Et sus som over furukrona kom

[Kosemose]

Skjønner hva du mener med resignasjon, men syns det er et trist ordvalg. Det dreier seg jo om å godta sitt liv med de rammer, begrensninger men også muligheter man har. Erkjenne at dette er mitt liv, sånn er det. Når man har kommet dit, kan man kanskje se at det er noen dører og noen muligheter lell, sånn etterhvert?

Man kan velge å tenke at man må "nøye seg med" eller man kan se slik på det at man godtar de kortene man har fått, og ser på muligheter i lys av dem. Da kan man i allefall få et så godt liv som man har mulighet til, alternativet er jo å faktisk kaste bort livet sitt på godt og vondt. Slik jeg ser det.

[Tornerosa]

Det er i hvertfall slik det føles, pr. nå. Som en slags resignasjon. Litt sånn "jeg fortjener vel ikke bedre"-følelse. Jaja, jeg får bare slutte å ønske meg en annen situasjon, for jeg får det ikke likevel. Og i den grad jeg er der (hvilket jeg ikke er, men kanskje på vei), så er forutsetningen at jeg tar avstand fra noe i meg selv, som egentlig er veldig sterkt. Jeg må distansere meg fra noe i meg selv, både tankemessig og følelsesmessig. Og da blir likegyldighet redskapet, en påtatt likegyldighet som jeg tror på sikt fører til resignasjon. Jeg vet ikke, jeg kan ta feil, men sånn kjennes det nå.

Man kunne sett det slik at man godtar kortene og ser på mulighetene derfra, men for å føle at det er godt nok, må jeg først oppnå denne avstanden fra det jeg anser som, og føler som, en veldig viktig og framtredende del av meg.

Som det er nå, føler jeg at jeg hele tiden gjør det beste ut av alt. Altfor ofte føler jeg at jeg velger mellom to eller flere onder. Eller ikke nødvendigvis onder, men jeg føler ofte at jeg tar beslutninger og valg basert på muligheter som ingen av dem egentlig er gode. Alt handler om å gjøre det beste ut av ting. Jeg skulle ønske jeg greide å oppnå følelsen av at ting innimellom var as good as it gets.

La meg i halv ni i morges, etter ei natt hvor jeg sovnet to og våknet hver time fram til halv sju. Og så sov jeg til halv to. Dvs. jeg hadde alarmen på klokka 9.45, trodde jeg. Skulle til fysioterapeuten10.45. Våknet fem minutter før alarmen og så at det var like før jeg måtte stå opp, sovnet igjen. Og så, fem over ti får jeg melding, skulle ikke jeg ha time 9.45? For det første hadde jeg bommet med én time, for det andre kan jeg ikke ha satt på mobilalarmen likevel. Veldig, veldig rart. Var og er så sikker på at jeg hadde gjort det. Jaja, nok om det. Fikk ny time neste uke. Surt, må vel betale for timen i dag, også.

Og hos damen jeg prater med, i ettermiddag, det var ei bra økt. Innspill på jobbsituasjon, bl.a.

Da jeg kom hjem, var 9-åringen hos venninne, 7-åringen hjemme, med venninne. Minsta har vært en furie i hele ettermiddag. Sint som en okse. Har ikke tålt noen ting, bare vært sint på alle, inkludert venninnen. Det er akkurat slikt jeg synes er så slitsomt. Kontinuerlig brannslokking, balansering på en egg, prøve å dempe henne, men ikke for mye, for det er som å sprute vann på brennende olje. Prøvde å snakke litt med henne om det etterpå, og for én gangs skyld ble hun ikke enda sintere, men forstod veldig godt hva jeg mente. Var litt fortvilet selv, faktisk. Og greide å vise det.

Og storesøster lager som vanlig bruduljer når det er sengetid, haler ut og trekker ut, skal bare, skal bare, synes jeg er en "bæsjeklump" som vil at hun skal legge seg halv ni, for ALLE ANDRE, osv. Hun trenger de ti timene med søvn. Og, om hun hadde greid seg med litt mindre, så gjør ikke søsteren det. Og de deler rom. Det finnes ikke noen alternativ, det er ikke gjennomførbart å operere med ulike leggetider for dem. Halv ni er smertegrensen for minsta, egentlig kunne hun sovnet en halvtime tidligere. Så hun er altså sur når hun legger seg, og styrer med søsteren, snakker, synger. For tyve minutter ropte hun plustelig, helt ut av det blå: SJARLATAN! Er nok trøtt, men så sur at hun ikke sovner. Og holder altså søsteren våken. Argh. Bare å holde ut til over sommeren. Da har de hvert sitt rom, ingen vei utenom.

Øyet mitt. Fortsatt plagsomt, men bedre. Hodepine.

I morgen skal vi på lekeland. Jeg husker tilfeldig at jeg i januar kjøpte billetter for to voksne og seks barn, inklusive pizza. Noe tilbud-greier. Tenkte selvfølgelig da på Mmannen og datteren. Må brukes senest i morgen, og heldigvis kunne venninne + datter. Så da blir vi der hele ettermiddagen. Fredag har vi ingen planer, må vel prøve å ha hyggelig fredagskveld alene her, vi tre.

Og lørdag skal vi gjøre det beste jeg vet, vi skal fra ettermiddagen henge sammen med en annen familie, lage og spise mat, ha lørdagskveld sammen.

[Tornerosa]

Pokker, og nå er hun altså syk, hun som skulle være med oss i morgen. Kommer mest sannsynlig ikke til å kunne dra. Så da får jeg dra alene med ungene, da. Som vanlig. Rekker vel ikke å invitere med noen andre nå, på så kort varsel. Må uansett avvente til i morgen formiddag, for å få bekreftet hva som skjer eller ikke skjer.

