Hvorfor bør jeg vente med å få barn?

[Gjest Gjest]

Jeg er 26 år, og jeg lengter sånn etter å ha min egen familie at jeg av og til holder på å bli gal!

Vet jeg "bare" er 26, men jeg ønsker å være så ung som mulig når jeg blir mor. Er veldig redd for å ikke klare å bli gravid når jeg begynner å prøve, og ser for meg at det lett kan ta flere år å få det til.

Jeg mangler jobb og er under utdanning. Samboer synes det er for tidlig å planlegge noe som helst før de to tingene er på plass. Selv er han i godt betalt jobb.

Jeg tenker at det aldri kommer til å finnes noe perfekt tidspunkt å få barn på, og at det like godt kan skje nå som senere. Mitt verste mareritt er å ufrivillig velge bort barn fordi jeg lot karrieren gå foran...

Stresser jeg unødvendig? Noen som kjenner seg igjen? Kan noen gi meg noen betryggende ord og fortelle meg hvorfor jeg ikke bør være så stresset over dette?

[Gjest Gjest]

nei 26 er passe det er bare å kjøra på.det er gode utdanningstilbud for voksne og man er gjerne mere motivert til utdanning etter å ha vert hjemme med unger noen år.

[AnonymBruker]

1. Kom i gang med en utdanning.

2. Er samboeren nå samboeren for livet?

3. Kjør på.

[SmallTalk]

Ettersom det er samboeren din som må forsørge både deg og ungen dersom det blir noen unger på dere sånn som situasjonen er nå, så er det hans avgjørelse om han vil ha barn eller ikke. Og personlig så skjønner jeg veldig godt at han ikke vil ha barn sånn som situasjonen er akkurat nå. Alt står og faller på han, og dersom noe skjer med han så har dere ingenting. Det er faktisk ganske risikofylt! Og du krever virkelig mye av han nå.

Siden du spør, så skal du få svar. Du bør vente med barn til du er i utdanning og har tjent deg opp foreldrepenger ved siden av. Da har du noe å falle tilbake på og du sikrer ræva di økonomisk dersom forholdet til samboeren din skulle gå føyken. Alternativet er at du ender opp som alenemor som lever på NAV. Det er den brutale realiteten dersom du skulle bli alenemor uten å være i utdanning og uten å ha tjent noe penger.

[NovaFlare]

Siden du spør, så skal du få svar. Du bør vente med barn til du er i utdanning og har tjent deg opp foreldrepenger ved siden av. Da har du noe å falle tilbake på og du sikrer ræva di økonomisk dersom forholdet til samboeren din skulle gå føyken. Alternativet er at du ender opp som alenemor som lever på NAV. Det er den brutale realiteten dersom du skulle bli alenemor uten å være i utdanning og uten å ha tjent noe penger.

Enig. Gjør det som vil være best for barnet- ikke deg. Selv har jeg en innstilling om at det passer "alltid" å få barn, istedet for aldri, men det økonomiske må rett og slett være i orden.

[Envy]

TS, jeg kjenner meg så igjen i det du sier, men jeg er bare 22 da. Har nå tatt rev i seilene og tar dyr privatskoleutdanning på 6 mnd slik at jeg kan få meg fast jobb.

Skjønner godt at du tenker at nå passer like godt som senere, men hvis samboeren din sier at det ikke passer er det dessverre ikke så mye du får gjort

Kom deg ut i fast jobb slik at økonomien kommer på plass, disse gutta pleier vel å være litt mindre bekymret da?

[Henriette123]

Hei

Hvis dere begge har lyst på barn nå og er klare over muligheter og begrensninger i forhold til utdanning og jobb for din del, så er det bare å kaste seg ut i det..! Men det virker jo som at samboeren din vil vente litt, og han har jo gode poenger.

Hvis du blir gravid nå så tror jeg nok sikkert dere får det til sammen, men det blir helt sikkert lettere hvis du venter til du har fast jobb.

Må bare kommentere "Vet jeg bare er 26"..... Bare? Hadde du vært 18-21/22 hadde jeg vært enig med deg, men jeg syns absolutt ikke 26 år er tidlig! Ikke misforstå, mener ikke du er sent ute Personlig syns jeg alt mellom 23-30 er perfekt (avhengig av situasjon også selvfølgelig!)

Lykke til med tiden fremover, uansett hva det blir til :D

*Henriette*

[Gjest TS]

Takk for svar alle sammen.

Anonym: 1. Jeg tror du misforstår. Jeg skrev at jeg er i gang med utdanning. 2. Ja, ellers ville jeg ikke ha kommet så langt som å ha bestemt meg for at det er han jeg vil ha familie med.

