Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Jeg skal vente litt, og se om følelsen går over. Det er noe med det, når man bruker virkemiddelet "spør publikum", da skal man helst høre etter... Men samtidig er det jo noe med hvem sine sko man går i. Og hvem som var på åstedet da det skjedde. Og hvem som skal leve med det videre.

Jeg er lett å anspore, i hvertfall. Nå har jeg spist fiskesuppe fra Fjordland, for én pers. Var ganske ok. Har en orientalsk rett, også, med scampi og naturris, men den eneste tilberedningsmåten er visst mikrobølgeovn. Det har jeg ikke hatt siden jeg var tjueen. Men må vel finnes et alternativ.

Venninne ringte, skral form, vi dropper turen ut. Greit nok, jeg har nok å holde på med her. Dessuten åpnet himmelens sluser seg nettopp. Tjueåtte grader, var det. Nå faller vel temperaturen betraktelig. Utsiktene fra søndag ligger på 12 - 14 grader og regn. Mens det i Garda-distriktet er meldt 35 grader og sol fra skyfri himmel når jeg ankommer.

Og når jeg kommer hjem derfra, skal det spaes. Altså ikke som i å spa, men man skjønner. Tror jeg skal gå for ansiktsbehandling. Og så kan jeg etterhvert gå for de 2.5 timene med sjokoladespa som jeg fikk av mannen i julegave. Eller kanskje jeg skal sende det til ham. Eller til hans nye utkårede.

[pøbelsara]

Hans nye utkårede ville vært fint.

[Kosemose]

Varm det i vannbad!

[Tornerosa]

Hans nye utkårede ville vært fint.

Ja, med en hilsen om lykke til.

Varm det i vannbad!

Hva skal jeg varme i vannbad?

Åja, maten!

Blir en tur på Ikea i dag, også. To stykk lave Billy-hyller, én til hver.

Fikk mail fra tapet-folka, ettersom jeg bor i utlandet, må jeg betale sakene på forhånd. Greit nok, men hvordan vet jeg hvor mye jeg skal overføre? Prisen er jo i svenske kroner...

[Tornerosa]

Dumme KG som ikke lar meg lagre dagboken.

[Fresi]

Du må ikke slette den.

[Tornerosa]

Du må ikke slette den.

Jo, vil slette... Men ikke for evig og alltid, bare på nett. Men det lar seg jo ikke gjøre å lagre den lenger. Alt var bedre før.

Jeg vil ikke ha dette liggende slik for evig og alltid.

Ikea, 993 kroner; hylle til 10-åringen, teppe til minsta, klesstativ for vinterklær, orndere, lampefot og multihenger for skjerf.

Jeg tenker og tenker og tenker, og jo mer jeg tenker, jo mer vanvittig blir det.

[Fresi]

Jeg mente at den ikke må slettes slik at du aldri mer kan lese den. Slettes fra KG er jo greit. Kanskje begynne på en ny og la den gamle bare bli liggende der til KG tar til vett? Jeg har ikke slettet min siste, jeg hadde tenkt, men fikk aldri somlet meg til det før alt dette nye inntraff. Nå ligger den langt bak i leksa, ingen leser, så det er vel trygt nok, tror jeg?

Og ja. Vanvittig er ordet.

[Tornerosa]

Jeg mente at den ikke må slettes slik at du aldri mer kan lese den. Slettes fra KG er jo greit. Kanskje begynne på en ny og la den gamle bare bli liggende der til KG tar til vett? Jeg har ikke slettet min siste, jeg hadde tenkt, men fikk aldri somlet meg til det før alt dette nye inntraff. Nå ligger den langt bak i leksa, ingen leser, så det er vel trygt nok, tror jeg?

Og ja. Vanvittig er ordet.

Det er sant, jeg kan bare la den gli inn i glemselen inntil videre. Jeg får gjøre det.

Han hadde hundre gode sider, sider som inponerte meg noe voldsomt, jeg kunne laget en lang, lang liste over egenskaper ved ham jeg satte enormt stor pris på, og dessuten også beskrive situasjoner hvor han virkelig viste seg som en flott fyr. Det ville blitt mange, mange sider.

