Et sus som over furukrona kom

[Cumulus]

...det er det!

[Tornerosa]

Å så hyggelig og fint med alenetid med bare ett barn! Jeg har det en sjelden gang i blant og tenker som deg; det skulle vært oftere. Tror barn "trenger" det. (Trenger som "trenger" for det er vel neppe et basalbehov, men tror det er noe som ligger svært høyt på ønskelisten hvis de kunne velge). Blir vel litt lettere å få til etterhvert som de blir større. Ang elektroder så ville jeg bare fortalt at du skal måle hjertet ditt. Min erfaring så langt er at barns fantasi ALLTID er verre enn virkeligheten, og at de roer seg med sannheten og med ordentlige forklaringer, mens forklaringer som skurrer gjør dem frustrerte. Litt note to self, for jeg føler ofte det er enklere å servere pyntede versjoner, men møter meg selv i døra hver gang...

Du, den greia du høstet lovord for; er det mulig å gjøre den til et levebrød? Kanskje i kombinasjon med noe annet? Starte enkeltmannsforetak? Hvis det er noe du får brukt deg på på en god måte så spiller det kanskje litt mindre rolle hva en evnt bijobb består i (så lenge det er et godt arbeidsmiljø!!!) ? Jeg har jo en viss anelse om hva det dreier seg om, og tenker at det må være marked for å drive det på en måte som kan kaste noe av seg for deg?

Og syns uproblematisk med alene hjemme noen timer på kvelden så lenge foreldrene vet om det, og du er rett i nærheten og mobilen er ladet! Er vel bare et ekstra pluss for pysj-jentene det?!

Ja, de trenger det, helt klart. Og kanskje særlig når det er bare tre av oss, de to er jo sammen hele tiden. Problemet mitt er jo at jeg "bruker opp" barnevakt på denne måten, uten at jeg får alenetid ut av det. Men får vel se det som en investering.

Har fortalt det, at jeg måler hjerteslagene, at det hopper og danser litt og at det er irriterende men ikke farlig, og at man skal prøve å finne ut hvorfor det gjør det. Noe sånt. De synes bare det er kult, særlig alarmen.

Jeg har allerede tenkt i de baner, etablere en egen stilling hvor jeg kan gjøre det jeg liker aller best, det jeg vet at jeg kan og er god på. I januar hadde jeg en runde på det, sammen med en venninne. Tenkte store tanker. Men så kom februar og kræsj, og det ble lagt helt på is. Dessuten ble jeg vel litt for realitetsorientert, innså at det 1) ville innebære like mye jobbensomhet som jeg allerede hadde og 2) det ville vært veldig usikkert økonomisk og 3) å skulle etablere en egen stilling er ganske krevende - jeg vet ikke om jeg hadde/har det nødvendige overskuddet. Men hvem vet, veien blir til osv... I går snakket jeg med en dame som driver omtrent på samme måte som jeg, jeg burde snakket mer med henne.

Veldig kjekt med alenekveld med barna! Jeg og min eldste gjorde omtrent det samme som dere igår. Hun fikk tilogmed se Komikere i arbeid - hun gjorde store øyne under inseminasjonsseansen!!!!!!! Jeg måtte forklare at hesten ikke hadde så stor tiss til vanlig, bare når han skal lage barn. Hun lurte på om Pappa sin ble like stor. Ikke heeeelt så stor nei!

Min ville også se det, men jeg sa at det var sengetid... Hun hadde da også vært på skoletur i halvannet døgn, og var temmelig sliten. Men jeg tok det opp for henne, og hun fikk se det i dag. Litt av en tiss, ja...

Og nå - pysjamasparty. Vet ikke om jeg er i stand til å si så mye om det akkurat nå. Det har ikke vært helt problemfritt, og jeg er redd for at det verste gjenstår. Innsovningen.

