Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Nå er det i alle fall slik at de får oppmerksomhet når de beveger dem utenfor husets fire vegger. Riktig nok så er det da ikke overflod av slike anledninger, men de anledninger som finnes byr i det minste på oppmerksomhet.

Huh, og på hvilket grunnlag vil demses påstå det?

Jeg fikk forresten akkurat sms fra Mr. Chubby fra i dag, det var hyggelig å møte meg osv, men "...har dog en følelse av at vi ikke er noen perfekt match, for å bruke terminologien... Men shit happens!" Hadde jo også den følelsen. Og han må nok ha merket at jeg stadig vek blikket hans og at jeg ramlet litt ut noen ganger. Han visste jo da heller ikke hva/hvem han konkurrerte mot... Men så greit, da, veldig greit. Han følte heller ikke at jeg var en god match for ham. Kunne jo ikke vært bedre, egentlig.

[ModerAase]

Det grunnlaget kommer fra observasjoner i denne og andre dagbøker. Tett fulgt opp av observasjoner i det virkelige liv. Det er ikke få blikk som rammer damen.

[Tornerosa]

Ja, auogau, det gjør vondt å rammes til stadighet...

Men takk for...komplimentet.

Torsdag morgen unnagjort, schmokk, schmokk, rutinene er banka inn. Sett bort fra at 10-åringen alltid har sju minutter for lite, uansett når hun står opp. God tid, dårlig tid, hun blir alltid litt sen avgårde. Hun stod og pakka sekken, skulle legge nedi en regnjakke som lå på golvet bak henne og ba meg om å ta den opp til henne. Det kan du gjøre selv, unge dame. Jeg er ingen tjener. Det var for henne bare å snu seg, bøye seg, ta opp jakken. Hun sur. Det kunne jeg da virkelig ha gjort, jeg stod jo også like ved. Og så skal hun argumentere for hvorfor jeg burde tatt opp jakken til henne, i evigheter. Jeg sa at jeg håpet at hun selv egentlig visste hvor dumt det var at hun ba meg om å plukke opp en jakke hun selv nesten stod på, deretter bare lukket jeg døren mellom oss, og hun ble enda surere. "Hallo! Du svare når æ snakke te dæ, veit du!" Da kommer trøndersken igjen, og den ekle måten å snakke på.

Men ellers...

Jeg skriver visst bare om ungene når det er noe negativt. Kanskje jeg skal gjøre motsatt en stund. De er jo herlige. I all hovedsak er de herlige. De har sine greier, men det ligger vel i totalpakka for alle av arten...

krydder og kakao, fullmåne og vin,

nytente fyrstikker og sengetøy av lin

sommerfugler, sjokolade, fønvind og regn

berøring og blikk og den slags tegn

bjørkeved og bøker, tulipaner og sand

sjøstjerner og venner og de fjerneste land

film og pariserhjul, engler og brev

kjoler og kofferter, alt det han skrev

Ulan Bator, vaffelhjerter, markjordbær på strå

opptrekksfugler, ulltrøyer og lilla, brun og blå

omtanke og salte tårer, småbarn som ler

lysekroner av krystall, øyne som ser

mannenakker, marihøner, iskrem og ord

kveldsturer, snøhuler og frokostdekket bord

fletter på fire år, tango og telt

bare føtter, bare meg og gjerne en helt

[Tornerosa]

Også kalt "Huskeliste for tunnelturer".

Jeg gjør og gjør og gjør, skal ikke si jeg er nær perfeksjon, men jeg holder kursen. Jeg har kjøpt kleshengere og skjærefjøler, jeg har fått stoppet et medlemsskap som "går til oppsigelse", jeg oppdaget/husket det ved en tilfeldig saumfaring i nettbanken. Har klaget til idrettslaget, staket opp vasken i vaskerommet, etterlyst respons på et par mailer, vasket mengder med klær, postet to viktige greier. Planlagt 8-årsfeiring neste uke.

