Et sus som over furukrona kom

[Fresi]

Omgangskrets er jo ... fint. Det er jo det! Venner er fint. Og venner har jo igjen venner.

Jeg vil helst ikke rippe opp i ting, men jeg tenker ofte på deg, Tornerosa. At ting kan glippe ut av hendene sånn.

[Kosemose]

Det tenker jeg ofte på og, at det er mulig at ting kan glippe sånn som det gjorde for dere, Tornerosa. Mister litt trua...

Endret 10. april 2011 av Kosemose

[Tornerosa]

Jeg skjønner det heller ikke. Jeg tenker stadig på ting sagt og ting gjort, og husker overbevisningen, tryggheten. Det var så veldig, veldig bra.

Jeg lurer så veldig på hva han driver på med, hvordan det går med a, b og c, lurer på om han tenker på ting, hva han tenker. Om han fortsatt mener at dette var hans eneste mulighet.

Vært en slitsom dag. Dro med venninne & datter på Barnas verdensdag. Det tok ikke lang tid før jeg angret, mine to kranglet, var sure, misfornøyde. De ville ikke ha noe av den internasjonale maten, ikke engang smake, men insisterte på kake og brus. Til middag. Det fikk de ikke. Jeg måtte rett og slett gå vekk noen ganger, ut av området, jeg orket ikke forholde meg til det. Til dem.

Det var masse verksteder å være med på, men det var så fullt at vi ikke fikk vært med på noe. Stod i kø noen ganger, for bare å bli avvist ved døra, det var fullt. Stappfullt av folk, mas og kjas, bråk, dulting og skumping og knuffing. I utgangspunktet et bra arrangement - dersom det hadde vært kun 30% av de besøkende der.

Følte meg virkelig mislykket som forelder. Ble ettertrykkelig minnet om hvorfor jeg vegrer meg mot å dra noe sted med dem. Synes det er så altfor ofte at det blir krøll. Hva gjør man galt?

Nå høres det ut som om de er materiale for disse Nanny-programmene. Det er ikke så ille, altså. Det er nok meg, jeg som har oppetter ørene nok, som drukner i barneverdenen. Hører andre si, andre som har vært hjemme med 1 - 2 - 3- barn i én uke fordi den andre er bortreist i jobben, at de blir helt utslitte, at det jammen skal bli godt å få den andre hjem. Vel, prøv uke etter uke etter måned etter år... Noen ganger er jeg superwoman og takler hva som helst, slokker potensielle branner i stor stil, andre ganger får jeg lyst til å forsvinne ved det første kny. Kjenner meg svimmel og uvel, får stor klump i mage og hals, blir uendelig trøtt og vil bare forsvinne.

Jeg satt der, et kvartal unna de andre og pustet rolig, og lurte på hva pokker har skjedd. Denne søndagen, tidligere søndager. Søndagene i januar. Den enorme forskjellen. Alt det gjorde for meg å ha Mmannen.

Da vi kom hjem, ble det rester fra bursdagen til middag, dvs. pølse og lompe. Så ville de se film, storartet, jeg sov i to timer på sofaen mens filmen gikk halvannen meter unna. Selv om jeg i natt sov i ti timer.

Og i morgen, Dagen, da får vi utløsning for det som har vært planlagt og forberedt i et halvt år. Og tirsdag, og onsdag.

[Kosemose]

Jeg har barn annenhver uke, og selv om jeg hater å være uten annenhver uke, elsker jeg søndagene mine, der det bare er meg, kaffen, senga og avisen (helgedagbladet levert på døra - genial oppfinnelse!). Den uka jeg har barna er det barn først, sist, opp og ned. Jeg merker hvor stor forskjell det er å være alene om omsrog kontra det å være to. Da jeg var to avlastet vi hverandre, når den ene fikk hetta kunne den andre ta over, når den ene fulgte den ene på en ting, kunne den andre være hjemme med den andre. Nå er det et vanvittig logistikk-mas, og egentlig ikke rom for annet. Så hatten av! Og bruk mulighetene du har til pusterom med verdens beste samvittighet! Tror forøvrig du er en supermamma. Du har høye krav og du vurderer deg selv med verdens verste argusøyne. Leste dessuten i Magasinet i går at det visstnok er normalt - livet med barn handler om å overleve. Det føles sånn for alle, noen er bare litt flinkere til å rosemale. Det handler om å overleve, om å tøye strikken og om å ha dårlig samvittighet. Og selvfølgelig om mengder med kjærlighet og gleder innimellom alt spetakkelet...

[Tornerosa]

Ville ikke byttet til annenhver uke, tross alt...

Men jeg skulle gjerne følt at ungene hadde to foreldre. Nå er det meg - og en helgeonkel, en moroonkel. Det hadde tatt litt av presset fra meg, tror jeg, om jeg hadde kjent og merket at den andre forelderen utgjorde en forskjell for ungene hva angikk oppdragelse, grensesetting, sosialisering, i det hele tatt. Nå føler jeg at jeg er alene om absolutt all oppdragelse, ansvar og omsorg. Ikke bare ut fra mitt subjektive ståsted, men det er også tilfellet for ungene. Det er mamma som er oppdrageren, pappa er bare en bonus de innimellom får gjøre noe morsomt sammen med.

