Hvordan takle andres babylykke...

[AnonymBruker]

Nei! Det er ikke så enkelt som å la være å tenke på det eller slutte å være så egoistisk. Da hadde jo alt vært utrolig enkelt.

- Hjelper det å unngå situasjoner der en møter gravide eller nybakte mødre?

- Bør man fortelle til de det gjelder at man synes det er vanskelig?

Andre tips?

Synes bare at barn er alt folk snakker om for tiden.

Man er liksom ikke helt "med" om man ikke har fått barn selv enda.

Nybakte foreldre tror de er verdensmestere og at andre ikke kan noenting. Man har i alle fall tapt enhver diskusjon om barn.

En venninne av meg som fikk barn - så ut som hun trodde det var en alien i begynnelsen. jeg hadde vært mye tryggere enn henne. har myye mer erfaring med barn.

Anyway...tips?

[Gjest Alabama]

Tipper at de som har fått barn selv, vet mer om det enn deg.

Kan du ikke bare dreie samtalen inn på et annet tema, når det blir for masse babyprat?

[AnonymBruker]

Tipper at de som har fått barn selv, vet mer om det enn deg.

Kan du ikke bare dreie samtalen inn på et annet tema, når det blir for masse babyprat?

Tusen takk. Dette var virkelig fin hjelp! det er jo BARE å....

Tipper du er en av de som har fått barn selv og tror du kan alt bedre enn alle andre.

[Gjest Alabama]

Tusen takk. Dette var virkelig fin hjelp! det er jo BARE å....

Tipper du er en av de som har fått barn selv og tror du kan alt bedre enn alle andre.

Du må jo forstå at de prater om barna sine!? Kanskje du prater om ting som er uinteressant for dem.

Du høres fryktelig umoden ut som insinuerer at du kan mer om babyer enn dine venninner som har fått egne barn. Ja, du har sikkert erfaring med barn og teorier om hvordan de skal stelles og oppdras, men de kjenner sine egne barn best.

[AnonymBruker]

Du må jo forstå at de prater om barna sine!? Kanskje du prater om ting som er uinteressant for dem.

Du høres fryktelig umoden ut som insinuerer at du kan mer om babyer enn dine venninner som har fått egne barn. Ja, du har sikkert erfaring med barn og teorier om hvordan de skal stelles og oppdras, men de kjenner sine egne barn best.

Jada, selvfølgelig skjønner jeg det og selvfølgelig kjenner de sine egne barn best. Jeg mener ikke å si at jeg kan mer enn dem eller er bedre enn dem, men synes ikke det er riktig at en person uten barn utomatisk blir stemplet som totalt kunnskapsløs.

[Gjest Fikira]

Hjelper det å unngå situasjoner der en møter gravide eller nybakte mødre?

-da må du nesten sperre deg inne, for de kan du støte på overalt..

Bør man fortelle til de det gjelder at man synes det er vanskelig?

- Det er faktisk en god ide, så kanskje foreldrene toner ned babysnakket, du skal tross alt kunne føle deg komfortabel når du snakker med vennene dine.

At foreldre er helt fortapt i sine nye barn er jo ikke så merkelig. Det er jo et instinkt for overlevelse av arten. Og de er nok stolte som fy...det må de nesten få lov til også.

Og at venninna di syns ungen sin kanskje så rar ut er heller ikke merkelig, babyer ser jo helt jævlig ut. Og ikke alle foreldre forelsker seg i ungen sin med engang, fødselsdepresjoner og slike ting..så ikke døm henne av den grunn.

Du blir nok å gå gjennom hele "babyen er mitt liv" fasen du også om du får barn engang.

[Knøtteliten]

Jeg har nettopp mistet, og synes brått alle og alt rundt meg handler om gravide og gravidspørsmål

Vennepar som kunngjør og messer om sin graviditet til stadighet...kollega som hinter til at "det er vel på tide med barn snart?" og gravidprogram på tv'n finner jeg hver kveld......