Og så dette, plutselig, plutselig "ingen kommentar". Tenke på at han kunne sitte lenge og bare se på meg, smile, og så henført sukke at dette var så perfekt, han var så glad han hadde møtt meg, jeg var så behagelig å være sammen med. Det var ikke måte på. Det kan høres litt too much ut, men han virket dønn ærlig, oppriktig. Det rett og slett hang i luften.

Og nå er jeg altså Fienden.

Begriper virkelig ikke.

[Gjest MorAase]

Toro sine ferdigmat for single lar seg lett varme i mikro-ovn. Derfor er Toro mitt valg.

For lagring, klag på Ris&Ros og sånn.

[Tornerosa]

Jeg har klaget tusen ganger...

Til og med på pm til sjefen sjøl.

Men sier jo at jeg ikke har mikro. Skeptisk.

[Gjest MorAase]

Ingen grun til å være skeptisk til mikro En får lettere i seg varmmat på det viset. Har en fryseren full av hjemmelaget middag så varmes den på en to tre. Bare til å fryse middagen ned i porsjonspakker. Lapskaus, viltgryte, supper og annet går som en lek. Han matlagedag i måneden og fylle opp fryseren med gode middager. Alt dette blir mye enklere med mikro Og så vil nok jentene sette prsi på mikro-pop på lørdager :gjeiper:

[Daisy Fraser]

Enig med de som sier ikke send.

Se for deg scenarioet at han diskuterer mailen fra deg med den nye dama si. "Uff, se hva hun skriver nå, skal jeg svare?"

Jeg tror at han svarer som han gjør fordi han trives godt med å se på seg selv som en fin fyr. Dama synes også han er en fin fyr. Og de gangene han har tenkt på deg har han trøstet seg med at han "rent teknisk" ikke gjorde noe galt mot deg. Men så kommer mailen fra deg. Og reaksjonen på opplysningene hans. Og det endrer enten selvbildet hans, eller så må han bestemme seg for at det er deg det er noe i veien med, og at det er derfor du opplever han som en drittsekk. Gjett hvilken løsning som er den mest behagelige. Han føler ikke lojalitet overfor deg lengre. Antagelig ser han på seg selv som et slags offer for vanskelige kvinner. Og når du kritiserer ham så putter han deg lett inn i båsen av "vanskelige ekser".

Så dermed svarer han som han gjør. Kort og avvisende. Han sier vel til seg selv at det er en teknikk han har lært seg for å håndtere vanskelige folk. Han har begynt å "håndtere deg". Men sannheten er at han putter deg ikke i den båsen fordi du hører til der, men fordi det er mest behagelig for ham. Det gir ham muligheten til å slippe å gå i seg selv. Og fordi det er en "sannhet" som vil være enkel å svelge for den nye. Men alt du gjør fra nå vil vurderes ut fra "hva er det nå da". Han vil helst slippe å høre mer fra deg, og ettersom alle mailer fra nå av vil oppleves som en plage, så tviler jeg på om han vil bry seg med om den er fortjent eller ikke.

Plutselig er du "vanskelige" Tornerosa. Hun som sendte sinte mailer da hun fant ut at han hadde fått seg dame, månedsvis etter at det var slutt.

Ikke la ham få putte deg der.

Så ikke send noen mail. Han er ikke verdt det, og du er verdt mer!

[Gjest Miss O'Hara]

Knallbra sagt, Daisy. Det er veldig riktig det du sier der.

Samtidig er det noe med å stå i det man er i selv, kanskje vi burde gi litt mer blaffen i hva en idiot av en mann og hans villedete dame synes?

Jeg er 50-50, holdt jeg på å si. Å la hans tragiske siste mail stå som punktum er liksom nesten litt for galt det også, når han er så på ville veier. Samtidig ser jeg hvordan det å sende virker som en total tap-tap situasjon.

Likevel er det noe med å bare ta styringa selv. Det er blitt gjort en viss urett, man føler seg trampet på, og det burde man kanskje bare gi uttrykk for, for sin egen del, i stedet for å være den passive som ble skyflet ut i kulda uten noen god forklaring og med beskjed om å deal with it.

Vel, vi vet jo forklaringen, men han har aldri gitt den oppriktige.