SmallTalk: Dette med foreldrepenger er faktisk et godt poeng, og en god grunn til å vente til jeg har kommet meg i jobb. Det var sånt jeg var ute etter å høre. Takk.

Henriette123: Jeg mener ikke 26 er tidlig å få barn, men er nok mange som mener det er tidlig å begynne å stresse med det når man fremdeles har mange fertile år igjen.

Ønsker fremdeles å høre flere gode grunner til å vente noen år, og ikke tenke på at tiden løper fra meg.

[Duracella]

Jeg er 25, og angrer ikke et sekund på at jeg fikk barn da jeg studerte. Studerer ennå, og venter nummer to i juni. skal ta et nettstudie neste skoleår, så er jeg ferdig utdannet.

Jeg synes mange er veldig fokusert på å ha aaaltmulig helt i skjønneste orden før man får barn, og venter på det perfekte tidspunkt.. da må man gjerne vente en stund, ikke sant??!

Jeg synes flere kunne vært litt mer spontane jeg..

Blir litt trist når folk snakker om at man må vente, for å få best mulig støtte, og den beste tilværelse for ungen. Klart, har man veldig lite penger, er jo det et poeng. Men som student får man foreldrestipend i 10 mnd etter fødsel. Og det har ikke vi hatt noe problemer med å leve på, i tillegg til samboers inntekt.

Endret 5. januar 2011 av Duracella

[Gjest BettyBoop28]

Jeg er 26 år, og jeg lengter sånn etter å ha min egen familie at jeg av og til holder på å bli gal!

Vet jeg "bare" er 26, men jeg ønsker å være så ung som mulig når jeg blir mor. Er veldig redd for å ikke klare å bli gravid når jeg begynner å prøve, og ser for meg at det lett kan ta flere år å få det til.

Jeg mangler jobb og er under utdanning. Samboer synes det er for tidlig å planlegge noe som helst før de to tingene er på plass. Selv er han i godt betalt jobb.

Jeg tenker at det aldri kommer til å finnes noe perfekt tidspunkt å få barn på, og at det like godt kan skje nå som senere. Mitt verste mareritt er å ufrivillig velge bort barn fordi jeg lot karrieren gå foran...

Stresser jeg unødvendig? Noen som kjenner seg igjen? Kan noen gi meg noen betryggende ord og fortelle meg hvorfor jeg ikke bør være så stresset over dette?

Ja du stresser unødvendig og nå får du meg som er 28 til å stresse om det

[Gjest også student]

Hei

Jeg er også 26 og sammen med en mann som har fast jobb. Siden jeg er i studier har vi bestemt oss for at vi skal vente til jeg er ferdig. En stor grunn til dette er at min mann virkelig ønsker å ta ut sin del av permisjonen, noe han vil miste hvis jeg ikke jobber ved siden av studiene nå. Vi kommer til å få større økonomisk trygghet hvis jeg har jobbet opp penger til permisjonen. Jeg studerer sammen med flere som har barn og det er ingen dans på roser! Barna er ofte syke, de må skrive oppgaver på kveldene når barna har lagt seg, og man kan ikke alltid regne med at far kan ta alt ansvar i eksamenstider og lignende.

Jeg har hatt et ønske om å få barn i flere år, men jeg ønsker heller å la barnet få en best mulig start på livet. Mange klarer å kombinere studer og barn ganske greit, men de fleste mødre jeg har snakket med har gitt meg rådet om å vente til jeg er ferdig. Vi må også bytte bopel hvis vi får barn og det kommer til å koste penger.

Spørsmålet er vel egentlig hvor langt studiet ditt er og hvor lenge du er beredt på å vente?

[artloff]

Jeg er 26 år, og jeg lengter sånn etter å ha min egen familie at jeg av og til holder på å bli gal!

Vet jeg "bare" er 26, men jeg ønsker å være så ung som mulig når jeg blir mor. Er veldig redd for å ikke klare å bli gravid når jeg begynner å prøve, og ser for meg at det lett kan ta flere år å få det til.

Jeg mangler jobb og er under utdanning. Samboer synes det er for tidlig å planlegge noe som helst før de to tingene er på plass. Selv er han i godt betalt jobb.

Jeg tenker at det aldri kommer til å finnes noe perfekt tidspunkt å få barn på, og at det like godt kan skje nå som senere. Mitt verste mareritt er å ufrivillig velge bort barn fordi jeg lot karrieren gå foran...

Stresser jeg unødvendig? Noen som kjenner seg igjen? Kan noen gi meg noen betryggende ord og fortelle meg hvorfor jeg ikke bør være så stresset over dette?

