Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Javisst har jeg skrevet mail. Men ikke postet.

Og ikke til rette vedkommende, egentlig, men til et mellomledd. Og ikke om oppsigelse. Men jeg må si fra om at jeg ikke kommer til å greie å jobbe overhodet på denne måten.

Jeg er bare så lei av at jeg hver gang jeg rapporterer får en følelse av at det ikke er bra nok, ikke riktig prioritert, ikke engang rapporten er visst laget på riktig måte. Og ikke bare skal de vite hvor mye jeg har jobbet (det er jo 40%!), men også når jeg jobber. Det fungerer ikke sånn. Jeg jobber én time her, tre timer der, en halvtime her. Og man vil at jeg timer min arbeidstid i forhold til den andre, og det er i hvertfall lite aktuelt.

Åh, jeg blir dårlig. Fysisk. Alt jeg gjorde i forrige uke, alt jeg fikk til i forrige uke, så får jeg høre at jeg ikke kunne bruke 40% av min tid på det! Det er bare tull! Det var umulig å bruke mindre. Jeg kunne sagt at neivel, da gjør jeg ikke dette, men da ville det overhodet ikke bli gjort. Og jeg har jo samtidig fått kred for det, masse. Man har satt stor pris på det. Man tror vel ikke at ting gjorde seg selv, eller med et par timers jobb? Jeg hadde ikke kapasitet til å gjøre noe utover det jeg gjorde i forrige uke! Og jeg var beskjeftiget med de tingene i langt mer enn 40%!

Ikke vet jeg. Jeg kjenner at jeg blir mindre og mindre motivert for ting. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Og det merkes fysisk. Svette hender, kvalme, hjertebank. Svimmel, bomull i hodet.

[Gjest MorAase]

Jeg undres litt, er det samme person som riser og roser? Eller kommer signalene fra forskjellige mennesker?

[Gjest Miss O'Hara]

Har sagt det omtrent fra begynnelsen og sier det gjerne igjen, den jobben, hvor enn givende emnet er, er ikke bra for deg slik ting er nå. I en annen verden til en annen tid er det kanskje din drømmejobb, men den er helt på trynet i forhold til hva du trenger og den har vært det lenge. Den er direkte counter productive, og det absolutt eneste argumentet jeg ser for å tviholde på den er rettighetene det gir å være ansatt (og det skal man selvfølgelig ikke kimse av, for all del).

Men i sum - drittjobb. Du burde ha ny jobb, med folk rundt deg og bedre struktur og rammeverk, for slik din hverdag in fact er med to barn, så må man fungere som sitt eget rammeverk i ett og alt hele tiden - mat, søvn, behov, fritid, jobb - og det er rett og slett for mye på en person, sånn er det bare. Du hadde trengt et rammeverk utenfor deg selv så du ikke måtte være ryggraden i hele din tilværelse. Om det rammeverket er en mann eller en jobb eller tett nettverk av venner eller familie eller litt av hvert det er forskjellig for alle mennesker, men ut fra det jeg vet gjennom boken (med de blindsonene det medfører) så skriker bare én ting klart og tydelig i mot meg og det er at du hadde trengt noe styrende, ledende, i ditt liv. Jada, du kan lede og fikse og ordne selv, jeg stiller ikke spørsmål ved evner eller kapasitet, men ingen skal være alene om alt, da ryker et eller annet før eller siden. Her ryker det i begge ender noen ganger og nå er du på medisin, og jeg lurer på når endringen skal komme, når du blir villig til å gjøre den, den endringen du virkelig trenger. Som f.eks. at du får deg ny jobb. Jeg tror ny jobb virker skremmende fordi du vet hva du har, men ikke hva du får, og jeg tror du hadde trengt den øvelsen det er å gjøre en dreining i hodet på fokus, andre folk, flere folk, andre oppgaver, litt rutiner. At hodet ditt hadde blitt brukt på noe produktivt i stedet for negative tankemønstre osv, heller brukt på tilpasning, sosialisering. Jo større jentene blir, jo mer fleksibel er du ift jobb også, de kan klare seg selv hjemme litt uten av du er helt avhengig av å befinne der her og der da og da. De fleste jobber innebærer litt fleksibilitet. Et annet sted ville du kanskje tjent mer også, noe som kanskje kunne gjort at du kunne jobbe 80-90 % en periode uten å tape for mye.