Og jeg har laget omelett med pølse og potet. Som måtte rett i søpla, da den ble svartsvidd. Skjønner ikke, hadde lav varme på. Men ble helt uspiselig. Så det ble pølse og lompe til middag.

I morgen skal jeg levere de utpissa sofaputene til rens, etter å ha sjekket priser i dag. Få byttet dvd'en fra skoleforestillingen som 10-åringen kom hjem med, den hakker. Levere tilbake lånte objekter fra skolen. Ringe NAV, igjen. Kjøpe lavendel. Gå løs på minstas garderobe. Pakke til helga, vi reiser hjem. Til mitt andre hjem. Det vil si første. Men først kjøre avgårde tre bananesker med lopper, til dyrebeskyttelsens loppemarked. Og lørdag blir det familiefeiring av yngstefrøkna, søndag konfirmasjon.

Nesten så jeg glemmer det jeg gruer litt til i morgen - møte med sjefen. Han kommer hit. Anslår at vi trenger 2-3 timer, veldig spent på hvordan jeg greier meg.

[ModerAase]

Det er tydelig at du trives med noe å gjøre. Men, denne, ut fra dagboken, ekstreme vinglingen mellom eksepsjonelt trøtt og hyperaktiv. Har noen fagfolk hengt seg opp i den?

[Tornerosa]

Det er tydelig at du trives med noe å gjøre. Men, denne, ut fra dagboken, ekstreme vinglingen mellom eksepsjonelt trøtt og hyperaktiv. Har noen fagfolk hengt seg opp i den?

Tja, jeg er jo trøtt når jeg gjør og gjør, også. Men jeg tvinger meg. Det gir dessuten stor tilfredsstillelse å få ting bak seg. Handler også litt om at jeg snart er i gang med jobb igjen, og da blir det mindre rom for å gjøre. Nesten ikke i det hele tatt, faktisk.

Men nå skulle jeg gjerne tatt en 6-timers, gitt...

I stedet må jeg ringe NAV og ha møte med sjefen.

[Sommersol]

Lykke til med NAV og sjefen

[Tornerosa]

Takk, Sommersol. NAV unnagjort. No' træl. Papirer her og papirer der.

Sjefen står for tur nå straks.

Var forresten ute og fløy i natt. For egen maskin. Og det noe så veldig, jeg kastet meg ut fra taket på blokker og bare fløy avgårde, høyt oppe, lavt nede, folk stirret på meg og var sjokkerte og dødsimponerte. Lenge siden jeg har fløyet så voldsomt nå. Og så var det noe med sko, sko som var blitt våte eller ikke passet eller var avglemt, husker ikke, i hvertfall fungerte ikke konseptet sko.

Skal ut og kjøre bil i ettermiddag, tror det er farlig med mindre jeg får meg en blund i løpet av dagen.

Og så er buksene mine blitt for trange.

[Ellevill]

Lykke til med sjefen!

Og ta deg en blund før kjøreturen!

Håper du får en fin helg!

[Kosemose]

God helg fra meg og og håper møtet med sjefen ble ok!

[Tornerosa]

Takk, damer. Jenter.

Møtet gikk forsåvidt greit. Han er jo en meget sympatisk mann, står ikke på det. Jeg måtte riktignok tre ganger senke blikket og tegne nevrotiske krusseduller på et ark mens jeg umerkelig(?) strøk bort noen tårer. Som han selvfølgelig la merke til. To av gangene i hovedsak framprovosert av mine egne ord, den tredje og verste gangen av at han presset meg litt i en bestemt sak. "Dette har jeg sagt til deg minst ti ganger". Men i all hovedsak vet jeg at han forstår hvorfor, og forstår meg. Men må samtidig være veldig klar på at dersom jeg skal jobbe, må jeg jobbe med de mye omtalte kjerneoppgavene. Å jobbe på mine premisser, er altså lite aktuelt - i fall de fraviker fra kjerneoppgavene. Da må jeg heller være sykmeldt, så man kan ansette vikar. Jeg forstår jo det. Men jeg har vel følt at jeg har trengt en periode hvor jeg selv la premissene, for så å gradvis kaste meg ut på det jeg oppfatter som dypet. Men nei, om jeg så jobber i bare 10%, må jeg jobbe med kjerneoppgavene.

