Narkomane søsken

[AnonymBruker]

Hei!

Tror ikke jeg har sett flere tråder som dette, og vet ikke om jeg finner noen som er i/ har vært i samme situasjon.

Jeg vokste opp med en søster som brukte dop. Hun begynte da hun var ca 16 år. Hun har vært nykker i 4 år nå. Det begynte med alkohol. Alkohol ble til hasj, hasj ble til speed, osv osv. Det siste hun brukte var syre (er ikke sikker på hva det medisinske navnet er) og heroin.

Formålet med denne tråden er å høre andres opplevelser og sånt. Jeg føler meg litt alene, fordi jeg kjenner ingen som har opplevd dette. Har gått til psykolog, men føler ikke at det hjelper.

Barndommen min er et puslespill med bilder av mamma som gråter, pappa som skriker, søstra mi som er høy på stoff og sint , søstra mi som maser etter penger, søstra mi som tar med seg "rare" venner hjem.

Jeg ble også holdt utenfor det her, ingen som fortalte meg hva som foregikk. De ville vel skåne meg, men det gjorde jo bare alt verre. Barn har lange ører.

I dag har jeg psykiske problemer og får paniske anfall hvis jeg er på fest og noen der bruker noen form for narkotika.

Da det var en fyr som sniffet speed, klikket jeg i vinkel og kuttet meg selv til blods og slo hodet i murveggen så jeg begynte å blø i panna. Så man kan vel si at barndommen har påvirket meg sterkt.

[SøsterLiten]

huff... Dette hørtes tøft ut!

Ser du ikke har fått noen svar her inne, kan det hende det hjelper å poste på barn og familie eller generell debatt?

Der er det kanskje flere som er i din situasjon og som ikke sitter med hånden på magen/babyen og hodet i graviditets eller ammetåke?

Håper du finner noen å snakke med eller får høre noen andres erfaringer!

[AnonymBruker]

Jeg hadde en halvbror som var narkoman. Jeg vokste aldri opp med han pga faren min. Men han var narkoman i mange år. Han klarte tilslutt å slutte. Så var det noen som klarte å lure i han dop igjen og han lever desverre ikke blandt oss lenger. Dette har påvirket meg kjempemye i ettertid

Jeg skal tenke på deg ts. Jeg har ikke opplevd det like ille som deg,men jeg vet hvordan det er å ha en narkoman i familien.

[Gjest C-C]

Og jeg vet hvordan det er å være den narkomane i familien, fy søren ikke lett det heller. Men selvsagt hardere for de rundt. Jeg føler innmari med deg TS slik som jeg gjør for lillesøsteren min.

[Gjest Gjest]

Det finnes samtalegrupper/likemannsgrupper for pårørende til rusavhengige. Synes du skal finne en slik der du bor og gå til samtale. AA/kommunen din har oversikt over hvor og hvem.

[AnonymBruker]

huff... Dette hørtes tøft ut!

Ser du ikke har fått noen svar her inne, kan det hende det hjelper å poste på barn og familie eller generell debatt?

Der er det kanskje flere som er i din situasjon og som ikke sitter med hånden på magen/babyen og hodet i graviditets eller ammetåke?

Håper du finner noen å snakke med eller får høre noen andres erfaringer!

trodde jeg postet dette i "barn og familie" jeg. Hmm..

Men takk for koselig svar.

[AnonymBruker]

Det finnes samtalegrupper/likemannsgrupper for pårørende til rusavhengige. Synes du skal finne en slik der du bor og gå til samtale. AA/kommunen din har oversikt over hvor og hvem.

Jeg gikk til det èn gang, men fant ut at jeg ikke hadde tid pga skolen og jobben. Det er derfor jeg henvender meg hit.

[Gwen]

Du må forstå at når du har psykiske problemer og traumer, så kan ikke enkeltpersoner hjelpe deg, de kan gjøre hverdagen bedre, men ikke fikse noe, ei heller anonyme personer på et forum på nett. Du MÅ få profesjonell hjelp. Du kan faktisk gjøre livet tyngre for folk som du deler historien med og legger det på, en fagperson er absolutt det beste alternativ.

