Er det uvanlig å ha et bra ekteskap nå til dags?

[Gjest Susanne]

Synes ikke jeg leser om annet en skilsmisser, utroskap, mangel på sex, krangling, late ektefeller/samboere som ikke tar hensyn osv.

Jeg er selv sammen med en mann på 8.året, har vært gift i snart 4 år. Vi planlegger å få vårt 3 barn om ikke så altfor lenge. Har det flott, selvsagt kan vi krangle litt innimellom men stort sett har vi det bra sammen. Sexlivet har aldri dabbet av til tross for barnefødsler, kunne ikke vært mer fornøyd på den fronten. Vi har alltid hatt sterk kjemi, seksuelt og ellers. Har selvsagt våre utfordinger i livet som alle andre, men har aldri vurdert å gå fra hverandre for eksempel. Har aldri nevnt det engang.

Utroskap kunne jeg aldri vurdert å tenke på engang, og jeg velger å tro det er gjensidig. Jeg velger å tro at jeg kjenner mannen min så godt, han er en rolig type og ikke typen til å være utro..Vi er begge familiemennesker, og barna våre har bare ført oss tettere sammen.

Vi gir hverandre rom til å være oss selv og er ikke sjalu og mistenksomme.

Føler meg ganske heldig må jeg si :rødme:

[goille]

Finnes nok både gode og vonde ekteskap, men du hører helst om de som ikke fungerer så bra. Er ikke så mange som lager innlegg for å fortelle hvor bra de faktisk har det, men skulle gjerne lest om litt flere positive

Hos oss fungerte ekteskapet kjempebra de første 10-12 årene, men nå etter 15 år ga vi opp og gubben flyttet ut i dag. Er fremdeles bestevenner,men det er også alt vi har igjen...bortsett fra 3 flotte barn

[Kosejenta]

Jeg og to venninner snakket faktisk om det i går...Hun ene sliter veldig i sitt forhold, og hun andre sa hun kjente seg igjen i så mye hun første fortalte...Ikke eksisterende sex liv, gjør ingenting sammen(bortsett fra sammenkomster med barna og familie)osv...

Kjente jeg hadde liksom ingenting å bidra med, men følte med VELDIG heldig som ikke har det slik. Mulig jeg og mannen er rare som ikke krangler høylytt, fyker i taket av bagateller og blir frustrerte og sinte for den minste ting. Vi har selvsagt våre stunder vi å....men likevel... Etter over 10 år og 2 barn er jo mye endret, den intense forelskelsen er erstattet av dype følelser, og jeg kjenner fortsatt det kile i magen når en av oss kommer hjem etter noen dager borte fra hverandre :rødme:

Så jeg er vel som deg VELDIG heldig som har funnet mannen i mitt liv

[Havbris]

Neida - men du leser ikke så mye om det her på KG. Vi har vært gift i 20 år, har 2 barn som snart er voksne og har idag det jeg vil kalle et veldig bra ekteskap. Det har ikke vært problemfritt og det holdt på å gå helt galt for oss på et tidspunkt, men vi har klart å ta tak i sider ved relasjonen som knirket veldig og har funnet igjen gløden, gleden, samhørigheten og den gode sexen som vi en lang periode la nederst i prioriteringsbunken. Det finnes ingen jeg har delt så mye med som han og det er ingen som kjenner meg så godt som han. Akkurat nå gleder jeg meg til hver eneste dag sammen med ham.

[AnonymBruker]

Det er vel sant at man ikke leser så mye om de som har det bra, men samtidig er det vel noe sånt som halvparten av alle ekteskap som ender i skilsmisse? Og blant de som ikke skiller seg så er det sikkert en god del som har en trøblete hverdag.

Jeg har vært samboer i fem år, og vi har hatt store utfordringer i forhold til helse. Jeg ble tidlig i forholdet nødt til å være omsorgsperson istedet for at vi var likeverdige partnere. Denne perioden var vi ferdig med for rundt tre år siden, og de siste tre årene har bare blitt bedre og bedre. Vi ser på oss som ganske ferske som par ennå, samtidig som vi har en ballast mange andre ikke har. Vi har lært noe om å takle de tunge tidene, og vi har lært at vi har en sterk kjærlighet til hverandre som tåler mye. Kanskje har vi vært heldige, eller kanskje vil vi oppleve problemer senere i forholdet. Vi håper på det første.

