Er så lei meg

[AnonymBruker]

Det har seg sånn at det ble slutt mellom meg og samboeren gjennom 3 år nå i julen (perfekt tid, ikke sant?), men vi "skilles" som forholdsvis gode venner.

Han sier han ikke vet helt hva han vil for han mener vi er blitt så forskjellige. Det eneste som er endret seg er at han er blitt glad i flaska, bortsett fra det så har vi omtrent samme interesser som før og jeg synes vi er ganske like som vi var da vi ble sammen.

Han sender meldinger til meg hver dag, både sms og på msn. Snakker om alt mulig rart, helt dagligdagse ting, men han sier han vil ha meg hos han, vil jeg skal komme på middag osv. Han vil rett og slett bare ha meg der. Og om jeg stikker innom for å hente noe jeg har glemt å ta med så gir han meg nesten alltid klemmer og vil kose. Vet ikke helt hva han prøver å oppnå, men jeg har uansett sagt klart ifra at jeg ikke er interessert i verken kos eller sex før han vet om han vil satse på forholdet igjen.

Uansett så er familie og venner helt klart informert om at vi ikke er sammen lengre og jeg har også gitt beskjed om at jeg gjerne vil være med å finne på noe med de. Det verste jeg vet er å sitte hjemme og tenke, noe de har full forståelse for.

Det er her problemet ligger... Ingen, da mener jeg INGEN vil ha meg med på noe. Så lengge tidligere samboer ikke er med så blir heller ikke de med. Og jeg snakker til og med om min egen søster!

Jeg er kanskje streng, men jeg er en utrolig rett-frem-person som sier akkurat hva jeg mener om alt det måtte bli snakk om, og de har fått hørt hvor lite de stiller opp for meg. De var dårlige til å stille opp før, men de har faktisk blitt enda dårligere nå etter bruddet.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg sliter veldig mye for tiden. Veldig... Så begeret rant over nå i kveld. Jeg var helt sikker på at jeg skulle ta selvmord, noe jeg også sa til både tidligere samboer, venner og søsteren min, for dette livet gidder jeg ikke.Men det var ingen reaksjon. Kanskje veldig teit å si at nå er livet mitt slutt, men jeg mente det seriøst. Veg er veldig langt nede og ser ingen grunn til å leve lenger. Bruddet var toppen av kaka.

Jeg har vært veldig Viggo Venneløs gjennom hele livet, men jeg har aldri følt meg så lite glad i og ensom som nå. Jeg er vant med å leve livet alene så jeg ser liksom ikke så mørkt på DEN biten, men det å vite at ingen stiller opp når jeg har det som verst og egentlig bare vil ut av huset en tur, det gjør vondt langt inn i hjerterota... Å vite at ikke en gang familien min stiller opp for meg er skikkelig ekkelt å tenke på. Hjerterått rett og slett. Søsteren min stilte opp da søstra til typen hennes havnet på sykehus for noen måneder siden, enda de ikke kjenner hverandre så veldig godt. Men meg? Neida..Og det konfronterte jeg henne med også, men hun nektet. på at det var sånn.

Vet ikke hva jeg vil få som svar av dere, men trenger kanskje bare å få luftet ut topplokket litt. Jeg er rett og slett oppriktig skuffet, lei meg og forvirret. Skuffet fordi jeg tydligvis ikke har andre enn en psykolog å dra til om det skulle være noe, lei meg fordi jeg blir satt langt bak i rekken om det skulle skje noe alvorlig med meg, lei meg pga bruddet og forvirret fordi eksen ikke vet hva som skjer fremover. Om han ikke vet, ja så vet ikke jeg heller. Han er blitt spurt om han bare har meg på vent i tilfelle han ikke skulle få noen andre, men det var visst ikke sånn det var. Han er oppriktig glad i meg, men om vi skulle bli sammen igjen så ville han at det skulle gå bra, ikke bare halvveis bra..

Så det så......

[Egads_Memethon]

Dette hørtes utrolig trist ut - vet ikke helt hva jeg skal kunne si - men jeg tror det er viktig at du tar initiativet til å dra ut med dem - invitere dem med på ting - ikke bare si at du gjerne vil være med, for de kan jo også føle seg glemt av deg.

Vanskelig å si når man ikke er oppe i situasjonen selvfølgelig. Håer uansett det ordner seg.

[AnonymBruker]

Hei der.

Dette var en trist lesning. Du må for all del ikke ta livet av deg.. Livet byr på mer enn det du har opplevd til nå. Vet ikke hvor gammel du er, men du har årevis framover med positive opplevelser.

Det er leit å høre om familien din som ikke stiller opp. Men kanskje det er på tide med en endring hos deg og dine omgivelser?

Siden du nå er midt i et brudd, kanskje du kan fokusere på deg selv og ditt liv? Hva med bli kjent med andre mennesker?

Finn en hobby som du liker?

Håper det ordner seg for deg..

[Gjest Bolledeig]

Kjære Anonymbruker,

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh , Bolledeig admin