Et sus som over furukrona kom

[Gjest MorAase]

Her undres det over om en vet hvilke ting med jobben som gir en fornemmelse av å bli kvalt? Kan problemene konkretiseres?

[Tornerosa]

Sånt kan man like, plutselig ringeklokke, plutselig besøk. Emile.

Gjorde noe jeg aldri før har gjort, dro fra ungene mens de sov. Riktignok bare tretten minutter, og riktignok bare på Rema fire hundre meter nedi gata. Må man, så må man. Man måtte ha litt godis.

Strever som en helt, skal konvertere et filmformat og brenne på plate, har prøvd fem ganger de siste dagene, og hvert forsøk tar 64 minutter... Gir jeg meg? Nei, ikke enda!

Har ikke sovet i dag, desperat trøtt nå. Ligger i senga 00.30, sover når?

[Gjest MorAase]

Konvertering og jobbsnakk kan kombineres i løpet av helgen.

[Tornerosa]

Her undres det over om en vet hvilke ting med jobben som gir en fornemmelse av å bli kvalt? Kan problemene konkretiseres?

Jada. Lett og enkelt, men også vanskelig og komplisert.

Det er slik at én arbeidsopggave, en hvilken som helst en, krever innsyn i og oversikt over alt. Jeg får ikke "lov" til å oppholde meg i periferien, jeg vil gjerne avgrense arbeidsoppgavene på min måte, men man forventer at jeg går løs på "kjerneoppgavene". Kjerneoppgavene = midt i smørøyet, og midt i smørøyet har forgreninger ut til absolutt alle kanter. Jeg er edderkoppen, men får ikke lov til å oppholde meg i ett område av nettet mitt, jeg må sitte midt i. Midt i, hvor det går tråder ut til absolutt hele arenaen. Og alt henger sammen.

Hvis jeg går løs på A, må jeg først oppdatere meg på B, men det kan jeg ikke gjøre før jeg har snakket med C og D, men først informere D om hva som har skjedd siden E gjorde F, og det vet jeg ikke selv engang. Derfor må jeg kontakte G, som har forflyttet seg siden sist jeg var i jobb, så jeg må oppdatere meg på H og I, men da må jeg først skaffe meg en liste over J. En gammel utgave av J har jeg på den gamle pc'en, men den konker etter ti minutter. Ok, da ringer jeg K, som sier at jeg må lete i perm L, men perm L befinner seg hos M, som er sykmeldt. N har gjort noen av M' jobber, så jeg spør N etter permen. Når permen er lokalisert, får jeg beskjed om at oppdatering må gjøres, og den må gjøres i samråd med O, fordi i P-området har det skjedd store endringer siden sist. Egentlig burde jeg kontakte Q, for Q har nå tatt R sin rolle, som tidligere holdt i disse trådene. Jeg blir bedt om å forholde meg til S og T, for nå er det like før fristen går ut, og U, som har forholdt seg til V mens jeg har vært sykmeldt, har ikke lenger kapasitet til å følge opp. V er viktig! Men V lar seg ikke gjennomføre uten W, og W er det ingen som har oversikt over. Jeg må høre med X, visstnok. Men X er i Afrika og kommer ikke tilbake før neste måned, og da har fristen gått ut. Hvis jeg ringer Y, kan det hende at vi kan få utsatt fristen. Jeg ringer Y, som sier at fristen kan flyttes, men da må vi i tillegg legge ved Z. Jeg har aldri hørt om Z i hele mitt liv. Jeg roper hjelp, jeg trenger hjelp til Z, og får høre at "det har man snakket om for lenge siden". Det burde jeg vite, mao. Lenge siden... Det er lenge siden jeg jobbet nå. Jeg resignerer, og går i stedet løs på Æ. Aner ikke helt hvor jeg skal begynne, for Ø er enda ikke gjort, jeg begynte på Ø i februar da livet smilte, men siden har Ø bare fått ligge. Og jeg kan ikke ferdigstille Æ før jeg har gjort Ø. Ø er omfattende, og krever dessuten at jeg skaffer noen som kan ta seg av Å.

Slik er det å gå løs på kjerneoppgavene. Alt henger sammen, det ene fører til det andre. Veldig vanskelig å avgrense. Og nå har jeg mistet mye av oversikten jeg en gang hadde.

