Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Jeg sender sms utpå dagen, hvis hun ikke ringer.

Ja, har sjekket de hjertegreiene. For 5-6 år siden, med 24-timers EKG. Konklusjonen ble ekstrasystoler og bla og bla, men ingenting alarmerende. Og det var den sommeren det var ekstra ille. Så det er vel bare å leve med. Merker det tar seg opp når jeg er stressa, nervøs eller bekymret. Kjenner det lite når jeg er i bevegelse, blir verst når jeg skal slappe av. Jaja, er vel bare noe man må leve med. Er visst ganske vanlig.

Nei, kuttet jeg ut sosiale medier, hva stod igjen da... Prøvde bare å forestille meg. Greide ikke å forestille meg.

Apropos, mine to nærmeste venninner hører jeg knapt et kvekk fra for tiden. Ikke at de hører noe fra meg, heller...

Tidenes regnskyll da ungene spiste frokost i dag. Heldigvis for dem stoppet det opp da de skulle gå. Meldt slik hele uka, da forsvinner i det minste siste rest av snø. Ser man? Jeg tenker positivt.

Burde foreta meg noe hensiktsmessig i dag, men vet ikke helt hva det skal være. Selvfølgelig er jeg vanvittig trøtt, men hvis jeg legger meg, sover jeg til tre. Det er begrensa hvor mange klesvasker jeg får satt på, også. Vinduene burde vært vasket, de ser begredelige ut etter vinteren, men med dette regnet... Kaninburet burde fått en runde, men hadde lovet meg selv at ungene skal få ta det. Og da blir det ikke før... Torsdag. Det er litt lenge, det har gått halvannen uke nå. Jeg kunne gått løs på ungenes klesskap, men nix. Umotivert. Kunne vasket badet. Og en vakker dag må jeg ta for meg boden, der er det ikke mulig å åpne døra uten at ting velter ut. Bl.a. vanvittige mengder arveklær jeg var så dum å ta imot. Litt er greit, men ikke slike mengder...

Begravelse i morgen, min grandtante. Begge søstre er her, eller kommer. Vi var og så henne i forrige uke, ungene og jeg, samt fetter og to av hans unger. Det var rart. Hun hadde da vært død i fem døgn. Iskald, myk hud. Ansiktet gjenkjennelig, men annerledes. Nesten rynkefritt, litt gummiaktig, lett innsukne øyne, hakebøyle.

Veldig, veldig rart. Tror faktisk det er første gang jeg ser et dødt menneske på den måten. Jo, må være det. Det var aldri snakk om å se besteforeldrene mine.

[Tornerosa]

Savner han derre Mmannen, i fall noen lurer på om jeg har glemt ham.

[Tornerosa]

Det er nå jeg skulle vært på jobb, sammen med hyggelige kolleger. Jobbet motivert og dedikert med interessante oppgaver, tatt en liten kaffepause med naboen og utvekslet smått og stort. Sett fram til lunsjen med sosialisering og chit chat. Oppnådd resultater sammen med noen.

I stedet sitter jeg her i en bukse det står Pillow talk på, mens det trommer på taket.

Kanskje det hjelper om jeg skrubber badet.

[Cumulus]

En venninne av meg tok ppu - praktisk pedagogisk utdanning på NAV sin regning, etter lengre tids sykemelding. (Depresjon, relatert til jobb) Nå jobber hun som lektor og trives veldig godt. Kan du ikke spørre legen din om det finnes noen muligheter for å få hjelp til å skifte jobb? Det er jo helt opplagt at jobbsituasjonen din er helt feil for deg. Den ville vært feil for meg og. Jeg prøver ikke å si at du skal bli lærer, selv om jeg synes det er verdens beste jobb....

[Tornerosa]

Men om NAV, mot all formodning, skulle betalt meg for å ta ppu, så ville de vel ikke betalt lønna mi i tillegg... Jeg har ikke mulighet til å gå ned én krone i lønn.

Lærer. Begge foreldrene mine er lærere, den ene søsteren min gikk den veien. Selv har jeg jobbet som lærervikar i kortere og lengre (opp til 3 mnd) perioder, i barneskolen. Jeg vet ikke. Barneskole står for meg som uendelig slitsomt, jeg har aldri vært så sliten i mitt liv som i den 3-månedersperioden... Og jeg har liksom nok med egne to, samt aktiviteten... Og ungdommer synes jeg er skumle dyr. Synes det høres nifst ut å være lærer for aldersgruppen 13 - 18.

Ppu går nå over hvor lang tid, inkludert praksis?