[AnonymBruker]

Du må forstå at når du har psykiske problemer og traumer, så kan ikke enkeltpersoner hjelpe deg, de kan gjøre hverdagen bedre, men ikke fikse noe, ei heller anonyme personer på et forum på nett. Du MÅ få profesjonell hjelp. Du kan faktisk gjøre livet tyngre for folk som du deler historien med og legger det på, en fagperson er absolutt det beste alternativ.

Nå har ikke ts bedt om å få fikset problemene sine, hun spør om andre i liknende situasjoner vil dele sine erfaringer....

Når man går inn på et forum og leser andres vonde opplevelser gjør man det frivillig - om det å lese denslags gjør livet tyngre så lar man være.

Når det er sagt, så kan profesjonell hjelp være et godt alternativ om man sliter med det man man opplevd; jeg blir særlig bekymret når du sier at du skader deg selv, ts!

Jeg har en pappa som er alkoholiker (og periodevis(?) stoffmisbruker) og en lillesøster som har vært narkoman i noen år, men som har vært nykter i over et år.

Jeg vokste også opp med å "bli skjermet" for hva pappa drev med, det førte bare til at jeg ble ufattelig redd og engstelig og ute av stand til å stole på andre.

Som tenåring begynte jeg ofte å gråte om de rundt meg drakk (selv om ingen ble fulle).

Nå sliter jeg veldig med forholdet til andre mennesker.

Foretrekker å holde folk rundt meg på avstand - det er for skummelt å bli glad i andre.

Det er vondt når ting selv håpløst ut, men det er også ufattelig vondt når ting ser ut til å gå bedre fordi man vet hvor fort ting kan snu igjen.

Jeg har endt opp som veldig skeptisk og mistenksom, jeg tør aldri å tenke "nå går det bra", ikke engang i mitt eget liv.

Jeg går alltid med en "plan B" i tilfelle, for det er bare meg selv jeg kan stole på og falle tilbake på...

[AnonymBruker]

Landsforbundet mot Stoffmisbruk har søskenkurs. Dersom du ikke har tid til det nå, så kanskje en gang i fremtiden. Du kan også ta å ringe støttetelefonen.

[Sulosi]

Mitt råd er at du fortsetter med terapien, plutselig kommer det en åpning i behandlingen. Den første tiden kan det se ut som det bare gjør vondt verre men det blir bedre. Hva med at dine foreldre ble med deg til en av terapitimene, vet mange som har fått mye hjelp av det. I allefall ser de pårørende alvoret i det som skjer. Evt kan det kanskje være til hjelp å bruke et familiesenter men da må du gå gjennom historien på nytt.

Ellers vil jeg råde deg til å vinkle erfaringene dine til noe positivt, du vet hvordan det er å vokse opp slik og kan hjelpe andre, du rører ikke narkotika selv, du kan være den som alltid er glad i søsteren din og være en venn for henne når hun trenger det og ikke minst den som er der når hun forsøker å komme til et normalt liv igjen. Min beste venn som barn ble narkoman og etter det sluttet vi å gå sammen. Allikevel viste jeg alltid at jeg var glad i han når jeg traff han. Ga han en klem og hørte på det han hadde på hjertet. Jeg tror det betyr mye for disse menneskene å vite at det finnes noen på utsiden av missbruket som ikke dømmer og som elsker uansett.

[AnonymBruker]

Det er nettopp pga av slik du har det jeg kjører en beinhard linje her i huset.

Min datter missbruker både stoff og alkohol. Hun er over tyve og flyttet hjemmefra.

Siden jeg har mindre barn jeg vil skåne fra dette har jeg noen regler jeg aldri gir meg på.

Hun skal aldri vise seg her ruset.

Hun skal aldri ta med seg noen av vennene hit.