Sånn, det var dagens fullstendig ufiltrerte besserwisser-innspill fra en som ikke går i dine sko. Hva skulle du vel gjort uten meg. U-hum.

[Gjest Miss O'Hara]

Ja, og medisinene er gull for deg, for nå fungerer du jo i hvert fall. Påtakelig forskjell.

Ser det ut som for en leser, iallfall.

Bruk dem en stund, så du får konsolidert tilværelsen. Livet er virkelig for kort til å krabbe langs bunnen hele tiden, ta den pausen pillene gir deg og stol på at når sjela får hvilt seg litt fra konstant krise og sorgberedskap så vil det vise seg bra ting på andre siden av tunnelen også

[Tornerosa]

Jeg skulle gjerne knipset, og vips... For det er veldig sant alt du skriver om jobbsituasjonen, jeg har jo innsett det, gradvis. Men prosessen herfra og dit hvor jeg befinner meg i en annen situasjon, virker umulig å gå gjennom. Det finnes knapt jobber å søke på for tiden. Jeg ser det, folk sier det.

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Ringte NAV i formiddag, ville vite eksakt dato for når mine 12 måneder med rett til sykelønn går ut. Det kunne de ikke svare på, fordi arbeidsgiver siden februar ikke har krevd refusjon fra NAV. I fjor fikk jeg penger direkte fra NAV, men fra i år av har arbeidsgiver har utbetalt lønn. Og NAV vet altså i teorien ikke at jeg er sykmeldt. Det tok meg ti minutter å få fyren som jeg pratet med til å forstå dette. Han bare bablet, jeg skjønte hva han sa, men skjønte dermed også at han ikke skjønte hva jeg sa. Til slutt fikk jeg snakket med en dame fra forvaltning, en dame med kraftig talefeil, hun antydet at utløpet er i uke 20, muligens 19.

Jo, jeg fungerer. Medisinene har gjort noe, det er helt klart. Men jobbmessig fungerer jeg ikke. Dvs. jeg fungerer litt, jeg fungerer ift ting jeg virkelig føler at jeg mestrer og har kontroll over, men straks jeg er over på andre arenaer, føler jeg meg fysisk uvel. Straks det blir mer diffust og mer omfattende, takler jeg det ikke. Konkret, nært og i samarbeid med andre - det fungerte. Det har jeg sett de siste 2-3 ukene. Og så ble jeg ferdig med det, og jeg beholdt optimismen en stund, men med mail som kom i natt, ble jeg kvalm igjen. Det skulle virkelig ikke mye til. Får skikkelig trykk i brystet når jeg setter meg til med jobbrelaterte ting, nesten så det kjennes ut som om det er et infarkt på vei. Og dessuten har jeg dotter i hodet og ørene, det er ikke plass til tanker. Skyheimen. Med noen elektriske støt innimellom, små stikk. Jeg vet ikke om det er tankene som prøver seg, eller noe helt annet.

Så jeg prøvde å bestille time hos legen min, i dag. Jeg resignerer, igjen. Jeg får heller bruke den tiden jeg har til rådighet, de skarve ukene som er igjen før jeg blir enda fattigere enn jeg er. Jeg vet ikke hva som er det riktige, hva som er det beste, men jeg fikk meg et skudd for baugen igjen nå. Men det måtte bli før 14.00, de stenger til påske. Og det kunne jeg ikke, for jeg skulle hente unger på flyplassen. Så jeg prøvde å bestille via nettet, til første tirsdag etter påske. Så får jeg sms; første tirsdag etter påske er kun for akutt-tilfeller, derfor fikk jeg time tirsdagen etter der igjen. Altså om to uker. Jeg har allerede time den 29., det var liksom et poeng å skynde frem den. Men stengt nå, får ikke kontakt før om en uke uansett.

Må ha en time på NAV, skjønner jeg. Jeg gleder meg.