Det som tok min naive jomfrudom ift menneskeheten var da jeg oppdaget at ingen er bare gode eller bare onde. Vi lærer det, å skille på rett og galt, ikke minst lærer vi at det alltid bare er enten rett - eller galt. Sjokket er ganske massivt når du etter hvert innser at selv de mest bedritne personene du kjenner har noen rundt seg som synes de er en toppers person. At dynamikk og samspill aldri er én persons handlinger. Jeg har en eks som var ordentlig ordentlig slem, og han er en, for alle andre, sympatisk, dritsmart fyr som lykkes i absolutt alt han gjør. Ikke sikkert han er spesielt bedriten i forhold heller, for alt jeg vet. Uten sammenlikning for øvrig, for all del - jeg bare konstaterer at man noen ganger får ubehagelige sjokk i form av å oppleve menneskers svake sider sånn på nært hold, hvor komplekst ting kan være. Og noen ganger hvor simpelt det kan være.

Bottom line her er uansett at han ikke er bra nok for deg, fordi når dagene ble tøffe sklei det helt ut for ham. Det kunne blitt ganske mye mer katastrofalt om dere hadde gått enda dypere inn i det. Tenk deg barna

Gå for din egen magefølelse, det er du som skal leve med det. Om de er så små som mennesker at de sitter over mailen din og rister på hodet så får de bare være så lowlife. Gjør det du føler for, rett og slett. Kort eller lang.

[tokidoki]

Hei, Tornerosa. Jeg har sniklest en stund, og selv om jeg føler at jeg tramper rett inn i et privat selskap, må jeg bare si noe.

Jeg har vært der du der, i en ganske lik situasjon. Noen ting enda verre, noen ting ikke fullt så ille. Jeg kjenner igjen veldig mye av det du skriver, om behovet for å få en forklaring, om å ville si hva man føler, og kanskje mest av alt: å få bekreftet at han skjønner at han har vært en dritt. Jeg husker at det var som å snakke til en vegg, han hadde akkurat napalmbombet hjertet mitt på en temmelig grov måte, og alt han sa var "jeg synes ikke jeg har noe å be om unnskyldning for". Det var absolutt ikke bra for meg å ha kontakt med ham, for jeg begynte å tvile på meg selv når jeg hele tiden måtte kjempe mot noen som absolutt ikke så det jeg syntes var helt åpenbart på samme måte. Dessuten skjønte jeg ikke hvor det hadde blitt av ham jeg hadde vært glad i og stolt på i flere år. Og det tok lang tid å forsone seg med det mest urettferdige, nemlig at han oppførte seg som en dritt og likevel fikk leve happily ever after med ny dame. So much for karma.

Det er en snart seks år siden nå, og den som fortsatt sliter med det som skjedde, er ham. Han visste meget vel allerede da at han var slem med meg, men som andre sier her, det er så ubehagelig å ta det innover seg at man nekter å høre på det og fryser ut den som kommer med beskyldningene. Men man kan ikke rømme fra seg selv for alltid, og en eller annen gang må han forholde seg til det som skjedde, med mindre han er et helt tomt menneske, da. Og den dagen kommer hurtigere jo mindre han hører fra deg, for hver mail blir en irritasjonsfaktor som gjør ham mer oppsatt på å forsvare seg.

Min eks kverner fortsatt på det samme: Hva sier det om ham at han behandlet meg slik? Hvordan kan han tenke at han selv er et godt menneske når han har slike handlinger i bagasjen? Jeg har tilgitt det hele for lenge siden, men han nekter å tro på meg, og det er rett og slett fordi han ikke har tilgitt seg selv. Det handler jo ikke om å "vinne", men jeg kom best ut, selv om det ikke føltes sånn da. Kjærlighetssorg går over, og etterhvert er man glad man ble kvitt dusten. Han må leve med kunnskap om seg selv han helst skulle ha vært foruten, og det forsvinner ikke.

Æsj, dette ble mye lenger enn jeg hadde tenkt, men mitt råd: Ikke kontakt ham mer. Du kommer ikke til å komme gjennom veggen nå likevel, det er altfor nytt. Forklaringer og beklagelser kommer senere, om han er en normalt oppegående fyr.