[Tornerosa]

De kommer aldri til å sovne. I seng for fem minutter siden, det var en kamp. Gikk til venninne halv ni, ble oppringt fem ganger på halvannen time, måtte også en tur hjem. Det var småkjekling, noen som gråt, noen som var sure. De er tydeligvis ganske små enda, ti år aldri så mye. Min var så sår og lei seg fordi et par-tre ikke ville se filmen hun hadde lagt opp til, Never Ending Story. Som hun selv elsker. Unger i dag, altså. De er jo bare vant med slike sitcoms med american college-ungdom. Kjappe, dumme, "morsomme" replikker og lattermaskiner. Kommer det en god film på banen, skjønner de ikke hva det dreier seg om. Veldig glad for at min setter pris på Filmer, filmer som ikke har et tempo som gjør en stressa og svimmel.

Da jeg for andre gang kom hjem, ble jeg. Men da var selvfølgelig alt i sin skjønneste orden. Neste økt ble da de skulle legge seg, de greide ikke å bli enige om hvem som skulle ligge hvor. Det måtte loddtrekning til, men heller ikke da var alle fornøyde.

Nå har jeg satt på rolig musikk for dem, Nidus, men det skravles. Høyt. Må vel til slutt sette meg i trappa og hysje på dem. De greier tydeligvis ikke holde kjeft selv.

Phu. Dette vil ikke gjentas spesielt ofte, tror jeg.

Frokost i morgen, og så legger jeg meg igjen. I think.

[Tornerosa]

Sannelig, jeg tror de sover. Jeg satt i trappa i tyve minutter, det hjalp. Nå virker det tyst der nede.

Men da har vi prøvd dette, også. Jeg trodde seks var enklere enn tre, at det ville by på færre konflikter. Det har da gått sånn rimelig greit, men det var ikke helt friksjonsfritt, gitt. Seks var i overkant, kjenner jeg. Tror vi halverer ved neste anledning. Om et år.

Urk, noen må definitivt støvsuge teppet for popcorn og potetgull...

Neste uke, oddetallsuke. Mmannen har barnefri. Og jeg har barnefri, til helga. Jeg savner.

Mandag skjer lite, bortsett fra at jeg skal ta av elektrodene og at eldste skal på musikkskolen.

Tirsdag har jeg en avtale, barnerelatert. Man kan ikke få nok hjelpere, og jeg har trua på dette.

Onsdag psykomotorisk. Jeg fortsetter kun fordi det føles bra der og da, jeg vet ikke om det gjør så mye for meg utover det. Men der og da er jo ikke til å kimse av, heller.

Torsdag intet.

Fredag kjøre unger til flyplassen, barnefri til mandag ettermiddag.

Og søndag er mine tre uker med ferie over. Søndag går også sykmeldingen min ut. Til mandag bør jeg få bestilt en time til fastlegen. Han er tilbake fra permisjon, det er veldig, veldig bra. Mandag kveld til terapeuten.

Rare greier. Jeg har aldri forholdt meg til behandlere, leger, terapeuter før. Alt på én gang nå, komprimert, alt i løpet av ett år. Pang.

Fortsatt i villrede, veldig usikker på fortsettelsen. Har fortsatt ingen dato å forholde meg til hva angår maksdato for rett på sykepenger. Ringer NAV mandag og hører om det har skjedd noe, om papirer har innfunnet seg. Jeg må vite for å kunne planlegge. Dessverre.

Legge seg, jeg skal servere frokost til en hel hær i morgen tidlig.

Endret 21. mai 2011 av Tornerosa

[Kosemose]

6 stykker ja... fikk ikke med meg at det var så mange, du er tøff! Og ikke så rart at det ble litt å ta tak i da, mange viljer og mange forventninger... (men du - jeg må si jeg syns du er bittelittegranne naiv som tror at disse seks prinsessene skal sovne fem minutter etter leggetid, noe av poenget med overnatting er jo å ligge og skravle og fnise helt til man sovner av utmattelse tror du må friske opp gamle minner, Tornerosa )

Skjønner at du savner, noen brenner seg fast og slipper aldri helt taket, de bare blekner litt med tiden...

[Tornerosa]

Møkkatøff.

