Flytte hjemmefra!

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på snart 22 år, jeg bor hjemme hos familien min, noe som jeg alltid har gjort.

Men nå har kjæresten min og jeg kjøpt oss leilighet, som vi tar over 1. februar!!

Det er under en måned til, og jeg begynner å får nerver allerede!

Gleder meg selvsagt til å bo ilag med kjæresten min, MEN jeg er veldig hjemmekjær, og lurer virkelig på hvordan det blir å ikke bo hjemme hos mine foreldre lengere.

Vi skal bo i samme by, så det tar meg bare ca. 15 minutter å kjøre hjem, men jeg synes allikevel det er veldig skummelt å skulle flytte fra mamma og pappa!

Er jeg unormal?

Kjæresten min (24 år) og jeg har vært sammen i litt over 2 år, så det er ikke noe "ferskt" forhold.

Det skal bli deilig å bo sammen med han, men allikevel greier jeg ikke å slippe gleden helt ut, pga. jeg er veldig knyttet til familien min, og vet ikke hvordan jeg kommer til å takle det å ikke bo hjemme lengere!

Er det flere som hadde det på samme måte når de flyttet hjemmefra for første gang?

Hvordan gikk det for deg?

[HopelessFear]

Det gikk veldig fint for meg. Etter en uke så var jeg i rutinene og greier. Men, jeg flyttet helt alene, med ganske lang avstand til foreldrene mine. Hadde det litt på samme måte, men det går jo bra så lenge en greier å ta hånd om seg selv.

[HopelessFear]

Det gikk veldig fint for meg. Etter en uke så var jeg i rutinene og greier. Men, jeg flyttet helt alene, med ganske lang avstand til foreldrene mine. Hadde det litt på samme måte, men det går jo bra så lenge en greier å ta hånd om seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra for å studere da jeg var 19, til en annen kant av landet, og flyttet aldri hjem til foreldrene mine igjen. De første årene var jeg endel hjemme i sommerferiene, men etterhvert sluttet jeg med det også.

Jeg flyttet ikke sammen med mannen min før jeg var 26, og årene på hybel alene, i kollektiv og i studentby i mellomtiden der ville jeg aldri vært foruten! Men alle er jo forskjellige. Når du flytter rett hjemmefra og inn sammen med kjæresten vil jeg tro du får andre utfordringer enn det jeg fikk. Det blir neppe bedre å dra hjemmefra om du venter enda lenger, da, når du er 22 er det helt klart på tide spør du meg.

[Lise_]

Det var fantastisk !!

Jeg sov som en engel første natten selvom det var litt rart å være helt alene. Jeg følte at nå har jeg ansvar, nå passer jeg på meg selv, og det var helt utrolig flott. Jeg var 17 forressten.

Endret 3. januar 2011 av Lise_

[AnonymBruker]

Jeg var også den hjemmekjære sorten som syntes det var vanskelig å flytte hjemmefra. Jeg flyttet rundt min 20. fødselsdag og bodde alene. Det var ensomt og trist, og jeg lengtet hjem. Senere flyttet jeg til en annen by for å studere og kunne ikke komme hjem mer enn annenhver måned ca. Masse, masse hjemlengsel, men det gikk bra.

Nå er jo du i en helt annen situasjon enn meg, så du kommer sikkert til å få det veldig fint på kort tid. Du flytter jo sammen med kjæresten din!

Mitt problem bestod for en stor del av ensomhet. Jeg hadde ingen kjæreste og jeg hadde få venner. Da jeg flyttet til den nye byen kjente jeg ingen i starten. Etter to år for meg selv prøvde jeg å flytte hjem igjen. Forventningene om en tilværelse som før var store, men det var bare kjekt ei ukes tid eller to. Jeg fant snart ut at det var faktisk godt å bo for seg selv og ikke lenger være "et barn" hos mamma og pappa. Så etter å ha prøvd det gikk det mye lettere å bo alene.

Lykke til!

[Independent_]

Jeg flyttet også ut sammen med kjæresten da jeg var 17. Jeg var i likhet med deg, veldig knyttet til familien og likte meg godt hjemme. Men det føltes allikevel fantastisk å flytte ut. Litt lei blir man jo av å stadig ha familien rundt seg, og ikke kunne bevege seg "fritt" rundt i huset hele tiden. Når du bor sammen med kjæresten, har dere en unik mulighet til å endelig være frie sammen og ha deres eget hjem og bo. I begynnelsen kan det være litt rart, og tar noen ganger ei stund før det føles hjemmekoselig. Mitt beste tips til deg er at du og typen drar ut sammen å kjøper møbler, sengesett og andre husting som du vet dere har nytte av. Det gir dere et personlig preg på boplassen, og det vil få deg til å føle det mer som "hjemme".