[Kosemose]

Men du, vi har alle ting i livene våre som ikke er optimale. Vi er mange som har mislyktes i å holde sammen med våre barns fedre, og vi er mange som kan undre seg over om vi er dømt til å velge mellom å leve alene eller ta til takke med en som ikke er optimal. For hvis man først har møtt Hr Optimal, så er det vanskelig å forestille seg at han kan dukke opp på ny, i ny drakt og når vi minst aner det. Vi er mange som syns det er trist å ikke få være kjernefamilie. Samtidig er det noe med at vi kan gjøre det enda tristere ved å ikke akseptere at sånn er livet her og nå. En tur alene voksen med barn er ikke optimal når man tenker at man kunne vært to voksne sammen på turen, to til å håndtere barna og en annen voksen å snakke voksent med. Men denne turen kan bli ganske mye dårligere enn den hadde trengt å bli hvis fokuset er at den er mislykket fordi noe mangler. Og det er faktisk ingen naturlov som sier at dette var siste sjangse, eller at det ikke finnes noen som slår Mmannen ned i støvlene. Det finnes 80-åringer som forelsker seg hodestups. Poenget er at du aner ikke. Man kan jo godt slutte å tro at man vil finne kjærligheten igjen, men å tenke at alt annet blir meningsløst når ikke livet er optimalt, da kaster du bort verdifull tid som du aldri får igjen. Det er jo heller ikke bare snakk om hva den perfekte mann kan tilføre deg og jentene, det er også snakk om hva dere kan tilby ham. Og jeg tror mange perfekte menn vil føle det vanskelig å komme inn som siste del i puslespillet, som den oljen som skal smøre et skrantende maskineri. Jeg tenker at det forslitte ordtaket som sier at du må elske deg selv før du kan elske eller bli elsket - det har kanskje noe for seg. Er det ikke bedre å ha fokus på at du skal bygge opp noe solid, sunt og godt slik at du eventuelt har noe veldig bra å tilby hvis du skulle være så heldig å treffe en som er riktig for deg igjen? Istedenfor å risikere at han forsvinner fordi han føler presset ved å være den som skal reparere familien som mangler en mann?

Jeg hørte nettopp om en lege som forklarte det slik: Familien er en bil med fire hjul som den står stødig på. (I din familie er du kanskje begge forhjulene og barna hvert sitt bakhjul, eller kanskje det fjerde hjulet representerer pappan din og andre som du kan støtte deg på i større og mindre grad. Men en stund tenkte nok både du og han at Mmannen kunne være det fjerde hjulet. Når så det ene hjulet punkterer (Mmannen tok med hjulet sitt og gikk), mister bilen ballansen og den står ikke lenger så støtt. Da er det viktig å gjenninfinne ballansen, og finne måter å få det fjerde hjulet til å stå stabilt igjen. Hvis ikke er bilen i en slags krise. Og der er du kanskje nå? Ergo blir det dette med å finne likevekt og ballanse igjen, gjøre familiebilen stødig og trygg som blir hovedprosjekt.

litt usammenhengende og billedlig talt, men jeg håper du får bilen opp og stå igjen, da er det lettere å ta med haikere

[Gjest Miss O'Hara]

Heier på alt Kosemomse sier, så jeg holder klokelig kjeft (for en gangs skyld nyt det så lenge det varer...)

[Norbertine]

Jeg er også veldig enig med alt Kosemose sier.

Faktisk så er jeg helt sikker på at du kommer til å møte "den rette" før eller senere Tornerosa. Men det går bare ikke an å la alt være trist og leit og for dårlig fram til det skjer. Du aner ikke når det skjer, det kan være lenge til, det kan være om en liten stund, det som er helt sikkert er at akkurat nå og i overskuelig framtid er det ingen mann som kommer til å være dette fjerde hjulet som Kosemose snakker om. Derfor må du prøve å fikse livet ditt på egen hånd, og se at det går an å være lykkelig likevel. Jeg synes ikke du skal resignere, men du skal si til deg selv at dette er situsjonen akkurat nå, og godta at slik er det, samtidig som du har et håp om at du finner mr. Right en eller annen gang.

[pøbelsara]

Gudbedre for noen kloke jenter som skriver i boken din, Tornerosa.

Jeg er enig. Det er sant, det de skriver, selv om det virker umulig for deg akkurat nå. Jeg skulle så inderlig ønske at du fant en annen etikkett på den tilværelsen du lever akkurat nå, enn å ta til takke med eller å være resignert.

Det er jo livene deres, disse dagene her også.

[Ellevill]

Jeg er også så innmari enig med Kosemose.

Og kjenner jeg blir litt sånn når du skriver om dette med å resignere osv. som om det liksom skal bli bærebjelken for livet ditt.

Det er jo livene deres, disse dagene her også.

[Tornerosa]

Ja. Jeg vet. Jeg kan jo ikke være uenig i ett eneste punkt av det Kosemose sier. Det er jo veldig, veldig sant, alt. Jeg vet jo det. Så jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve å grave i hvorfor det ikke er sånn, dvs. hvorfor jeg opplever å ikke lykkes med den strategien, hvorfor jeg ikke greier å lukke den døren som handler om fokus på mangel og midlertidighet, og i stedet glede meg over tilværelsen jeg tross alt har.

Jeg vet hva jeg har. Jeg har i straks fire år vært i denne situasjonen, hvor jeg bor alene med to relativt små barn. Og det vil jeg si - vi er et veldrevent maskineri, alt fungerer som det skal. Det som eventuelt halter, har kun å gjøre med at jeg er den eneste voksne. Jeg tør påstå at når det gjelder maskineri og funksjon i hverdagen, er det ikke stort å gå på. Små endringer kan sikkert foretas, men i det store og hele så har jeg funnet fram til den optimale måten for oss. Dette er as good as it gets, mtp maskineri. Det er med andre ord ikke slik at en mann skulle komme seilende inn som noen reperatør for å fikse noe, maskinerimessig greier jeg meg uten. Det er ikke den biten som mangler. Jeg har bygd noe solid, sunt og godt, det kan ikke bli særlig bedre. Det mangler ingenting, bortsett fra å dele livet med noen. Og jeg elsker stort sett meg selv...

