Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Men når hønene skal plukkes, se det er en annen sak...

Travle formiddager denne uka. Og nå har jeg gjort det igjen - sovet. Våknet nå nettopp, etter at mobilalarmen har bråket...la meg telle... 17 ganger. Hvert 10. minutt. Jeg sovner mellom hver alarm, tungt. Dette kan da ikke være normalt?

Men nå må jeg kjøre i gang, nå blir det fullt trøkk fram til halv ni.

Endret 4. april 2011 av Tornerosa

[Kosemose]

Travle dager og fullt trøkk er gode ting, tror jeg! Bare husk på å puste innimellom! :-o

[Cumulus]

Men når hønene skal plukkes, se det er en annen sak...

Travle formiddager denne uka. Og nå har jeg gjort det igjen - sovet. Våknet nå nettopp, etter at mobilalarmen har bråket...la meg telle... 17 ganger. Hvert 10. minutt. Jeg sovner mellom hver alarm, tungt. Dette kan da ikke være normalt?

Jeg klarer også å sove i timesvis med snoozknapp, gjorde det ofte da jeg var student og da jeg jobbet skift. Nå har jeg ikke lenger anledning, og det er kanskje like greit..

Men nå må jeg kjøre i gang, nå blir det fullt trøkk fram til halv ni.

[Cumulus]

Oj, det var rar sitering, sorry.

[Tornerosa]

Og nå er jeg trøtt igjen. Greier knapt holde øynene åpne.

Travel ettermiddag, men alt har gått som smurt. Dvs. alt gikk som smurt til vi kom hjem. Da klikka minsta fordi jeg sa at hun kunne gå først på badet, hoppe i pysjen. Blånektet. Kalte meg ting. Jeg sa at hun ikke fikk mat før hun ba om unnskyldning. Blånektet. Fikk ikke mat. Hylte, raste. I en hel time. Men jeg vant. Føles ikke helt bra å "knekke" henne, men jeg velger å kalle det konsekvens...

Det er utrolig tøft mens det står på - for oss begge. Men nå sover hun forlengst. Sikkert sulten.

[Tornerosa]

Og nå er jeg trøtt igjen.

Synes det er vanskelig med all balubaen nå som jeg har begynt å jobbe igjen. Jeg har lyst til å være litt usynlig, snike meg på plass igjen. I stedet blir det tydelige føringer på hva og når. Når bestemmer jeg vel langt på vei selv, men poenget er at jeg må nettopp dét - bestemme. Det fungerer litt dårlig for meg, dagsformen varierer veldig. Og hva - jeg har foreslått. Men det taes forbehold hit og dit, og det forventes at jeg tar tak i kjernevirksomheten, snarere enn at jeg får avgrenset meg på den måten jeg ønsker å avgrense meg. Kjernevirksomheten = alt, i praksis. Lang, lang mail. Kjenner at jeg stopper, vegrer. Fra andres ståsted må det vel være sånn. Fra mitt ståsted føles det ubehagelig. Det foregår sikkert mye i eget hode, men når jeg nå prøver å komme tilbake igjen, føles det som om det ikke blir på mine premisser. Og da blir alternativet mitt å trekke meg unna igjen, gi opp igjen.

[Kosemose]

Syns det høres ut som du har vært en tydelig og trygg mamma jeg, med klare og tydelige grenser. Tror ingen barn er komfortable med å få lov til å herje som de vil med foreldrene sine uten at det kommer noen reaksjoner. Det er trygt at det blir reaksjoner når man krysser grenser, det tror jeg jenta di også syns, selv om hun raser mens det står på :klemme:

Jobb ja, kanskje du skal bli med meg og Ellevil og lage eventfirma?! :drømme-seg-bort:

[Tornerosa]

Jah, eventfirma. Så lenge det ikke er bryllup...

La meg halv ni, sov til tolv. Dusj, kiropraktor, handlet middag og til barnebursdag fredag. Nakken min vil liksom ikke helt gi seg. Å se i taket er nesten umulig. Men det er helt klart at noe skjer hos kiropraktoren, det er mye bedre i en ukes tid etter at jeg har vært der. Så kommer det snikende på igjen. I dag ble jeg helt nummen i høyre side av ansiktet etterpå, det er høyre side av nakken han jobber mest med.

Hele ettermiddagen går med til...ja, jeg kan vel ikke kalle det jobb. Jobbrelatert, men ikke jobb. Samme i morgen, men da enda flere timer, fra halv fem til elleve. Greide med et nødsskrik å skaffe barnevakt, fetter kommer.

