Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Hvordan ser denne unge mannen ut da? Er han rimelig kjekk? I såfall så er det lov å i det minste la seg selv føle seg attraktiv. Når unge menn legger seg etter 14 år eldre kvinner så er det nok ikke så mye langiktighet i hans tanker. Men det er mye oppriktig i både komplimenter og beundring av det ytre. Det er ikke alle forundt å få en slik form for beundring, husk det Husk også at HER har DU en mulighet til å VELGE å få en positiv hendelse i hverdagen. Alt er opp til deg

Han er kjekk, tror jeg. Men dette har vi vært gjennom før, duh. Jeg greier ikke helt å ta det som et kompliment. Eller jo, jeg gjør jo forsåvidt det, men det betyr veldig lite. Jeg må bare flire, egentlig. Men kasta da avgårde noen kommentarer som respons på hans meldinger. Så spør han om det er leggetid snart. Og jeg sier at vettumeghva, klokka elleve en lørdagskveld? Og han lurer på om det hadde vært noen sjanse for at han kunne lurt meg til sengs. Betviles, svarte jeg. Kanskje om du hadde vært ti år eldre. Ååååå så dumt, svarer han. For han synes kjerringa er såååå flott!

Jeg greier bare ikke å føle meg heldig...

Kanskje jeg ville sett det annerledes om jeg hadde gått rundt i ti år uten oppmerksomhet og fysisk kontakt, jeg vet ikke. Nå føles det i hvertfall veldig, veldig overflødig.

Velge å få en positiv hendelse? Så du mener at jeg skal kaste loss med den unge skipperen?

I ferd med å stake ut kurs for sommeren. Faktisk ser det ut til at jeg skal til Italia, til tross for nada penger. Venninne og mann foreslo, de reiser hver eneste sommer, har tilgang på leilighet. Og foreslår at jeg skal komme ned en ukes tid. Litt dyr reise, men gratis losji. Høres ut som et tilbud jeg bør si ja takk til.

Her har det vært natt siden før elleve, skjønner ikke hvordan jeg er blitt slikt et B-menneske. Søster & co ikke her nå, kommer tilbake i morgen. Full rulle igjen. Og mandag drar vi hjem. Tirsdag, tirsdag er jobbdag. Vi får se, jeg prøver.

[Kosemose]

Men én ting er at han nå gjør det jeg savnet, en annen ting er her og nå, han har nå "pådratt" seg det jeg ønsker meg, mens jeg fortsatt går her... Han har fått det jeg ønsket meg, men som han selv egentlig ikke ville ha. Det føles så...urettferdig. Bakvendt. Ironisk.

---

God påske selv!

Du, litt reality sjekk her, du får lov til å omgås barna hele tiden. Du får se de vokse opp og du får forme dem og oppdra dem og du får ta del i de virkelige livene deres. Han får bare smuler, han får ferier og helger som må sukres med sirkus slik at det skal være attraktivt for dem å reise den lange veien bort fra hjemmet sitt, vennene sine og nærmiljøet sitt for å være sammen med ham. Mener du virkelig at det er han som har det du ønsker deg? Kunne du tenke deg å bytte liv med ham? Det er jo du som er vinneren av dere to. Det er du som får se barna deres dag inn og dag ut. Hva er vel en sjuseter og familiepizza mot det? Tror du ikke han er fullstendig klar over at det er tidsspørsmål før barna ikke lenger har tid til å reise til ham, fordi det er hos deg de har livene sine? Jeg tror det er vanskelig for utenforstående å se at det er han som sitter med gull-loddet av dere to.

Og dette med at alle har hytter, dere har da også et fristed å reise til, dere reiser til bestemor og bestefar. Skulle tro det er like gjevt som en hytte. Og det er vel neppe sånn at hver eneste familie eier sin egen hytte, oftest er det vel heller snakk om familiehytter som besteforeldrene eier eller som flere søsken eier? I allefall er det sånn for de hytteeierne jeg omgås.