Det er én ting jeg er 100% sikker på, og det er at en mann som måtte komme inn i denne settingen, IKKE ville følt noe press om å skulle fikse og reparere og være den siste, etterlengtede brikken som skal ha den viktige rollen å gjøre denne familien lykkelig. Jeg VET at Mmannen ikke følte det sånn. Å savne noen i livet sitt er jo en ærlig sak, jeg tror ikke noen ville blitt skremt av den opplysningen. Men her fungerer alt, jeg er en logistikkens og fantasiens mester som smører hjulene helt alene. Selvfølgelig ved å ofre mer enn det som sunt er, i forhold til meg selv, men sånn er det nå en gang. Man blir litt neglisjert selv, i en slik setting. Man blir nedprioritert, man tar smulene. Det vet alle som er i tilsvarende situasjon. Men poenget - jeg har noe å tilby. Usj, det hørtes ut som én av de fryktelige kontaktannonsene jeg har lest. "Har mye å tilby den rette".

Nå har jeg ganske lenge og ganske mange ganger vært på turer og arrangementer sammen med barna, alene. Jeg vet hva jeg går til. Jeg har gjort det så uendelig mange ganger. Egentlig alltid, for han jeg var gift med, ville jo helst slippe. Og det var bedre å gjøre ting alene, enn å ha med seg en grinebiter. Så jeg vet hvordan det blir, jeg har erfart alle variantene. Og vi gjør det i dag, også. Gjør det beste ut av det. Jeg rigger meg til med en bok eller en avis, og venter på at de skal gå lei. Mekler innimellom, når de krangler.

Jeg har faktisk flere ganger brukt bildet med bilen selv, men på en litt annen måte. Jeg har nemlig det bildet i hodet, en visualisering av familien; en bil med tre hjul. Men det er egentlig ikke snakk om at bilen ikke kjører greit uten det fjerde, jeg mener, det finnes jo trehjulinger også. Men følelsesmessig halter det. Det er fryktelig ensomt å være meg i dette huset. Her finnes ingen voksenverden, både barna og jeg går glipp av den. Her finnes kun en barneverden, og meg.

Mener ikke å gjøre noen ved å bruke ordet resignert. Jeg prøver bare å finne ut av hvorfor jeg føler meg ganske rolig, overraskende rolig. Jeg prøver beskrive den følelsen jeg har, og jeg har en følelse av å ha gitt opp. Ikke i forhold til å fortsette å leve, leve som før og fortsette å gi ungene det de trenger, fortsette å gjøre det beste jeg kan, det beste ut av alt. Men jeg kjenner at jeg ikke lenger tror på endring i forhold til å pløye meg gjennom livet alene. Jeg gjør virkelig ikke det. Jeg ville jo likt å bli overrasket, jeg ville jo likt å ta feil, men med hånden på hjertet - jeg tror ikke det skjer. Kanskje når jeg blir åtti, men det teller ikke akkurat nå... Det er hva jeg mener med resignert. Og jeg tror det er nødvendig, for da er det håp om at jeg slutter å ønske meg det. Ingen vits i å ønske seg noe man vet man ikke kan få. Kanskje er det løsningen, for så lenge jeg ønsker... Jeg har jo hatt klokketro på at det var mulig, at det var dét som skulle bli enden på visa, på ett eller annet tidspunkt. Jeg har jo virkelig trodd på det. Men nå er jeg på vei et annet sted, kjenner jeg.

Men jeg er så enig, så enig i det du skriver, Kosemose. Selvfølgelig er jeg det. Jeg må bare lobotomere hjertet mitt først, så kanskje jeg også begynner å kjenne det, ikke bare vite det.

***

I går bommet jeg en time på fysioterapitimen, i dag bommet jeg en time på kiropraktortimen. Det stod 14.15 på mobilen min, men så oppdaget jeg et kvarter før jeg skulle dra, at på kalenderen på veggen hadde jeg skrevet 13.15. Jeg ringte, og ganske riktig, 13.15 hadde jeg time. Fikk ny time nå 15.00, håper jeg slipper å betale dobbelt...

Endret 24. mars 2011 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg må faktisk innrømme at resignasjon var starten på min vei oppover, så rart det enn høres. For meg betydde ikke resignasjon noe negativt, tvert i mot betydde det "å innse realitetene her og nå og forholde seg til dem uten å drasse på forventninger som aldri ville bli innfridd". Resignasjon for meg betydde å slutte å vente på Noe som skulle gjøre meg lykkelig, den gjorde det mulig for meg å havne på et nivå av forventning som ble realistisk for meg der og da. Og det var en enorm lettelse å komme dit, i stedet for å hige etter masse Etterpå, Dersom og Hvis Bare. Jeg sluttet å mangle noe, og var komplett der jeg var. At det var mindre enn jeg som ung hade ønsket og drømt, jadda. Det var jo en sorgprosess, på et vis. Men da jeg kom dit var det veldig mye roligere. Som om du plutselig forstår at det faktisk ikke er en gulltønne i enden av regnbuen, det er faktisk regnbuen som er skatten.

Og så innmari irriterende som det enn er - det var først etter en tid i mitt eget selskap og harmonisk samliv med Resignasjonen at det dukket opp en som hadde noe å gi meg. Jeg vet det er så teit og EatPrayLove som det kan få blitt, til å spy av, men det er ikke mindre sant av den grunn. Jeg måtte finne det nivået av forventninger til tilværelsen - og meg selv! Ikke minst det - som var gjennomførbart og koblet til den faktiske virkeligheten min, i stedet for koblet til innlært og inngrodd forestilling om hvordan det Burde Ha Blitt.