[Tornerosa]

Ingen grun til å være skeptisk til mikro En får lettere i seg varmmat på det viset. Har en fryseren full av hjemmelaget middag så varmes den på en to tre. Bare til å fryse middagen ned i porsjonspakker. Lapskaus, viltgryte, supper og annet går som en lek. Han matlagedag i måneden og fylle opp fryseren med gode middager. Alt dette blir mye enklere med mikro Og så vil nok jentene sette prsi på mikro-pop på lørdager :gjeiper:

Uansett skeptisk.

Enig med de som sier ikke send.

Se for deg scenarioet at han diskuterer mailen fra deg med den nye dama si. "Uff, se hva hun skriver nå, skal jeg svare?"

Jeg tror at han svarer som han gjør fordi han trives godt med å se på seg selv som en fin fyr. Dama synes også han er en fin fyr. Og de gangene han har tenkt på deg har han trøstet seg med at han "rent teknisk" ikke gjorde noe galt mot deg. Men så kommer mailen fra deg. Og reaksjonen på opplysningene hans. Og det endrer enten selvbildet hans, eller så må han bestemme seg for at det er deg det er noe i veien med, og at det er derfor du opplever han som en drittsekk. Gjett hvilken løsning som er den mest behagelige. Han føler ikke lojalitet overfor deg lengre. Antagelig ser han på seg selv som et slags offer for vanskelige kvinner. Og når du kritiserer ham så putter han deg lett inn i båsen av "vanskelige ekser".

Så dermed svarer han som han gjør. Kort og avvisende. Han sier vel til seg selv at det er en teknikk han har lært seg for å håndtere vanskelige folk. Han har begynt å "håndtere deg". Men sannheten er at han putter deg ikke i den båsen fordi du hører til der, men fordi det er mest behagelig for ham. Det gir ham muligheten til å slippe å gå i seg selv. Og fordi det er en "sannhet" som vil være enkel å svelge for den nye. Men alt du gjør fra nå vil vurderes ut fra "hva er det nå da". Han vil helst slippe å høre mer fra deg, og ettersom alle mailer fra nå av vil oppleves som en plage, så tviler jeg på om han vil bry seg med om den er fortjent eller ikke.

Plutselig er du "vanskelige" Tornerosa. Hun som sendte sinte mailer da hun fant ut at han hadde fått seg dame, månedsvis etter at det var slutt.

Ikke la ham få putte deg der.

Så ikke send noen mail. Han er ikke verdt det, og du er verdt mer!

Ja, mailer fra meg vil nok oppfattes som en plage. Men det er fordi han innerst inne vet at han har handlet uredelig. Og det synes jeg at han godt kan bli minnet om én gang til, før jeg slipper ham... Jeg synes han slipper for lettvint unna, med "ingen kommentar". Greit nok, jeg får kanskje ingen flere kommentarer, men jeg synes at ordene mine kan finne veien inn i hodet hans, og forhåpentligvis bli der en stund. Til han har fortrengt det, eventuelt.

Det er ikke en sint mail, den er jo konfronterende, men ikke sint. Den er egentlig mer beskrivende. Og hvis han vil diskuteren en slik mail med en nye dama si, så velbekomme! Jeg tror egentlig ikke han tør det. Han framstår ikke som veldig sympatisk i denne historien, jeg tror nok det er til hans eget beste at han holder det hele skjult for henne. Og tar han sjansen på det likevel... Greit. Det må han gjerne. Jeg har, som sagt, mitt på det tørre. Jeg har ikke dårlig samvittighet for noe, så om noen vil ta feil av meg, versågod.

Dessuten kjenner jeg halve slekta hans. Sånn sett slipper han ikke unna. Jeg tror nok det var flere enn én som måpte i det bryllupet, for å si det sånn. Jo, man kjenner historien hans, og det er opplest og vedtatt at det er synd på ham. Men jeg tror nok at folk ikke kan unngå å tenke at han er litt ute av balanse, spesielt nå etter alt.

Men har ikke sendt noe enda...

Knallbra sagt, Daisy. Det er veldig riktig det du sier der.

Samtidig er det noe med å stå i det man er i selv, kanskje vi burde gi litt mer blaffen i hva en idiot av en mann og hans villedete dame synes?