Litt enig med MorAase over her, det handler en del om perspektiv og om å ikke tro at alle andre har det så mye bedre emosjonelt, sosialt eller økonomisk. Folk viser gjerne fram solsiden, men de fleste har sine skyggesider også...

Nyt de siste fridagene, og fortsatt god påske, og sånn litt malapropos; for meg høres det ut som en våt drøm å bli vekket med kaffe på senga kl 10, så alt er relativt...

[Tornerosa]

Du, litt reality sjekk her, du får lov til å omgås barna hele tiden. Du får se de vokse opp og du får forme dem og oppdra dem og du får ta del i de virkelige livene deres. Han får bare smuler, han får ferier og helger som må sukres med sirkus slik at det skal være attraktivt for dem å reise den lange veien bort fra hjemmet sitt, vennene sine og nærmiljøet sitt for å være sammen med ham. Mener du virkelig at det er han som har det du ønsker deg? Kunne du tenke deg å bytte liv med ham? Det er jo du som er vinneren av dere to. Det er du som får se barna deres dag inn og dag ut. Hva er vel en sjuseter og familiepizza mot det? Tror du ikke han er fullstendig klar over at det er tidsspørsmål før barna ikke lenger har tid til å reise til ham, fordi det er hos deg de har livene sine? Jeg tror det er vanskelig for utenforstående å se at det er han som sitter med gull-loddet av dere to.

Og dette med at alle har hytter, dere har da også et fristed å reise til, dere reiser til bestemor og bestefar. Skulle tro det er like gjevt som en hytte. Og det er vel neppe sånn at hver eneste familie eier sin egen hytte, oftest er det vel heller snakk om familiehytter som besteforeldrene eier eller som flere søsken eier? I allefall er det sånn for de hytteeierne jeg omgås.

Litt enig med MorAase over her, det handler en del om perspektiv og om å ikke tro at alle andre har det så mye bedre emosjonelt, sosialt eller økonomisk. Folk viser gjerne fram solsiden, men de fleste har sine skyggesider også...

Nyt de siste fridagene, og fortsatt god påske, og sånn litt malapropos; for meg høres det ut som en våt drøm å bli vekket med kaffe på senga kl 10, så alt er relativt...

Selvfølgelig. Jeg ville jo ikke byttet med ham for alt i verden, selvfølgelig ikke. Som jeg har sagt før, jeg ville ikke byttet det jeg har mot barnefri annenhver uke, heller. Heller nesten kvalt av barn, enn å ha dem halvparten av tiden. Ikke at jeg har prøvd 50/50 eller noe i nærheten, men det virker overhodet ikke forlokkende. Jeg hadde dødd om jeg hadde vært i hans sted, om jeg hadde fått være sammen med barna mine bare i ferier og noen helger innimellom. (Når det er sagt - jeg tror faktisk at han er ganske fornøyd med situasjonen, jeg tror faktisk det passer ham veldig bra å være helgepappa. Han kan ha forandret seg, men det er hva jeg tror...) Så nei, jeg ville jo ikke byttet med ham. Den saken er klar. Sånn sett er jeg langt heldigere enn ham, i mine øyne (og jeg tror han synes at han er langt heldigere enn meg, jeg tror han hadde gått fullstendig i oppløsning om han hadde vært alene med to barn på heltid - ergo er vi kanskje heldige begge to ). Men poenget mitt...skal vi se...ironien i det hele, han er på en måte påtvunget det som jeg ønsker meg (eller som representerer en ny start, et nytt familieliv, en nyetablering); andres barn, 7-seter, Kaptein Sabeltann i sommerferien, besøk med ungene hos slektningene sine, grilling i hagen med naboer, med voksne og barn sammen... Alt dette han i utgangspunktet hater (i hvertfall har hatet), men som jeg ønsker meg. Han har det, jeg har det ikke. Jeg ville ikke byttet med ham, men jeg ville gjerne hatt det han har - med mine egne barn inkludert, selvfølgelig. Skjønner forskjellen? Greia er altså ikke at han er heldigere enn meg, men at han har nå har noe han egentlig aldri har ønsket seg - og som jeg har ønsket meg.