Ungene er hjemme. Hurra, tror jeg. Jeg er rimelig sliten av å høre om fantastiske ditt og fantastiske datt. Det er jo bra, det er det. Tenk om de hadde kommet hjem, og fortalt om hvordan de vantrivdes der. Det hadde vært ille. Men likevel. Jeg er bare et menneske. Og 10-åringen har ikke akkurat vært gullig siden vi kom inn døra her, for å si det forsiktig. Jeg er visstnok helt utålelig, håpløs, urettferdig, sur, rett og slett en stor idiot. Ispedd utsagn om hvor fabelaktige lammelår Tornerosa II lager, hvor god sjokolademilkshake hun lager, hvor gode brød de bakte sammen, hvor fine fletter hun lager, hvor flink hun er til å bandasjere forstuede tær... Hvor heldige døtrene hennes er fordi faren er nærmeste nabo. Og de har selvfølgelig trampoline. Og stor hage. Og som nevnt, nå også 7-seter. Og tre dager med Kaptein Sabeltann i sommer, tenk. Og iPod, ikke minst. Så nå er min Mac synkronisert mot den, og min maskin er full av bilder av eksen, Tornerosa II og de to gjennomsiktige avkommene hennes. Som allerede har ringt mine to og spurt hvordan reisen gikk.

Jeg og min husholdning vil aldri i livet kunne måles mot herligheten der nede.

Og nå kommer snart innrykk her. Det blir liv i heimen. Jeg har mest lyst til å reise bort, alene. Blir kvalm av tanken på at det nå blir barn, barn og enda mer barn i mange døgn framover. Fra morgen til kveld, og vel så det. Jeg må finne mine lommer, jeg må ha luft.

Neida, ikke kvalm. Det blir fint. Jeg liker jo egentlig sånt, slekt og familie og barn som leker sammen. Bare så synd at det ikke i tillegg oppstår en voksenverden.

Endret 19. april 2011 av Tornerosa

[Gjest MorAase]

Vil bare påpeke at det ikke hjelper å velge å fokusere på potensielt negative ting Ellers skulle jeg ønske jeg fikk svar på spørsmålet over

Slik det ser ut for meg så er det ingen grunn til bekyrming når det gjelder ungene og ders ønske om bosted De kan, i visse situasjner bruke det mot deg, men det er da noe du ikke skal finne deg i. I slike tilfeller er det bare til å legge frem svart på hvitt hvordan voksenverden fungerer med både økonomi og tid. Bare husk å ALDRI snakke nedlatende om deres far. Det er en sak mellom de voksne og BARE de voksne.

<- Siden en har vert noget streng over.

[Tornerosa]

Fokusere på hvilke potensielt negative ting?

Spørsmålet over... Ja, kommer fra samme hold. Skryt for det som skjer, men kritikk for at det får ta for mye plass. Det er nemlig litt vanskelig å definere som enten jobb eller ikke-jobb, deler av det ligger i grenseland. Men samtidig - for at det skulle skje, måtte jeg gjøre det. Og det slet meg fullstendig ut, jeg hadde ikke kapasitet til å gjøre noe annet den uka. Eller uka før der. Alternativet var å være 100% sykmeldt, og likevel gjøre dette, på frivillig basis. Men det blir heller ikke helt riktig. Vanskelig å forklare.

Skjønner ikke helt hva du mener - legge frrem svart på hvitt ang. økonomi og tid?

Jeg snakker ikke nedlatende om deres far. Selv om jeg ikke orker å være overentusiastisk når jeg får servert den førtisjuende fantastiske opplysningen om all fortreffeligheten der nede.

Greide på mirakuløst vis å sovne på sofaen i ettermiddag. Unger overalt, fløy ut og inn, etterhvert var de mer ute enn inne, og da falt jeg i dyp søvn. Søster rigget seg til ute med te og bok, hun må overvåke sine to yngste, den aller yngste fordi han er liten, den nest yngste fordi hun er en vimsekråke og kan finne på å legge avgårde på egen hånd. Så halvannen time ble det. Sov i ti timer i natt, og trøtt igjen nå. Jadda. Tornerose sov jo i hundre år, så hvorfor kan ikke jeg?

I ettermiddag var vi i leiligheten til avdøde grandtante, sammen med tante. Masse stæsj som skulle til loppemarked og denslags, søster og jeg skulle få se over om det var noe vi ville ha. O eldorado! For det første er det selvfølgelig fint å få noe som grandtante har hatt, affeksjonsverdi og sånn. Samtidig er jeg veldig glad i ting med levd liv, hun hadde mye fint. Fikk et service, en del skåler, to ostehøvler, salatbestikk, brødkniv, tupperware, gamle kakebokser, en del bilder, et par smykker, strykejern. Til og med tørkeruller og bodylotion! Nå sitter vi her og skal gå gjennom en haug albumer med gamle (og nye) bilder. Liker.