Hun skal aldri mase på penger. (jeg vet hva de går til og det sponser ikke jeg)

Hun skal aldri hit hvis ikke jeg er hjemme. (grunnen er at hun har stjålet her før og jeg må gjemme alkhol hvis hun er her)

[AnonymBruker]

stor klem til deg!

lillesøsteren min var narkoman i mange år, fra hun var ca 14.

nå er vi begge voksne og godt over tretti. heldigvis har hun etter ti år klart å slutte med hjelp av en sosialarbeider og methadon.

husker at dette gikk kjempehardt inn på meg.

jeg begynte å røyke sigaretter av den grunn.

foreldrene mine valgte å kaste henne ut av huset når det begynte å bli for ille. dette var såå tøft for oss alle og sikkert for henne.

i etterkant tror jeg at dette var den riktige avgjørelsen.

men man klarte jo aldri å slutte å bekymre seg for henne.

hun var hjemløs i mange år, prostituerte seg og hele pakken.

utrolig at hun overlevde det hele.

idag er hun rusfri, går i psykoterapi, har jobb...

jeg selv har skammet meg meget over søsteren min og unngått spørsmål om henne.

til dags dato er det få mennesker som vet dette.

ønsker deg kraft og vil anbefale deg å ha en terapeut ved din side i mange år fremover, som støtte.

lykke til!

[Gjest Noevik]

Jeg vet hvordan det er. Det var et helvete fra jeg var 12 til 20. Hadde heller ingen å snakke med mamma og pappa hadde skylapper til tross for at ****** bodde i kjelleren og gjorde lite for å skjule det. Det var støtt og stadig "rare" mennesker på besøk. I 20 årene begynte jeg selv med narkotiske stoffer og kom i et veldig dårlig miljø, det endte med attføring og dyp depresjon over flere år.

Men det endte bra. Min ****** har fått en nydelig familie, er nyktern og er bosatt på landet. Jeg har tatt utdannelse, er nyktern og forelsket. Vi har begge fått hjelp og jobbet hardt med oss selv. Problemet var ikke narkotika men psykiske problemer (en gjenganger i familiehistorien).

Jeg har desverre alltid vært litt bitter på min søster. Jeg ville aldri gjort det hun gjorde mot meg mot mine mindre søsken. Jeg ville aldri oppfordret de til å bruke narkotika. Men gjort er gjort, hun var ikke i sine fulle fem.

[AnonymBruker]

Det er nettopp pga av slik du har det jeg kjører en beinhard linje her i huset.

Min datter missbruker både stoff og alkohol. Hun er over tyve og flyttet hjemmefra.

Siden jeg har mindre barn jeg vil skåne fra dette har jeg noen regler jeg aldri gir meg på.

Hun skal aldri vise seg her ruset.

Hun skal aldri ta med seg noen av vennene hit.

Hun skal aldri mase på penger. (jeg vet hva de går til og det sponser ikke jeg)

Hun skal aldri hit hvis ikke jeg er hjemme. (grunnen er at hun har stjålet her før og jeg må gjemme alkhol hvis hun er her)

Da er hun ung eller helt borte i rusen. Håper hun har noen andre voksne hun kan stole på.

Du er minusfungerende. Klarer du å se det?

[AnonymBruker]

Da er hun ung eller helt borte i rusen. Håper hun har noen andre voksne hun kan stole på.

Du er minusfungerende. Klarer du å se det?

Du må nesten forklare nærmere hva du mener med det. Syns du jeg hadde vært en bedre mor hvis hun fikk dra med seg sine kriminelle venner hjem? Komme ruset? Stjele her? Hva slags mor hadde jeg vært for mine mindre barn da?

Jeg sa ingenting om hva jeg gjør for å hjelpe henne. Det er en annen sak.

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er narkoman. Hun lover og lover og blir irritert hvis man spør hvordan det går. Det er det samme som å spørre om det går ille.

[Sulosi]

Jeg har en søster som er narkoman. Hun lover og lover og blir irritert hvis man spør hvordan det går. Det er det samme som å spørre om det går ille.

Det blir jo en påminnelse på at hun ikke klarer det. Det er derfor jeg oppfordrer til å vise kjærlighet...det er en bekreftelse på at de betyr noe som den de er og ikke for noe de klarer å få til. Ubetinget kjærlighet trenger vi alle av og til.