I morgen formiddag full skrulle. Jobb, behandling, date(!).

Torsdag skal jeg jobbe hele dagen, bortsett fra at jeg må på skattekontoret en tur. Tenkte å dra på kontoret, men der er det fortsatt ingen, etter hva jeg forstår.

Ting har falt på plass vedrørende det som skjer for tiden av jobb/ikkejobb, teknikk har løst seg og jeg burde være lettet. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye. So what, liksom.

[Tornerosa]

Vanvittig sliten. Skallebank. Men egentlig ikke annet å forvente, denslags er slitsomt.

Og småtøttene er jammen en håndfull i slike situasjoner.

Da kom det opp et jobbmøte på fredag. Administrative endringer, jeg skal introduseres for en person som skal ta en rolle. Og vedkommende skal introduseres for meg. En person som ikke vet noe som helst om meg. En person som skal ha innvirkning på mine arbeidsoppgaver og min arbeidssituasjon. Det er så veldig forståelig, det er administrative utfordringer pga at to personer går i redusert stilling. Jeg skal stålsette meg, jeg skal være åpen og positiv. Men jeg gruer meg, gruer som en hund. Jeg har klare meninger om hva som skal til for at jeg skal fungere jobbmessig i de 40 prosentene, og dersom denne personen ikke har forståelse for det... Og så kommer møtet midt oppi 10-årsdagen. Dvs. under forberedelsene av denne. Enda en ting å presse inn i programmet denne uka. Helt slutt på dagsoving, det er i hvertfall sikkert.

Ibux nr. tre.

[Tornerosa]

Ser ikke ut her. Oppvask, klesvask, rot, støv, papirer. Jeg drukner. Greier ikke å slappe av, så mye som henger over meg.

[Tornerosa]

God morgen.

La meg med hodepine, våknet med hodepine. En følelse av stress sitter i kroppen, så mye foran meg nå. Kommende to uker byr på litt flere utfordringer og momenter enn jeg er bekvem med, men det er vel sånn det er å kaste seg ut i Livet igjen...

Nå bruke en liten time på å få oversikt, planlegge, tilrettelegge. Så en dusj. Så skal jeg innom kontoret, faktisk. Så lunsj. Skjønner ikke hva jeg driver med. Jeg har virkelig ikke noe behov for å møte dette mennesket. Men han var god på historier, sa han, lovet meg et par latterkuler. Hah, han kjenner ikke meg. Så får jeg faktisk en totimers lomme, før jeg skal prate i en time. Deretter blir det action fram til leggetid, fram til egen leggetid, faktisk. Etter all sannsynlighet. Et par usikre variabler underveis kan endre på planene.

Ibux.

Endret 6. april 2011 av Tornerosa

[Kosemose]

God morgen.

La meg med hodepine, våknet med hodepine. En følelse av stress sitter i kroppen, så mye foran meg nå. Kommende to uker byr på litt flere utfordringer og momenter enn jeg er bekvem med, men det er vel sånn det er å kaste seg ut i Livet igjen...

Nå bruke en liten time på å få oversikt, planlegge, tilrettelegge. Så en dusj. Så skal jeg innom kontoret, faktisk. Så lunsj. Skjønner ikke hva jeg driver med. Jeg har virkelig ikke noe behov for å møte dette mennesket. Men han var god på historier, sa han, lovet meg et par latterkuler. Hah, han kjenner ikke meg. Så får jeg faktisk en totimers lomme, før jeg skal prate i en time. Deretter blir det action fram til leggetid, fram til egen leggetid, faktisk. Etter all sannsynlighet. Et par usikre variabler underveis kan endre på planene.

Ibux.

Hehehe, må fnise litt! Her skal han motstand finne ja Hadde jo vært nydelig hvis han fikk rett og du feil, men er ikke superoptimistisk i så måte... Men - håper det blir et hyggelig avbrekk om ikke annet!

[Tornerosa]

Hehehe, må fnise litt! Her skal han motstand finne ja Hadde jo vært nydelig hvis han fikk rett og du feil, men er ikke superoptimistisk i så måte... Men - håper det blir et hyggelig avbrekk om ikke annet!