Det var ikke lange tiden jeg fikk gleden av å være "bekreftet" gravid (ca 3 døgn), og det er ikke mer enn 4 dager siden jeg mista..men jeg har allerede rukket å få 2 direkte spørsmål, fra 2 forskjellige personer, om ikke vi skal ha noe baby snart...?! SNAKK OM DÅRLIG TIMING Å SPØRRE Jeg mener folk bør ha vett til å holde kjeft med sånne sp.mål, for det er mye man ikke vet..man vet aldri hva vedkommende har opplevd, eller sliter med. Dessuten: det er INGEN andre enn en selv (og partner) som har noe med å vite om eventuelle graviditetsplaner uansett

(Bortsett fra støttende KG damer da men det blir så anonymt at det er jo noe helt annet )

Det gikk faktisk ikke bedre enn at på mandag, samme dag som jeg hadde vært til legen etter SA søndag kveld, sa en kollega tilfeldig til meg i en situasjon "å bare vent til du blir gravid, DA...bla bla bla". Jeg måtte inn på personaldassen å gråte en skvett, gitt

...så hvis du finner oppskriften på hvordan takle "baby-greier" i hverdagen, så send den gjerne til meg!

Endret 6. januar 2011 av Knøtteliten

[Pimp]

jeg har vært ufrivillig barnløs i 6 år, så jeg vet hva jeg snakker om.

På slutten av det femte året sluttet jeg å late som at jeg synes det er bare koselig at alle de andre blir gravide og ikke jeg. Fikk masse støtte av venner og sjefen min.

Det hjelper å være helt åpen og si at du synes det er fryktelig vanskelig å forholde deg til gravide og nybakte mødre. Det samme opplevde en dame på jobben hvis datter mistet barnet sitt like før han ble født. Hun snakket om følelsene sine, istedenfor å late som hun var glad på andre sine vegne

For meg det hjalp å være åpen foran kollegene mine, de visste at jeg skulle ha prøverørsforsøk, og var lei seg sammen med meg hver gang det ikke gikk bra.

en klem til deg, Ts

[Sequax]

Vil gi dere ufrivillig barnløse her inne en , først og fremst.

Hvordan takle at andre har noe du skulle ønske du hadde selv? Ikke lett å svare på...

[AnonymBruker]

Jeg pleier å si at "du er veldig heldig som er gravid" og "jeg gleder meg til det blir min tur". Samt at "det kommer når det kommer" dersom noen spør om det ikke er på tide snart.

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for svar og oppmuntringer. Er en vanskelig tid. Synes det overskygger alt det andre i livet som er bra.

De fleste av vennene mine har flyttet til andre byer og den eneste nære venninna jeg har igjen er selvfølgelig gravid og har et lite barn. Hadde jeg hatt flere av vennene mine i nærheten tror jeg faktisk ikke at vennskapet vårt hadde bestått. Gruer meg til å møte henne og tilbringe tid sammen med henne...for det er bare ett fokus heele tiden..og spørsmål.."når skal deeeere ha barn???"

skal svare "det kommer når det kommer. Stresser ikke med det" men å høre meg selv si det er også vondt fordi jeg ønsker dte jo så inderlig.

Håper at det blir vår tur snart...så kunne vi hatt permisjon sammen...*ønsketenking*

[Gjest Alabama]

Hvis hun er en nær venninne av deg, så er det vel naturlig at du forteller henne om prøvingen?

Synes det høres rart ut at du heller vil droppe vennskapet enn å fortelle henne at du prøver og synes det er leit at alle andre får det til..

[AnonymBruker]

Hvis hun er en nær venninne av deg, så er det vel naturlig at du forteller henne om prøvingen?

Synes det høres rart ut at du heller vil droppe vennskapet enn å fortelle henne at du prøver og synes det er leit at alle andre får det til..

Hun er en nær venninne i den forstand at vi har kjent hverandre lenge..MEN hun er ikke en god venninne. Har aldri hatt særlig empati for andre. Alt skal altid gå hennes vei på hennes premisser. Alt det hun har er best. Hun er ikke en person man kan ringe til om en trenger noen å snakke med..da må det passe for henne akkurat der og da. Derfor synes jeg ikke det er så gøy å fortelle til henne om prøvingen. Tror hun hadde fortsatt i samme spor som før...bare sett på meg som stakkarslig

[^^Belle^^]

Da ville jeg kanskje vurdert å finne meg noen nye venner?