Jeg er 50-50, holdt jeg på å si. Å la hans tragiske siste mail stå som punktum er liksom nesten litt for galt det også, når han er så på ville veier. Samtidig ser jeg hvordan det å sende virker som en total tap-tap situasjon.

Likevel er det noe med å bare ta styringa selv. Det er blitt gjort en viss urett, man føler seg trampet på, og det burde man kanskje bare gi uttrykk for, for sin egen del, i stedet for å være den passive som ble skyflet ut i kulda uten noen god forklaring og med beskjed om å deal with it.

Vel, vi vet jo forklaringen, men han har aldri gitt den oppriktige.

Bottom line her er uansett at han ikke er bra nok for deg, fordi når dagene ble tøffe sklei det helt ut for ham. Det kunne blitt ganske mye mer katastrofalt om dere hadde gått enda dypere inn i det. Tenk deg barna

Gå for din egen magefølelse, det er du som skal leve med det. Om de er så små som mennesker at de sitter over mailen din og rister på hodet så får de bare være så lowlife. Gjør det du føler for, rett og slett. Kort eller lang.

Jeg har tenkt det samme, 50-50 for å sende/ikke sende.

Når man føler seg så veldig trampet på, er det vanskelig å bare svelge og la hans "ingen kommentar" stå som det aller siste. For jeg har flere kommentarer... Og jeg har lyst til å formidle dem for ham, selv om han egentlig vet. Og jeg håper nesten at det kommer nok en "du tar feil, du har misforstått alt", nok en mail som er så åpenlyst blåst at han bare MÅ innse det selv, enten nå, eller senere. En håpløs, hjelpeløs mail som skal få henge i luften som tåpeligheten selv.

Men først har jeg veldig lyst til å sende ham det komprimerte, oppsummerende budskapet... For enten har han allerede forstått, og vil bare få det repetert. Eller han har ikke forstått, og får det servert ytterligere glassklart. Tar han det til seg (men sannsynligvis uten å innrømme det), bra. Tar han det ikke til seg, vel, da har jeg i hvertfall ikke brent inne med noe.

Hei, Tornerosa. Jeg har sniklest en stund, og selv om jeg føler at jeg tramper rett inn i et privat selskap, må jeg bare si noe.

Jeg har vært der du der, i en ganske lik situasjon. Noen ting enda verre, noen ting ikke fullt så ille. Jeg kjenner igjen veldig mye av det du skriver, om behovet for å få en forklaring, om å ville si hva man føler, og kanskje mest av alt: å få bekreftet at han skjønner at han har vært en dritt. Jeg husker at det var som å snakke til en vegg, han hadde akkurat napalmbombet hjertet mitt på en temmelig grov måte, og alt han sa var "jeg synes ikke jeg har noe å be om unnskyldning for". Det var absolutt ikke bra for meg å ha kontakt med ham, for jeg begynte å tvile på meg selv når jeg hele tiden måtte kjempe mot noen som absolutt ikke så det jeg syntes var helt åpenbart på samme måte. Dessuten skjønte jeg ikke hvor det hadde blitt av ham jeg hadde vært glad i og stolt på i flere år. Og det tok lang tid å forsone seg med det mest urettferdige, nemlig at han oppførte seg som en dritt og likevel fikk leve happily ever after med ny dame. So much for karma.

Det er en snart seks år siden nå, og den som fortsatt sliter med det som skjedde, er ham. Han visste meget vel allerede da at han var slem med meg, men som andre sier her, det er så ubehagelig å ta det innover seg at man nekter å høre på det og fryser ut den som kommer med beskyldningene. Men man kan ikke rømme fra seg selv for alltid, og en eller annen gang må han forholde seg til det som skjedde, med mindre han er et helt tomt menneske, da. Og den dagen kommer hurtigere jo mindre han hører fra deg, for hver mail blir en irritasjonsfaktor som gjør ham mer oppsatt på å forsvare seg.

Min eks kverner fortsatt på det samme: Hva sier det om ham at han behandlet meg slik? Hvordan kan han tenke at han selv er et godt menneske når han har slike handlinger i bagasjen? Jeg har tilgitt det hele for lenge siden, men han nekter å tro på meg, og det er rett og slett fordi han ikke har tilgitt seg selv. Det handler jo ikke om å "vinne", men jeg kom best ut, selv om det ikke føltes sånn da. Kjærlighetssorg går over, og etterhvert er man glad man ble kvitt dusten. Han må leve med kunnskap om seg selv han helst skulle ha vært foruten, og det forsvinner ikke.