Mulig det var dumt av meg, men jeg antydet 50% fra juni. Det virket som om han tok det helt på alvor og som en sikker sak. Mulig jeg var for sikker selv.

Men samtidig - jeg burde takle 50% nå. Om to uker. Alt er så mye lettere, jeg har ikke lenger tilgang på de rommene i hode og kropp som rommer det vanskelige. I hvertfall ikke lenge av gangen. Og i den grad de er der, rommene, er de langt grunnere enn før. Det er sikkert bra, selv om jeg ikke vet om jeg helt liker det...

Jeg har fått en 8-åring i huset i dag. Hun har stort sett vært sprudlende blid hele dagen, fornøyd med tingenes tilstand. Synes selv hun er veldig stor nå. Og til uka blir det barnebursdag, altfor mange unger bedt, men jeg er jo dreven i gamet nå. Så det går vel greit.

Og konfirmasjon i morgen. En aldri så liten "familiesituasjon" i forkant av dagen, som nok vil legge en snål demper på det hele. Fikk vite det først i dag. Merkelige greier, veldig uventet og i det hele tatt. Alle kommer til å vite, men ingen kommer vel til å snakke om det. Blir rart, mistet litt lysten på å dra...

Og så har jeg for første gang i mitt liv stemt. Grand Prix. Jeg så de tre første sangene, og stemte. På nr. to, Bosnia & Hercegovina.

[Kosemose]

Yngstemann her heiet også på Bosnia Jeg stemte på Moldova (med de spisse, rare hattene. Syns den var litt tøff).

Natta!

[Tornerosa]

Neida, ikke galskap. Dessuten har jeg ikke noe valg, jeg har ikke råd til å la være. Ellers enig i det du skriver... Men nå er jeg innstilt. Jeg skal. Først sjekke maksdato for utløpstiden på sykepengerettigheter, diskutere moroa med et par hjelpere, og så blir det action. Enten fra første uke i juni, eller en uke eller to etter der.

Konfirmasjon unnagjort. Litt sært, iom at alle visste om tingenes tilstand. Det lå i luften, som en uggen eim. Likevel litt overrasket over at hovedpersonene så ut til å... Ja. Hvem vet.

Frøs noe usannsynlig absolutt hele tiden, fra klokka elleve til halv seks, gåsehud. Litt for tynnkledt, men dessuten veldig kaldt inne. Og noen skulle absolutt ha dører og vinduer åpne hele tiden, det ble gjennomtrekk. Maks ti grader ute. Frøs og gjespet. Så trøtt, sov i bilen utover (i den grad jeg greide å stenge ute Kardemommeby på lydbok som mams absolutt skulle sette på, sov i kirka, sov i bilen hjem, da akkompagnert til halvsure unger. Som sannsynligvis var trøtte, som sannsynligvis hadde fått overdose av usunn mat i helga. Minsta klikka her hjemme, men jeg vant. På en ganske ok måte, synes jeg.

Et par fritidsaktiviteter i morgen, ellers ingen planer. Annet enn å planlegge 17. mai. Har ikke helt løst logistikkproblemene, ungene skal gjøre forskjellige ting til forskjellige tider og på forskjellige steder. Og sist jeg sjekka var jeg fortsatt bare én. Ettermiddagen vet jeg ikke helt hva skal by på, har lite lyst til å henge i skolegården og bruke masse penger. Men det er tre familier vi muligens kan egle oss inn på, et langt bedre alternativ.