Neida, forventet ikke at de skulle ha sovnet etter fem minutter, det var etter fem minutter at jeg skjønte at dette kunne ta laaaaang tid... Hadde egentlig tenkt å sende dem til sengs litt tidligere, nettopp for at de kunne ligge og skravle en stund etterpå, m de var altså ikke i seng før bortimot midnatt. Og da syntes jeg at det var på tide at de slokna.

Men sov de lenge i dag? Neida. Den første våknet sju, og vekket to andre. Jeg fulgte dem opp i stua og satte på tv til dem. Min egen våknet 3.30 og fikk ikke sove mer, så hun endte opp i senga mi, før hun stod opp åtte. De siste to ble vekket etter ni. Frokost ble ikke servert før elleve, da stod vertskapet opp. Men de hadde spist rester fra i går, snacks, samt at jeg erindrer et spørsmål om Lollipop fra fryseren. Jeg må ha sagt ja. Det gikk sikkert en tanke gjennom min bedøvede hjerne; de spiser is --> de holder lenger før jeg må besørge frokost. Deretter et par timers lek, så sendte jeg dem ut og hjem. De kom og gikk utover dagen, jeg sloknet på sofaen klokka to. Deretter erindrer jeg ikke stort før klokka ble ti på seks og minsta kom hjem. Jeg sov i 9-10 timer i natt (dog med diverse avbrudd), og sov igjen i fire timer i ettermiddag. Utrolig.

I taket har jeg fem langstilkede spoter, montert vannrett på en skinne langs en bjelke. De står opp mot det høye taket, og lagger et fiffig mønster når de er tent. Men plutselig funket de ikke. Lyset stod på i går kveld, jeg slo av da jeg la meg, skulle slå på i kveld, men nix. Svart. Har virkelig ikke det minste clue, hva kan ha skjedd? Pærer kan gå, men ikke alle fem på én gang. Her er noe muffens, det må være et brudd et sted. Men oppstått helt av seg selv? Veldig rart. Ingen mulighet til å fikse selv, dessuten henger moroa tre meter over golvet. Og i kjelleren, hvor kaninene har vært heldige - de må ha hatt ni liv - der er det også mørkt. For dyra har gnaget over en ledning og mørklagt tre spoter. Nå bare en bleik taklampe der nede. Med to pærer, hvorav den ene har gått. Går stadig. Pokker, heller. Jeg trenger en elektriker. Eller en handy person.

Knappe fem uker igjen til skoleferie. Mitt behov for oversikt, tilrettelegging og planlegging har avtatt de siste ukene, månedene. Mye fordi det rett og slett har vært mindre å planlegge og tilrettelegge for, noe fordi jeg har hatt så mye mer tid til å planlegge, det har ikke vært noe stress rundt det. Og dessuten - kanskje har behovet mitt rett og slett mindre enn normalt. I såfall er det pga. medisinen. Litt mer laidback. Men altså, fem uker igjen til skoleferie.

Uke 21 - ferie/sykemeldt, unger til faren i helga, dvs. fredag - mandag

Uke 22 - jobbe 50%?, langhelg torsdag - søndag, hva finner vi på?

Uke 23 - jobbe 50%?, langhelg fredag - mandag, hva finner vi på?

Uke 23 - jobbe 50%?, ingen planer i helga

Uke 25 - jobbe 50%, siste skoledag torsdag, vi reiser på leir i helga

Uke 26 - jobbe 50%, leir

Uke 27 - jobbe 50%, hjemme alene

Uke 28 - ferie, hjemme alene, reise til Italia midt i uke

Uke 29 - ferie, hjem fra Italia midt i uka, hjemme alene, slektstreff

Uke 30 - ferie, hente unger i Oslo, helga i Oslo

Uke 31 - ferie, hjem fra Oslo, sammen med søster & co

Uke 32 - jobbe 50%, sammen med søster & co, helgetur til Sverige

Uke 33 - jobbe 50%, skolen begynner

Sånn ser det ut i hodet mitt pr. nå. Mye kan ha forandret seg om en uke eller to. Og så ser jeg at det kræsjer, skal hente unger samtidig med at jeg har time til terapeuten mandag om en uke. Pokker. Enten flytte time, eller høre om paps kan hente ungene.