Jeg ønsker meg ikke hytte. Ikke nå, i hvertfall. En vakker dag, kanskje. Når det ikke er bare meg. Og når økonomien er en helt annet, om den noen gang blir det. (Høres kanskje utrolig ut, men jo, folk har hytter så det griner, egne hytter eller enkle ferieboliger. Jeg sier ikke at jeg er misunnelig, jeg er virkelig ikke det, det ble feil om det hørtes slik ut, det bare falt meg inn i forbindelse med "alle andre"-problemstillingene)

Besteforeldre blir noe helt annet, i hvertfall for meg, dette er ikke stedet for rekreasjon (dvs. jeg kan sove utpå, men utover det føler jeg meg ikke særlig rekreert når jeg kommer hjem...) Men for ungene er det selvfølgelig storartet her.

Klart det er en drøm å bli vekket med kaffe (men det kunne vært klokka 12, da... ), det er av høydepunktene i hele året. Det har det siste året skjedd kanskje 5-6 ganger, og det er like fantastisk hver gang. Det er noe av det nærmeste lykke jeg har vært det siste året (sett bort fra M-ting), tror jeg. Og det er ikke fordi jeg er så fan av kaffe på morran, faktisk er jeg ikke noe kaffemenneske i det hele tatt, men det er følelsen av å bli oppvartet, følelsen av omsorg og oppmerksomhet. Kombinert med følelsen av at ingen krever meg, fordi morraskaffeseansene skjer alltid når jeg er sammen med denne venninnen, alene uten barn, i deres feriehus.

[Tornerosa]

Man kan vel si det sånn at jeg begynner å få tiger-i-bur-tendenser nå. Nydeligste været, men greier ikke nyte. Er så rastløs, er så urolig, har bare lyst til å låse meg inne på et rom for meg selv, eller gå og legge meg og trekke dyna over hodet, ikke forholde meg til de fem ungene og de tre andre voksne. Nok for denne gang, takk.

[Gjest MorAase]

Velge å få en positiv hendelse? Så du mener at jeg skal kaste loss med den unge skipperen?

Kommer jo an på hva en legger i å kaste loss. Som et absolutt minimum så skal en tenke for seg selv "pokker heller, jeg ER attraktiv!" Og nyte øyeblikket. Hva en ellers gjør med en "reder" er helt opp til en selv. Mitt poeng er at det ikke er noen grunn til å avvise det komplimentet som faktisk ligger i hele situasjonen. Det er så enkelt at det er du som velger hvilke tanker, og implisitt, hvilken følelse du vil at dette (og annet) skal ha

[Tornerosa]

Ok, ok, det er ikke negativt. Men det betyr uansett lite. Føler ikke behov for bekreftelse for tiden, det er liksom ikke på planen. Og ettersom det ikke vil få noen praktisk konsekvens... Men greit, jeg får skrive det opp i boka.

Her har det vært natt i to timer nå. Bare jeg oppe. Jeg kvikner alltid litt til når det nærmer seg midnatt. Har ellers vært så trøtt i dag at jeg har sovnet på sofaen tre ganger. Joda, det er kanskje litt derfor jeg har kviknet til nå, men det er alltid slik, uansett hvor trøtt jeg er på dagen, om jeg sover eller ei, så våkner jeg til når den passerer tolv. Jeg fungerer alltid best etter tolv, uansett om det er natt eller dag...

Påsken har vært... Grei nok. Litt begge deler. Tror ungene har hatt det storartet. Selv kunne jeg trengt en liten ferie etter denne ferien. Nå har jeg et par datoer jeg gjerne skulle lagt bak meg, for å kunne slappe av. Ikke helt greit, dette. Å hele tiden føle at man bare man får lagt x og y bak seg, så blir det så mye greiere. For det kommer hele tiden nye x'er og y'er.

Tenker mye på jobb.