Blant venner og familie ser jeg både lykkelige og ulykkelige forhold. Noen brytes opp, noen lurer på om de har valgt feil og noen lever lykkelige i mange, mange år.

[Caramba]

Jeg har et fint ekteskap. Vi har våre opp og ned-turer vi, som de fleste andre, men stort sett er det veldig bra. Ungene gir oss en del våken-netter, og det gjør oss litt trøtte og sure enkelte dager, men når alle er blide og glade, så er det flotters.

[Gjest Gjest]

Etter bare åtte år hadde vi det også fint :-). Nå - etter 12 år - drømmer jeg om å flytte for meg selv og finne en som jeg virkelig kan elske. Vi lever i et følelsesløst ekteskap (men vi har sex og jeg tror mannen syns alt er greit..).. Alt vi har som knytter oss sammen er barna - som jeg ikke har hjerte til å gjøre til rotløse "annenhver-uke-barn".. Så da fortsetter jeg å drømme om en annen tilværelse...

[Gjest victoria]

Synes ikke jeg leser om annet en skilsmisser, utroskap, mangel på sex, krangling, late ektefeller/samboere som ikke tar hensyn osv.

Jeg er selv sammen med en mann på 8.året, har vært gift i snart 4 år. Vi planlegger å få vårt 3 barn om ikke så altfor lenge. Har det flott, selvsagt kan vi krangle litt innimellom men stort sett har vi det bra sammen. Sexlivet har aldri dabbet av til tross for barnefødsler, kunne ikke vært mer fornøyd på den fronten. Vi har alltid hatt sterk kjemi, seksuelt og ellers. Har selvsagt våre utfordinger i livet som alle andre, men har aldri vurdert å gå fra hverandre for eksempel. Har aldri nevnt det engang.

Utroskap kunne jeg aldri vurdert å tenke på engang, og jeg velger å tro det er gjensidig. Jeg velger å tro at jeg kjenner mannen min så godt, han er en rolig type og ikke typen til å være utro..Vi er begge familiemennesker, og barna våre har bare ført oss tettere sammen.

Vi gir hverandre rom til å være oss selv og er ikke sjalu og mistenksomme.

Føler meg ganske heldig må jeg si :rødme:

Jeg har tenkt litt på det samme ei stund faktisk, fordi jeg har stort sett bare gifte kvinner i 40-50 årene som kolleger. Jeg reagerer ofte på ting de sier om partnerne og samlivet som jeg selv ville vært flau over å innrømmet om mitt eget forhold eller min partner. Det er tydeligvis så vanlig å ha en partner som drikker for mye og oppfører seg dumt når han drikker eller å ha en partner som ikke greier å inngå kompromiss om det skulle stå om livet, at det ikke er flaut å si det til fjernt bekjente eller kolleger.

Kanskje jeg har et litt naivt syn på parforhold, mange av mine har vært dårlige, men jeg har aldri tatt til takke med det eller tenkt at det er bare å akseptere at det er dårlig.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Hyggelig med noen solskinnshistorier innimellom all "elendigheten"

[Havbris]

Jeg har tenkt litt på det samme ei stund faktisk, fordi jeg har stort sett bare gifte kvinner i 40-50 årene som kolleger. Jeg reagerer ofte på ting de sier om partnerne og samlivet som jeg selv ville vært flau over å innrømmet om mitt eget forhold eller min partner. Det er tydeligvis så vanlig å ha en partner som drikker for mye og oppfører seg dumt når han drikker eller å ha en partner som ikke greier å inngå kompromiss om det skulle stå om livet, at det ikke er flaut å si det til fjernt bekjente eller kolleger.

Kanskje jeg har et litt naivt syn på parforhold, mange av mine har vært dårlige, men jeg har aldri tatt til takke med det eller tenkt at det er bare å akseptere at det er dårlig.