[Tornerosa]

Minsta nektet å stå opp i dag. Hun sa i går kveld, på tull, at jeg ikke skulle vekke henne i dag. Jeg sa, på tull, at neivel. Så det var hva hun brukte i morges; "du lovte at du ikke skulle vekke meg!" Hun stod omsider opp, samtidig med at søsteren gikk ut døra. Nå er hun på badet. Skolen begynner om ni minutter, og hun må gå alene. Jeg blander meg ikke. Dette skal hun få bære selv.

Dersom hun blånekter å gå, går jeg på badet og vasker legemet. Har ikke dusjet siden fredag pga. elektrodene. Deretter setter jeg meg i bilen og kjører til byen. Det er hva jeg gjør. Hun får greie seg selv.

[Tornerosa]

Stakkar, hun kviet seg virkelig for å gå nå. Men hun gikk, omsider. Etter å ha ringt på x antall ganger, prøvd å sparke inn døra, grått sine modige tårer. Til slutt gikk hun, med museskritt og med tårene trillende nedover kinnene. Gulp. Håper hun lærer av dette.

[Tornerosa]

Måtte innom skolen for å levere noe greier, med det samme måtte jeg selvfølgelig sjekke småen. Hun var fornøyd, de holdt på å dramatisere Per og Pål og Espen Askeladd. Og det hadde gått greit å gå til skolen i morges, men hun hadde brukt laaaang tid. Langeviseren hadde stått på ni. Det betyr at hun kom en halvtime for sent. Jaja.

Og jeg har fått fjernet hjertemonitoreringen. Aldri før har vel hjertet mitt vært roligere enn denne helga. Tviler på at stort er blitt registrert. Har bare kjent bankingen 5-6 ganger i løpet av to døgn, når det er på sitt verste, er det hvert minutt. Som nå, nå har jeg sittet og forholdt meg til NAV-skjema i en time, og det er mer aktivitet på innsiden igjen. Helt klart relatert til stress, bekymring, planlegging, krav.

Grønnsakssuppe til middag. Med peppes pizza-kjøttboller i. Stålsette meg mot småsure unger. Musikkskole, deretter ingenting resten av dagen. Ingenting. Ingenting.

[Tornerosa]

hei, ikke tenker mye , live er lett. har du msn?

Sjekkingen når nye høyder.

[Kosemose]

hei, ikke tenker mye , live er lett. har du msn?

Sjekkingen når nye høyder.

Tja, sjekking er for alle, også dyslektikeren, enkle sjeler og raringer

Føler nettsjekking er litt som å være på god gammeldags disco på sen 80 - tidlig 90tallet litt sånn at man styler seg så godt man kan også irriterer man seg over alle dustene som kommer bort og klyper en i rumpa i påvente av at en skikkelig godbit skal få øynene opp for seg Føler det er like tilfeldig, like overfladisk og like "lete etter nål i høystakken"-aktig. Før sa vi "du, jeg kjenner faktisk noen som møttes på byen og som har flyttet sammen og fått barn" nå hører jeg det samme om nettsjekking. Alle vet om noen der det klaffet, men når det fortelles om det er det med litt vantro i stemmen Er billigere og mer komfortabelt enn å vase rundt på disco da... (også kan man velge musikken selv)

[Tornerosa]

