Er det meningsløst å starte på ny utdanning når man allerede har tatt masse utdanning

[AnonymBruker]

Jeg har studert i 8 år, har en mastergrad i et fagområde (samfunnsfag) tillegg til bachelor i et annet fagområde (realfag). Har alltid hatt lyst til å studere psykologi, men av ulike årsaker har det aldri blitt sånn. Vurderer nå begynne på profesjon psykologi (har gode nok karakterer til å komme inn), men har allerede max med studielån så da er jeg nødt til å jobbe ved siden av studiene...vet ikke om det går. Har et barn på to år også og vil sikkert etterhvert ha en til... men jeg har studert med barn før så tror det skal gå greit. Jeg er vant til å lese veldig mye og jobbe hardt med studiene (både kvelder og helger) så er ikke redd for arbeidsmengden..men tenker mer at det kanskje er meningsløst å begynne på et nytt studie når jeg har gode jobbmuligheter med den andre utdanningen...mmm, vanskelig. Noen som har noen innspill på dette. På forhånd takk.

[AnonymBruker]

Meningsløst er det ikke, men jeg lurer litt på hvorfor du ønsker dette. Ønsker du å jobbe med psykologi, eller kommer du til å hoppe på et nytt studie når psykologistudiet er ferdig? Boliglån og studielån skal betales. Jo lengre du utsetter karrieren din, jo mindre pensjon får du også. Husk det.

[SmallTalk]

Nå er det snart på tide å begynne å sikre pensjonen sin i tillegg. Pga nye regler så vil du komme dårlig ut av det når du studerer altfor lenge og jobber for lite, noe du gjør nå. Kanskje på tide å skaffe seg en jobb og å få inn noen penger og pensjonspoeng?

[AnonymBruker]

Jeg ville i hvert fall prøvd å få relevant jobb innen det du har utdanning i fra før, og så kanskje tatt fag på deltid ved siden av full jobb. Hadde droppet profesjonsstudiet hvis ikke jeg var sikker på at jeg ville jobbe som psykolog - det går an å ta emner innen psykologi på "friere" måter en profesjon. Å ta tre forholdsvis lange utdanninger innen ganske sprikende områder kan fort bli for mye, og jo lenger tid det tar før du får en relevant jobb i det du har utdanning i, jo mindre relevante vil de være for arbeidsgiver, i hvert fall om man ser generelt på det.

[AnonymBruker]

Jeg ville nok tenkt som så at ønsket om å bli psykolog måtte være virkelig altoppslukende for å starte på profesjonsutdanningen i din situasjon. Dersom dette er livsdrømmen, og du først nå har muligheten til å komme inn må du vurdere om angeren ved å la være kan bli større enn de ulempene nok et langt studium fører med seg.

Har du interessante jobbutsikter med den utdannelsen du har? Vil det gi arbeid som du vet du kan trives og utvikles i? I så fall ville jeg vurdert om kunnskapstørsten ifht. psykologi kunne stilles på andre måter enn gjennom fulltids profesjonsstudium.

Har du en partner som også jobber mye? Hvordan blir det å få prioritert fulltidsjobb, fulltidsstudium, partner (?), hus og hjem?

Khari

[AnonymBruker]

Takk for mange gode og opplysende svar.

Jeg er veldig interessert i faget psykologi (leser mye på fritiden), og tenker videre at jeg har lyst til å jobbe som psykolog. Men hvorvidt det er et reelt ønske om å jobbe som psykolog eller om det bare er for å tilfredstille tørsten etter psykologikunnskaper er jeg fortsatt usikker på, og det bør jeg vel utrede. Jeg glemte å si at jeg også har studert medisin i et par år, men valgte å å slutte pga jeg følte at jeg hadde havnet på feil hylle. Jeg synes ikke somatisk sykdom er så interessant som mental helse/sykdom, og klarte derfor ikke å motivere meg videre på studiet. Jeg mener arbeid med den mentale helsen på mange måter er en form for forebyggende arbeid for somatisk sykdom. En annen grunn til at jeg ikke vil bli lege er at det er et betydelig mer ansvar å være lege mht liv-død enn å jobbe som psykolog (ja du har de som utfører selvmord da).