Stå på jente , jeg vet hvordan det er. Menn kan utsette å få barn til de er godt over 40 og synes ikke det er no hast. IKKE HØR PÅ DEM! Jeg var gift og ønsket meg barn,mannen min ville vente, jeg bøyde meg for hans ønske. Resultat da vi endelig begynte å prøve, var jeg så gammmel (35) at jeg hadde vanskelig for å bli gravid. flere spontanaborter, (lover deg at det er en ensom sorg som jeg ikke unner noen) Tilslutt ble det skilsmisse , jeg var da nermere 45 og kommet i overgangsalderen. Han etablerte kjapt et forhold til en annen yngre kvinne og fikk to sønner på rappen. Jeg sitter her barnløs og angrer. MEN har bestemt meg for å støtte ALLE jenter som ønsker å få barn. slik at de ikke blir sittende alene slik som meg.

Det er din kropp og ditt ønske. Hvis han IKKE vil ha barn med deg nå så kan han jo bare bruke kondom.

Min historie er også en liten påminnelse til alle dere gammelfeminister som mener at kvinner skal både ha god utdannelse og jobb/kariere før de får barn. I Norge i dag går det fint an å kombinere studie og det å få barn. det var annerledes på 70/80 tallet.

Jeg har som plaster på såret for min barnløshet, fjernadobtert to skjønne søsken gjennom sos barnebyer. Det er herlig å se de vokse opp. men helt mine blir de jo ikke

[Gjest BabyBlue]

Moren min var 23 da hun fikk meg, og utdannet seg under alle 2 søsknene mine inkludert meg. Stressende? Ja!

Jeg ville anbefalt deg å vente til du er i fast jobb og har utføt utdanningen din, og 26 er slettes ikke den eldste alderen å få barn i. Jeg så hvor stressende det var for moren min å utdanne seg mens hun var mor... Hvis du får barn ender det mest sannsynelig med at du utsetter utdanning og fast jobb enda lenger, og det er da bedre å oppdra barn uten at du har et slikt stress hengende over deg?

Da har samboeren din både deg OG et barn å forsørge mens du går gravid og går på skole.

En venninna av meg har en mor som er ca. 39, og hun fikk en vakker jente forrige vinter. Det dreper deg ikke å vente noen år og selv om du runder 30 trenger du ikke slite med å bli gravid, selv om kroppen din forteller deg at det er på tide å produsere unger i haugevis : p

[AnonymBruker]

Jeg er 25, og angrer ikke et sekund på at jeg fikk barn da jeg studerte. Studerer ennå, og venter nummer to i juni. skal ta et nettstudie neste skoleår, så er jeg ferdig utdannet.

Jeg synes mange er veldig fokusert på å ha aaaltmulig helt i skjønneste orden før man får barn, og venter på det perfekte tidspunkt.. da må man gjerne vente en stund, ikke sant??!

Jeg synes flere kunne vært litt mer spontane jeg..

Blir litt trist når folk snakker om at man må vente, for å få best mulig støtte, og den beste tilværelse for ungen. Klart, har man veldig lite penger, er jo det et poeng. Men som student får man foreldrestipend i 10 mnd etter fødsel. Og det har ikke vi hatt noe problemer med å leve på, i tillegg til samboers inntekt.

Jeg blir trist når slike som deg tar skattepenga til oss som jobber for å forsørge ungen din.

[artloff]

Jeg blir trist når slike som deg tar skattepenga til oss som jobber for å forsørge ungen din.

Det er en del av det norske velferden. Jeg er i jobb og betalte for din skolegang, med mine skattepenger. hva skulle ellers skattepengene brukes til ? om ikke støtte til de som trenger det! :klø:

[Gjest også studenr]

Ikke for å bli helt gledesdreper her, men man kan aldri garantere at barnet er 1o0 % friskt når det kommer. Jeg syns man bør være forberedt på at ikke alt går etter planen.. selvsagt kan man ikke vente for alltid, men man har fortsatt litt tid å gå på når man er 26.

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år, og jeg lengter sånn etter å ha min egen familie at jeg av og til holder på å bli gal!

Vet jeg "bare" er 26, men jeg ønsker å være så ung som mulig når jeg blir mor. Er veldig redd for å ikke klare å bli gravid når jeg begynner å prøve, og ser for meg at det lett kan ta flere år å få det til.

Jeg mangler jobb og er under utdanning. Samboer synes det er for tidlig å planlegge noe som helst før de to tingene er på plass. Selv er han i godt betalt jobb.

Jeg tenker at det aldri kommer til å finnes noe perfekt tidspunkt å få barn på, og at det like godt kan skje nå som senere. Mitt verste mareritt er å ufrivillig velge bort barn fordi jeg lot karrieren gå foran...