[Tornerosa]

Du burde ha ny jobb, med folk rundt deg og bedre struktur og rammeverk, for slik din hverdag in fact er med to barn, så må man fungere som sitt eget rammeverk i ett og alt hele tiden - mat, søvn, behov, fritid, jobb - og det er rett og slett for mye på en person, sånn er det bare. Du hadde trengt et rammeverk utenfor deg selv så du ikke måtte være ryggraden i hele din tilværelse.

...ingen skal være alene om alt, da ryker et eller annet før eller siden. Her ryker det i begge ender noen ganger og nå er du på medisin, og jeg lurer på når endringen skal komme, når du blir villig til å gjøre den, den endringen du virkelig trenger. Som f.eks. at du får deg ny jobb. Jeg tror ny jobb virker skremmende fordi du vet hva du har, men ikke hva du får, og jeg tror du hadde trengt den øvelsen det er å gjøre en dreining i hodet på fokus, andre folk, flere folk, andre oppgaver, litt rutiner.

[Kosemose]

Du er sikkert ikke lik meg, men jeg er også inbitt B-menneske hvis jeg lar meg selv få lov. Men hvis du prøver å nekte deg å sove på dagtid og legger deg kjempetidlig så kan det hende det hjelper? Jeg har i allefall perioder hvor jeg legger meg samtidig med barna for å klare å stå tidlig nok opp og yte hele dagen. Blir lite kveld og enetid på den måten, men det blir jo et valg - når på døgnet skal man fungere, når er det viktigst.

Også må jeg si (og unnskyld meg) at jeg blir litt trist av å lese her for tiden, du har et så utrolig negativt syn på alt, du klarer liksom å vri alt til noe negativt og til at du har det mye verre enn andre. Jeg vet det er tungt å være alene om hverdagen til to barn, og jeg er full av beundring for de som må det. Men du har noen pauser iblant, både med at ungene er hos ex, hos foreldrene dine og med at dere er borte alle sammen. Men da flytter du fokuset bort fra den gode luksusfølelsen det må være å få være alene noen dager over på andre negative ting. Og sånn som med søsteren din på besøk, du er lei deg over at dere ikke får noe voksentid sammen, også forteller du at du ligger inne på sofaen og hviler mens hun sitter ute og leser en bok mens hun holder et øye med to av barna. Jeg skjønner ikke hva som hindrer deg i å lage to kopper te og gå ut til henne og snakke med henne mens dere har et halvt øye på barna. Jeg skjønner at du er i et svart hull, og at det er derfor det blir slik, men jeg tror det er viktig at noen påpeker disse tingene til deg, for det virker på en måte som du har begynt å dyrke det negative og det håpløse, og at du ikke ser mulighetene og de bittesmå solglimtene som ligger klare til at du kan plukke dem, hvis du tar av de negative solbrillene.

Håper du ikke blir sur på meg for at jeg skriver dette. Jeg blir bare så frustrert. Og jeg bryr meg for mye om deg til at jeg klarer å brenne inne...

[Tornerosa]

Neida, ikke sur.

Har nektet meg selv å sove på dagen i lange perioder av gangen, og har lagt meg i god tid før midnatt. Som oftest sovner jeg ikke før 2 likevel, kanskje både 3 og 4. Og våkner 4-5 ganger i løpet av natta, før jeg står opp 6.40. Og jeg kan, som nå i påsken, sove i 9-10 timer om natta, men likefullt være så trøtt om dagen at jeg sovner om jeg setter meg ned. Gjesper absolutt hele tiden. Mistenker at det har noe med medisinene å gjøre, for denne trøttheten er annerledes enn den "normale".

Men klart, rutiner og regelmessighet... Det kan jo utgjøre noe. Men søvn har vært et issue i ganske mange måneder nå.

Mener ikke å vri ting til at jeg har det verre enn. Føler egentlig ikke at jeg tenker slik; verre enn andre, mitt perspektiv er navlebeskuende snarere enn sammenlignende... Det er i hvertfall utgangspunktet, selv om det kanskje i neste omgang kan virke som om jeg sammenligner. Jeg vet hvor mine sko trykker, og det gjør de uavhengig av hva andre er og har og ikke er og ikke har.