Beklager bruken av store bokstaver her, det er lettere på den måten enn å forklare rundt hvert ord. Men jeg er altså ikke sikker på at resignasjon er ensidig negativt, i den betydningen jeg personlig opplevde ordet, da. For meg betydde det stikke fingeren i jorda. Realitetsorientering. Get a grip, liksom.

[Tornerosa]

Gjenstår å se om resignasjonen er begynnelsen på veien opp også for meg... Foreløpig føles det bare som en skarp kniv har hogget over visse nerver, kanskje litt for mange nerver, for jeg kjenner på litt mer likegyldighet enn det som sunt og godt er... Likegyldighet er ikke bra, føler jeg. Men kanskje er det bare en fase.

Jeg trives jo i mitt eget selskap, det står ikke på det. Jeg gjør det, jeg har alltid gjort det. Men det finnes eget selskap og det finnes eget selskap, det er forskjell på det ene og det andre. Mitt eget selskap som i 6-7 ettermiddager og kvelder i uka, er noe helt annet enn andre former for eget selskap. You know.

Uansett, jeg greier ikke å tro på magi og trolldom, jeg kan ikke tro på at jeg må ha hatt x antall dager, uker, måneder med omfavnelse av meg selv, situasjonen, tilværelsen og livet, ektefølt glede over Tingene Som De Er, og så schmuckk! -derrr kom Den Nye Mmannen! Som om han satt der i ei grøft og ventet på at jeg skulle digge tilværelsen før han gir seg til kjenne. Er han der, så er han der. Uansett. Hadde han, Den Rette, dukket opp tre måneder etter bruddet, hadde jeg taklet det også. Jeg tror virkelig det. Ikke ideelt, ikke optimalt, mye jobb påkrevet, men jeg tror at med tiden til hjelp og en god posjon klokskap fra både meg og den andre, så hadde det gått. Jeg har ikke mer eller mindre å tilby nå, enn jeg hadde for seks måneder siden, eller enn jeg vil ha om ti måneder.

Men jeg skal prøve å relatere resignasjonen til å stikke fingeren i jorda, realitetsorientering. Mens jeg venter på og håper på at likegyldigheten skal avta, for den er ikke helt bra.

***

Dagen i dag. Var på nippet til å droppe hele moroa. De fikk vite at vi skulle dra alene, at forespeilet og potensielt følge enten var syke eller opptatte med annet, og det ble ikke helt greit. Formidlet det til 9-åringen på telefonen, i stillestående kø i rushtiden på vei hjem fra kiropraktoren, og hun ble hørbart veldig skuffet. Kom hjem, og 7-åringen mente at hun da burde kunne få ta med seg en venninne. Hvorpå 9-åringen hyler opp om urettferdig! For da skal hun også ha med seg noen. Jeg har ikke mulighet til å ha mer enn to unger i bilen lovlig, kun to-punktsele i midten. Og én ting er bykjøring i maks førti, noe helt annet er E6 i 90. Og dessuten orket jeg ikke ansvar for flere enn mine to. Sure miner, ingen tiltro til at søsteren skulle være godt nok selskap - kjedelig! Måtte nærmest slite løs 9-åringen fra pc'en, minsta var sur fordi hun ikke ville ha på seg verken det ene eller det andre, og blånektet å gå på do. Hvilket kan høres ut som en teit greie å henge seg opp i, men hun har hatt en større operasjon i urinveiene og skal ikke holde seg. Og når klokka er halv fem og hun ikke har vært på do siden klokka 07 i morges... Litt av en festblære på den jentungen. Vel, vi kom oss avgårde. Kjørte feil flere ganger, fant omsider fram. Bestilte den inkluderte pizzaen med én gang, de bestemte selv. Ferdig om tyve minutter, den stunden lekte de og var storfornøyde. Så kom pizzaen, de musespiste på én bit hver, likte den ikke noe særlig. Vi spiste 1/6 av pizzaen. Så var det litt styr og mas og småkrangling en halvtimes tid, før det løste seg og de lekte greit. Fikk hver sin 50-lapp og kjøpte slush og svinedyr godis i kiosken. Ikke akkurat hverdagskost, pleier å være temmelig tilbakeholden med denslags, men i dag var jeg slepphendt. Brus til pizzaen fikk de også. Jeg fikk lest tre kapitler i boken min.

Det var avsnittet sitt, tenker jeg.

Sov i fire timer i formiddag, også. Trøtt er mellomnavnet mitt. Våkner hver time på natta. I morgen må jeg ut og hente nøkler i 11-tiden. Det er alt jeg har på plakaten i morgen. Skulle ønske vi skulle gjøre noe i morgen ettermiddag/kveld, noe som inkluderte andre. Men vi får jo en dose denslags på lørdag, det blir vel helgens sosiale happening.

Endret 24. mars 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Men legger jeg meg? Nei, for da får jeg ikke sove likevel. Øynene er trøtte, panna er trøtt, men resten av hodet vil ikke slå seg av. Jeg vet det, kjenner lusa på gangen.

Uværet vil visst ingen ende ta. 73 knop vindstyrke på Værnes på tirsdagen, og det blåser jammen ikke mindre nå. Det har blåst slik siden...husker ikke. Lenge. Og når det snør, hagler og sludder samtidig, er det ganske ulekkert. Bare å løpe fra bilen og i hus blir en ekstremsport.

Forrige tirsdag var det en venninne her, i halvannen time. Lørdagen cafébesøk på halvannen time, med Jolie. Tirsdag denne uka begravelse. Og så timen hos pratedamen, samt de tyve minuttene hos kiropraktoren i dag. Det er min sosiale merittliste de siste ti dagene. Det hadde kanskje vært nok og greit, om jobben hadde gjort jobben sin. Men nå er det like før hodet slutter å virke, like før jeg kommer ut av det. Kommer ut av det sosiale. Får henge med til lørdag, og satse på at verken 1 eller 2 skjer, 1 er at jeg er stum som en østers, 2 er at jeg snakker hele tiden.

