Mødres holdninger overfor barnløse.

[mellom]

Jeg skjønner hvorfor kvinner (og menn for den del) velger å ikke få barn. Det at det ikke innebærer et eller flere offer, er bare tull - hvor høyt du setter det du ofrer er jo selvfølgelig diskutabelt. For meg så har det å miste søvnen vært helt forferdelig - og er en av hovedgrunnene til at det aldri vil bli en nummer 3 - og det som holdt på stoppe nummer to også, men hun er nå her, takk og pris.

Å fortelle et medmenneske at hun eller han ikke har skjønt meningen med livet og andre lignende uhyrligheter er bortenfor min forstand. Det å få barn er ETT element i et liv - det trenger ikke å være ensbetydende med lykke - det er heller ikke nødvending - og våre instinkter har mange substitutter når det kommer til det å skulle fylle et eller annet tomrom. Heldigvis. Jeg har hørt noen påstå at *en er ikke kvinnne før en har født barn* - det er etter min mening, drittprat! Hvem skal definere min kvinnelighet? Andre kvinner? Andre menn? Samfunnet? Faen heller! Men det er kanskje enkelt for meg å si det, men jeg føler en sterk avsky mot denne kråkementaliten blant oss kvinner, hvor vi hakker hverandre ihjel om vi ikke finner den andres historie tilfredstillende utifra VÅRE standarder.

Med hvilken rett kan vi si hva som er meningsbærende eller riktig for andre mennesker? Og det at vi tar andres barnløshet som automatisk frivillig barnløshet er også et tegn på at *her sitter vi* og der nede ligger du gitt!

Tex: Det å ha enten peiling på andres opplevelser eller ikke - det er vel ganske så selvfølgelig? Det som ikke er så selvfølgelig er forskjellen du påstår finnes mellom det å være forelder til et biologisk og et adoptert barn. Jeg vet ikke, for jeg har ikke noe personlig grunnlag for å uttale meg - det lille jeg mener er basert på de få jeg kjenner med adopterte barn - og mitt inntrykk er at det er få forskjeller.

Jeg lurer på hvor du mener den store forskjellen ligger - og vil ikke den i alle tilfelle være individuell?

[Gjest Madam Felle]

Hva om noen faktisk mener at livet er meningsløst uten barn? Skal ikke de få lov til å mene det bare fordi noen sliter med å få barn?

De som velger å være uten barn gjør det, og en må ha respekt for det.

De som velger å få barn fordi de mener at livet er meningsløst uten må også respekteres.

De som sliter med å få barn av mange ulike grunner kan kanskje prøve å få hjelp. Det finnes prøverørsbarn eller en kan adoptere. Men en skal også vise dem respekt.

Alt i alt handler det om respekt, og alle må få lov til å ha sine meninger selv om enkelte sliter med å få barn.

Jeg har en følelse av at de som sliter med å få barn, forventer at alle rundt dem skal ha forståele for dette, og helst slutte å snakke om barn. Det er ganske slitsomt å forholde seg til et menneske som sliter med å bli gravid når en selv har barn. Dette er fordi det meste med barna blir slitsomt for den som ikke kan få barn. En skal vise hensyn, men en kan ikke forvente at en skal gå på tå hev hele tiden heller. Tror det er vanskelig for begge parter i en slik situasjon.

[Gjest Shivani]

De som sliter med å få barn av mange ulike grunner kan kanskje prøve å få hjelp. Det finnes prøverørsbarn  eller en kan adoptere. Men en skal også vise dem respekt.  

Alt i alt handler det om respekt, og alle må få lov til å ha sine meninger selv om enkelte sliter med å få barn.

Dette er jeg enig i. Men det er faktisk ikke i alle tilfeller at hverken adopsjon eller prøverør er et alternativ.

Men den forferdelige følelsen man får den dagen det går opp for en at en aldri (sannsynligvis) ikke kommer til å få barn unner jeg ingen. Og det er mange som har det verre enn meg. Mange kvinner har kjempestore problemer når det gjelder å godta dette. Det kan være kilde til en uendelig sorg.