Dessuten hater jeg telefonen. Jeg er livredd for å snakke med folk i telefonen. Eller, ikke livredd, men det gjør meg fysisk uvel. Og jeg vet hvorfor. Men det kan jeg skrive mer om i morgen, kanskje. For nå skal jeg sove. Håper jeg.

[Tornerosa]

Konvertering og jobbsnakk kan kombineres i løpet av helgen.

Mao - du kan iDVD? For hvis jeg ikke får gjort dette farlig fort, så må jeg levere det fra meg og få noen til å gjøre det - for 1600 kroner. Og det burde jeg gjøre i morgen, dersom jeg ikke i løpet av helgen får gjort det selv... For fyren trenger vel noen dager på å gjøre det, og jeg MÅ ha det senest onsdag.

[Gjest MorAase]

Kan ikke så mye om iDVD, men kan gjette veldig kvalifisert og finne sammenhengen mellom A & B i det meste av formater og forholdet mellom dem.

[Tornerosa]

Kan ikke så mye om iDVD, men kan gjette veldig kvalifisert og finne sammenhengen mellom A & B i det meste av formater og forholdet mellom dem.

Ok, ringes i morgen kveld? Skype?

[Tornerosa]

Jeg fikk det forresten til. Nesten. Dvs. formatet ble feil, for det ble kuttet både til høyre og venstre. Og kvaliteten ble dårlig. Knviskarp på Mac'en med original-dvd'en, men blurry med min nybrente plate på tv'en.

[Tornerosa]

I seng 01, sovnet ca. 2.30. Sov lite og dårlig mellom 06 og 07, varmt. Holde meg i gang i dag, ikke sov(n)e.

Minsta skal ha sitt første venninneovernattingsbesøk i dag. Hun har selv overnattet borte flere ganger, men det blir første gang at hun skal ha noen her. Jeg gruer meg. Det kan gå bra, men det kan også bli et pes.

Den trafikken har virkelig økt på. Det var da virkelig ikke så ille før... Det handler enten om endret trafikkmønster pga. alt veiarbeidet i området, eller det handler om at fire trær er fjernet. Men det var da for to år siden? Kan ikke huske det var så mye sus fra veien i fjor sommer.

Må ha en plan, må ha en dagsplan. Slagplan for ikke å sovne.

- vaske to siste vinduer

- vaske badet

- brette klær

- kaste papp

- rydde matskap

- skaffe minsta frisørtime (naboen?)

- bytte minstas shortpiece (haha, det heter visst det) som revna (begynner å ha dårlig erfaring med de WOW-klærne )

- kjøpe blekkpatroner

- Ikea igjen?

Oh. Spennende liv.

[Tornerosa]

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ

Jeg er så sur. Hjelper ikke med sol ute. Hjelper ikke med vær i det hele tatt, fullstendig likegyldig.

Det er tomt, det er så pokkers tomt!

[Tornerosa]

Godfølelse i hele kroppen. Mistenkelig godstemt overfor ungene. Gruer meg ikke til uka som kommer. Gleder meg til helgen, og til mange andre ting. I det hele tatt.

Nyttårskonserten var fabelaktig! Med en australsk kontratenor som solist, det var en fin og litt uvant opplevelse. Veldig uformell konsert, som inneholdt dirigent med hvit due på hodet, dirigent som fikk mikrofon i hånden, snudde seg mot publikum og sang Kaaanskje kommer kongen, Stian Carstensen gjorde en fantastisk innsats som utøvende konferansier. Den mannen er ganske utrolig.

Etterpå innom Vivaldi, så en matbit på et sted jeg ikke husker hva heter. Veldig hyggelig å gjenoppta kontakten med gammel kompis, virkelig. Og han har seilbåt!