Det ble faktisk et meget hyggelig avbrekk. Fyren var absolutt både hyggelig, interessant og morsom og lett og prate med. Ingen kjærestekjemi, men absolutt menneskekjemi. Han lignet på en yngre utgave av Halvdan Sivertsen, uten behåring i ansiktet (eller på hodet, for den saks skyld), var bipolar og brukte kule, brune hornbriller. Kreativ, et skrivende yrke. Likte fyren godt, treffer ham gjerne igjen. Men altså - ikke noe kribbel, absolutt ikke.

Er høy. Gira. Har holdt latterlig høyt tempo i hele dag, kom nettopp hjem. Nå ullpledd i sofaen, skjelver på innsiden. Må gire ned. Kan ikke legge meg før jeg greier å puste normalt.

[Cumulus]

Så hyggelig. Var det kjærestekjemi fra hans side da? "Kreativ - et skrivende yrke." Høres ut som en du kan bli kjent med ja. Snakkes lørdag!

[Tornerosa]

Ny rekord i lite nattesøvn.

La meg riktignok sent, ble sittende litt for lenge med en jobbgreie (som sannsynligvis knapt passerer som jobb). Og lå og vred meg og hjertebanket, sovnet ikke før tidligst tre.

Velkommen til torsdag. Øsregn.

Lista over gjøremål i dag er så lang som et ondt og vondt år. Blant annet skal jeg irettesette kemner'n. Etter planen. Hadde jeg lagt meg nå, hadde jeg sovet til langt utpå ettermiddagen. Eller til i morgen. Men det er uaktuelt, gjøremålene står i kø. Og det tar ikke slutt før tolv i natt, tidligst. Litt stakkars meg.

Hadde forresten en veldig fin seanse med pratedamen i går. Vi snakket masse om Gullhår og bjørnene. Men også om jobb. Jeg satt der og pratet om jobb, og plutselig ble jeg fryktelig svimmel. Nummen i armene, skikkelig ekkelt. Måtte sitte med hodet mellom bena, drikke vann, tok i hvertfall ti minutter før jeg var ovenpå igjen. Ikke veldig rart, sa pratedamen, hun hadde lurt på når jeg skulle slippe ut pusten, jeg hadde visst kun snakket på innpust... Jeg håper virkelig jeg får tilrettelagt jobb slik det er mulig for meg. Merker at jeg trekkes i en litt annen retning enn jeg føler for, men kanskje er det bare meg, kanskje blir det greit. For alternativet er...

Oh, trøtt! Øynene ramler inn i øyehulen, går i kryss. Best å finne dusjen, og komme seg i gang. Gruer til denne dagen.

[Tornerosa]

Så hyggelig. Var det kjærestekjemi fra hans side da? "Kreativ - et skrivende yrke." Høres ut som en du kan bli kjent med ja. Snakkes lørdag!

Næh, håper ikke det. Har ikke hatt kontakt etterpå, han skulle rett ut på reise.

Snakkes lørdag, ja! Jeg har tiden fram til kvart på tre.

[Tornerosa]

Og der husket jeg drømmen fra i natt. Mamma og jeg i bil. Et eller annet som skjedde på en åpen plass, det kan ha vært konsert, teater, én eller annen kulturbegivenhet. Mamma kjørte og hadde plassert bilen så vi så godt, men så begynte hun å kjøre. Jeg tenkte først hun skulle finne en bedre plass å stå på, men nei, hun bare kjørte, Fortsatte å kjøre. Jeg sa at jeg ville se de greiene. Stopp, da! Men hun bare kjørte videre, enset meg ikke. Tror jeg satt i baksetet. Mamma, vær så snill, da! Kan du stoppe?! Hun fortsatte å kjøre, svingte gate hit, gate dit, med steinansikt. Og jeg hørte min datters stemme, dvs. min, men det hørtes akkurat ut som henne: "Vær så snill, da! Mamma!" Hun var som forsteinet, bare kjørte. Det var da jeg tok den høyre foten, løftet den, bøyde kneet - og sparket. Sparket henne i kinnet, for å få henne til å stoppe.

Da våknet jeg, våknet som av et mareritt, hele kroppen i opprør, høyspenn.

Får ingenting ut av den drømmen. Heldigvis, kanskje.