Kan hende jeg er partisk nå, men jeg mener at når man er så heldig at man kan få barn (og har), så har man råd til å vise litt emosjonell romslighet for en gruppe mennesker som sliter. Jeg mener ikke at det skal sluttes å snakkes om barn. Det er den der "overlegne" holdningen og nedlatenheten som ikke behøves å slenges midt i ansiktet til en barnløs. Det er holdningen det gjelder.

[mellom]

Alt i alt handler det om respekt, og alle må få lov til å ha sine meninger selv om enkelte sliter med å få barn.

Det er jeg enig i, men en deler da ikke alle meningene sine med alle, gjør en vel? For hva godt kan det komme ut av det? Hva er formålet med å fortelle en barnløs at du synes at livet uten barn er meningsløst, om det ikke er for å fortelle han eller hun at det livet de lever er mindre verdt?

Men det kan være litt slitsomt å være sammen med ufrivllig barnløse noen ganger ja - men det er bare enkelttilfeller tror jeg. Tror nok at de som krever oppmerksomhet og full tilrettelegging, ville vært slik om det hadde handlet om andre ting også - penger for eksempel - eller det å bo alene - eller det å være vegetarianer for den del - personligheten avgjør hvordan en takler slikt - for begge parter.

[Junebug]

Hva om noen faktisk mener at livet er meningsløst uten barn? Skal ikke de få lov til å mene det bare fordi noen sliter med å få barn?

Selvfølgelig kan folk få lov til å mene det, men behøver man å si det til barnløse? Man bør vel ha såppas sosial inteligens og fintfølelse at man ikke buser ut med dette til folk som ikke har barn.

[Væren]

Jeg vet at det er skremmende mange rare holdninger ute og går når det gjelder dette med ufrivillig eller frivillig barnløshet. Uten at jeg kan si jeg har prøvd det selv ettersom jeg har 3 barn, så plukker man da opp litt og overhører en del kommentarer som ikke får mer enn 0 i stil og enda mindre i innhold... Jeg har mer enn en gang fått frysninger på ryggen over hva enkelte kan få seg til å si.

Dessverre finnes det en del mennesker som faktisk er av den oppfatning at "det som er riktig for meg, er riktig for alle andre", og at det å få barn er det eneste saliggjørende i livet. Og alle som ikke har valgt å leve livet sitt etter deres oppskrift og følge samfunnets forventninger om riktig rekkefølge mht. en ordnet tilværelse (utdannelse - forlovelse - ekteskap - eget hus - barn) er avvikere - eller noen man har rett til å synes synd på!

På samme måte finnes det en rekke forkvaklede holdninger også på andre områder: F.eks. alle som er "single" eller av ulike årsaker lever alene; dem er det synd på dem! For det er ingen som vil ha dem, og de ble ikke gift, "stakkar"... Jeg har en venninne som er single og 43 år. Hun har, så vidt jeg vet, aldri hatt noen kjæreste. Dere aner ikke hvor dritlei jeg er av å klare å finne på høflige svar hver gang felles venner og kolleger kommer til meg og spør med nysgjerrig stemme: "Er hun fremdeles alene? Har hun ikke funnet seg noen mann ennå? Rart, altså! Hun er jo egentlig en koselig jente!" Eller: "Er hun lesbisk kanskje? Vet du noe om det???"

Selv har jeg måttet tåle mangfoldige tankeløse og medfølende kommentarer opp gjennom årene, fordi vi "bare" har fått 3 sønner, og ingen døtre! Jeg ble til og med stoppet på gaten en gang av en vilt fremmed, eldre dame, som spurte meg om alle tre guttene var mine! Jeg svarte stolt og glad "JA!" Det viste seg imidlertid at hun syntes så inderlig synd på meg! Hun beklaget at hun selv også bare hadde fått gutter i livet. "Da den siste kom, sa jeg til dem: Dere kan bare ta ham og ha ham; jeg vil ikke se ham!"