I morgen hjem. Hjem til mamma og pappa, it is. Litt bedre plass, ungene merkes mindre.

[Tornerosa]

Virkelig sprøtt, album etter album etter album, tante har aldri vært gift, ingen barn, så hun har fylt livet med venner og reiser. Og fikk kjæresten for ni år siden, da hun var 81... Han var nesten døv og nesten blind, men det hindret ikke de to i å reise, på kryss og tvers i inn- og utland. Det føles rart og feil å plukke ut bilder som hun møysommelig har satt inn i album, bilder fra et helt liv. Det starter da hun var ganske ung, og de siste bildene er fra et par år tilbake. Plukke dem ut, plukke brikkene fra hverandre, ødelegge kronologien. Plukke livet hennes fra hverandre, på en måte. Det føles litt sånn. Men så er jeg da også et nostalgisk og melankolsk menneske. Hadde det vært opp til meg, skulle alle bilder blitt tatt vare på, de intakte albumene, nummerert. Puttet i bankboks. Til ingen nytte og til ingens glede, bare til min visshet om at et langt og levd liv er dokumentert, og får stå i fred.

Men vi plukker ut bilder, plukker ut bilder vi tror kan bety noe for andre, for fetter, for pappa, for barna og barnebarna og oldebarna til hennes kjærestevenn. Og for oss. Noen bilder av elegante tante Solveig på kamelryggen i Egypt, på 60-tallet. Bilder hvor hun kryper på alle fire i lynget og leter blåbær, åttiseks år gammel.

Søster har lagt seg. Jeg må vel også legge meg. Skal kjøre dem til toget elleve, deretter pakke for oss tre, og så kjøre. Midt i verste påsketrafikken, gjetter jeg. Håper bare jeg greier å holde meg våken.

[Klips]

Du vet at barn tar ut frustrasjonen der de føler seg tryggest?

[Smurfa]

Signerer Klips :-)

[Gjest MorAase]

Potensielt negative ting: Tenk omungene liker seg bedre der sørpå og heller vil bo der?

En bekymring og stressfaktor som det er ingen grunn til å tenke på. Ett av flere eksempler

Når ungene krever, ting som begrenes rent økonomisk, så er det helt greit å lære ungene om hva økonomi faktisk er.

Når det gjelder en uendelig lang rekke med fantastiske ting fra andre steder så er det vel ikke mer enn å lyte som er nødvendig

Nå skal det sies at alt over er ting som virkelig er mye lettere å si enn å alltid følge. Spesielt om en er sliten ellers. Samtidig skal du huske at ungene har ett hjem, og det er hos deg

[Tornerosa]

Du vet at barn tar ut frustrasjonen der de føler seg tryggest?

Ja, jo, klart, jeg vet jo det. Men det hjelper ikke. Det blir ikke enklere å håndtere for meg av den grunn.

Potensielt negative ting: Tenk omungene liker seg bedre der sørpå og heller vil bo der?

En bekymring og stressfaktor som det er ingen grunn til å tenke på. Ett av flere eksempler

Kanskje jeg fungerer annerledes enn alle andre, da. For for meg er det helt opplagt at slike tanker kommer, på grunnlag av...ting. At det ikke er "grunn" til å tenke på det, tja... Jo, det er det.

Når ungene krever, ting som begrenes rent økonomisk, så er det helt greit å lære ungene om hva økonomi faktisk er.

De krever ikke, de ønsker seg, maser, forteller meg om "alle andre" som har og får. Jeg synes heller ikke det er greit å si til dem at ok, da får de slik og sånn, men de har penger. Det har ikke vi. Vi har dårlig råd. Jeg vil ikke at de skal tenke på oss om fattigfolk sammenlignet med vennene - det er da heller ikke tilfellet.

Når det gjelder en uendelig lang rekke med fantastiske ting fra andre steder så er det vel ikke mer enn å lyte som er nødvendig

Lytte kan bli mer enn nok, det også. Det får være måte på hvor mange timer jeg orker å lytte til denslags. Og det samme for fjerde gang, da blir svaret at "ja, du har fortalt det, jeg har hørt det før". Okke som.