Ellers... Lagt på meg fire kilo, full av munnsår, bad hairday hver eneste dag. Medisinen gir meg trøblete hud, har til enhver tid minst én underhudsbetennelse i ansiktet. Begynner å bli ganske rødflekkete. Og nakken er fortsatt teit. Men jeg har bestilt billett til Italia midt i juli! Og mamma har sagt at jeg skal få den billetten av henne, dels som bursdagsgave, dels fordi hun synes jeg fortjener det. Jøss. Snilleste mamma.

[Tornerosa]

Nå har jeg i tredve sider ønsket å slette denne dagboken, blanke ark osv., men får jo ikke lagret den. Jeg får vel bare slette alt, da. Selv om det er litt kjipt, har lyst til å ta vare på.

Det øsregner ute, åtte grader. Var meldt samme vær til i morgen, men nå ser jeg jammen at yr har forbarmet seg over oss. Det meldes temperaturer opp i svimlende ti grader, men delvis sol. Så lenge det ikke regner, skal vi tåle at det er kaldt, man får bare kle seg. Minsta skal i utgangspunktet gå i tynnstrømpebukse og kort skjørt, det er en del av uniformen, men det får bli tjukkere strømpebukse, tror jeg. Her skal det ikke fryses.

Da har jeg valget mellom å fikse hus, og å innta horisontalen igjen. Så deilig det hadde vært; legge seg under to pledd på sofaen akkompagnert av trommingen på taket, mens jeg dagdrømmer meg i søvn. Kanskje jeg skal gjøre det, men etter husfiksing. For det er nesten like deilig.

*gal dame*

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg får vel svare før jeg blir kastet ut for tredje gang på under en uke

Her og nå høres 50% ut som galskap. Mye fordi det å komme seg fra å ha møtt veggen krever mye mer enn hva en ofte klarer å innse selv. I perioder har en nok det veldig fin, og føler med rette at en er klar til å erobre verden igjen. Utfordringen ligger i at konstruksjonen, den grunnmuren en har begynt å bygge på ny, er såpass skjør at den ikke tåler belastning. Jeg ville heller satt fokus på å bli helt frisk, gitt f i arbeidsgiver, og heller sett etterandre muligheter. Helst i en 8 til 16 jobb. Så kjedelig det enn kan høres ut Det virker nemlig som om du trenger den faste rammen og aller mest det sosiale tilbudet, en slik jobb gir.

Mandag

Etter en periode med behandling, som er en aktiv fase etter å ha blitt syk og vært passiv, og så krabbet seg opp, så kommer etter en stund det de kaller "konsolideringsfasen", som er minst like viktig. Det er da man gjerne er overmodig, føler seg så til de grader mye bedre enn man har gjort før og dermed tenker at nuh, nuh er jeg tilbake igjen og klarer mer/alt. Men alt arbeidet som er gjort i behandlingsfasen trenger tid på å sette seg, og det er en kunst å ta det med ro og få nytt fundament til å bli den nye sannheten og orienteringen.

Jeg vet at du vet og alt det der, og jeg vet at du er presset, og det synes jeg er synd, for jeg tror virkelig du hadde trengt noe helt annet men jeg håper det går fint med 50 % og at det ikke blir ny fastkjøring i feil spor eller ny smell.

KG er noe dritt, når man må slette alt man har skrevet i flere måneder jeg mistet alt fra forrige boken, bortsett fra forsiden. Argh!

[¤flicka¤]

Etter en periode med behandling, som er en aktiv fase etter å ha blitt syk og vært passiv, og så krabbet seg opp, så kommer etter en stund det de kaller "konsolideringsfasen", som er minst like viktig. Det er da man gjerne er overmodig, føler seg så til de grader mye bedre enn man har gjort før og dermed tenker at nuh, nuh er jeg tilbake igjen og klarer mer/alt. Men alt arbeidet som er gjort i behandlingsfasen trenger tid på å sette seg, og det er en kunst å ta det med ro og få nytt fundament til å bli den nye sannheten og orienteringen.