Deretter kontakt med Mmannen som var på vei til byen med kompiser, og rundt midnatt møttes vi. Han var ikke akkurat klink edru, for å si det sånn, men veldig hyggelig lell! Og, selvfølgelig holdt jeg på å si, da nattbussen gikk kvart over to, var jeg også med den. Han hadde langveisfarende kompis på helgebesøk, men ville absolutt ha meg med. Og det var så fint. Frokost klokka halv ett, etter en laaaaang morgen. Veldig bra morgen, også, må jeg vel si. Og så hentet han yngstebarnet sitt, vi voksne skravlet, drakk kaffe og spiste sjokolade, skirenn på TV, barnet puslet med sitt. Jeg slanget meg på sofaen, kompisene lo og spøkte, barnet oppsøkte vekselsvis meg og mannfolka, alt gemyttlig. Nydelig søndag. Og mine egne to i gode hender, sammen med besteforeldrene, skiturer og sodd og besøk hos slekt i nærheten. Og når jeg kom hjem i ettermiddag, haiket med kompisen hans som skulle til byen, var jeg verdens triveligste menneske. Jeg trenger det der så veldig, avbrekkene, hvor jeg ikke må noe. Ingen som krever meg, ingen som maser, ingen mamma kan jeg, mamma får jeg, mamma jeg vil. Kunne fokusere på meg selv, på relasjoner, på samtaler, på voksne samtaler. En nytelse. Trenger alt det der, og det er ikke underlig, når man vet hvordan hverdagen min ellers er. Det bygger meg. Det utfordrer meg, det utvikler meg, det heler meg.

Og jeg er tryggere enn noensinne. Jeg vet hvor han er, står. Han regner med meg. Han etterspør, ønsker, hevder. Og han har invitert meg og ungene ut til seg, på middag m.m., og vi går for lørdag. Da har han begge sine, også. Et stort steg.

[Tornerosa]

Helt utrolig, helt føkkings utrolig - i løpet av kvelden/natta/morgenen har det vært noen rett utenfor kjøkkenvinduet og stjålet en gul lilje som stod på hellene! Ved siden av den står en krukke med hvite liljer, ikke utsprunget, den andre stod der fin og knall gul og lokket tydeligvis fram kjeltringgenene i noen. Og ved siden av der igjen står en lilla Campanula.

Jeg kan egentlig ikke tro det, den var knapt synlig for folk som måtte gå forbi. Jeg må spørre ungene, om de kan ha flytte den. Kan egentlig ikke fatte og begripe at de skal ha gjort det, heller. Planten hadde ikke krukke engang, den stod der i en seksogtyve cm stor plastpotte, kjøpt på Plantasjen for en liten uke siden.

Ubegripelig. Emile, husker du om den stod der da vi kjørte til butikken i går kveld?

[Kosemose]

Å, jeg blir så lei meg av å lese dette... Blir lei meg på dine vegne, men å lese det får også fram minner om min egen store skuffelse i livet. Jeg lurer på om man egentlig aldri kommer helt over sånne episoder? Jeg vet at man kan bli ordentlig glad igjen, og at man kan bli forelska og elske igjen også, men visse episoder og tap tror jeg er skjellsettende og lager arr i hjertene våre. Det tror jeg Også skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å snu om så raskt? Jeg vet godt det er mulig å "ta til fornuft" eller "miste følelser" - tatt den bussen selv. Men hvordan det er mulig å "lure noen" til å slappe av og til å tro at framtiden er "vår" når alt er slutt kort tid etter? Handler det om løgn eller handler det om fornektelse helt til det ikke kan fornektes mer og ting bare presses fram og ut? Eller handler det om en pluttselig innsikt som virker så viktig og sann at alt man har sagt, lovet og følt "dagen før" bare feies til siden? Jeg tror ikke jeg vet om noe tema som er så interessant, mystisk og sprøtt som menneskers følelsesliv?

[Tornerosa]

Mystisk og sprøtt.

Jeg tror det først og fremst handler om at det for ham har vært unntakstilstand det siste året. Han har levd et ikke-liv i mange år, det har vært ødeleggende for ham på så mange måter. Når han var ute av det, var han på topp, han ble sitt "gamle jeg" på et blunk, han var euforisk, høy på livet, hadde knapt bakkekontakt. Jeg tror alt var ekte for ham, jeg tror virkelig det, men jeg tror han kræsjlandet, jeg tror ettervirkningene kom sigende på etter hvert. Et slags posttraumatisk stress.

Jeg husker han sa at kompisene litt på fleip mente han burde ta noen dagers pilegrimsferd i Spania for å reflektere, meditere, komme til hektene, heles. Mens han selv flirte og avfeide det hele med at det fikk jaggu holde med de tre kvarterene han stod ute på moloen et sted i Irland, han trengte ikke mer for å vite at nå, nå var livet plankekjøring, endelig skulle det bli et liv, nå var det ingenting som kunne gå galt, ingenting som kunne hindre ham i å være lykkelig. Han hadde vært i helvete, alt ville fortone seg som himmelen heretter.