Det har vært et tema for meg mange ganger, og også noe jeg har snakket en del med pratedamen om, at det er vanskelig for meg å leve på og ta med meg de gode øyeblikkene etter at de er over. Det er leit at det er sånn, og jeg skulle gjerne gjort noe med det, hvis det var mulig. Har vært sånn de siste årene. Jeg har i perioder til og med unngått å gjøre noe potensielt bra for min egen del, fordi fallhøyden er så stor etterpå. Men de første fire dagene av påsken, da jeg var alene - skrev jeg ikke da at det hadde vært en bra påske så langt? Jeg rekker jo ikke å lande helt i løpet av fire dager, det er uendelig langt fra heltalenemedbarnheletiden og til ikke noeansvarellerplikteroverforandre, og fire dager er ikke nok til å gå fra den ene modus til den andre. Men likevel, det var ganske bra dager, om enn ikke lukusfølelse...

Det hadde ikke blitt voksentid sammen med tekopp og søster mens vi holdt et halvt øye på barna, når det gjelder 3- og 6-åringen hennes er det ikke noe som heter "et halvt øye", for de kan finne på å vips være borte på en-to-tre... Og de samme to lar ikke voksne fullføre så mye som én setning, de er ganske...aktive. Har prøvd, nå i finværet, vi har sittet ute på verandaen mens ungene har lekt i hagen, vi rekker et par minutter før ungene er i fokus igjen. "Hva var det vi snakket om igjen?" er replikken som oftest går mellom oss.

Men du skriver "for tiden" - jeg føler faktisk at jeg er en god del lettere til sinns for tiden. Det fikk jeg også tilbakemelding på da jeg var hos venninne og mann på fredag. Kanskje handler det om at jeg har bak meg den perioden som var hektisk nå fram mot påske, kanskje handler det om at påskeferie har vært i sikte, kanskje handler det om at det går mot sommer, kanskje (sannsynligvis) handler det om medisinen.

Men er ganske bekymret for perioden som nå står foran meg. Det handler om jobb, og det handler om økonomi.

Søster & co har reist, det ble med ett veldig, veldig stille. Mamma har fått noen smakebiter av min hverdag, med unger som krangler, som er vanvittig trege når man ber dem om noe, som svarer surt og småfrekt. Hun ble faktisk sint, og det er det omtrent første gangen jeg har observert. Hun ropte til dem at NÅ ER DET NOK! Velkommen til virkeligheten, sa jeg. Til min virkelighet og hverdag.

De er nok lei seg for at søskenbarna har dratt. De sees så sjelden, maks tre ganger i året.

Jeg sjekker helger nå fremover og ser at det skjer ting hver eneste helg i uoverskuelig framtid. Bortsett fra førstkommende, men jeg tror verken besteforeldre eller barn ville applaudert samvær da. Besteforeldrene fordi de nok trenger litt rekonvalesens etter den intense påsken med fem barnebarn, ungene fordi de har reist og fartet ganske mye i det siste. Med andre ord - ingen frihelger i sikte før et stykke uti juni. Kanskje ikke før skoleslutt, faktisk.

Men greit, vri fokus over på noe positivt. Det blir altså sannsynligvis Italia-tur på meg i sommer. Det er...3,5 måned til. Litt lenge. Men det blir sikkert bra. Og før den tid skal det bli grønt og varmt. Jeg skal fortsette å pushe på for å være sosial. Kanskje jeg skal kjøpe meg en grill? Øke grunnlaget for å være sosial. Men stemmer, jeg er jo skrapa. Restskatten, knapt feriepenger. Kanskje Italia også er utopi. Egentlig er det jo det. Pokker, ikke barebare å prøve å være positiv, altså.

Jeg vil hjem.

Endret 25. april 2011 av Tornerosa

[Cumulus]

Italia høres veldig bra ut, håper du får til det. Det hadde sikkert vært godt for deg.

Men du, er det ikke litt deilig med en helg uten planer, da? Jeg tenker på neste helg. Er det ikke unger i gaten, sykling, picnik på lekeplassen og sånn ting nå om våren? Jeg elsker helger uten planer. Et stoooort pusterom!

