hver gang dette sies med den største selvfølgelighet. Det stemte nok til en viss grad da jeg var tenåring, men det er ikke slik jeg oppfattes av andre i dag.

Som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har noen "merkelapper" hengende ved meg, som familien sier/viser til med den største selvfølgelighet. Etter tiår med det blir man rimelig lei av det. Det hadde vært kjekt om familien kjente en bedre.

[Daisy Fraser]

I vennekretsen har faktisk dette påståtte "voldsomme temperamentet" blitt en stående vits. Fordi de fleste opplever meg som sindigheten selv. Jeg husker jo at jeg var sinna, men jeg har jo jobba med det, og nå er jeg helt motsatt.

[AnonymBruker]

Hva tenker dere andre om dette? Opplever dere det slik i deres familier også? At man rett og slett er mindre rause med hverandre enn hva man er med folk man ikke kjenner fullt så godt. Synes dere at familien er de som kjenner dere best? Og føler dere at de eventuelle "feilene" dere får påpekt er ting som stemmer overens med signaler dere får fra andre også?

Og hvem har egentlig den "riktige" opplevelsen av et annet menneske? Du selv, de som har kjent deg hele livet, de som kjenner deg godt, men ikke så godt at de kjenner til alle de negative sidene dine også? Eller kanskje ingen av delene?

I min familie er vi lite rause med hverandre og jeg som er yngst får gjennomgå mest med merkelapper de andre har satt på meg. Kanskje det var noe i det for 20 - 30 år siden, men ikke nå. Jeg ser at familien kjenner ikke meg som voksen kvinne. De "ser" meg ikke. Men beholder sine forinntatte synspunkter/meninger om meg.

Jeg ser også at f.eks. far som vi voksne barna synes vi kjenner godt, og mener vi gjør også i familiesammenheng. Men noen ganger kommer det frem ting i samtaler om andre, fars forhold til andre mennesker, og i de samtalene, i hans berettninger om seg selv og andre hører jeg at han har mykere/rundere egenskaper men dem enn han har/har hatt med oss barna.