Så bra skrevet

Dette er nesten den viktigste fasen, det er iallefall min mening. Det er fort gjort å føle at nå, nå skal jeg bevise at jeg klarer - både overfor meg selv og for andre. Og jeg tror også det er fort gjort å kjøre rett tilbake i grøfta. Ikke dermed sagt at det er en dårlig ide å jobbe mer, det er mer tanken på at nå skal alt takles og orkes så mye bedre enn før.

[Tornerosa]

Ja. Jeg kjenner jo at det er skummelt, men føler liksom at jeg ikke har "lov" til å kjenne på det. For nå har det gått så lang tid... Hvor lenge skal jeg henge, liksom. Skal snakke mer om dette med min assistent (assistent!) på torsdagen.

Fikk laaaang mail, en oppsummering av møtet vi hadde på fredag. Jeg skulle se gjennom, kommentere/endre, si hvordan jeg mente ting skulle stå. Imponerende sekretærferdigheter, jeg var gjengitt nærmest ordrett, lange, mange passasjer, ord for ord hvordan jeg hadde beskrevet meg selv og hvordan det fungerte/ikke fungerte å jobbe. Og nå er alt skrevet ned, og det skal vel videre til styret. Jeg synes det var veldig utleverende, detaljert. Kommenterte det, litt indirekte, og spurte hvem som kom til å lese dette. Om det faktisk er hele styret, eller bare AU. Orket ikke gå gjennom og endre på noe som helst, det var flere sider. Bare presiserte et par ting, blant annet at jeg ønsker å gå i 50% fra juni av, men at jeg her og nå ikke garanterer det. Det var skrevet som om det var sikkert.

Det var listet opp punkter som måtte oppfylles, dersom jeg skulle jobbe. Som

- Ikke bruke praktiske hindringer i hverdagen som unnskyldning for å slippe å gjøre oppgaver

- Ikke trekke seg tilbake fra utfordringer ved å si at en ikke forstår eller ikke vet

Jeg har ikke brukt praktiske hindringer i hverdagen som unnskyldning for å slippe å gjøre oppgaver. Jeg har prøvd å forklare årsaken til at jeg har hatt vanskeligheter med å komme meg gjennom oppgaver, blant annet er praktiske hindringer en baug. Fordi ting er som de er, fordi jeg ikke takler motstand på samme måte som jeg normalt gjør. Fordi jeg gir opp fortere enn normalt, dersom praktiske hindringer ligger i veien. Det er det jeg har prøvd å forklare. Og når det påpekes at jeg ikke får "lov" til å gjøre slik og sånn i fortsettelsen, kvier jeg meg virkelig for å prøve igjen. Med andre ord - jeg må være 100% fit for fight i den stillingsprosenten jeg måtte ha. Om det så er 10, 50 eller 100%. Jeg skjønner jo arbeidsgivers behov. Man må vite at jeg gjør det jeg skal gjøre, hvis jeg først jobber. Phu, det er ikke lett.

Jeg føler meg i hvertfall skremt fra å prøve igjen. Må være 110% sikker på at det funker denne gangen, hvis ikke...

Fikk nok en mail, i dag, nå søker man en person som skal jobbe i 50% etter sommeren og fram til nyttår. Og det blir det altså uansett hva det blir til med meg. Hvis jeg hiver meg utpå i 100% samtidig med at denne personen kommer på banen, blir det dyrt for arbeidsgiver. Men de har vel ikke trua, ikke trua på meg.

[Gjest Miss O'Hara]

Hm. Ja, det er jo to sider her. Hvis jeg skal sette meg i arbeidsgivers situasjon så ser jeg at det er rimelig frustrerende, fordi en jobb skal gjøres og den blir ikke gjort tilfredsstillende/fullstendig, uavhengig av grunn.