Jeg tenker ikke mye. Livet er lett. Har du msn? Tror kanskje fyren var unorsk, greit nok. Men likevel. Da får han prøve på engelsk, da. Apropos. Partner som ikke snakker norsk - uaktuelt. Og det handler ikke om fremmedfrykt eller noe i den retning, jeg har tross alt reist verden rundt og forholdt meg til mennesker av alle slag. Jeg har sågar testet ut relasjoner/flørter/tjalabais med maskuline representanter av lokalbefolkingen på min ferd rundt om i verden, og har opplevd en hverdag hvor jeg har snakket et annet språk selv. Ikke noe problem, jeg behersket dessuten språket veldig godt og kunne lyve på meg å komme fra nabolandet - med samme morsmål men med annen aksent - uten å bli avslørt. Men likevel. Jeg er altfor avhengig av kommunikasjon, både den språklige, den ikkeverbale og den kulturelle. Jeg kan synes det er utrolig spennende å komme nært innpå mennesker fra andre planeter, det har jeg da også gjort, men å leve livet i tosomhet med en jeg ikke kan kommunisere på eget språk med? Jeg trodde det var mulig da jeg var yngre. Mer naiv, kanskje. Men jeg har lært meg selv bedre å kjenne, jeg er helt avhengig av morsmålskommunikasjon. Kommunikasjon er vanskelig nok, om man ikke skal ha ytterligere utfordringer pga. ulike morsmål. Det funker sikkert for mange. Det funker ikke for meg. Tre år i samme område på den andre siden av jordkloden overbeviste meg. Samtidig må det sies at noen av de menneskene jeg har kommet nærmest, befinner seg der borte.

Men som partner in crime? Nei. Jeg må ha dybden og inderligheten og nærheten og forståelsen også etter at forelskelsen har lagt seg. Et krav.

Vel, avsporing.

Jeg møtte min eksmann på nettet, faktisk. Tro det eller ei. Jeg tror det nesten ikke selv. Tretten år siden, i chattingens spede begynnelse. Ikke på noen dateside, neida, på Dagbladets chattekanal.

Jeg tror ikke verken på disco-strategien eller nett-strategien. Det blir nesten som å spille Lotto. Man tror ikke at man skal vinne, men man vet at man i hvertfall ikke vinner om man ikke spiller. Noe sånt.

Jeg spiller ikke Lotto.

[Tornerosa]

Under jobb og interesser:

Fortiden går på datakurs

[Tornerosa]

Eller kanskje vurdere han med nicket "nykjerrig".

[Klips]

Jeg har det også sånn med språk, eller enda mer med å ha vokst opp i samme land, fordi det er tusenvis av minireferanser og småspøker som faller gjennom ellers, og det tror jeg ikke ville blitt like bra for meg hvis det var snakk om en å dele livet med. Jeg har det aller best når noen skjønner alle de rare småspøkene som kan ramle ut av meg (det gjør jo egentlig ingen). Men for all del, man vet jo aldri

[Tornerosa]

Ja, den kulturelle/erfaringsbaserte kommunikaskjonen er ikke til å kimse av. Så er det noe med å kommunisere på et annet verbalspråk også - det smaker etterhvert som ihjelkokt kål. Det smaker best å banne på morsmålet, gjør det ikke?

Hun tråkket avgårde til skolen i tynn, kort hvit tights. Det er meldt masse regn og masse vind i dag. Jeg orker ikke ta kampene, prøver å appellere til fornuften, men det fungerer ikke. Og sint, sint på meg. Aner ikke hvorfor. Ti minutter for sen, jeg gjør henne oppmerksom på hva klokka er. Da har jeg trukket meg tilbake, min jobb er gjort, det gjenstår bare at hun tar på jakke og sko - og pakker pennal og mattebok i sekken, det gjorde hun ikke i går da jeg ba henne om det. Så blir hun irritert og lirer ut av seg "du kan jo hjelpe meg, da, i stedet for å bare sitte der!" Og irritert fordi jeg har lagt regnklærne hennes, de nyvaskede, i sekken. Da blir det nemlig ikke plass til pennalet, finner hun ut.

Sa noen preprepubertal?

Drømte om flykræsj i natt, en ikke helt uvanlig drøm, og som alltid så jeg flyet kræsje. Denne gangen i nabohuset til barndomshjemmet. Hva mer... Har drømt så vanvittig mye rart i det siste. Mye bra, egentlig. Men det forsvinner i løpet av timer, eller dager. Synd, skulle så gjerne utvidet livet med nattlig bevissthet.

Familievernkontoret i dag, spent. Rekker såvidt en time på øret først, vurderer det. Jeg kan visst ikke få nok søvn for tiden.

