Folk som ikke tar utdanning

[AnonymBruker]

Dette er ikke ment som en "se ned på uutdannete"-tråd, for å ha det sagt.

Jeg bare undrer meg over alle disse som ikke tar utdanning. Flere i omgangskretsen min har ikke vgs engang. Vi er i midten av 20-årene. Og av de som har vgs med mer eller mindre brukbare karakterer får aldri sparket seg i rompa og komt igang med noe. Hvert år snakker de om at de skal begynne der og der, men det skjer aldri. Hun ene søkte for seint. Hun andre forsov seg til den siste eksamen på studiekompetanse-prosjektet sitt. Og resten har egentlig ingen unnskyldninger.

Jeg føler det er så useriøst og tiltaksløst! Har full forståelse for at ikke har samme interesser eller evner, men alle kan noe. De som sliter teoretisk kan ta et fagbrev i noe praktisk. Og de som liker å jobbe i butikk kan finne seg en karriere der.

Men disse som bare virrer rundt. Tar fullt av diverse jobber som de sier opp i hytt og pine. Er halvår i barnehage, et halvår på Rimi.

Må ikke det være kjipt? Om man egentlig ikke vil ha "sånne jobber", men aldri får seg en utdanning slik at man kan avansere... Har en søster som er en god del år eldre enn meg. Hun hater butikken hun jobber i, men gjør hun noe med situasjonen? Nei.

Jeg prøver motivere henne til å gjøre noe mer med livet, og hinte om at mulighetene ikke er så mange uten utdanning og hun er enig. Men ingenting skjer.

Av og til vil jeg bare gi folk et spark i rompa, sånn at de får tatt seg en utdanning og får en jobb de trives med. For deres del, ikke min. Virre år etter år uten å nærme seg noe som helst mål kan ikke være så kjekt.

P.S Det er alltid unntak, jeg snakker generellt om typen som aldri får fart på livet sitt.

[Gwen]

Et bra eksempel på en som ikke er utdannet, er min far. Han har vært i samme jobb side han var 18, som snekker. Han har jobbet konstant, utenom ferier og diverse sykmeldinger pga skadet fot, tå, osv.

Dårlig eksempel på en som ikke er utdannet er noen av mine kompiser. Sitter hjemme i kjelleren og røyker hasj, og får nok ikke jobb pga manglende erfaring, skole, og stor tydelighet på at de ikke gidder å gjøre noenting.

Jeg prøver å utdanne meg, men synes presset er for stort. Siste året hvor jeg får studiekompetanse er det tøffeste. Jeg prøvde en gang i 2009. For det første var det en ekstremt dårlig skole med dårlige lærere, som ikke hjalp meg som allerede slet. Gav alle lærerene beskjed om at jeg slet med angst og kunne trenge ekstra oppfølging. Heldigvis var det gode rådgivere på skolen som hjalp meg med alt mulig før jeg slutta. Etter sommeren skal jeg prøve igjen. I mellomtiden har jeg jobbet på 2 forskjellige steder. Slutta på den første fordi jeg fikk tilbud om den andre. Trodde den andre var drømmejobben, til etter et par måneder med manipulasjon, plaging og masing fra sjefene. Jeg så på meg selv som en drømmeansatt, men fikk bare dritt tilbake. Nå er jeg uten jobb og utdanning. Slik er min historie, og jeg håper jeg ikke blir sett ned på.

Men prøver som sagt igjen etter sommeren, og har mange karriereplaner, så får se hva jeg søker på av universiteter og linjer etterpå

[Gjest Charming]

Har undret meg over nøyaktig det samme som TS her mang en gang. Men som jeg sier til flere av mine venner og venninner som ikke får ræva i gir med studiekompetansen og som kanskje stryker gang etter gang når de prøver å lese på sonans og bjørknes osv - er at hvis de ikke en gang greier å stå i VGS historie og norsk, så er man ikke moden for universitetet etter min grunn. EN stusselig liten historiebok og liknende som skal kunnes litt ymnse kan ikke sammenliknes med mange-tusen-siders-pensum som du skal lese på egenhånd i løpet av et halvår.

Men synes det er rart at noen synes det er helt ok å bo alene i hjembyen "alle" andre har flyttet fra å drive dank, eller få småjobber som TS nevner - mens et flertall av venner og bekjente lever livets glade dager som studenter, begynner å bli ferdigutdannet og etablerer seg osv.. Fascinerende i grunnen.

[Egads_Memethon]

Jeg skulle gjerne ha hatt utdannelse,og vært nærmere om å få den jobben jeg vil ha. I stedet må jeg jobbe for å få betalt regninger. Det suger max,men når gjelda er vekk,skal jeg ta hjemmeutdanning. Men ett pengesluk av gangen.

[Gjest Fikira]

Jeg har heller ikke utdannelse. Men nå har jeg ingen ambisjoner når det gjelder jobb. Jobb er bare et nødvendig onde for meg.. om det er lege,advokat,lærer eller i kassa på en butikk er meg revnende likegyldig. Jeg har ingen ønsker om hva jeg vil jobbe med.

At andre baserer livet sitt rundt jobben er selvfølgelig helt greit, men jeg ser ikke helt "the big whoop" med det.

Jeg ønsker rett og slett ikke noe høyere utdannelse.

[Gjest Lebewesen93]

Men noen må jo nesten jobbe i butikkene også da`?

Grunnen til at jeg ikke har startet på vgs er at jeg sliter ganske psykiskt for tiden, jeg prøvde men det gikk ikke.

