Selvskading

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei jente på 16 år som driver med selvskading. Kutter seg, overspising med oppkast osv. Hvordan kan jeg hjelpe? Ingen har kommet under "huden" på henne. Har vært mange år i behandling uten stor framgang. Er det en ide og få råd fra andre selvskadere til å skjønne hva som gjør dette?

[wahaj]

Jeg var selvskader i mange år, og det var jo selvsagt underliggende grunner.

Jeg var deprimert, slet mye med veldig mye forskjellig, og da jeg kuttet så hjalp det på å få ut følelsene mine. Det var en befrielse å kutte seg, da roet ting seg for en liten stund.

Selvsagt er det enklere å snakke med andre som har vært gjennom det samme, men hun trenger hjelp, spesielt mot det med bulimi.

[AnonymBruker]

Hun er ikke mottagelig for hjelp. Er nok en typisk sta tenåring som skal greie selv enda.. Hun har vært i behandling siden hun var 12 år. Vanskelig dette!! Hun er stekt overvektig også, det hjelper nok heller ikke på selvtilliten

Kan jeg spørre om du har sluttet med selvskading, og hvordan kom du deg ut av dette?

[AnonymBruker]

Ser at hun er i et system og under behandling. Skulle tro fagpersonene rundt henne + foreldrene jobbet med saken.

Tvangsbehandling er vanskelig å få til, men kanskje et alternativ hvis ikke noe annet nytter, men igjen har nok fagpersonene og foreldrene en dialog på dette.

[AnonymBruker]

Har vært selvskader i 10 år. Jeg er 22 og kan enda ikke si at jeg 100% har sluttet. Går fremdeles i behandling.

Det kan være så mange grunner til selvskading og det kan ta mange år før det i hele tatt hjelper med hjelp. Om du forstår?

Har selv vært som wahaj ang. kutting. Overalt på kroppen. Og det var en befrielse.

[Gjest Sommertid]

Drev lenge med selvskading jeg også. Hjalp ikke hva de rundt meg sa.

Jeg begynnte hos psykolog, har gått til det nå i over 10 år. Sluttet med selvskading for 4,5 år siden, men har hatt to "glipper" etter det.

Det som funket for meg var innleggelse på psyk og godt sammarbeid med behandler.

[Gjest Raina]

Sjølvskading lar deg vel ha ein form for kontroll. Og å påføre seg sjølv smerte, kan lindre andre ting som ho slit med.

Eg var inne i ein depresjon for nokre år tilbake, og dreiv med sjølvskading. Og skade meg sjølv, og å påføre meg sjølv smerte, blei nesten som ein slags rus. Det var utruleg deilig, befriande, og gjorde at eg slapp tankane mine og depresjonen litt.

[Egads_Memethon]

Det spørs om det hjelper eller trigger mer.

Enkelte får sterkere kuttetrang når de snakker med andre.

[Gjest Raina]

Sjølvskading lar deg vel ha ein form for kontroll. Og å påføre seg sjølv smerte, kan lindre andre ting som ho slit med.

Eg var inne i ein depresjon for nokre år tilbake, og dreiv med sjølvskading. Og skade meg sjølv, og å påføre meg sjølv smerte, blei nesten som ein slags rus. Det var utruleg deilig, befriande, og gjorde at eg slapp tankane mine og depresjonen litt. Å vete at eg når som helst kunne gjere slutt på alt, gav meg kontroll over situasjonen, som igjen blei ein slags rus.

Psykolog hjelp. Det hjalp meg. Det gav meg sjansen til å snakke ut om bakgrunnen til heile problemet, og snakkinga erstatta skadinga.

[AnonymBruker]

Ts, jeg tror ikke du kan gjøre annet for venninden din enn å være der for henne.

De problemene hun sliter med er så store og komplekse at vi vanlige mennesker hverken kan eller skal håndtere disse. Det må fagpersonell ta seg av.

[Gjest Raindrops]

Jeg synes selvskading er et vanskelig tema, fordi det som ligger bak kan være utrolig sammensatt, og forskjellig fra person til person.

Jeg drev med selvskading i seks år før jeg sluttet brått da jeg var 18, har hatt én glipp siden den gang. Det som fikk meg til å stoppe var at kjæresten min gikk fra meg blant annet på grunn av selvskadingen. Men jeg kjenner fortsatt trangen til å "lette på trykket" når jeg er langt nede, og selv om jeg hater å innrømme det så er det i perioder fortsatt vanskelig for meg å holde meg unna. Jeg har forøvrig ikke gått til psykolog med dette, men det hadde jeg sikkert hatt godt av selv i dag.

[Niennas]

Jeg drev også med selvskading (noe jeg tror er "veldig vanlig" for tenåringer, spesielt jenter), det som fikk meg til å fortsette var tanken på at "Pøh. Det jeg gjør er ikke så uvalig. ALLE skader seg selv litt".