Min svigerinne som alltid har rett og ikke er til å diskutere med, hun har sine klare oppfatninger om vår felles svoger og svigerinne som er i slutten av 30 årene, og fremdeles ikke har fått barn. Hun har holdt utallige foredrag for resten av slekta om hva HUN ville ha gjort hvis hun ikke hadde fått barn! Hun vet forøvrig ingenting om hva som er årsaken til barnløsheten; det gjør ingen av oss, og det er bare vår svigerinne som har vært freidig nok til å prøve å fritte dem ut - om det er frivillig eller ufrivillig... De har begge veldig spesielle yrker som de lever og ånder for på hver sin kant, og begge er mye på farten og svært selvstendige. Jeg er ikke overbevist om de i det hele tatt ønsker seg barn, eller om de ønsker barn men ikke kan få. Det er heller overhodet ikke min sak, og jeg kommer heller aldri til å ta opp temaet selv om vi har et kjempegodt forhold. Jeg bruker heller ikke av min dyrebare tid på å plage meg selv med å fundere over dette. For meg og mannen min representerer de to noe fullverdig i kraft av seg selv og det faktum at de finnes; et fantastisk herlig par, en kjempegod bror og svigerinne som vi er utrolig glad i; enten de har barn eller ikke. Ungene våre har heller aldri spurt om ikke tante og onkel skal få baby. Når de kommer på besøk gir de ungene våre full pakke og en oppmerksomhet som bare er til å nyte! Og jeg er ikke overbevist om at det er pga savn av egne barn. Det skyldes nok like mye en genuin interesse i hvordan ungene våre har det, og en oppriktig kjærlighet til dem og glede over samværet de gangene vi møtes.

Jeg har overhodet heller ikke sansen for folk som snoker og graver i andres privatliv, f.eks. med stadige hint og kommentarer som går på dette med å bli gravid, få arvinger, etc... Smakløst! Hvis folk vil fortelle meg noe, skal de få lov til å gjøre det på eget initiativ. Og selv om jeg har valgt å få barn fordi jeg ønsket meg barn (og også var så heldig at jeg kunne få), så innser jeg at det faktisk går an å velge å leve et fullverdig liv også uten barn!

Men når dette er sagt, så må jo også vi som velger mann, barn og Volvo stasjonsvogn få lov til dette, da... Jeg synes faktisk det er mangfoldet som gjør livet spennende, og ikke at alle på død og liv skal ha det samme fasitsvaret som meg på hva som er "det gode liv". På det spørsmålet tror jeg nemlig det finnes like mange svar som mennesker.

Dette ble kanskje litt mye på en gang - men det var nå en gang mine umiddelbare tanker...

[Tusenfryd]

Væren og mellom:

Applaus for kloke og meningsfulle innlegg.

Har bare en ting å tilføye - det er forskjell på å leve uten barn fordi man øsnker det, og å leve uten barn fordi man ikke får til noe annet.

Det kan jeg si med sikkerhet basert vekselsvis på egen og nære venners erfaringer.

Jeg må bare også få si at i denne gjengen av nære venner er også venner med utenlandsadopterte barn - og jeg lurer fryktelig på hva som kan få noen til å si at det er forskjell på å oppdra et adoptivbran og et biologisk barn. Jeg kan med sikkerhet si at det ikke føles sånn for de med et slikt barn i hvert fall.

Og hvor kom tanken din fra, Tex som gjorde at du måtte si at du ikke mente den ene elelr andre hadde mer rett til å kalle seg forelder.

Selvsagt ikke - hvor i alle verden kom den tanken fra?

[Gjest Hilde K S]

Selv om jeg aldri ville byttet bort barna må jeg si at jeg har innimellom vært grønn av misunnelse på de av mine venninner som ikke har barn.

Spontane turer til syden eller storbyer blir det lite av i mitt liv.

Lite kino blir det også, hehe.

[chimp]

Jeg må bare også få si at i denne gjengen av nære venner er også venner med utenlandsadopterte barn - og jeg lurer fryktelig på hva som kan få noen til å si at det er forskjell på å oppdra et adoptivbran og et biologisk barn. Jeg kan med sikkerhet si at det ikke føles sånn for de med et slikt barn i hvert fall.

Har et vennepar m et adoptivbarn fra Kina, og jeg stusset også over d utsagnet til Tex. Hva ligger forskjellen i??? Har dessuten vokst opp m to adoptivbarn som nærmeste naboer. Har nå aldri tenkt el følt at de på noen måte skulle være annerledes.

Vil også si at spes innlegget til Væren var veldig, veldig bra!!!

