Trenger DITT råd?!?

[Gjest Anonymous]

Hei!!

Sitter her å er så forferdelig lei meg. Det kommer sånn i perioder. Var blid ista, men nå når alle hjemme har dratt så blir det trist. Tenker på pappan min...han er i himmelen!?!...*sukk* jeg savner han veldig. Tenker ikke på annet. Jeg er bare 17 år, og egentlig avhengig av pappan min. Han var verdens snilleste!! Det er tre år siden han sovnet stille inn, kun 44år... kreft er det værste jeg vet om!!!

Har du en ide om hvordan jeg skal bli glad igjen!?!?

Klem fra meg, lilly!!

[Tusseline]

Det er vanskelig og tungt å miste noen man er glad i, og det er lov å være trist og lei seg i blant, det er naturlig.

Jeg har flere ganger vært i samme situasjon som deg, vet derfor akkurat hvordan du føler og tenker.

Det jeg tror er viktig er å tenke tilbake på alle de fine minnene du hadde sammen med pappaen din, opplevelser og studer dere tilbringet sammen.

Det får deg til å tenke på hvor god pappaen din var

Stunder der du føler deg alene og ensom kan være vanskelig å takle alene. Synes derfor du burde snakke med enten mammaen din, søsken, venner eller liknende.

Der du kan fortelle dem hvordan du har det.

Jeg er sikker på at de vil støtte deg og gi deg mye bedre råd enn jeg kan!

Lykke til og maange klemmer i fra

12

[Gjest Anonymous]

Hva med en sorggruppe for ungdommer i samme situasjon som deg?

Sorg er en veldig ensom "ting", ofte så føler man seg helt alene i denne verden med de erfaringer man har og det kan være godt å snakke med andre som faktisk har opplevd det samme.

Sorgen vil alltid være der, men det er godt å få lære seg hvordan man skal greie å leve med den. Jeg syns det er helt naturlig at du fremdeles føler sorg etter å ha mistet pappaen din i så ung alder.

Lykke til videre i liet!

[Gjest Lottemor]

Kjære Anonym:

Jeg har også mistet faren min og der er vel snart fem år siden.

Følte det på samme måten som du når jeg var alene hjemme.

Klarte ikke være i huse uten resten av familien eller noen av dem i allefall for jeg bare gråt.

Skulle alltid femstå som den sterke når familien min var rundt meg og fokuserte mest på dem og hvodan de hadde det.

Glemmte da mine følelser og skubbet dem dypere og dypere bort fra virkeligheten.

Når jeg var alene og så meg rundt i leiligheten og ble på minnet han og hendelser rundt han så snek følelsene seg inn på meg og jeg hadde ingenting annet og fokusere på enn meg selv.

Da begynnte jeg og skrive ned det jeg følte og tenkte og brannt det etter på slik at det ble borte på en måte.

Det hjalp meg veldig og så klarte jeg og begynne å snakke med resten av familien om det og jeg følte da at jeg også kunne være sårbar.

Trengte ikke være den storesterke lenger.

Føler med deg

klem fra 12