Æsj, dette ble mye lenger enn jeg hadde tenkt, men mitt råd: Ikke kontakt ham mer. Du kommer ikke til å komme gjennom veggen nå likevel, det er altfor nytt. Forklaringer og beklagelser kommer senere, om han er en normalt oppegående fyr.

Her er intet privat selskap, du er hjertelig velkommen!

Høres ut som om din eks har større samvittighet enn hva denne mannen foreløpig har oppvist...

Med denne mailen ønsker jeg ikke å etablere meg selv som hans fiende. Uten å være for defensiv, vil jeg være så subjektiv som mulig. Jeg vil ikke erklære ham for Drittsekken (selv om jeg...vel), dersom han på et senere tidspunkt skulle ønske å komme med forklaringer og beklagelser, vil jeg ikke med mailen lukke døren for dét. Jeg vil ikke framstå som rasende, heller som såret. Jeg er vel egentlig begge deler... Foreløpig. Men samtidig synes jeg at jeg greier å holde en følelsesmessig avstand til det hele, selv om tanker kverner og kverner og spørsmålene er uendelige...

Jeg vrir og vender på dette, men jeg heller ørlite granne mot at det er best for meg å sende. Mange har mange kloke argumenter mot hvorfor jeg ikke burde, og jeg skjønner dem som sagt alle. Men det føles veldig utilfredsstillende å skulle la han siste hån stå ubesvart. Jeg trenger følelsen av å ha plassert skapet, selv om han kanskje ikke tar til seg noe av det jeg skriver. Jeg trenger følelsen av å ha prøvd, en siste gang. Sjansen for at han forstår, er langt større enn at han ikke forstår. Og dersom det gjør det ubehagelig for ham, så er det ikke meg imot... Dersom det bare gir ham næring til tanker og følelser om at jeg er plagsom - vel. Det kan jeg leve med. I såfall tror jeg at han selv vet at slike konstruerte tanker om plagsomme-Tornerosa bare er en beskyttelsesmekanisme.

Men jeg har alstå ikke sendt enda...

[Tornerosa]

Setter kjempestor pris på alle innspill, altså! Selv om det kan se ut som om jeg allerede har bestemt meg for å sende, og argumenterer febrilsk for hvorfor...

Har montert Ikea-skap.

Er blitt en anelse mer gyllenbrun, takket være juks.

Drømte i natt at ungene fikk se de nye rommene sine, at det ble hyl og skrik fordi så mye var "urettferdig".

Drømte i går natt (igjen) at jeg var innlagt på sykehus, fri fra alt ansvar, andre ordnet alt.

Den varme luften er erstattet med fjorten grader.

Yr har gått fra å love 35 grader og knallsol til 28 grader og 7 mm nedbør dagen jeg ankommer.

Har bestilt billetter til mgp Junior, søster hadde bestilt for seg og sine, blir en fin greie å gjøre sammen, selv om vi ikke sitter sammen. Og selv om jeg i juni fikk utbetalt kun halv lønn og selv om aap ikke har kommet i gang og ikke ser ut til å gjøre det med det første.

[Kosemose]

Hadde egentlig bestemt meg for å ikke si noe mer i fht om du skal sende ham en mail til eller ikke, men jeg er jo så talkative

I det store bildet er det vel egentlig ingen big deal. Så hvis du tror at du kommer til å føle deg bedre så sender du. Jeg (og mange med meg) tror sjangsen er stor for at du kan komme til å føle deg litt dum etterpå, men det er vel uansett grenser for hvor dum det er mulig å føle seg etter å ha sendt en mail man kanskje ikke burde sendt. Mulig han (og dama?) syns du er hysterisk og litt nevrotisk, men de skjønner jo samtidig at du er forsmådd og har gruff du trenger å få ut, så igjen, det er vel grenser for hvor mye de legger i en sånn mail og hvor mye oppmerksomhet den kommer til å få. Han er jo uansett historie, det blir aldri mer dere, og om du sender en avslutningssalutt eller du brenner inne med den, forandrer vel ærlig talt ikke så mye.