Som andre over her sier, så er det litt på tide å flytte ut når man er blitt 22 år. Da er man såpass voksne (bør i hvert fall være), at man kan ta vare på seg selv og ikke trenger mor og far til å passe over skulderen heletiden. Det er allikevel flott å ha både mor og far i bakgrunn dersom et problem skulle oppstå. Jeg drog ofte hjem til foreldrene å lå over etter at jeg hadde flyttet ut, bare for å tilbrige tid hjemme også. Og det kan jo også du gjøre.

Husk at det kan være ei utfordring å bo sammen med den man elsker, så ikke forvent deg at det blir enkelt. Men nyt det

[Cata]

Jeg var 19 og hjemmekjær og flyttet til en større by for å studere. Det var gørrskummelt. Jeg kjente ingen der jeg kom og hadde heller ikke greid å få skikkelig hybel. (Fikk bo midlertidig hos bekjente av familien.)

Etter 2 uker konstaterte jeg til min egen overraskelse at jeg trivdes og hadde begynt å bli kjent med folk.

Etter enda 2 uker hadde jeg fått meg en skikkelig hybel og etablert meg på egen hånd. Siden flyttet jeg aldri "hjem" igjen, selv om jeg hadde et par månedslange opphold i forbindelse med jobbskifte noen år senere.

[Fluffe]

Aldri følt meg så ensom da de som hjalp meg med flyttingen dro. Var helt aleine i en helt annen by.

[AnonymBruker]

Nå ble jeg også sittende her og tenke på hvordan det var akkurat den dagen jeg dro med flyttelasset hjemmefra - det er mange år siden!

Jeg husker at jeg var veldig stresset og på gråten. Men mesteparten av det skyldtes at jeg også flyttet fra kjæresten min, han studerte nemlig i samme by som jeg vokste opp i. Jeg flyttet altså fra både ham og foreldrene mine, og visste ikke hva som ventet av nye ting - jeg sto helt alene med bare meg selv å stole på, og alt ansvaret selv.

I mange år likte jeg tilværelsen med hybelvenninner og uforpliktende relasjoner, men en dag ble jeg lei, og da jeg flyttet sammen med mannen i livet mitt var det en slags lettelse å flytte inn i tryggere rammer igjen. For da opplevde jeg parforholdet som mer likt som det å bo hjemme hos foreldrene mine, dvs bo under samme tak med noen som ville ta vare på meg. Så jeg mener at å flytte rett inn til kjæresten må være ganske annerledes, og antakelig en mindre overgang, enn å flytte på hybel alene. Og du blir jo også boende i samme by!

[Lise_]

Det var fantastisk !!

Jeg sov som en engel første natten selvom det var litt rart å være helt alene. Jeg følte at nå har jeg ansvar, nå passer jeg på meg selv, og det var helt utrolig flott. Jeg var 17 forressten.

Jeg kan legge til at jeg har flyttet utallige ganger i mitt liv før jeg flyttet for meg selv, og jeg skjønner som andre sier her at det kan føles meget ensomt, men det går seg til

Det er muligens lettere å flytte sammen med typen visst du flytter "alene" for første gang, men jeg har bare gode ting å si om å flytte fra redet.

Endret 3. januar 2011 av Lise_

[AnonymBruker]

Følte skikkelig frihetsfølelse. Å, gud så deilig det er å flytte ut fra rede for første gang :gjeiper:

[sjøhest]

Det burde gå helt fint for deg. Du har de jo rett i nærheten. Savner du dem, så stikker du på besøk! Jeg flytta 2,5 timer bort når jeg var 18, og det gikk helt OK selv om jeg følte meg ensom noen kvelder. Jeg hadde jo ikke kjæresten å bo med. Men det gikk seg greit til etterhvert. Lykke til!

Endret 4. januar 2011 av sjøhest

[Capricorn]

Det gikk veldig greit. Følte meg veldig fri! Hadde litt hjemlengsel i begynnelsen og var stadig hjemmom.

Behovet for å være hos foreldrene forsvinner mer etterhvert. Før MÅTTE jeg være hjemme HELE jula, men nå syns jeg det er best å komme seg hjem når julekvelden er over (bor i samme by da)