Han lurte seg selv, og derfor ble jeg lurt.

Men jeg skal skrive det brevet. Jeg skal sende det dagen før jeg reiser bort for én uke, om åtte dager. Lørdagskvelden. Men jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal skrive. Jeg har skrevet litt i hodet, men jeg ender stadig opp med den samme gjennomgangstonen; det som handler om hva jeg trodde og hvorfor jeg trodde det. Det blir bebreidelse ut av det, uten at det egentlig er ment som det. Mer ment som "hvordan kunne jeg tro noe annet?" "Skjønner du hvordan det så ut for meg?" Men jeg vil ikke det. Jeg vil ha scratch, sette en strek over det. Jeg vil bare at han skal vite at jeg ikke er vonbråten, at jeg fortsatt er her, at dersom han på et tidspunkt føler for å ta kontakt, og mener noe med det, så vil jeg ikke avspise ham.

Brevkladd mottaes med takk...

[Emile]

Jeg tror ikke jeg vet om noe tema som er så interessant, mystisk og sprøtt som menneskers følelsesliv?

Enig, det er virkelig fascinerende, og man blir jo aldri klok på folk..

Følelser er virkelig ikke til å stole på. Jeg tar i alle fall stadig vekk feil av meg selv, jeg kan være klinkende klar på hva jeg føler der og da, men så går det en dag eller to, så ser jeg at det var feil - det var ikke det jeg egentlig følte. Skummelt for den som er nær meg, og ikke minst for meg, jeg kan gjøre mange feil på det viset.

Jeg så bare at du hadde mange fine blomster og en koselig hage. La ikke merke til noen spesielle. Ikke vet jeg hva de forskjellige blomstene heter heller..

[¤flicka¤]

Jeg tar i alle fall stadig vekk feil av meg selv, jeg kan være klinkende klar på hva jeg føler der og da, men så går det en dag eller to, så ser jeg at det var feil - det var ikke det jeg egentlig følte.

Eller så følte du det faktisk, men det gikk over? Vanskelig å si, men det er det som gjør det så spennende, hvordan vet vi om en følelse var ekte? Kanskje en følelse kan se helt annerledes ut fra et annet ståsted? Uff, dette ble dypt.

[Emile]

Jeg vet ikke..jeg er ikke liksom helt for at du skal skrive noe brev jeg..du har jo gjort det før, selvsagt under andre omstendigheter, men lell. Det blir liksom et skritt eller flere tilbake. Mulig jeg bare er kynisk etter alle froskene mine, men jeg tror faktisk at hvis han følte en dypere interesse, så ville du ha merket det i form av beklagelser og med et ønske om tilgivelse. Han ville vært mer på.

Men når det er sagt - gjør det du må, gjør det du føler for.

[Emile]

Eller så følte du det faktisk, men det gikk over? Vanskelig å si, men det er det som gjør det så spennende, hvordan vet vi om en følelse var ekte? Kanskje en følelse kan se helt annerledes ut fra et annet ståsted? Uff, dette ble dypt.

Hehe. Vet ikke jeg heller, skjønner meg ikke på meg selv alltid. Men det er klart, NOE ligger jo i bunn for følelsene, at det var noe i meg som sa ditt og datt. Problemet er kanskje heller at jeg kan ta forhastede slutninger..på feil grunnlag. Jo, jeg kan være misfornøyd med noe for eksempel, men det betyr ikke at det er lurt å droppe det.

[Gjest Miss O'Hara]

Følelser forandrer seg hele tiden, også innenfor et forhold. Jeg tror det er kunsten i et samliv som varer i femti år, at man ikke skremmes av forandringer i intensitet og valør og alle mulige variasjoner, utfordringer og nedturer. Fugleperspektiv. Bli der de kjipe dagene, stå han av so to speak, kanskje til og med måtte overleve at den ene faller for en annen i en kort periode, overleve alvorlig sykdom, familiekonflikter, arbeidsledighet, hva enn som dukker opp i et ordinært liv. Som er tøft å takle alene, men nesten anda tøffere når man drar noen med seg.