[Tornerosa]

Italia høres veldig bra ut, håper du får til det. Det hadde sikkert vært godt for deg.

Men du, er det ikke litt deilig med en helg uten planer, da? Jeg tenker på neste helg. Er det ikke unger i gaten, sykling, picnik på lekeplassen og sånn ting nå om våren? Jeg elsker helger uten planer. Et stoooort pusterom!

Jo, i teorien. Jeg har veldig mange ganger sett fram til helger uten planer. Og det pleier å være veldig bra til ca. 14-15.00 på lørdagen, da begynner "moroa"... Jeg har mange ganger på søndag ettermiddag sett fram til mandag og "fri", for å si det sånn...

Men det er meldt flotters vær. Det skal bli en bra helg, satser alt på det. Må dog ha noe sosialt på plakaten, for bare oss tre i to døgn er ikke noen god oppskrift. Og det er ikke nok å bare si hei over kaffekoppen på lekeplassen (som forøvrig 10-åringen har vokst fra, det er kjeeeeedelig med lekeplasser...). Jepp, det skal jeg. Ta initiativ til noe sosialt til helga, tur & piknik på søndag, f.eks.

[Tornerosa]

Leste fra begynnelsen i denne dagboken, januar måned. Jeg fatter og begriper ikke hva som skjedde én uke uti februar. Det rimer så veldig, veldig dårlig. Jeg var så sikker, var så trygg. Alt han sa, alt han gjorde. Så overbevisende, at til og med jeg, tvileren over alle tvilere, ble overbevist.

[Kosemose]

Ja kan du skjønner det? Og så insisterende som han var... Å være "vitne" til den historien har i allefall gjort noe med meg og trua mi, har mistet noen illusjoner på menneskehetens vegne for å si det sånn...

Men hva sa han egentlig da, når dere snakket sammen? Latet han som han var så sikker først mens han egentlig tvilte, eller var det en spesiell hendelse som gjorde at han pluttselig forandret innstilling?

[Tornerosa]

Hei, min kjære Tornerosa! Helt fortapt i deg i dag! Du er så fantastisk å ha rundt seg, føler et tomrom her nå.

jeg er veldig glad i deg, hvis du skulle tro noe annet, veldig, veldig

Da vi snakket sammen, sa han at det ble seriøst, at han var seriøs. At han virkelig ønsket, virkelig prøvde, ville gjøre alt det riktige, ville få dette til. Men så ble det for vanskelig. Om det var vanskelig hele tiden, om det ble gradvis for vanskelig eller om det var noe spesielt som skjedde, det vet jeg ikke. Men telefonen kom jo en uke etter at jeg hadde vært der over 3-4 dager, med både hans barn og hans mor og søsken. Jeg tror det ble veldig alvorlig og seriøst for ham da. Enda mer. Og han innså vel at han ikke var klar, at det var for mye grums i kjølvannet etter ekteskapet enda. Tror han levde i en unntakstilstand det første halvåret etter at han endelig kom seg ut, men så landet han gradvis. Og innså kanskje at han trengte ro og stillstand, å falle på plass før han igjen skulle begi seg ut på endring. Som jeg har tenkt før - han har nok lurt seg selv, mer enn han har lurt meg. Men man kunne kanskje sagt at han burde vite bedre. Men igjen - han ønsket det nok, han gjorde nok virkelig det. Jeg tror ikke han har latet som noe som helst, jeg tror han har vært så ærlig han har kunnet hele veien.

Men jeg skulle ønske at han den gangen i februar sa at han trengte å være for seg selv i en tid, noen måneder, et halvår, og så foreslå at vi kunne møtes igjen da, om han var klar. Se hva som skjedde. Kanskje ville det for meg vært å leve i et håp som kanskje aldri ble realisert, kanskje ville det ikke vært noe bra i det hele tatt. Men det der var så bra at jeg tror egentlig vi ville fortsatt der vi slapp...

Savner ham veldig.