Jeg kaster bort meg selv. Man kan snakke om å kaste bort tid og liv ved å lengte etter noe annet enn det man har, men det er ikke dét jeg mener. Ikke nå. Jeg mener at jeg ikke er en person som trives med å sitte hjemme foran skjermer hver eneste kveld, eller bak en bok, eller i det hele tatt. Jeg har riktignok introverte tendenser, men er i bunn og grunn ekstrovert. Så når jeg sitter her i sofaen kveld etter kveld etter kveld, så føler jeg at mine muligheter råtner på rot, mine egenskaper visner, min egenart smuldrer. Det har vært bluss, det har vært initiativ både fra meg og andre, men ting har en tendens til å fade før de er etablert. Januar måned var en måned for initiativ, ukene etter nyttår skjedde det mye, ambisjoner om både det ene og det andre. Som involverte andre. Men så punkterte jeg, og de andre er så opptatte, og så rant det hele ut i sanden. Og jeg prøvde meg med den salsa-greia, jeg skulle bli varslet når hun skulle gå, men så ser jeg på FB at hun har vært der i hvertfall to ganger. Jeg hørte ingenting. Og min eldste venninne, ikke i tid, men i alder, som alltid sier at vi må ta en kveld sammen. Og så stopper det, for alt blir opp til meg. Og min nærmeste venninne, ikke hørt et pip på to uker.

Sytepave.

Mener ikke å være stakkarslig, jeg blir bare så sliten av å hele tiden skulle prøve å dra i gang meg selv sosialt. Alle har det så sabla travelt. Og jeg også. Men lørdagen, det er ikke arrangert av meg, da er vi rett og slett bare invitert. Og jeg ser sånn fram til det, skulle gjerne hoppet over fredagen og gått rett på lørdag.

Må legge en strategi for at søndag ikke skal føles som en nedtur.

[Tornerosa]

I natt drømte jeg om minstejenta. Hun hadde vært borte lenge (hos faren?) og kom hjem igjen, dvs. "hjem" var et annet sted, og hun hadde verdens minste hender... Jeg ble overrasket over hvor små hendene hennes var, bittesmå, jeg holdt dem og så på dem og strakte ut fingrene hennes, bittesmå fingre og bittesmå negler. Hun var nok ikke mer enn et par år gammel. Men fingrene og hendene var ikke de små, lubne hun hadde, de var spinkle, så mer ut som hånden til en slank 7-åring i miniatyrformat.

Merkelig. Men jeg har hatt det med å drømme om fortiden. Jeg har jo sågar møtt min egen mor, da vi begge var tidlig i tjueårene...

Og natt til i går, eller var det natten før der igjen, drømte jeg om eksen. Vi var i samme leilighet, det var liksom vår gamle leilighet, men den så selvfølgelig helt annerledes ut. Det var visstnok hjemme hos ham, han bodde der med den nye damen. Og vi var der begge to, og barna var der, og det var veldig, veldig rart. Men jeg var ikke sint på ham, han var ikke sint på meg, tvert imot, det var en veldig god stemning. Vi var fremmede for hverandre, veldig merkelig, og vi lekte med barna. Og så kysset han meg. Og det var liksom helt greit, vi kysset.

Så var det noe med at jeg gikk ut av blokka, ned alle trappene og ut døra, ut på gårdsplassen, og det bare i pysjen, nattkjole. Vet ikke hva jeg skulle, innbiller meg at jeg kanskje skulle på do eller noe, men så gikk ytterdøra i smekk bak meg. Noe med at jeg ringte på, noe med at jeg kom meg inn igjen. Det kan ha vært i samme drømmen, eller det kan ha vært en annen.

Tror jeg går og legger meg igjen. Jeg opplever jo mer om natta enn om dagen.

[Gjest Miss O'Hara]

Uansett, jeg greier ikke å tro på magi og trolldom, jeg kan ikke tro på at jeg må ha hatt x antall dager, uker, måneder med omfavnelse av meg selv, situasjonen, tilværelsen og livet, ektefølt glede over Tingene Som De Er, og så schmuckk! -derrr kom Den Nye Mmannen! Som om han satt der i ei grøft og ventet på at jeg skulle digge tilværelsen før han gir seg til kjenne. Er han der, så er han der. Uansett. Hadde han, Den Rette, dukket opp tre måneder etter bruddet, hadde jeg taklet det også. Jeg tror virkelig det. Ikke ideelt, ikke optimalt, mye jobb påkrevet, men jeg tror at med tiden til hjelp og en god posjon klokskap fra både meg og den andre, så hadde det gått. Jeg har ikke mer eller mindre å tilby nå, enn jeg hadde for seks måneder siden, eller enn jeg vil ha om ti måneder.

Etter denne teorien er Mmannen altså feil for deg.

Jeg tror akkurat det der er feil, jeg tror en situasjon kan frarøve noen det som er bra. Ellers ville også flere ekteskap holdt gjennom kriser. Utenforstående omstendigheter ER, eller kan i alle fall være, alfa omega for relasjoner, for vi er ikke upåvirket av noe som skjer oss. Jeg kan peke på to ting (minst) som gjør at Mr. Butler og jeg ikke hadde vært sammen dersom ikke slik og sånn. Gjør det oss mindre riktige for hverandre? Jeg tror vi kunne gått glipp av hverandre, jeg tror det var mye flaks og timing (og timer hos shrinken ). Jeg tror at om vi hadde møtt hverandre for mange år siden, så ville vi kanskje ikke vært klare for hverandre.