Jeg har selv fått et par brev/mailer i mitt liv som kan minne om den du tenker sende (men jeg har aldri vært så slem som ham altså!! De mailer og brev jeg har fått har vært mer av typen "forstår at du bla bla lei for at bla bla hvis du noen gang bla bla" ) også har jeg selv sendt denne type brev to ganger i mitt liv. (de var heller ikke så bebreidende, den ene var mer "trist men forstår og lykke til videre" det andre var ganske likt det første du sendte og svaret jeg fikk var ganske likt det du fikk "har det så bra på alle mulige områder" og jeg kjenner igjen din reaksjon. forundring, forvirring, sinne (han sa jo at...!) og følelsen av å ha blitt lurt. (mulig derfor jeg blir så engasjert her, jeg gjenopplever på en måte min egen store sorg).

Jeg foretok meg ikke noe mer, sa ikke alt jeg hadde lyst til å si, og følte jeg fikk en bitteliten "hevn" ved å ikke la høre fra meg mer. Så brukte jeg tiden til hjelp for å glemme. Det er lenge lenge siden nå, men jeg har fortsatt et lite arr i hjertet etter den episoden, så hvis du unngår et sånt arr ved å sende ham rene ord for pengene, så er det kanskje lurt. Uansett er det vel grenser for hvor ulurt og fatalt det kan være... Du har vel ikke så veldig mye å tape uansett...

[Tornerosa]

Nei, ingenting å tape. Det føles slik. Heller litt å vinne, nemlig en viss tilfredsstillelse ved å ha formidlet min mening. Jeg tror ikke jeg kommer til å føle meg dum. Jeg tror sjansen er større for at han kommer til å føle seg dum. Og gjør han ikke det, vel, så har jeg enda større grunn til å komme over denne fyren. Gjør han det, så har jeg fått en liten "hevn". Jeg har egentlig ikke noe behov for hevn, ikke det hele tatt, "hevnen" handler i såfall om at han skal innrømme at han har handlet urett. Jeg tror ikke sjansen for det minsker om jeg sender ham de ordene, den øker heller bittelitt.

Og, jeg tror altså ikke at han involverer den nye kjæresten i dette. For hvis hun får vite at han hadde et forhold, hvor "alle" var involvert, inklusive barna, så tror jeg hun skjønner at det var seriøst. Da må han bare insistere så mye han orker på at han egentlig ikke var det - da framstår han bare som veldig desiorientert... Han har ingenting å vinne på å involvere kjæresten, tvert imot. Men, om han likevel er dum nok til å gjøre det - bryr meg mindre. Jeg kommer uansett ikke til å være i deres omgangskrets, sjansen er stor for at jeg aldri mer møter ham. Det måtte i såfall være tilfeldig - og han bor tross alt 2-3 mil utenfor byen.

Jeg lurer forresten på om han, dersom vi møttes ansikt til ansikt, ville vært i stand til å se meg i øynene og fortsatt hevde "ingen kommentar". Fortsatt mene at det er jeg som har tatt feil, at han har handlet korrekt, at jeg ikke har noen grunn til å så mye som heve et øyenbryn. Det lurer jeg virkelig på.

Endret 8. juli 2011 av Tornerosa

[tokidoki]

Her er intet privat selskap, du er hjertelig velkommen!

Høres ut som om din eks har større samvittighet enn hva denne mannen foreløpig har oppvist...

Nå ja, seks år senere, med ting på avstand. Den gangen var han en fullstendig uforsonlig dritt som var for feig til å gjøre ting på en ordentlig måte og for feig til å innrømme det. (Uten sammenligning forøvrig hadde han også en slem eks og et rykte for å være særdeles snill og omsorgsfull.)

Hvis han er som min eks, kommer du aldri i verden til å få noen innrømmelse i denne fasen. Og du kommer ikke til å få vite det om du trigger en forståelse, for du er den siste i verden han vil innrømme noe sånt overfor. Så da er spørsmålet om det egentlig er respons du er ute etter, eller bare å få det ut. Man kan ofte lure seg selv litt der.