[Gjest Miss O'Hara]

hei, ikke tenker mye , live er lett. har du msn?

Sjekkingen når nye høyder.

Det kan ikke bare være lett å være dyslektiker/fremmedspråklig på slike kanaler... etter min mening er språket vårt viktigere enn noensinne, fordi å kommunisere i de nye kanalene krever en ganske presis og nyansert feeling for språk for å kunne formidle korrekt. Finnes jo ikke noe større rom for misforståelser enn når man kommuniserer via sms, msn osv, masse ramler i mellom. Norsk som språkfag er så undervurdert at det er pinlig, og alle som ikke har lett for det burde få ekstra undervisning, uansett morsmål, også norske.

Du gjør det veldig riktig, etter min simple mening, ved å ha henne få kjenne konsekvenser av egne valg - for det er det det er, hennes valg. Jeg er ivrig Jesper Juul-tilhenger, og han sier ansvaret må tilbake til barna - vi forventer ingenting av unger lenger. De må lære å leve med å feile, og de må lære å leve med egne mangler og utfordringer, og de må slutte å få service av voksne i ett og alt. Jeg hadde en periode kronisk dårlig samvittighet for ting poden plutselig hadde lært seg, da jeg bodde alene med ham, men nå har jeg en guttunge som tenker sjæl og ikke forventer assistanse på alt stort og smått. Kan ikke si noe annet enn at det er deilig, og at det også gir meg trygghet på at han takler verden der ute når han må - hvor jeg aldri vil kunne være der og "redde ham" - bedre enn om han hadde vært vant til meg som fasilitator i ett og alt. Slik man kanskje har ekstra lett for å bli som alenemor, i sin iver etter å kompensere for familien man tok fra dem og hva enn man får for seg av egne utilstrekkeligheter

Det er jo ikke noe gøy når de gråter sine salte tårer, men det er vel egentlig ingen annen måte å gjøre det på om de faktisk skal lære seg den mestringen de forventes å ha etter hvert?

Tirsdag. Praktisk talt onsdag, halvveis til helg.

I morgen er det helg i overimorgen.

Glasset er halvfullt, osv Ha en fin dag!

[Cumulus]

Snart helg ja. Og neste uke er det fredag på onsdag. Og snart er det sommer, selv om det regner katter og hunder horisontalt her i Bergen.

[Tornerosa]

Det kan ikke bare være lett å være dyslektiker/fremmedspråklig på slike kanaler... etter min mening er språket vårt viktigere enn noensinne, fordi å kommunisere i de nye kanalene krever en ganske presis og nyansert feeling for språk for å kunne formidle korrekt. Finnes jo ikke noe større rom for misforståelser enn når man kommuniserer via sms, msn osv, masse ramler i mellom. Norsk som språkfag er så undervurdert at det er pinlig, og alle som ikke har lett for det burde få ekstra undervisning, uansett morsmål, også norske.

Du gjør det veldig riktig, etter min simple mening, ved å ha henne få kjenne konsekvenser av egne valg - for det er det det er, hennes valg. Jeg er ivrig Jesper Juul-tilhenger, og han sier ansvaret må tilbake til barna - vi forventer ingenting av unger lenger. De må lære å leve med å feile, og de må lære å leve med egne mangler og utfordringer, og de må slutte å få service av voksne i ett og alt. Jeg hadde en periode kronisk dårlig samvittighet for ting poden plutselig hadde lært seg, da jeg bodde alene med ham, men nå har jeg en guttunge som tenker sjæl og ikke forventer assistanse på alt stort og smått. Kan ikke si noe annet enn at det er deilig, og at det også gir meg trygghet på at han takler verden der ute når han må - hvor jeg aldri vil kunne være der og "redde ham" - bedre enn om han hadde vært vant til meg som fasilitator i ett og alt. Slik man kanskje har ekstra lett for å bli som alenemor, i sin iver etter å kompensere for familien man tok fra dem og hva enn man får for seg av egne utilstrekkeligheter

Det er jo ikke noe gøy når de gråter sine salte tårer, men det er vel egentlig ingen annen måte å gjøre det på om de faktisk skal lære seg den mestringen de forventes å ha etter hvert?