Det du sier er jo rett ut at du ikke kan utføre jobben slik den er nå, slik du har det nå. Det er bottom line. Så blir balansen hva som er arbeidsgivers forpliktelser overfor deg i forhold til hvordan akkurat den stillingen kan tilpasses, eller hvorvidt det er hensiktsmessig for begge parter å opprettholde arbeidsforholdet i det hele tatt. Slik det er nå, sett utenfra, så er ingen av dere tjent med dette arbeidsforholdet, men du trenger å holde på det pga rettigheter og økonomi...

En forferdelig ekkel situasjon, både for deg og arbeidsgiver. Det er heldigvis praktisk talt umulig å sparke folk i Norge i dag, men de kan gjøre det vanskelig for deg å komme tilbake.

For en arbeidsgiver er det bare én ting som er interessant, og det er om ansatte får gjort jobben de er satt til. Personlige ting blir noe de verken kan innrette seg etter eller løse for deg, utover den forpliktelsen de har til å evt prøve å tilpasse situasjonen dersom det er mulig for dem. Da jeg var i den situasjonen valgte jeg å takke nei til stillingen videre, for jeg syntes jeg hadde et ansvar for å ikke gjøre det mer trøblete for arbeidsgiver enn høyst nødvendig, når jeg visste at jeg kom til å bli ute over lengre tid i tillegg til at jeg var sterkt i tvil om den typen jobb var noe jeg burde fortsette med - men det var helt i starten av sykmeldingsåret, så jeg hadde rettigheter i tiden som fulgte. Å slippe å forholde seg til en jobb var fantastisk deilig fordi jeg slapp "maset" de har nå med oppfølging, tilpasning, skjemaer, presset om å skulle angi en timeline for når man kommer tilbake osv osv - det er jo en belastning i seg selv, når man er satt helt ut av spill i utgangspunktet. Hele essensen er jo at man ikke er der hvor man klarer å oppfylle alle forventninger. Jeg hadde fantastisk støtte i shrinken, som hele tiden lå i forkant mht nettopp rettigheter og skjemaer, når jeg burde tenke på ditt og datt ift NAV, og hun skrev bekreftelser og erklæringer og alt som trengtes for å forholde seg til papirmølla, innen frister og innenfor alle rammer. Det er sånt en behandler burde vite litt om.

Det blir vanskeligere for deg som har "brukt opp" året nå. Men samtidig finnes det jo løsninger for dem som er blitt sykmeldt ut av en jobb. Har du sett på det?

Ellers er det selvsagt muligheten å få en helt annen type jobb, som bedre passer siuasjonen du er i. En lavere lønn kan bli konsekvensen, men lav lønn er bedre enn sosialstønad, som vel er ytterste konsekvens om man ikke har noen andre utveier? Greit, så er du resepsjonist en stund, liksom, men du er arbeidstaker og deltakende i "verden der ute".

Jeg står jo på utsiden her og går ikke i dine sko, men jeg synes liksom ikke jeg ser så mange andre utveier enn at den jobben ikke forblir din over tid at du trenger å gå en helt annen vei en stund. Arbeidsgiverens holdning og faktiske situasjon er med på å komplisere det, men man kan jo ikke la være å forholde seg til de fakta som foreligger, og det er at det ikke fungerer slik ting er nå, og det vil ta en god stund før du er tilbake igjen for fullt. (Jeg liker ikke holdingen til arbeidsgiveren din i det hele tatt, heller, slik den blir gjengitt her, men jeg sitter jo ikke verken på den ene aller den andre siden i akkurat dette og burde være forsiktig med å mene noe som helst.)

Du har mesteparten av voksenlivet igjen foran deg. Å bruke noen måneder eller et år eller to nå på å bevare helsa di er småtterier slik sett. Du planlegger vel å ha et godt liv resten av tiden, arbeidsfør og med litt overskudd til andre ting også? En liten omvei underveis er ikke mer enn man må påregne, vil jeg si, selv om det kanskje føles som et nederlag her og nå.