[punkyB]

Har bare en ting å tilføye - det er forskjell på å leve uten barn fordi man øsnker det, og å leve uten barn fordi man ikke får til noe annet.

Det kan jeg si med sikkerhet basert vekselsvis på egen og nære venners erfaringer.

Denne forskjellen er jo der fordi veldig mange måler hvor godt man har lykkes her i livet om man har fått barn eller ikke. Alle de som sier at de ikke skjønner hva meningen med livet er hvis de ikke hadde fått barn nøster opp om det. Dette vil jo få de som ikke kan få barn til å føle seg enda mer mislykket.

Jeg føler ingen plikt eller behov for min egen del til å få barn. Skulle jeg finne en passende far til barnet så er det nok mulig jeg vil ha barn en dag - ellers er det helt uaktuelt for meg.

[Gjest Poirot]

Har laget en egen tråd om dette med adoptivbarn.

[Usikker]

  Spontane turer til syden eller storbyer blir det lite av i mitt liv.  Lite kino blir det også, hehe.

Vel - for min egen del så kan jeg si at her i huset står hverken spontante sydenturer, storbyferier og kino på dagsplanen....... enda jeg er barnløs!

For min del så krever også slike ting planlegging. Økonomi bl.a.

Jeg har jobb - kan da ikke bare "ta fri når det passer meg"......... regninger skal betales m.m.

Det er'kke noe automatikk i at har man ikke det ene - så har man "automatisk" det andre!

Ikke ment som kritikk av ditt inlegg Hilde KS - men mange tenker nok slik - men det er nok ikke så enkelt som å tro at hvis man ikke har barn så kan man gjøre hva man vil! Sånn er hvertfall ikke mitt liv!

[Fakse]

Har bare en ting å tilføye - det er forskjell på å leve uten barn fordi man øsnker det, og å leve uten barn fordi man ikke får til noe annet.

Det kan jeg si med sikkerhet basert vekselsvis på egen og nære venners erfaringer.

Ja, selvfølgelig er det stor forskjell på å ikke ønske barn og ikke kunne få barn. Men begge deler bør respekteres av omverdenen. Vi opplever utrolig mye mas fra omverdenen fordi vi ikke har fått barn enda (og jeg er ikke engang ferdig med utdannelsen). De kan på ingen måte vite om det er et valg vi har gjort eller det at vi rett og slett ikke har muligheten. En så personlig ting forteller man rett og slett ikke til alle om! Mas om barn er utrolig trist dersom du ikke kan få barn, og en nedverdigelse av dine personlige valg dersom du har valgt å ikke få barn. Uansett er det ikke noen andre sin sak, så de burde ha vett til å slutte å mase, selv om de er lykkelige med barna sine! Jeg er LEI!!

[Gjest Anonymous]

Svigerinnen og svogeren min er barnløs og har prøvd i flere år med egen hjelp og legehjelp uten at det er blitt noe graviditet. Her om dagen fikk jeg en kommentar:" Åh, ønsker jeg kunne bli gravid nå, så slipper jeg å jobbe!" :o Jada...

Jeg jobber 24 timer i døgnet med fire barn (0 til 6 år), kom ikke her og si at det er ferie !!

(egenproduserte...)

Som en liten ekstra kommentar: jeg ønsker at det kommer en tass, så jeg kan bli tante :D

[Væren]

 Mas om barn er utrolig trist dersom du ikke kan få barn, og en nedverdigelse av dine personlige valg dersom du har valgt å ikke få barn. Uansett er det ikke noen andre sin sak, så de burde ha vett til å slutte å mase, selv om de er lykkelige med barna sine! Jeg er LEI!!

Det forstår jeg så godt, Ragnhild! Det er fullstendig taktløst, og det vitner om en total mangel på vanlig folkeskikk og empati overfor andres situasjon, evt. valg og følelser når man driver på og spør og graver om såpass personlige anliggender!

[Klips]

Det er helt sant at mange sier mye taktløst.

Noen kanskje også med vilje, for å føle seg bedre selv.

Det er også slik at man kan ta ting i værste mening. Spesielt hvis man har et ømt punkt.

Som sagt har jeg selv hørt mange uhyrlige kommentarer blitt ytret, men jeg måtte også nevne scenario nummer to, fordi jeg har en personlig erfaring med det fra begge sider.