Stresser jeg unødvendig? Noen som kjenner seg igjen? Kan noen gi meg noen betryggende ord og fortelle meg hvorfor jeg ikke bør være så stresset over dette?

"Bare" 26? Jeg var bare 23 da jeg ble mamma, og har kontakt med andre som var et par år yngre enn meg da de ble det. Men hvis du er 26 og enda ikke har utdannelse, hva har du brukt livet ditt til da om jeg tør spørre? Jeg bestod ikke siste eksamen på bacheloren før jeg ble mamma, men ellers har jeg hele graden bestått.. Men når det er sagt: Det er en veldig stor fordel om du får begynt i arbeidslivet før du får et barn. Økonomisk greier man seg alltids. Vi har fått arve mange ting. Men for din egen del er det best å få jobb først siden da er det lettere å komme ut i arbeidslivet igjen når du vil det. Om du har en jobb i x antall mnd før barnet blir født får dere også mer cash enn hvis ikke, og det er jo alltid en fordel å ha mer å rutte med. Dessuten må du ha hatt en jobb før baby kommer om mannen din i det hele tatt skal få pappaperm. Hvis ikke blir det jo at han må ta ut ulønne ferie, og det er noe drit.

[Gjest regine]

Hvor lenge er det til du er ferdig utdannet?

Hvor raskt regner du med å komme i relevant jobb ifht. utdanningen din, og er dette fast jobb eller vikariat/deltid/engasjement som er mest sannsynlig? Og hvor lenge mener du det er greit å være i den jobben før du evt. skal ut i permisjon?

Som en annen sa: menn kan vente nærmest så lenge de vil, de kan ikke vi damer.

når du er 26 ville jeg faktisk satt i det minste en dato for å starte prøving.

Jeg fikk barn som student og syns egentlig det var greiere og mer fleksibelst enn da jeg begynte å jobbe (men dette var på 90-tallet, hvor studiene var langt friere enn i dag). Studielån regnes som grunnlag for foreldrepenger, så sånn sett "taper" du ikke på det.

Du må jo og passe på at du ikke får jobb rett etter studier men før du har fått jobb, da havner du i den situasjonen at du ikke får noen ting, kun engangsstønad.

Nei - du er ikke gammel fordi om du er 26, men jeg har også sett de som har ventet og ventet fordi alt skulle være på stell og så ble ting veldig vanskelig.

[Strix]

Selv om noen ikke forstår at man ikke trenger å være ferdigutdannet ved 26års alder så forstår jeg det godt! Ikke alle vet hva de vil gjøre med en gang de er ferdige på gymnaset. Noen av oss har jobbet og spart seg opp penger. Skaffet seg litt erfaring fra arbeidslivet, prøvd ut noen jobber, luket ut litt.

Vi "ventet" helt til jeg var 24år, da var vi begge i fast jobb, min mer midlertidig enn hans på sikt kanskje, men dog. Vel, dette var flere år siden og ingen barn har kommet enda. Det er ikke sikkert vi får barn engang Men oppi alt dette så er jeg i det minste glad for at vi ikke ventet mer, for vi vet at problemet vårt i alle fall ikke skyldes at vi ventet for lenge.

Jeg er absolutt positiv til at begge foreldre er i jobb jobb, har en grei økonomi, plass til et barn og tid til et barn. Men viktigst av alt mener jeg det er at de som blir foreldre er oppegående og fornuftige mennesker som fungerer sammen, da klarer man seg stort sett selv om den ene skulle måtte ty til nav en periode eller om den ene er student i perioder og lignende.

[AnonymBruker]

Det aller viktigste er at dere begge er enige om å få barn...ellers blir det tungt når barnet kommer og mannen din bare halvveis ønsker det.

Når det er sagt har jeg selv fått barn under profesjonsstudie med masse obligatorisk undervisning, og det gikk helt fint, både økonomisk og studiemessig.Men man må være ganske strukturert når man studerer og har barn. Man må gjerne benytte enhver anledning barnet sover eller er i barnehage til å jobbe med studiene, og det betyr mye kveldsjobbing og helgejobbing, og lite sosialt liv. Men det går helt greit for en periode. Men nå som jeg er i arbeid og tenker på en til, ser jeg absolutt fordeler med å ha opparbeidet seg fødselspenger, og slippe å sitte hver kveld å lese til eksamen, stå opp med barnet i 5-6 tiden, og være opplagt til lang skoledag og masse lesing. Er du i en normal jobb, kan man innhente seg mer enn når man studerer, når f.eks barnet sover kan man selv tar seg en hvil eller lese en god bok o.l