Tror ikke mange av de jeg kjenner faktisk vet det er vel bare de næreste i familien. Å da ser nok resten på meg som lat, å det er vel i grunn greit det.

Men det jeg mener er at noen ( så klart ikke alle) har en grunn til å ikke starte på skole og ta utdanning og søke etter jobber osv

Men sånn at det er sakt, nå skal jeg jobbe med meg selv veldig fram over så jeg skal på skole til høsten, eller så blir det butikkjobb, noe blir det i allefall.

Men igjen, om alle hadde ønsker om å bli advokater, politi, lege, brannmann, skuspiller og kokk så hadde det også vært litt kjipt, siden vi trenger jo folk til å jobbe i butikk osv like mye som vi trenger f.eks en kokk og journalist vil jeg tro ;P

Men jeg kommer ikke til å ta noe skolegreier etter vgs, det gjør jeg ikke... Jeg har ingen drømmer om å bli noe stort, så jeg for min del kan godt jobbe i butikk i noen år, om jeg kommer til å angre siden er jo mulig, men tror egentlig ikke det.

[AnonymBruker]

Min historie...

Jeg sluttet på vgs og var hellig overbevisst om at jeg aldri skulle sette bein på den gamle skolen min igjen. Sluttet på studiespesialisering med 5,2 i snitt (!) så det gikk ikke på "intelligens".

Jeg begynte aldri på den skolen igjen. Jeg fant en annen løsning som passet meg og oppnådde generell studiekompetanse. Går for tiden på universitet i utlandet og tar ikke 1 bachelorgrad, men 2 samtidig (!!) Mellom jeg droppet ut av vgs, og jeg startet på universitet, jobbet jeg strøjobber.

Poenget med historien min er selv om jeg ( og mange andre) ikke fullfører vgs som jeg/vi "skal" og tar friår, jobber strøjobber, ikke fullfører vgs senere, sier det lite om intelligens og stå på evnen, i alle for meg

[Gjest Sommertid]

Jeg måtte avslutte vgs pga sykdomm og har enda ikke komt meg såpass at jeg kan fortsette på noen utdanning. For utenforstående er jeg sikkert en av "slaskene" som snylter på systemet, da ingen kan se på meg at jeg er syk på noen som helst måte.

[lovedrug]

Jeg har bare 1 året på vgs og jeg måtte slutte pågrunn av psykisksammenbrudd,nå 3 år senere er jeg fortsatt ikke frisk:/ Jeg er lei,men psyken min er for ustabil til og kunne jobbe,tilogmed nav sier det!

Har så lyst til og utdanne meg og angrer på at jeg slutta ,men er ikke så lett akkurat:/

Må nesten hjelpe meg selv før jeg kan ta ansvar for en jobb!

[Gjest Cipheria]

Jeg har en usynlig sykdom som jeg ikke en gang har fortalt mine nærmeste om. Klarer å være i jobb; heldigvis er jeg ikke så hardt rammet at jeg ikke klarer det! Det var tungt de første 7-8 mnd, men så ble det lettere å gå på jobb. Har prøvd skole, men det er vanskeligere av diverse grunner, hovedsaklig fordi jeg har problemer med å lese på dårlige dager- noe skolesituasjonen lager mange av for meg.

Har vurdert å prøve utdanning igjen, men siden jeg har det "bra" for første gang på årevis, er jeg motvllig til å satse.

Men jeg har fortsatt perioder der jeg er ganske sliten. De dagene orker jeg ikke en gang logge inn i nettbanken eller spille tvspill. Klarer å slite meg gjennom jobben og sover/ sitter foran PCn når jeg kommer hjem. Så at noen syns jeg virker lat er forståelig, men det får de bare gjøre.

Endret 4. januar 2011 av Cipheria

[Kara W]

Utdannelse er ikke noe mål i seg selv, det er ambisjonsnivået på visse folk jeg ikke skjønner. Ingen burde ta utdannelse dersom de ikke selv føler de har behov for det (over et visst nivå, selvfølgelig), men alle burde ha et mål i livet som de jobber mot. For de aller fleste er dette målet jobberelatert, enten man vil bli suksessfull advokat, stjernekokk, supereffektiv sekretær eller hjelpsom saksbehandler. For noen er jobben et nødvendig onde for å kunne oppfylle andre mål, men så lenge man jobber aktivt med disse målene så er det helt greit.

Folk som bare sitter hjemme og sløver uten mål og mening har jeg virkelig ingen forståelse for, og klarer heller ikke å se at de kan bli lykkelige.

[Independent_]

For min del så ser jeg absolutt ikke ned på mennesker uten utdanning. Jeg mener at folk må få lov til gjøre akkurat hva de vil med livet sitt.

Men jeg blir så utrolig irritert og provosert av de menneskene som sitter hjemme, uten utdanning, uten jobb og ikke gjør en dritt for å bedre situasjonen og de KLAGER og syter over det konstant! Non-stop klaging fordi de ikke fikk den jobben eller den andre jobben. Hallo i luken altså, man får ikke jobber man ikke har søkt på. En jobb og en utdanning faller ikke i fanget på mennesker som syter og klager over at livet er no dritt og økonomien er dårlig. De klager på staten hvis de ikke har råd til å betale strømregningen, når egentlig de kunne betalt hele nabolagets strømregning hvis de bare hadde hatt en liten jobb et par dager i uka.

I samfunnet vårt setter jeg pris på de som jobber, og jeg setter pris på de som ikke jobber (hjemmeværende mødre eller fedre f.eks).