I det minste kunne jeg ønsket meg muligheten til å kommunisere med den andre forelderen. Tross alt føle at man delte foreldreskapet.

Men nei, det er meg, på absolutt alle måter. Og det er dritskummelt, utmattende og en nesten umulig oppgave.

Gruer sånn til i morgen. Har ikke løpet klart enda. Greier ikke fokusere, samle meg.

[jolie]

Jeg tenkte å skrive noe her, men det ble bare en studie i navlebeskuelse som er særdeles framtredende i livet mitt for tida.

Derfor: hei. Håper du har det fint.

[Tornerosa]

Har ingenting imot dine eventuelt navlebeskuende betraktninger jeg, Jolie...

Fint og fint, det skal i hvertfall bli fint å få de kommende tre dagene bak seg. Denne dagen håper jeg at jeg kommer meg gjennom med helsa i behold. Brygger på forkjølelse, kjenner jeg. Men blir sjelden slått ut av denslags, så det skal nok gå bra. Håper bare vettet holder.

Kan like gjerne kjøre i gang, redd for å ikke rekke alt jeg må.

[jolie]

Næh. Det er nå mest bare sutring. Først og fremst fordi jeg er syk og til tross for medisiner ikke ser ut til å bli friskere. Når jeg blir frisk igjen takler jeg alt så mye bedre.

[Tornerosa]

Håper du blir frisk snart, Jolie!

Da var det overstått, det heftigste ligger bak oss. Nå gjenstår bare resten, men det er jo bare å repetere dagens. Et litt annet preg over det hele i morgen og på onsdag, det kan slå ut både positivt og negativt. Vi får se. Alt er i hvertfall klappet og klart. Nesten.

Blir jo aldri uthvilt, jo. Ikke at jeg forventer å være det nå, men uansett hvor mye jeg sover, blir jeg ikke u-trøtt. Brygger på forkjølelse for harde livet, dessuten.

Sofa nå, velfortjent. Hus får bare skure, selv om jeg burde gjort både ditt og datt. Det trengs virkelig en runde her.

[Tornerosa]

Sånn, ferdig med sofavegetering, da blir det sengevegetering. Akter ikke å forholde meg til noe som helst, bare legge meg. Får ikke hjelpe at det blir travlere i morgen tidlig.

Savner Mmannen fortsatt.

[Tornerosa]

Rolig morgenstund blir ikke fullt så rolig med et slikt panorama foran seg. Men 13.00 er det over, da har jeg fri resten av dagen. Til seansen repeteres i morgen.

Forkjøla.

Og trøtt.

Onsdag, torsdag, fredag, drøye tre døgn nå, så begynner påskeferien.

[Tornerosa]

Ojoj, det var litt av ei økt.

Kunne sovet til i morgen. Men nå må det snart middag på bordet. Og huset, MÅ gjøre noe med huset i ettermiddag. For i morgen ettermiddag er jeg enda slitnere.

[Tornerosa]

Et visst taxiselskap, som jeg til og med har gjort en gedigen tjeneste for en slikk og ingenting, fortjener stryk. De skulle hente toogtredve unger med to 16-setere, men kom en halvtime for sent. Med én bil. Måtte improvisere og utføre magi. Men det er jeg jo vant til.

Helt slakta nå. Har bare lyst til å sove, sove helt til i morgen. Forkjølelsesubehag. Unger som knuffer og etterspør middag. Fem timer til det er kveld og fred og ro i heimen. Stålsette seg.

Endret 12. april 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Da. Da er jeg faktisk ferdig. Gjenstår en del etterarbeid, og gjenstår fortsatt to mobiliseringer i mai, men det blir, om ikke plankekjøring, så i hvertfall enklere. Enklere fordi vi nå er rutinerte, men samtidig vanskeligere fordi alt skal skje i fremmede lokaler. Dro hjemmefra 9.30, var på vei hjem 16.45, og møtte en venninne på vei opp den bratte bakken. Hun hoppet inn, og vi dro innom henne for en kopp styrkende grønn te. Liker impulsivitet. Blir så altfor sjelden. Og så hjemme her, med minsta hos venninne (takk og lov, hun var et spetakkel i formiddag, stakkar, tror vi begge trengte litt luft) og med 10-åringen hjemme med venninne. Laget middag til dem, putta fyrstikker i øynene og innvilget meg ikke så mye som ett minutt på rumpa, men kjørte på med husarbeid til krampa tok meg. Og det ble langt bedre. Så, sofa, men vips dukket tre nabounger opp, 6-åringer. Alle fem løp inn og ut av dørene i ett sett, hoppet tau, spilte piano og moste kaninene, så jeg kunne like gjerne fortsette min gjerning. Og så hente minsta, og så kveldsmat, og så legge unger og så sofa.