[Cumulus]

Miss:

Jeg også skjønner arbeidsgivers frustrasjon, men det er jo ikke så forbaska mye du kan gjøre med det, når du allerede gjør ditt beste. Nei, kom deg i åtte til fire-jobb med et godt arbeidsmiljø. Da blir du kvitt søvnproblemene dine på kjøpet.

God søttende, Tornerosa! Her er det også to barn, to tog, to arrangementer. Hvordan klone seg?

[Tornerosa]

Så blir balansen hva som er arbeidsgivers forpliktelser overfor deg i forhold til hvordan akkurat den stillingen kan tilpasses, eller hvorvidt det er hensiktsmessig for begge parter å opprettholde arbeidsforholdet i det hele tatt.

Arbeidsgiver har gjort det helt klart at det ikke er aktuelt å tilpasse stillingen, den skal være som den er, som det ble bestemt i 2007 da man for første gang ansatte en person på heltid - meg. Og slik skal stillingen forbli. Jeg kan jobbe i hvilken som helst prosent, men jeg må jobbe ut fra de premissene som ble lagt for fire år siden.

Det er heldigvis praktisk talt umulig å sparke folk i Norge i dag, men de kan gjøre det vanskelig for deg å komme tilbake.

Heldigvis har jeg en veldig "human" arbeidsgiver, som nok vil strekke seg ganske langt for å for å være grei mot meg. Tror nok det skal mye til for at man med vilje gjør det vanskelig for meg å komme tilbake, fordi det hadde vært det enkleste. Altså å ansette en stabil person, slippe å forholde seg til uforutsigbarhet. Men jeg tror ikke man kommer til å gjøre det. Det skal nok veldig mye til, i såfall. Men jeg drømte at stillingen skulle flyttes til Oslo, fordi der er man mer "midt i smørøyet", og har større muligheter til et relevant miljø. Så fikk jeg (i drømmen) kniven på strupen - hvis jeg skulle fortsette i jobben, måtte jeg flytte. Men det skjer ikke. Gud forby.

oppfølging, tilpasning, skjemaer, presset om å skulle angi en timeline for når man kommer tilbake osv osv - det er jo en belastning i seg selv, når man er satt helt ut av spill i utgangspunktet. Hele essensen er jo at man ikke er der hvor man klarer å oppfylle alle forventninger.

Det er rett og slett et lite helvete. En kjempebelastning. Jeg har stukket hodet i sanden, og har innrømmet at jeg har gjort det. Dessuten forklart hvorfor det har vært nødvendig, for ikke å si uunngåelig. Noe annet har vært fysisk og psykisk umulig for meg. Det har jo vært en del av greia, det har vært en beskyttelsesmekanisme. Det er forresten også et av punktene, at jeg må legge bort "strutsementaliteten" og være tilgjengelig for folk. Uhu, nå kjente jeg at jeg ikke er mye klar for det, gitt. Hvis jeg skal jobbe, om det så er i bare 10%, må jeg være fullt operativ i de 10 prosentene. 100% operativ i 10%.

Jeg hadde fantastisk støtte i shrinken, som hele tiden lå i forkant mht nettopp rettigheter og skjemaer, når jeg burde tenke på ditt og datt ift NAV, og hun skrev bekreftelser og erklæringer og alt som trengtes for å forholde seg til papirmølla, innen frister og innenfor alle rammer. Det er sånt en behandler burde vite litt om.

Jeg synes ikke min behandler vet så veldig mye om dette. Ikke nok. Men hun er tilgitt, hun er så bra på så mye annet. Og hun hjelper meg, om jeg ber henne om noe konkret. Da sjekker hun.

Det blir vanskeligere for deg som har "brukt opp" året nå. Men samtidig finnes det jo løsninger for dem som er blitt sykmeldt ut av en jobb. Har du sett på det?

Sykmeldt ut av en jobb? Løsninger? Hm? Nei, skjønner ikke, vet ikke. Hva?