Tirsdag. Praktisk talt onsdag, halvveis til helg.

I morgen er det helg i overimorgen.

Glasset er halvfullt, osv Ha en fin dag!

Ikke lett å ikke være språkkyndig, nei. Ikke lett å være det, heller. Misforstå meg rett. Det vrenger seg i meg når rettskrivingen blir så skral som mange oppviser på omtalte forum (og andre) - jeg lurer på om jeg går glipp av noen diamanter? Jeg greier bare ikke å... Ikke gi dem en sjanse, engang. Sier til meg selv at rettskriving ikke er alt, at formuleringsevne ikke nødvendigvis sier stort om andre ferdigheter og egenskaper, men hører jeg etter?

Tror jeg gjør mye riktig, om jeg selv skal si det. Utfordringene ligger i å tåle, for jeg får jo alene alt trøkket fra to. Og selv om jeg i teorien (og forsåvidt også i praksis) inneholder en god dose utdelt foreldrekompetanse, så kan jeg stå i akutte, konkrete situasjoner hvor jeg har mest lyst til å lukke øyne og ører, slippe å ta en avgjørelse, slippe å takle, håndtere. Du vet, det å aldri kunne diskutere ting med den andre (en annen), verken i forkant, i etterkant eller der og da.

Har vært på familievernkontoret nå. Og jeg har kommet fram til at behovet er todelt, selv om det henger sammen: 1) jeg har behov for en bekreftelse på at ungene har det bra, at deres "anfall" av diverse slag, og dessuten tendenser, er innenfor normalen. Jeg trenger rett og slett en bekreftelse på at ting funker. At de er normale. At jeg, vi, er normale. Jeg er ikke veldig redd for at det motsatte er tilfellet, på ingen måte, men likevel. Det hadde vært så godt å få fagpersoner til å berolige. For jeg har tillit og tiltro til de to jeg forholder meg til. 2) handler om at jeg tror barna har behov for å treffe likesinnede, de trenger å se og oppleve at andre barn også lever med skilte foreldre. For de kjenner knapt noen. Og jeg greier ikke å huske hvordan ting gikk for seg under bruddet i 2007, jeg husker ikke hva som ble sagt og ikke sagt, hvordan ungene ble "behandlet" oppi det hele. Det er et svart hull for meg. Jeg trenger hjelp til å hjelpe dem til å snakke, huske, sette ord på. Så nå er det klart; vi tre skal møte de to om én måned. Deretter sannsynligvis igjen til høsten. Og 10-åringen skal få plass i gruppe, en gruppe for barn med to hjem. Det er boller og saft og tegning og forming - og prat. Jeg tror det er bra, jeg tror hun vil kunne ha utbytte av det. Jeg håper det. Jeg håper det ikke virker mot sin hensikt. Så blir det søsterens tur i neste omgang, hun er litt ung. Og kan uansett ikke gå på samme gruppe med den eldste, det ville ikke funket.

Ja. Jeg tror jeg gjør bra ting.

Praktisk talt helg, ja. Nåde den askeskyen, om den hindrer barna i å reise til faren. Om den skaper krøll for min etterlengtede og sårt tiltrengte alenehelg.

En til deg, også. Med en til.

Snart helg ja. Og neste uke er det fredag på onsdag. Og snart er det sommer, selv om det regner katter og hunder horisontalt her i Bergen.

Måtte du si det? Nå kom det DEN skura her, også! Skikkelig skybrudd. Over like fort som det kom. Bergenssmitte. Bortsett fra at i Bergen bare kommer regnet, går mer sjelden. Oj, der begynte det igjen. Skulle tro det var en høytrykksspyler!

Og så vi som skulle til sykkelbanen i ettermiddag...

[Gjest MorAase]

hei, ikke tenker mye , live er lett. har du msn?

Sjekkingen når nye høyder.

Det er da vitterlig et postivt trekk at vedkommende har selvinnsikt, og er ærlig nok, til å si rett ut at en ikke tenker mye?