Ganske sliten, ja. I morgen én time på benken hos fysioterapeuten, psykomotorikeren, og deretter ei økt jeg håper det skal komme noe positivt ut av. Har dessuten funnet ut at det går en film klokka halv to, en film jeg har lyst til å se, så vurderer det. Rekker alt. Og nå har jeg den siste uka vært i jobbrelatert aktivitet i minst 100%, så i morgen blir det pause.

Sånn. Noe sånn.

[Cumulus]

Gikk det bra, da? Suksess? Sikkert godt å være ferdig!

[Tornerosa]

Gikk det bra, da? Suksess? Sikkert godt å være ferdig!

Yes. Det gikk bra, må vel si det. Det kunne jo alltids gått enda bedre, men det stod til laud. I hvertfall masse positive tilbakemeldinger.

Tenk om jeg gikk og la meg nå? Tidligere enn på lenge? Når la jeg meg sist klokka elleve? I forrige årtusen en gang?

[Tornerosa]

Æ er en persjon som bare må oppleves

Og denne persjonen skriver nå at Hei, hatt en fin dag ? Hær e det hæktisk før Påske mye jobbing. Snart fri no så det går bra. Og det var det. Og jeg har svart. Jeg har vært ganske ubeskjemmet smårfrekk, egentlig. Men han oppdager det sikkert ikke. Jeg har skrevet et langt svar, et langt avsnitt om dagen min, laaaangt avsnitt uten et eneste punktum, et kreativt avsnitt med komma, tankestrek, anførsler, parenteser, semikolon, innskutte bisetninger og you name it. Krydret med et passe antall fremmedord.

Blir han ikke skremt bort nå, så vet ikke jeg...

Fysj, slem pike!

Endret 13. april 2011 av Tornerosa

[Gjest MorAase]

Det er mye imponerende og flott å lese i denne dagboken En sterk kvinne med noe for mye samvittighet til tider. (Håper det ikke var feilstaving å obervere der ). Småler litt med tanke på siste svar på det som angivelig er en nett-deiting side. (Hvordan fungerer både rett- og særskriving med det ordet der?) Men antar samtidig at denne ekstreme fokuseringen på skrivefeil og dertil avvisning av menn er en form for selvbeskyttelse. Det er i alle fall ingen tvil om at Tornerosa kan klappe seg betydelig oftere på skulderen for veldig godt utført arbeid. Både som arbeidstaker og som forelder.

[Fresi]

Hvis jeg skal være riktig slem og ond vil jeg si at jeg tror ... at nettpersonen ikke vil skjønne en meter av semikolon osv osv og dermed svare ufortrødent tilbake på samme vis. Men jeg er i det vanskelige hjørnet i dag.

Snart helg.

Endret 13. april 2011 av Fresi

[Tornerosa]

Hei Mor Aase! Samvittighet, ja. Akkurat nå har jeg beksvart samvittighet fordi jeg ikke har greid å oppdatere en lang og strabasiøs liste, en oppgave som absolutt har stått på listen min, men som jeg har omgått av mange årsaker. Jeg har greid meg uten listen, men man mener jo at jeg har forsømt meg. Og så blir jeg møtt av en "dette går ikke."-mail på morgenen her. Å oppdatere denne listen krever et omfattende arbeid, og akkurat dette omfattende arbeidet greier jeg ikke å ekspedere. Jeg burde prioritert det, men det har vært for mye for meg. Hvis jeg har prøvd å antyde at akkurat denne oppgaven blir for mye for meg, blir responsen at dette er en kjerneoppgave.

Hva angår rettskriving... Det dreier seg nok egentlig ikke om selvbeskyttelse når jeg ikke omfavner dem som skriver som ungene mine gjorde da de var fem år gamle. Det handler mer om at jeg finner det totalt usjarmerende og at jeg (eller mine mer eller mindre begrunnede fordommer) dermed ser for meg en enkel sjel i den andre enden... Jeg har møtt nok mennesker til å burde ha endret noe på denne innstillingen, jeg kjenner selvfølgelig fullstendig oppegående og interessante mennesker som ikke skriver som Ibsen. Men sånn er det nå engang - på en slik arena blir det skrevne ord førsteinntrykket, og dersom førsteinntrykket ikke innbyr til nærmere kontakt...

Nettpersonen svarte at

"Hei det var litt av en avhandling. Lotto sjansen e væll liten.Men og treffe en som tar deg til den franske riviera e væll nærmere ;-) ?

Planer i påska da ?

Hær blir det hytta på xxxx tirsdag/onsdag."

Avhandling, altså. Kanskje han prøver å skrive dialekt, jeg vet ikke. Ikke mer sjarmerende av den grunn. Jeg trenger dessuten ingen til å "ta meg med" til den franske riviera, jeg kommer meg dit sjæl. Om det var ambisjonen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på den mailen. "Dette går ikke". Det har jeg fått høre en gang før, også. "Dette går ikke". Det er ikke bra nok, rett og slett. Uansett hva jeg svarer kommer jeg til å få kommentarer jeg ikke kommer til å smile av. Å lage det dokumentet krever sitt, og det føles uoverkommelig.