Enten kommentaren er ytret i tankeløshet eller nettopp for å vise interesse for en annen persons liv har det blitt oppfattet som upassende forsøk på å kontrollere og bestemme, eller mase om annen persons utilstrekkelighet.

Så her bør vi alle tenke over hva vi sier

og tenke over hvordan vi tar det som blir sagt.

[Litago]

Flere av mine bekjente med barn har i meget klare ordelag fortalt meg hva jeg går glipp av som ikke har barn.

Enkelte har tatt det opp med meg på samme måte som misjonærene brukte i gamle dager: "Du MÅ da forstå at livet blir myyyye bedre og flottere hvis du bare får deg barn!"

Når det er nære venner som har prøvd å "frelse" meg, så har jeg regnet med at de ønsker mitt beste. De er selv utrolig lykkelige med å ha barn og ønsker at jeg skal få oppleve samme lykke. :D

Problemet kommer først når de ikke gir seg, men fortsetter slik at det blir mas. Heldigvis klarer jeg å si ifra og de fleste vennene mine har sosiale antenner så det går greit.

Værre er det når fremmede uten sosiale antenner begynner å messe og ikke gir seg.

Heldigvis så har ikke mine venner den innstillingen at fordi jeg ikke har barn så vet eller kan jeg ingenting om barneoppdragelse. Jeg blir ofte brukt som både barnepasser og diskusjonspartner. Jeg prøver aldri å pådytte dem mine meninger om barneoppdragelse, men spør de så får de svar. Og de spør ofte. :D Det betyr selvsagt ikke at jeg har rett , men jeg setter pris på at de ser på meg som et hvilket som helst annet fornuftig menneske som de kan lufte ting med selv om jeg er barnløs.

Må innrømme at jeg blir ganske provosert de gangene jeg treffer på folk som mener at fordi man ikke har født selv så skal man ikke få lov til å mene noe som helst om unger og barneoppdragelse.

[mellom]

Litago skrev

Må innrømme at jeg blir ganske provosert de gangene jeg treffer på folk som mener at fordi man ikke har født selv så skal man ikke få lov til å mene noe som helst om unger og barneoppdragelse.

Det skjønner jeg godt - en kan jo mene noe om det meste, også når en utenfor selve situasjonen. men jeg på min side igjen, blir provosert av barnløse som er nedlatende i forhold til gjennomføringen av den tenkte barneoppdragelsen - for det kan ofte være et sprik mellom teori og praksis - rett og slett fordi at ungen eller foreldrene ikke er kompatible med idealene.

[Scorpina]

WHAT?!?!?!?!

Dette kvinnemennesket ville iallefall IKKE gått under kategorien "venninne" om det hadde vært MEG som hadde fått den behandlingen. Hvor sneversynt og egosentrisk går det ann å bli????? GRØSS!!!

Jeg har en venninne (hun er 32 år) av meg som har hjerteproblemer og har således fått beskjed (beskjed hun fikk 18 år gammel) om at hun mest sannsynlig ikke vil klare å gå gjennom et svangerskap -- - og dette er en stor sorg for henne!!! Hun er veldig åpen om dette og "have come to terms" med at hun faktisk ikke kan føde egne barn. Pga hennes sykehistorie/journal kan hun heller ikke adoptere - det hun HAR gjort er å utdanne seg innenfor et yrke der hun jobber til daglig med barn. Hun har 3 tantebarn, 2 barn hun er gudmor til....og sier selv hun har det veldig ålreit pr i dag

Men tilbake til denne "venninnen" din - - reagerte du ikke på hennes oppførsel?!?! Sa du ikke at hennes oppførsel såret deg?!Jeg tror pinadø jeg hadde gått ut av mitt gode skinn!! Hmpffff!!

....nuvel, et slikt menneske har vel neppe særlig med sosiale antenner og SKJØNT at en slik oppførsel faktisk sårer....

[kimmi]

[

Jeg får spasme med tanken på rekkehus, Golden Retriver, 3 barn; volvo Stasjonsvogn og en sur kaill......

EN spasme har vi vel alle i blandt. det er nok ikke noe negativt med det.