[Gjest Miss O'Hara]

Kanskje du så i moren din (i drømmen) den moren du er redd for at du er for jentene når du har de dagene du ikke fungerer? At på et eller annet nivå så er man utilgjengelig for dem, barna, når man lider av depresjon over tid? Da er man per definisjon emosjonelt ikke veldig tilgjengelig, uansett hvor mye man gjør alle de riktige tingene og sier de riktige tingene utenpå. Utenpå gjennomskues på et eller annet nivå hos barn, uansett hvor perfekt man ellers holder fasaden. Jeg tror ikke min sønn noen gang vil si annet enn at han har verdens beste mamma (nå, that is, vent til han er fjorten...) men at han for lengst i en liten del av hjernen har lært alt om å ha en mamma som ikke alltid har fungert optimalt, det er jeg ikke i tvil om og det gjør noe med hans selvbilde, oppfatning av seg selv ift verdenog alt det der andre som mange av oss ikke tenker så mye på, men som er et utroliginteressant (og til tider deprimerende) fagområde Akkurat som jeg i voksen alder ser mer og mer av min egen mors mangler og hva det gjør med en. Det er liksom bare sånn, man kommer ikke unna det.

Vel, det var min hobbytolkning av det, i lys av min egen syke drøm på morgenkvisten i dag

[Tornerosa]

Ja, hvem vet. Kan godt hende det handlet om noe i den retning. Følelsen i drømmen var i hvertfall en kombinasjon av bekymring, sjokk og sinne fordi min mor ikke var til å kjenne igjen. Ignorerte meg. Var hun syk, hva var det med henne? Hvorfor hørte hun ikke på meg, hvorfor gjorde hun det motsatte av det jeg ba om? Lignet ikke henne i det hele tatt. Og følelsen av å sparke henne i ansiktet...

Jeg føler at konstellasjonen mor og barn er veldig, veldig sårbar. Selvfølgelig, forresten. Men det blir som en sluttet sirkel, de får riktignok innspill, korrigeringer, ideer og impulser fra både besteforeldre, far, venner, lærere og andre voksne, men det er i all hovedsak meg. For få sikkerhetsventiler. Jeg blir noen ganger redd for at det er usunt, at vi er usunne for hverandre. Eller i hvertfall at dette er usunt for dem. Og det at jeg mange ganger føler at jeg ikke greier å ta de nødvendige skrittene bakover og ut av det hele, blir så usikker på om jeg greier å vurdere. Eller om jeg svever i en tautologi hvor jeg både velger spørsmålene å stille, og gir svarene. Uten innblanding, uten å være i stand til å

Jeg vet ikke. Noen ganger, i noen situasjoner, spør jeg meg hva jeg ville rådet andre til, om jeg fikk situasjonen beskrevet. Og da er jeg stort sett ganske klar i min oppfatning. Men når man selv står midt oppi det... Jeg skulle hatt en sparringspartner. Og jeg er i ferd med å skaffe meg det. Det koster det hvite ut av øyet, men jeg har fått assistanse fra pratedamen og etter all sannsynlighet skal jeg prøve på noe.

Jeg vet at jeg duger. Jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan, og jeg vet at det er bra nok. Jeg har masse svar, i teorien. Og jeg tror jeg stort sett gjennomfører dem i praksis. Men likevel. Når man er så mutters alene om hele ansvaret, kan det være godt med en utenforstående, en som vet og kan, til å om ikke annet bifalle innsatsen...

Selvfølgelig har jeg ikke råd. Restskatten min stemmer visst, var på skattekontoret i dag. Én måned ekstra inntekt, en liten lønnsøkning samt lavere rente. Det utgjorde tilsammen 42 000 i differanse. Derfor ble jeg rik i fjor, fattig i år. Egentlig min egen skyld, iom at jeg ikke foretok meg noe ift. at jeg ikke tok ut ferie. Uansett, det i seg selv skulle ikke utgjort så mye. Men alle faktorene til sammen... Så atten tusen, altså. Bekymrer meg. Og legg til at jeg i år får minimalt med feriepenger pga. sykmelding i fjor, og legg til at jeg om et par-fire uker må jobbe 100%, hvis jeg ikke skal gå ned i inntekt. Tror ikke jeg kommer til å jobbe 100%. Ergo går jeg ned i inntekt.

Dette går ikke.

Men ellers. Har fått gjort det meste jeg skulle i dag. Tror jeg må ha satt meg bak rattet noe sånt som femten ganger. Og jeg har kjørt og kjørt, kjørt feil og kjørt meg bort. Skyndet meg. Omsider unger i seng, omsider sofa. En liten stund, før jeg må begynne å tenke bursdag i morgen. Og så det jobbmøtet midt oppi alt...

Endret 7. april 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Venninne har invitert meg med på noe greier på onsdag i neste uke. Jeg vil! Men har jeg barnevakt? Nei.