Det sjokket du gjennomgikk da ekteskapet gikk i tusen biter og den tiden du gjennomlevde etterpå, helt ærlig, jeg tror ikke noe på den mannen finnes som kunne ha overstyrt det og plutselig fått verden rosa. Ikke sjans... virkelig. Du var overhodet ikke der.

Det blir som når en toppidrettsutøver er den beste i verden, og faktisk er den beste i verden, utvilsomt. Så blir hun dyttet over ende, eller brekker staven. Vant ikke. Ikke fordi hun manglet noe, men fordi noe skjedde. Resten av livet er det sikkert surt å tenke på at det gullet skulle vært hennes, men det ble ikke sånn.

Jeg tror vi faktisk får noen slike skuffelser, som vi bare må leve med - komme oss videre. Jeg tror også flaksen/lykken er akkurat like tilfeldig noen ganger - ikke på noe vis basert på reelle forhold - som hvor ressurssterk og flink man er, hvor mye man "har å tilby", men rett og slett fordi der var du til rett tid og det var han også, og dere fant en måte å være sammen på.

Derfor blir det bare uforholdsmessig slitsomt å skulle være så riktig og gjøre alt "rett", tenker jeg. Det er ikke der magien oppstår, om jeg skal få bruke et dustete ord på det. Det er ikke der de ladete, skjebnesvangre øyeblikkene dukker opp, når vi er flinke. Det skulle tatt seg ut, forresten! Prestasjonsbasert lykke! Oooh, jeg går for gull!

Du trenger ikke tro på det. Du trenger å forholde deg til her og nå. Jeg mener, se her:

Må legge en strategi for at søndag ikke skal føles som en nedtur.

Javisst... Du må bruke all din energi for å avverge, demme opp, forhindre eller unnvike enhver ubehagelig ting som eventuelt muligens kan dukke opp herfra og til evigheten...

Det er det du bruker tiden din på. Å avverge. Leve preventivt. Ja, du kaster bort deg selv Tenk om du hadde brukt halvparten av den energien på å få til noe som var digg for deg. Du snakker om terskelen for sosiale ting, vanskelig å be folk, vanskelig med barnevakt, vanskelig med trening eller egne aktiviteter. Du er dronningen av logistikk og organisering, så jeg er sikker på at uansett hva du hadde satt deg fore å gjøre for deg selv så hadde det gått temmelig knirkefritt, akkurat som en av disse happeningsene du styrer med innimellom. Det bare er ikke på ditt repertoar å ha det fokuset, på deg og hva som kan være bra. Du er altfor opptatt med å unngå mulige ubehageligheter.

(Så lenge klarte jeg å holde kjeft )

God morgen

[Kosemose]

Veldig enig Miss. Det er noe med å være kapabel og "in shape" til å ta imot. Fordi andre mennesker har jo også seg selv og sine behov og lengsler i sentrum. De tenker også ubevisst eller bevisst på "whats in it for me" når det gjelder relasjoner. Det er kanskje derfor man sier at man må elske seg selv først, fordi man når man elsker seg selv automatisk har mer å gi til andre i en relasjon. Og jeg er så enig i det med timing. Men det har jo du selv også vært inne på, Tornerosa. Du har sagt at du ikke ser bort fra at det kunne blitt deg og Mmannen senere. Og der er det vel først og fremst hans situasjon som er hemskoen per i dag, men også kanskje din. Det kan hende at han senset at du hadde punktert på det ene hjulet og at han derfor fikk trang til å beskytte seg fordi han muligens senset at du ikke var der at du kunne være reservehjul for ham i tillegg til deg selv? Underbevisst altså. Blir jo bare spekulasjoner, men jeg tror en "resignert" Tornerosa som gjør det beste ut av situasjonen og som klarer å bruke ressursene sine til å gjøre det hun ser på som smuler om til noe spiselig, er noe annet enn en trist Tornerosa som har fokus på alt som mangler i livet hennes, og som leter etter at noen "der ute" skal komme og komplettere bildet.

[Tornerosa]

Etter denne teorien er Mmannen altså feil for deg.

Jeg tror akkurat det der er feil, jeg tror en situasjon kan frarøve noen det som er bra. Ellers ville også flere ekteskap holdt gjennom kriser. Utenforstående omstendigheter ER, eller kan i alle fall være, alfa omega for relasjoner, for vi er ikke upåvirket av noe som skjer oss. Jeg kan peke på to ting (minst) som gjør at Mr. Butler og jeg ikke hadde vært sammen dersom ikke slik og sånn. Gjør det oss mindre riktige for hverandre? Jeg tror vi kunne gått glipp av hverandre, jeg tror det var mye flaks og timing (og timer hos shrinken ). Jeg tror at om vi hadde møtt hverandre for mange år siden, så ville vi kanskje ikke vært klare for hverandre.

Det sjokket du gjennomgikk da ekteskapet gikk i tusen biter og den tiden du gjennomlevde etterpå, helt ærlig, jeg tror ikke noe på den mannen finnes som kunne ha overstyrt det og plutselig fått verden rosa. Ikke sjans... virkelig. Du var overhodet ikke der.

Nei, kanskje ikke de første månedene, ok. Men etter et år, da. Jeg tror faktisk det. Mye fordi det vanskeligste var det følelsesmessige rundt det å være alene om livet. Jeg taklet alt det andre, selv om det selvfølgelig var tøft. Og det blir ikke mindre tøft, det er ikke mindre tøft nå enn det var da. Ja, jeg er blitt mer vant til det, men det er kanskje mindre skummelt, men ting fungerte da som nå. Jeg vet ikke, jeg blir litt frustrert over å skulle trekke i tvil at jeg er klar, for jeg kan ikke se for meg hva som skulle til for at jeg ble mer klar. Jeg har vært her i fire år nå.