Nå skal det sies at alt over er ting som virkelig er mye lettere å si enn å alltid følge. Spesielt om en er sliten ellers. Samtidig skal du huske at ungene har ett hjem, og det er hos deg

Faren jobber hardt, tilsynelatende, for at de skal ha enda et hjem. Moren hans har handlet inn klær som de skal ha fast der. 7-seter, prinsesserom, involvering i hennes slekt. Fint.

Litt lei nå, unger, unger, unger. På alle vegne. Men skal straks til venninne, drar litt tidligere enn planlagt, så det blir nesten et døgn uten unger. Dvs. - uten egne, men med andres. Og de er jo så store at de legger seg jo omtrent samtidig med oss voksne.

Trøtt, selvfølgelig.

Og tenker mye jobb. Hvilket gjør meg utilpass.

[QueenPenelope]

Må bare komme med et kjapt innspill.

Ta den der "alle andre får" med en stor klype salt. Det er noe alle unger sier, uansett. Det er visst hovedvåpnet for å få viljen sin.

Husker min datter maste på en overnattingstur i evigheter. "Alle andre får lov!". Hun fikk til slutt lov - og turen ble avlyst pga for få påmeldte...

Og jeg skjønner godt at du har de tankene om at kanskje de ønsker å flytte til pappa, jeg. Jeg hadde hatt dem selv også, i samme situasjon. Men du kan være helt sikker på at absolutt ingen(ting) kan erstatte mamma. 7-setere, prinsesserom og masse opplevelser når ikke mamma opp til knærne en gang. Som fostermor ser jeg veldig godt, hvor mye mamma betyr - selv i de tilfellene hvor mamma er milevis fra å kunne kalles såpass som en "god mor".

Og av det jeg har lest - så er du en svært god mor!

Fortsatt god påske

[Tornerosa]

Ja, den med "alle andre" er jeg ganske immun mot... Det er noe jeg har snakket med andre foreldre om flere ganger (ikke sånn at jeg har tatt det opp eksplisitt, men det er jo noe vi gjerne "beklager" oss over ved forskjellige anledninger...)

Men at "alle andre", dvs. de 5-6 nærmeste venninnene av dem begge to, skulle på egen hytte i påsken, det stemmer, faktisk. "Alle andre", så godt som, har egen hytte.

Ikke tull engang.

Har vært borte i tyve timer, og det var helt, helt greit. Vi ble sittende oppe og se Forresten Gump til klokka halv tre i natt. Ble vekket klokka 10 med kaffe på senga. I ettermiddag kino med ungene, Rio, vi var de eneste i salen. 17.6 grader ute nå, klokka 19.00. Også helt greit. Tikk takk, påsken går fort mot slutten, veldig svett i hendene når jeg tenker på det.

[Tornerosa]

Men du kan være helt sikker på at absolutt ingen(ting) kan erstatte mamma. 7-setere, prinsesserom og masse opplevelser når ikke mamma opp til knærne en gang. Som fostermor ser jeg veldig godt, hvor mye mamma betyr - selv i de tilfellene hvor mamma er milevis fra å kunne kalles såpass som en "god mor".

Og av det jeg har lest - så er du en svært god mor!

Fortsatt god påske

Nei, føler meg absolutt ganske uerstattelig... På godt og vondt, forsåvidt. Men går egentlig ikke og er redd for at de skal ønske seg bort fra meg. Gjør ikke det. Det er bare det at... Det jeg ønsket meg, en "familieramme" rundt tilværelsen, hvor man gjør ting sammen og velfungerer som voksen- og barnenhet, det har jeg aldri hatt. Ønsket meg det, men det gikk ikke. Han var ikke villig til det, var totalt uinteressert, syntes det var drepende kjedelig. Men nå, nå gjør han alt. I hvertfall tilsynelatende (jeg tenker jo mitt, regner med at mye av det han nå gjør, egentlig sitter ganske langt inne...)

Men én ting er at han nå gjør det jeg savnet, en annen ting er her og nå, han har nå "pådratt" seg det jeg ønsker meg, mens jeg fortsatt går her... Han har fått det jeg ønsket meg, men som han selv egentlig ikke ville ha. Det føles så...urettferdig. Bakvendt. Ironisk.