Ja dere har nok rett, jeg bør vel jobbe en stund nå før jeg kaster meg ut på nye studier. Lurer på hvor denne trangen til å studere kommer fra...mmmm.

[AnonymBruker]

Ja dere har nok rett, jeg bør vel jobbe en stund nå før jeg kaster meg ut på nye studier. Lurer på hvor denne trangen til å studere kommer fra...mmmm.

Tja, har du jobbet noe særlig til nå, i en ok jobb? Jeg tror man kan bli for godt kjent med det å studere - jeg har også studert mye (en bachelor, så noen år som selvstendig næringsdrivende med lav inntekt innen dette, nå er jeg på vei til master i et annet område som jeg også har studert litt tidligere. Får heldigvis godkjent fra for et tidligere studieår og har ikke så mye lån i forhold til hvor mye jeg har studert), og føler at studiesituasjonen er noe jeg mestrer, og alltid har mestret, mens det å gå ut i en "endelig" jobb innen et felt en liksom skal være resten av livet kanskje er skumlere?

Og det er jo gøy å lære da. Men en må nok etter hvert innstille seg på å lære gjennom arbeid og ikke bare studier.

[AnonymBruker]

Tja, har du jobbet noe særlig til nå, i en ok jobb? Jeg tror man kan bli for godt kjent med det å studere - jeg har også studert mye (en bachelor, så noen år som selvstendig næringsdrivende med lav inntekt innen dette, nå er jeg på vei til master i et annet område som jeg også har studert litt tidligere. Får heldigvis godkjent fra for et tidligere studieår og har ikke så mye lån i forhold til hvor mye jeg har studert), og føler at studiesituasjonen er noe jeg mestrer, og alltid har mestret, mens det å gå ut i en "endelig" jobb innen et felt en liksom skal være resten av livet kanskje er skumlere?

Og det er jo gøy å lære da. Men en må nok etter hvert innstille seg på å lære gjennom arbeid og ikke bare studier.

Du har nok rett i at det å studere er noe jeg føler jeg mestrer godt, og et område jeg føler meg trygg i. Litt skumlere å begynne å jobbe på fulltid i en jobb knyttet til utdanningen min.

Har bare hatt deltidsjobber på sykehus og andre institusjoner for rus og psykiatri, og slik sett aldri hatt en ordentlig fulltidsjobb som f.eks konsulent eller rådgiver (slike stillinger som jeg søker på nå). Jeg har alltid hatt jobber hvor jeg arbeider tett på mennesker (pasienter eller brukere), og aldri en kontorjobb. Men med den utdanningen jeg har nå blir det mest sannsynlig kontorjobb eller evt. forskning (hvis man er heldig), og det skremmer meg veldig. Vil jeg trives i jobber der jeg ikke jobber menneske til menneske? kanskje. Jeg får nok prøve.

For privatlivet er det iallefall ingen tvil om at det er bedre (for meg og for familien) å kunne jobbe sånn noenlunde 8-16, komme hjem å ha god tid til partner og barn, og ikke sitte hver eneste kveld og lese, eller konstant ha dårlig samvittighet for alt man burde lest. Jeg har vært vant med å være i høygir hele tiden, jobbe masse med skolen, få gode karakterer, trene på praktiske ferdigheter. Jeg opplever det nesten som et merkelig tomrom å plutselig skulle få et normalt liv hvor man har fri på kveldene og i helgene, og kan reise på ferie, ta seg tid til å slappe av....jeg har dårlig trening på det rett og slett.

[AnonymBruker]

Meningsløst er det ikke, men jeg lurer litt på hvorfor du ønsker dette. Ønsker du å jobbe med psykologi, eller kommer du til å hoppe på et nytt studie når psykologistudiet er ferdig? Boliglån og studielån skal betales. Jo lengre du utsetter karrieren din, jo mindre pensjon får du også. Husk det.

I går i Dagsrevyen ble det jo sagt at hvis man gikk inn i det offentlig i en alder av 37 år og fortsatte til man ble 67 år så fikk man full pensjon...