Du har sikkert rett, en situasjon kan ødelegge noe som ellers er bra. Men jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg tror virkelig at om Mmannen hadde inntruffet høsten 07, så hadde jeg gjenkjent ham, jeg hadde sett i ham og i oss en potensiale, og jeg hadde mobilisert alt jeg hadde av klokskap og forsiktighet og virkelig satset på å utvikle noe sammen med ham. Jeg kan ta feil, men jeg tror det. Men så skal jeg være forsiktig med å overføre det jeg tror om jeg selv til andre, Mmannen kan selvfølgelig være og takle ting helt annerledes, og dessuten - hans historie er jo ekstrem.

Det blir som når en toppidrettsutøver er den beste i verden, og faktisk er den beste i verden, utvilsomt. Så blir hun dyttet over ende, eller brekker staven. Vant ikke. Ikke fordi hun manglet noe, men fordi noe skjedde. Resten av livet er det sikkert surt å tenke på at det gullet skulle vært hennes, men det ble ikke sånn.

Jeg tror vi faktisk får noen slike skuffelser, som vi bare må leve med - komme oss videre. Jeg tror også flaksen/lykken er akkurat like tilfeldig noen ganger - ikke på noe vis basert på reelle forhold - som hvor ressurssterk og flink man er, hvor mye man "har å tilby", men rett og slett fordi der var du til rett tid og det var han også, og dere fant en måte å være sammen på.

Men forskjellen blir at dersom "staven brekker" i en relasjon, så er det tid og mulighet til å reparere etterpå. Med vilje kan man vinne likevel. Det kan ikke idrettsutøveren... Men jeg skjønner selvfølgelig poenget ditt.

Det er skrevet mange hyllemetre om dårlig timing. Jeg kan uansett ikke kvitte meg med overbevisningen om at dersom man er to om å virkelig ønske det, får man det til. Med mindre det er alvorlig "skade" inne i bildet. Sannsynligvis var det det, for hans vedkommende.

Derfor blir det bare uforholdsmessig slitsomt å skulle være så riktig og gjøre alt "rett", tenker jeg. Det er ikke der magien oppstår, om jeg skal få bruke et dustete ord på det. Det er ikke der de ladete, skjebnesvangre øyeblikkene dukker opp, når vi er flinke. Det skulle tatt seg ut, forresten! Prestasjonsbasert lykke! Oooh, jeg går for gull!

Når jeg evt. har snakket om å gjøre alt "rett", så har jeg vel helst tenkt på tempoet i det hele. Om å ikke gå for fort fram. Det var to viktige momenter; vi visste begge at det egentlig var for tidlig for ham, samtidig som vi visste at dette var noe bra og at under ideelle omstendigheter... Derfor hadde jeg tidlig denne bevisstheten om å gjøre ting "rett", dvs. la han styre løpet, fordi han var den som... Ja, du vet.

Du trenger ikke tro på det. Du trenger å forholde deg til her og nå. Jeg mener, se her:

Ja, jo. For erfaringen min er at etter en fin dag, etter det som i følge min kroppsfølelse er en fin dag, så kommer et antiklimaks. Det blir brått tomt og alensomt igjen, og jeg vet at det er lenge til neste gang. Så søndagen kan bli en slik tom ingentingdag, hvor jeg lett føler på tomhet og tristhet og rett og slett er fryktelig sliten. Så det jeg mente, var at jeg bør planlegge noe for den dagen, slik at jeg er beskjeftiget med noe.

Javisst... Du må bruke all din energi for å avverge, demme opp, forhindre eller unnvike enhver ubehagelig ting som eventuelt muligens kan dukke opp herfra og til evigheten...

Det er det du bruker tiden din på. Å avverge. Leve preventivt. Ja, du kaster bort deg selv Tenk om du hadde brukt halvparten av den energien på å få til noe som var digg for deg. Du snakker om terskelen for sosiale ting, vanskelig å be folk, vanskelig med barnevakt, vanskelig med trening eller egne aktiviteter. Du er dronningen av logistikk og organisering, så jeg er sikker på at uansett hva du hadde satt deg fore å gjøre for deg selv så hadde det gått temmelig knirkefritt, akkurat som en av disse happeningsene du styrer med innimellom. Det bare er ikke på ditt repertoar å ha det fokuset, på deg og hva som kan være bra. Du er altfor opptatt med å unngå mulige ubehageligheter.

Hm. Jo, jeg er opptatt med det, men jeg synes da jeg er opptatt av å prøve å få til noe som er bra for meg, også... Synes jeg kombinerer de to greiene ganske bra... Klart, det blir jo ungene først og fremst, det som er bra for dem. Men jeg prøver å utnytte de stundene jeg har. Som da de var hos faren sist, jeg fikk til kino, cafébesøk og konsert. Med vekslende hell, dog. Det ikke så mye som er digg for meg, egentlig. Dvs., det som er bra og best for meg, inkluderer som sagt å henge sammen med andre. Ikke nødvendigvis gjøre så mye, trenger ikke handle om kinobesøk, tur i skogen eller bassengbesøk, det beste er å bare være sammen med andre, tilbringe hverdagstid sammen med andre. Og gjerne hjemme hos andre, slippe å være her hjemme hele tiden. Som vi skal i morgen.

Jeg vet ikke hva mer jeg skulle gitt meg selv. Jeg får bare fortsette å invitere folk hjem hit, til hverdags og fest.

(Så lenge klarte jeg å holde kjeft )

God morgen

Pøh, lov meg at du ikke holder kjeft!