Ellers er det selvsagt muligheten å få en helt annen type jobb, som bedre passer siuasjonen du er i. En lavere lønn kan bli konsekvensen, men lav lønn er bedre enn sosialstønad, som vel er ytterste konsekvens om man ikke har noen andre utveier? Greit, så er du resepsjonist en stund, liksom, men du er arbeidstaker og deltakende i "verden der ute".

Resepsjonist... Skummelt, skummelt. Jeg vil være i fred, vil ikke motta henvendelser, telefoner, klager... Men skjønner; "liksom". Jeg har jo tenkt på samlebåndet på Nidar... Men jeg vil ha verden der ute. Jeg vil være Buzz Aldrin, ingen ener, vil bare være en velfungerende del av maskineriet. Lest boken? En av de beste.

(Jeg liker ikke holdingen til arbeidsgiveren din i det hele tatt, heller, slik den blir gjengitt her, men jeg sitter jo ikke verken på den ene aller den andre siden i akkurat dette og burde være forsiktig med å mene noe som helst.)

Jeg greier ikke helt å se ting objektivt. Selvfølgelig... Jeg har i utgangspunktet et så veldig godt forhold til min arbeidsgiver, vedkommende er verdens mest sympatiske og empatiske. Godt likt av alle, dyktig ut til fingerspissene. Jeg har sikkert en tendens til å her omtale mest det jeg finner problematisk, så framstillingen blir litt skjev. Et kvarter uti møtet vårt på fredag hadde jeg mest lyst til å omfavne ham. Det var en lettelse å se ham, å høre ham, han er lett å forholde seg til. Men han var også direkte, han var vel nødt til å være det, men i min litt...eh...sårbare situasjon, har jeg problemer med å ikke ta ting personlig, som kritikk. Jeg...knuses liksom...

Du har mesteparten av voksenlivet igjen foran deg. Å bruke noen måneder eller et år eller to nå på å bevare helsa di er småtterier slik sett. Du planlegger vel å ha et godt liv resten av tiden, arbeidsfør og med litt overskudd til andre ting også? En liten omvei underveis er ikke mer enn man må påregne, vil jeg si, selv om det kanskje føles som et nederlag her og nå.

Det er så sant. Det er skummelt å tenke på alternativ, for man vet hva man har, men ikke hva man får. Jeg har litt lyst til å prøve først, prøve en stund til. Komme meg ovenpå i den jobben jeg har nå, takle den igjen. Kjenne mestring, la selvtilliten fyke til værs, for å ha et bedre utgangspunkt for å evt. skifte beite. Alternativet er selvfølgelig å starte ganske snart i noe helt annet, noe "enkelt" som krever lite av meg. Ganske snart, uavhengig av hvor jeg er i forhold til nåværende jobb. Heldigvis har jeg sommeren foran meg, også. Jeg er spent på høsten, hvor jeg er da. Energi, mot, lyst. Pr. akkurat nå aner jeg ikke om det er mulig å komme meg ovenpå i/med nåværende jobb.

Miss:

Jeg også skjønner arbeidsgivers frustrasjon, men det er jo ikke så forbaska mye du kan gjøre med det, når du allerede gjør ditt beste. Nei, kom deg i åtte til fire-jobb med et godt arbeidsmiljø. Da blir du kvitt søvnproblemene dine på kjøpet.

God søttende, Tornerosa! Her er det også to barn, to tog, to arrangementer. Hvordan klone seg?

Jeg har vært minst tre i dag, hva med deg?

Jeg har gått med bunadsskjorta på vrangen i hele formiddag.

Jeg har i hele dag angret på at jeg valgte bunaden. Aldri før har joggebukse smakt bedre enn nå. Og husk: Til neste anledning MÅ jeg ha nye bunadssko! De jeg har er for små.

Mer å notere seg om den 17., men nå må jeg forberede barnebursdag i morgen.

Endret 17. mai 2011 av Tornerosa