Det er trist å lese at kvinner som er misfornøyde i forholdet - utleverer mannen sin til kolleger. Men - samtidig utleverer de jo seg selv. Jeg setter lojaliteten til mannen min veldig høyt og kunne ikke drømme om å la han være et tema i lunchen på jobben. Er jeg misfornøyd så får det bli et tema vi snakker om i heimen.

[Gjest Susanne]

Etter bare åtte år hadde vi det også fint :-). Nå - etter 12 år - drømmer jeg om å flytte for meg selv og finne en som jeg virkelig kan elske. Vi lever i et følelsesløst ekteskap (men vi har sex og jeg tror mannen syns alt er greit..).. Alt vi har som knytter oss sammen er barna - som jeg ikke har hjerte til å gjøre til rotløse "annenhver-uke-barn".. Så da fortsetter jeg å drømme om en annen tilværelse...

Håper vi fremdeles er lykkelige om 10,15, 20 år osv. Foreldrene til mannen min har vært gift i snart 30 år, og virker lykkelige enda. En har jo ingen garantier i livet, men en må prøve så godt en kan og håpe på det beste.

[momo]

Jeg får inntrykk av att mange blir i mindre lykklige ekteskap for barna sin skyld, eller fordi de ikke tørr. For de fleste av mine venninner er i ekteskap uten sex, uten følelser og mye krangling. Sefølgelig gjelder det ikke alle, er noen som har flott eketskap hvor de har det bra og tar vare på hverandre.

Selv er jeg skilt, vi var unge da vi ble sammen, jeg var veldig forelska og gikk inn med alt, men tok ikke lang tid før jeg ble tatt helt for gitt av han, han skulle ikke bidra til noe, jeg ble behandla mer som hushjelp og barnepasser, også for han. Så med null respakt for meg, starta han å gjøre hva han ville, dreit i kone og barn. Og sånnt lever ikke jeg, da går jeg. Og for meg har dette forhåpentligvis lært meg noe, sånn så jeg får det til neste gang.

[AnonymBruker]

For 1 1/2 år siden kunne det vært meg som skrev det innlegget her, bortsett fra at vi hadde vært sammen i 13 år. Jeg var kjempelykkelig, følte meg priviligert som fremdeles var forelsket i mannen min og alt det der. Så forandret noe seg, og han forlot meg for en annen...

Mener ikke å være pessimistisk, men det er en veldig god påminnelse på at man må sette pris på det man har, for man er to personer i ett forhold og aner ikke hva som skjer i fremtiden.

Førtiårskrisa kan være forferdelig...

[Kosemose]

Veldig hyggelig at du har et godt forhold, TS. Det har vi vel alle hatt på et eller annet tidspunkt, og det er vel det vi alle ønsker oss. Ingen ting er vel så ensomt som å være i et dysfunksjonelt forhold, og da er det mange som føler behov for å dele/lufte tanker og frustrasjoner. Noen gjør det med venninner eller kolleger, andre lufter seg her på kg.

Kos deg med ditt gode forhold, så håper jeg at lykken varer livet ut. Så får du huske på at alle som sliter i sine forhold har vært der du er; de har vært lykkelige, forelskede og har hatt massevis av god sex jevnlig. Helt til noe endret seg.

[Gjest Susanne]

Litt deprimerende å høre om alle som har hatt det bra lenge, for å likevel ende opp som skilte.. men det er vel sånn livet er, en har ingen garantier for noe.

Jeg vet at et forhold krever masse arbeid, og at ting går opp og ned. Har selv skilte foreldre så det er jo dessverre aldri noen garanti for noe.

En må bare prøve så godt en kan og gjøre det beste ut av livet.

[kaprifolen]

Jeg tror dessverre det er alltfor vanlig å skilles fordi man ikke søker hjelp...

Vårt ekteskap er ikke bare lett, og når noe må ut, kan det bli intenst. Men i de periodene vi har det tungt, har vi luftet temaet om vi trenger å oppsøke en form for samlivsterapeut for å snakke bedre sammen. Vi risikerer ikke å miste kjærligheten vår fordi vi ikke vil oppsøke hjelp til å forstå hverandre.