Men hva vet jeg. Kommer tilbake om femti år og rapporterer, hvis jeg skulle bli så heldig

Jeg tror fortsatt han er et grusomt hjerteskjærende eksempel på at timing is everything. For tidlig for ham, etter det han har vært i gjennom. Ikke for å unnskylde at han så bevisstløst kastet seg uti noe som må ha fortont seg som redningen, men som del av en mulig forklaring på hvordan slikt kan skje. Grusomt, men absolutt plausibelt, etter min erfaring (andres og tildels egen). Skal ikke kimse av traumehåndtering når det gjelder relasjoner, hvor lang tid det tar å komme forbi.

Menneskers følelsesliv er så komplekst og så simpelt på samme tid at det har fått mer enn én person til å skalle panna i veggen gjennom historiens gang, tenker jeg Ikke at det er noen trøst for deg

Det trenger ikke bli noe langt brev. Det kan bli punktvis og konsist for den saks skyld. Hovedsaken er at du får sagt det du vil si. At det strekker seg forbi den vanlige "jeg er dumpet"-skuffelsen, at det er sjokk, forundring, vantro over hvor lite bevisst han må ha vært i forhold til hele prosessen han var i. At du velger å tro han selvsagt ikke spilte eller gjorde det med vilje, men at det like fullt var en drøy ting å gjøre, å ikke ta av egne skylapper og se omfanget av hva dere var på vei inn i - hvor galt det ville gått om dere hadde involvert barn og andre enda mer, at han sviktet flere enn deg. Hans egne barn er vel også de siste til å behøve enda mer traumer, hvis jeg har forstått det rett. Tenkte han virkelig ikke så langt?

Si det du føler, uten å tenke på hvordan det blir mottatt. Ellers bygger du bare videre på if's and but's og gir deg selv mulighet for å analysere og tolke videre etterpå - "hva om jeg hadde skrevet..." Si det som det er, rett og slett. Hvorfor ikke? Du kan ikke konstruere relasjoner ved helgardering uansett, de må finne sin vei gjennom ping pong - den enes utspill, den andres utspill, den enes respons, den andres respons...

[Tornerosa]

Jah, vi har vel egentlig vært gjennom dette noen ganger...

Jeg er like sikker nå som jeg var da. På at det virkelig var verdt det, verdt et forsøk. Jeg hadde ikke nok materiale til å si med sikkerhet at vi skulle gå sammen inn i solnedgangen, men jeg hadde nok materiale til å vite at det burde sjekkes ut. Jeg følte meg bombesikker på at dette hadde potensiale, og det er jeg fortsatt bombesikker på. Man kan ta feil, det kan lenger framme vise seg at det fantes ikke-kompatible størrelser. Men på daværende og nåværende tidspunkt, med tilgjengelig informasjon av både objektiv, subjektiv, pragmatisk og emosjonell art, kan jeg si at dette hadde store muligheter til å bli noe veldig bra.

Så hva har jeg å tape på å kontakte ham? Meget sannsynlig får jeg bare svar tilbake om at han håper virkelig jeg har det bra, at han beklager at det ble som det ble. Det samme svaret som før. Javel, da får jeg bare skrelle håpet ytterligere, til det blir som en liten prikk. Nå er det en golfball. Hva om vi snakker basketball etter et slikt brev? Jeg kan virkelig ikke leve i uvisse; hva hvis jeg hadde tatt kontakt...

Nei, det er klart at jeg må skrive. Skrive, ikke ringe. Ikke oppsøke. Det tør jeg ikke. Men skrive, det kan jeg.

Men jeg har jo egentlig sagt hva jeg føler. Han fikk jo et brev den gangen, jeg skrev "alt" den gangen. Tilsvarende det du skriver, Miss. Han har fått høre det, for å si det sånn, han vet det godt, alt det der. Og jeg ser ikke bort fra at han har fått hørt det fra andre, også. Han vet det, jeg trenger ikke gni det inn enda en gang. Han har nok dårlig samvittighet. Jeg tror ikke ytterligere dårlig samvittighet øker sjansen for...

Men "si det som det er", det liker jeg. Ja, min egen katastrofe var også "som det er", men den har han fått servert. Nå er det en annen "som det er" han skal få, og den vet jeg ikke helt hvordan jeg skal frambringe. Servere meg på et fat, men samtidig ikke vise strupen.

Gjøre seg sårbar, men samtidig beskytte seg selv.

Vanskelig.

Endret 17. juni 2011 av Tornerosa