Veldig enig Miss. Det er noe med å være kapabel og "in shape" til å ta imot. Fordi andre mennesker har jo også seg selv og sine behov og lengsler i sentrum. De tenker også ubevisst eller bevisst på "whats in it for me" når det gjelder relasjoner. Det er kanskje derfor man sier at man må elske seg selv først, fordi man når man elsker seg selv automatisk har mer å gi til andre i en relasjon. Og jeg er så enig i det med timing. Men det har jo du selv også vært inne på, Tornerosa. Du har sagt at du ikke ser bort fra at det kunne blitt deg og Mmannen senere. Og der er det vel først og fremst hans situasjon som er hemskoen per i dag, men også kanskje din. Det kan hende at han senset at du hadde punktert på det ene hjulet og at han derfor fikk trang til å beskytte seg fordi han muligens senset at du ikke var der at du kunne være reservehjul for ham i tillegg til deg selv? Underbevisst altså. Blir jo bare spekulasjoner, men jeg tror en "resignert" Tornerosa som gjør det beste ut av situasjonen og som klarer å bruke ressursene sine til å gjøre det hun ser på som smuler om til noe spiselig, er noe annet enn en trist Tornerosa som har fokus på alt som mangler i livet hennes, og som leter etter at noen "der ute" skal komme og komplettere bildet.

Nei, jeg tror ikke han senset det. Han visste jo at det hadde vært tøft de senere årene, vi snakket jo begge om våre tidligere liv og senere år, men hans inntrykk var at jeg var en løvinne som taklet alt. Han var gjerne over seg av begeistring og beundring for hvordan jeg klarte meg, taklet barn, hus, hjem, jobb, alt. Jeg tror ikke han hadde et inntrykk av meg som en person som trengte han og hans hjelp. At jeg hadde blitt glad i ham og ønsket ham i livet mitt, ja. Selvfølgelig.

Og noe av det han trakk fram da han ringte den søndagen, var at han hadde satt enormt stor pris på den omsorgen han hadde følt, som vi hadde hatt for hverandre, som han sa. Han hadde virkelig merket at jeg brydde meg og hadde omsorg for ham, ville hans beste, og det var noe han virkelig hadde likt og satt stor pris på. Han var jo ikke vant til denslags...

Så jeg kan ikke skjønne at han skal ha sett meg som en trist person med fokus på mangel, og som hadde funnet ham som den som skulle komplettere. Jeg vet også at vår "link" skal ha sagt til ham utpå sensommeren at hun endelig hadde begynt å gjenkjenne meg som den jeg var før, at jeg hadde det veldig bra nå, etter å ha trengt å lappe meg og alt sammen etter familiekræsjen.

Hvis min situasjon er en hemsko nå, vil den alltid være det.

Jeg tenker en del på det, på hva som kan skje lenger framme. Det gjør meg egentlig både rolig og litt sprø på én og samme tid.

Du også, ikke hold munn!

***

Full vinter ute igjen, det snør og snør. Og blåser og blåser. For fire dager var det knapt en snøflekk, nå er det rene julekortet ute.

Sovnet halv ni, måtte karre meg opp igjen halv tolv for å rekke nøkkelavtalen. Var så trøtt at det nesten ikke gikk...

Og nå kommer barna snart hjem. Satser på en rolig ettermiddag, med noe helgeryddig og -rengjøring i fellesskap.

Endret 25. mars 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Ærlig, snill , trofast , aktiv man , bor på landet .Liker att det fåregår noe, holde meg i aktivitet. Ønsker å møte en trofast og grei jente for vennskap og ett varig forhold..

Bekjeden gutt, som savner noen å dele sofaen med, min armskrok er ledig annenhver uke. Ellers er det konkuranse om sofaen med mine to gutter på 8 og 12.

Det hadde vært trivilig å ha noen å delle en flaske rødvin på en stille kveldt.

Hei jeg er ikke betal medlem så jeg kan ikke se ditt bilde. Hadde vært kjekt og se for jeg likte din profil ellers.

[Gjest Miss O'Hara]

Uff... Handymannen min er ingen Sylfest Lomheim han heller, men han banker de tre der dog er jeg glad jeg ikke traff ham på nett, jeg ville kanskje gått glipp av den fenomenale kapasiteten han er på alle andre måter

[pøbelsara]

Det kan jo skjule seg en uslepen diamant blant disse ikke-spesielt-skriveføre karene.

Mannen min er både velutdannet og verdens fineste - men han er en særskriver av rang. Fredags champagne, lizm.

[Tornerosa]

Uff... Handymannen min er ingen Sylfest Lomheim han heller, men han banker de tre der dog er jeg glad jeg ikke traff ham på nett, jeg ville kanskje gått glipp av den fenomenale kapasiteten han er på alle andre måter

Det kan jo skjule seg en uslepen diamant blant disse ikke-spesielt-skriveføre karene.

Mannen min er både velutdannet og verdens fineste - men han er en særskriver av rang. Fredags champagne, lizm.

Det blir kanskje litt spesielt med nettmetoden, for da blir måten å ordlegge seg på noe av det første man legger merke til. Det blir førsteinntrykket. Og klart det er mulig å endre et førsteinntrykk, men jeg må nok innrømme at jeg ikke akkurat hiver meg over og foreslår den første kaffen...

Mmannen var knivskarp og hadde toppkarakterer gjennom hele skolekarrieren, samt en utdanning du ikke skal være noen dumstut for å gjennomføre. Men jeg ble ikke blown away av måten han skrev på. Tok ham i småfeil rett som det var (nei, jeg rettet ham ikke, det eneste jeg har rettet på, var da vi satt og spiste ute og han kom til å kalle en "eyeliner" for en "eyelander", da satte jeg både det ene og det andre i halsen og holdt på å dø av latter. Og han også.), men han passerte nåløyet med veldig god margin...

Ellers setter je stor pris på å bruke kroppen og snekkring og bygging er noe je trives med. Trives godt i sola men klarer itte å bare ligge i sola og itte gjøre noen verdens ting

Vanskelig å beskrive seg selv!.

Får heller si at om du lurer på noe, så er det bare å spørre....

Selvinnsikt er et rart dyr.