Jeg selv klarte ikke å takle andres babylykke. Det kom til et punkt hvor jeg ikke lengre klarte å late som om jeg var glad på deres vegne, for det var jeg ikke. Det høres kanskje egoistisk ut, men det var nå sånn jeg følte det. ''Heldigvis'' var jeg den første i min venninnegjeng som begynte prøvingen, så jeg hadde ikke noen nære venner som var midt oppi babyrusen selv. Hadde det vært tilfelle, måtte jeg jo ha funnet en måte å takle det på. Den som finner nøkkelen til dette her kommer til å bli en rik dame.

På den andre siden: selv om jeg vet hvor jævlig det er å være ufrivillig barnløs (3 år her i gården), må jeg virkelig tøyle meg selv inn for å ikke snakke om barnevogner og babyklær til hvermannsen 24 timer i døgnet, nå som jeg endelig er gravid. Så jeg kan godt forstå at de som ikke har opplevd ufrivillig barnløshet ikke klarer det. Ihvertfall ikke uten at noen sier i fra. Det håper jeg min omgangskrets gjør ihvertfall, dersom jeg blir helt babykoko og ikke snakker om noe som helt annet.

[AnonymBruker]

Da ville jeg kanskje vurdert å finne meg noen nye venner?

Jeg selv klarte ikke å takle andres babylykke. Det kom til et punkt hvor jeg ikke lengre klarte å late som om jeg var glad på deres vegne, for det var jeg ikke. Det høres kanskje egoistisk ut, men det var nå sånn jeg følte det. ''Heldigvis'' var jeg den første i min venninnegjeng som begynte prøvingen, så jeg hadde ikke noen nære venner som var midt oppi babyrusen selv. Hadde det vært tilfelle, måtte jeg jo ha funnet en måte å takle det på. Den som finner nøkkelen til dette her kommer til å bli en rik dame.

På den andre siden: selv om jeg vet hvor jævlig det er å være ufrivillig barnløs (3 år her i gården), må jeg virkelig tøyle meg selv inn for å ikke snakke om barnevogner og babyklær til hvermannsen 24 timer i døgnet, nå som jeg endelig er gravid. Så jeg kan godt forstå at de som ikke har opplevd ufrivillig barnløshet ikke klarer det. Ihvertfall ikke uten at noen sier i fra. Det håper jeg min omgangskrets gjør ihvertfall, dersom jeg blir helt babykoko og ikke snakker om noe som helt annet.

TS her: dette var hyggelig å lese. Gratulerer så mye med baby i magen. Du har virkelig skjønt det. Har litt lyst til å finne nye venner men det er faktisk ganske vanskelig:(

[Gjest Alabama]

Jeg synes uansett det høres rart ut at du ikke vil fortelle henne noe. Du vet jo ikke noe om hvordan hun reagerer?

[^^Belle^^]

Jeg ville også fortalt henne. Og dersom hun reagerer slik som du tror, hadde jeg glatt dumpa henne. Makan til egoisme altså.

[AnonymBruker]

Jeg synes uansett det høres rart ut at du ikke vil fortelle henne noe. Du vet jo ikke noe om hvordan hun reagerer?

Fordi jeg ikke vet hvordan jeg vil takle at andre vet. Mulig jeg holder enda mer avstand enn før da...

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke er villig til å dele problemene dine med de nærmeste omgivelsene, syns jeg faktisk du skal slutte å syte over at de ikke tar hensyn til deg. For hvordan skal de klare det når du er stum som en østers? De færreste av oss er tankelesere...

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke er villig til å dele problemene dine med de nærmeste omgivelsene, syns jeg faktisk du skal slutte å syte over at de ikke tar hensyn til deg. For hvordan skal de klare det når du er stum som en østers? De færreste av oss er tankelesere...

Jeg synes at uansett hva/hvem det gjelder så bør en tenke seg om før en sier ting...i alle fall legger ut som bare det. Sannsynligheten for at samboere gjennom flere år har prøvd å få barn er jo absolutt til stede. Spesielt når de er i 30 årene.