[Gjest Miss O'Hara]

Skjønner egentlig godt at du ikke nødvendigvis får noe stort kick av å få en manns oppmerksomhet. Skal jo sjelden mye til. Menn er, per definisjon, interessert, liksom.... jeg kan ikke huske jeg har besvimt av henrykkelse over at en mann har likt meg, det skal så forferdelig lite til å få en mann interessert det er liksom ikke verdens mest eksklusive klubb akkurat. Man vil derfor at en over gjennomsnittet interessant mann skal like en, og hvor mange treffer man av dem sånn til hverdags? Not that many, etter min erfaring. Men så trenger man vel egentlig bare en også, da. Som føles verdt alt som følger med å ha dem i hus

Kosemose, blitt moderator, det hadde ikke jeg fått med meg for øvrig enig.

Håper starten på hverdagen blir bedre enn fryktet!

[Ellevill]

... en manns oppmerksomhet. Skal jo sjelden mye til. Menn er, per definisjon, interessert, liksom.... jeg kan ikke huske jeg har besvimt av henrykkelse over at en mann har likt meg, det skal så forferdelig lite til å få en mann interessert det er liksom ikke verdens mest eksklusive klubb akkurat.

Hmmmm, tror jeg må være utelatt av denne klubben. Synes ikke akkurat mennene svermer som bier rundt en bikube her.... Sukk.

[Gjest MorAase]

Det er nå ogå strengt tatt veldig stor forskjell på å få en mann til å ville ligge med en, og få en mann til å ville dele livet sitt med en.

[Tornerosa]

Whatever.

Det er uansett bare én.

Guttungen som ville skvulpe med meg på båten sin, han har gitt seg. Jeg sa jo til ham at jeg betvilte sterkt om han ville greid å få meg til sengs.

Jeg greier bare ikke å se det positive i denslags oppmerksomhet, for det eneste det gjør for meg, er å bekrefte hvor vanskelig det hele er.

Tenker på de dagene vi har vært hos foreldrene mine, ni personer, og ser at jeg knapt har hisset meg opp. Jeg har ikke blitt sint, ikke skikkelig sint. For det har ofte skjedd, ikke at jeg utagerer, men jeg har blitt sint og frustrert mange ganger når vi over tid er sammen alle sammen. Det blir for mye for meg, familiemekanismene, de uunngåelige, mønstrene og relasjonene. Mor - datter-ting, spesielt. Skal ikke gå inn på detaljer, men konkluderer med at jeg er langt mer distansert til problemstillinger og mulig "provokasjon" enn jeg har vært, jeg tåler mer, jeg har inntatt en viss gi-faen-holdning. Pyttpytt, liksom. Jeg vil tro at det er bra, ønsker å tro det. Det er i hvertfall påfallende, og jeg regner med at årsaken begynner på C.

Ja, hverdagene kommer nå. Og jeg tenker på jobben, tenker på listen, tenker på det jeg må. Veldig, veldig usikker. Men jeg skal gjøre en innsats i morgen, prøve, så gjøre opp status.

[Kosemose]

Lykke til i morgen!

Æsj, jeg gruer til i morgen (hvis det er noen trøst). Ferie gir bare lyst på mer ferie for tiden... Og forøvrig enig med elleville Ellevil; jeg syns jeg ser lite til alle disse interesserte mennene (mulig det har noe med meg å gjøre?). Men - jeg har mistet litt trua så det samme kan det (planlegger å kjøpe meg en hytte langt til skogs samt 100 skabbete katter som kan holde meg med selskap, der har du meg )

[Gjest Miss O'Hara]

Det er nå ogå strengt tatt veldig stor forskjell på å få en mann til å ville ligge med en, og få en mann til å ville dele livet sitt med en.

Du trekker slutningen at jeg mente interessert i å ligge med, det er jo interessant i seg selv Jeg mente interessert, som i interessert

I en viss fase av livet er det vel begrenset hvor mange nye mennesker man møter også, med skolebarn for eksempel er man vel ofte ikke i den mest sosiale oppsøkende fasen heller.