---

God påske selv!

[Tornerosa]

Jepp, igjen. 27-åringen, tror det må være samme fyr som jeg har hørt fra før.

"Nydelige damen "

"Unge mannen"

"Hva styrer du med i påsken da søta? "

Er det meningen at jeg skal bli sjarmert, innbilsk, hypp, hva?? Jeg er 14 år eldre enn ham. Han har akkurat kjøpt seg en seilbåt - som han bor i. Han største ønske er å reise rundt Norge, Sverige, Finland, i seilbåten. Ser han for seg hyrdestunder i kahytten, til bølgeskvulp og måkeskrik?

Hm.

[QueenPenelope]

Nei, føler meg absolutt ganske uerstattelig... På godt og vondt, forsåvidt. Men går egentlig ikke og er redd for at de skal ønske seg bort fra meg. Gjør ikke det. Det er bare det at... Det jeg ønsket meg, en "familieramme" rundt tilværelsen, hvor man gjør ting sammen og velfungerer som voksen- og barnenhet, det har jeg aldri hatt. Ønsket meg det, men det gikk ikke. Han var ikke villig til det, var totalt uinteressert, syntes det var drepende kjedelig. Men nå, nå gjør han alt. I hvertfall tilsynelatende (jeg tenker jo mitt, regner med at mye av det han nå gjør, egentlig sitter ganske langt inne...)

Men én ting er at han nå gjør det jeg savnet, en annen ting er her og nå, han har nå "pådratt" seg det jeg ønsker meg, mens jeg fortsatt går her... Han har fått det jeg ønsket meg, men som han selv egentlig ikke ville ha. Det føles så...urettferdig. Bakvendt. Ironisk.

---

God påske selv!

Jeg forstår så godt hva du mener, og har vel minimalt med 'kloke ord' om saken. Klart det er sårt at han viser frem de tingene du savnet i løpet av samlivet deres. Nå, når det er for sent.

Og klart at det er sårt at du heller ikke har fått det i ettertid, med en annen. Enda!! Ser jo at du har en lovende 27-åring diltende i buskene

Men, du vet ikke hva det koster han. Jeg tror nok heller du så den ekte han gjennom de årene dere var sammen, enn at det er den ekte som kommer til syne nå. Det kan være modenhet som gjør at han "tar seg i nakken" de dagene ungene besøker ham, heller enn at han plutselig en dag våknet som genuint interessert familiemann. Om det gir mening

Så klart det er sårt, og ironisk og litt vemodig

[Tornerosa]

Har mange ganger tenkt i mitt stille sinn at han fortsetter å surmule i skjegget, kan f.eks. ikke for mitt bare liv se for meg at han forholder seg til hennes barn med liv og lyst. Og den 7-seteren er helt klart ikke hans forslag...

Diltende i buskene, diltende i buksene. Greit med unge menn, men 27 er litt utenfor mine jaktmarker, det må innrømmes...

Boller, pannekaker, pizza, godteri, brus. Det er usunt for ungene å være hos mormor.

Det blir bare fisk og grønnsaker i hele neste uke.

[Tornerosa]

[Gjest MorAase]

Jepp, igjen. 27-åringen, tror det må være samme fyr som jeg har hørt fra før.

"Nydelige damen "

"Unge mannen"

"Hva styrer du med i påsken da søta? "

Er det meningen at jeg skal bli sjarmert, innbilsk, hypp, hva?? Jeg er 14 år eldre enn ham. Han har akkurat kjøpt seg en seilbåt - som han bor i. Han største ønske er å reise rundt Norge, Sverige, Finland, i seilbåten. Ser han for seg hyrdestunder i kahytten, til bølgeskvulp og måkeskrik?

Hm.

Hvordan ser denne unge mannen ut da? Er han rimelig kjekk? I såfall så er det lov å i det minste la seg selv føle seg attraktiv. Når unge menn legger seg etter 14 år eldre kvinner så er det nok ikke så mye langiktighet i hans tanker. Men det er mye oppriktig i både komplimenter og beundring av det ytre. Det er ikke alle forundt å få en slik form for beundring, husk det Husk også at HER har DU en mulighet til å VELGE å få en positiv hendelse i hverdagen. Alt er opp til deg