En gang kom mamma slo mamma inn døra etter at jeg hadde rasert rommet mitt og kuttet meg så dypt at jeg måtte sy. Hun og pappa prøvde å tvinge meg til legevakta, men jeg nektet, og slo etter dem. Jeg var helt krakilsk. Mamma ringte faktisk ei venninne av meg som kom og prøvde å snakke meg til "sans og samling". Det var så rart at de brukte så mye energi på å få meg på legevakta, fordi "ingen brydde seg om meg".

Det var først når jeg satt på legevakta og sydde armen min at jeg forsto at dette var ikke vanlig. Dette er ikke noe alle gjør. Og at jeg ikke kunne fortsette. Jeg kunne i verste fall ha dødd. DET fikk meg til å slutte. Og vi får håpe at venninnen din får en slit aha-opplevelse selv.

[wahaj]

Kan jeg spørre om du har sluttet med selvskading, og hvordan kom du deg ut av dette?

Ja, har sluttet helt med det, men når jeg er veldig nede så hender det jeg tenker på det.

Jeg sluttet fullstendig da jeg ble gravid med første. Da ville jeg ikke la det gå utover 'han'. Men jeg kuttet meg mindre og mindre ettersom jeg ble eldre.

Verst var det vel i alderen 14-16.

[Gjesten]

Det er nok ikke så veldig mye du kan gjøre med dette. Det er hovedsaklig bulimien hun trenger hjelp med i første omgang, og det høres ut som profesjonelle er på saken. Så lenge hun ikke er på vei mot å ta pulsårene, kan kuttingen være et godt utløp for følelser. Det høres selvfølgelig brutalt ut å la henne fortsette å skade seg selv, men egen erfaring tilsier at selvskadingen er det aller minste problemet til disse personene, og at det gjerne er feil sted å starte.

[AnonymBruker]

Takk for fine svar!

Hun får hjelp, men jeg syns det skjer lite på lang tid. Håper jo at hun skal bli frisk. Det er kun snakk om skading, hun skjærer ikke pulsårer osv. Men, armene er så stygge Stakkars jente, Hun får mange rare blikk pga av dette. Men, hun er rakrygget og sterk, så jeg håper hun kommer over dette. Håper hun også greier å gå ned i vekt, da tror jeg mye av det vonde kanskje blir borte????

[Avaleona]

Selvskading for meg var, som de andre sier, en befriende følelse. Det var min måte å komme meg gjennom hverdagen på. Jeg var alltid den glade, blide jenta i gjengen, som alle kom til for å få trøst, så jeg følte at jeg måtte være sterk. For å klare dette tok jeg meg en "skadestund" på badet hver kveld for å lette på det følelsesmessige trykket. Jeg har også hatt bulimi siden jeg var 14, men for meg har det egentlig aldri handlet særlig om å gå ned i vekt, mer om at jeg fant meg selv motbydelig og måtte straffe meg selv på en måte. Jeg har alltid vært normalvektig.

Du nevner ikke noe om hvordan hun er som person, bortsett fra at hun sliter med bulimi og selvskading. Har det skjedd noe med henne som kan ha utløst disse problemene, eller kan det "kun" relateres til at hun alltid har vært overvektig?

[AnonymBruker]

Hun er ei meget smart ung jente, nydelig vesen men,hun bærer en tung ballast med misbruk. Skjønner jo at dette har ødelagt barndommen

Men, har likevel en tro på at hun skal vokse opp som ei lykkelig jente, bare hun får orden på følelsene sine.

[The Kitten]

Takk for fine svar!

Hun får hjelp, men jeg syns det skjer lite på lang tid. Håper jo at hun skal bli frisk. Det er kun snakk om skading, hun skjærer ikke pulsårer osv. Men, armene er så stygge Stakkars jente, Hun får mange rare blikk pga av dette. Men, hun er rakrygget og sterk, så jeg håper hun kommer over dette. Håper hun også greier å gå ned i vekt, da tror jeg mye av det vonde kanskje blir borte????

Problemene hennes forsvinner ikke av at hun går ned i vekt. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

[Gjesten]

Problemene hennes forsvinner ikke av at hun går ned i vekt. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Sign. Går hun ned litt, vil hun ned mer. Man tror man kommer til å bli fornøyd til slutt, men den dagen kommer ikke.

[Avaleona]

Sant at problemene ikke nødvendigvis forsvinner dersom hun går ned i vekt, og at det kan hende at hun kun higer etter å miste flere og flere kilo etter at hun er i gang. Men det trenger ikke å være slik. Om det er overvekten som er hovedproblemet, er det godt mulig å klare seg med det rette hjelpeapparatet.

For meg sa jeg nei takk til behandlere og psykologer etter ett år i systemet, rett og slett fordi at jeg ikke følte at de hjalp meg på den måten jeg selv ønsket. Det er det dummeste jeg har gjort, for jeg led i stillhet i mange år etter det. Men nå ser jeg at ved en liten utskiftning kanskje kunne vært smart.

Om det har gått så mange år med jenta, og hun har sett de samme folkene fra starten av, kan det ha hensikt å prøve å bytte?