[attegløyma]

Du er ikkje så aktuell i barneskulen om du ikkje har lærarskule, i alle fall ikkje i trinna under 5.klasse. Du hadde nok vore mest aktuell i vgs eller i ungdomsskulen om du vart lærar. Dessuten kan du jo velge sjølv kor du søker, ikkje sant? Eg var lærar, lektor i ungdomsskulen, i fleire år. Jobben er heilt super! Dessverre er det eit enormt dokumentasjonskrav og litt for mange slitsomme foreldre og skuleleiarar (eg var ein av dei og ei stund, men visstnok ikkje så slitsom då...), og det gjorde at eg slutta. Men om eg kjem heim og kun får høgskulelektor jobb og ikkje amanuensis, så begynner eg på vgs. Lønna er grei og ungdomane er smarte. Men slitsomt? Jada, det er det. 13- 18 er den beste gruppa å ha, dei er berre fine. Jentene er stort sett over den verste puberteten, gutta slit litt meir i 9.klasse, men 10.klasse er det beste ein kan ha, det er heilt suverent. Og er du grei med dei, rettferdig urettferdig som vi seier, så er dei kjekke med deg. Og du er jo gammal nok til å ikkje prøve å bli kompis med elevane, det er ofte den største feilen unge lærarar gjer. No er ikkje vi så unge lenger, så vi klare oss. Vi blir fortvekk den vaksne dei kan snakke med, for vi har taushetsplikt, samstundes som vi ikkje er foreldre. Nydeleg rolle å ha i unge menneske sine liv. Eg har framleis kontakt med mange av mine elevar, dei er no oppi 20 åra og spør meg om råd kva dei skal gjere når dei no er ferdig med bachelorgrada si. Fine undommar seier eg. Får litt trua på samfunnet att med alle dei kjekke ungdommane eg har møtt. Og som lærar er du ikkje aleine, du har kollegium, og du lærer så lenge du har elevar.

[Cumulus]

Du er ikkje så aktuell i barneskulen om du ikkje har lærarskule, i alle fall ikkje i trinna under 5.klasse. Du hadde nok vore mest aktuell i vgs eller i ungdomsskulen om du vart lærar. Dessuten kan du jo velge sjølv kor du søker, ikkje sant? Eg var lærar, lektor i ungdomsskulen, i fleire år. Jobben er heilt super! Dessverre er det eit enormt dokumentasjonskrav og litt for mange slitsomme foreldre og skuleleiarar (eg var ein av dei og ei stund, men visstnok ikkje så slitsom då...), og det gjorde at eg slutta. Men om eg kjem heim og kun får høgskulelektor jobb og ikkje amanuensis, så begynner eg på vgs. Lønna er grei og ungdomane er smarte. Men slitsomt? Jada, det er det. 13- 18 er den beste gruppa å ha, dei er berre fine. Jentene er stort sett over den verste puberteten, gutta slit litt meir i 9.klasse, men 10.klasse er det beste ein kan ha, det er heilt suverent. Og er du grei med dei, rettferdig urettferdig som vi seier, så er dei kjekke med deg. Og du er jo gammal nok til å ikkje prøve å bli kompis med elevane, det er ofte den største feilen unge lærarar gjer. No er ikkje vi så unge lenger, så vi klare oss. Vi blir fortvekk den vaksne dei kan snakke med, for vi har taushetsplikt, samstundes som vi ikkje er foreldre. Nydeleg rolle å ha i unge menneske sine liv. Eg har framleis kontakt med mange av mine elevar, dei er no oppi 20 åra og spør meg om råd kva dei skal gjere når dei no er ferdig med bachelorgrada si. Fine undommar seier eg. Får litt trua på samfunnet att med alle dei kjekke ungdommane eg har møtt. Og som lærar er du ikkje aleine, du har kollegium, og du lærer så lenge du har elevar.

Veldig enig i dette. Jeg har bare erfaring fra vgs, og de er ikke skumle i det hele tatt. Jo, første dagen jeg gikk inn i klasserommet... Men de er SÅ mye bedre enn sitt rykte. Jeg får masse energi av å jobbe med unge mennesker!

[Tornerosa]

Jeg vet jaggu ikke hvilke fag jeg kunne undervist i på videregående. Måtte vært norsk. Spansk. I teorien samfunnsfag, men jeg er sørgelig lite oppdatert, føler jeg. Deler av samfunnsfaget hadde gått greit.

Jah, hvem vet. Tusen takk for innspill. Tanker må modnes. Pr. nå virker alt skummelt uansett, så akkurat dét er ingen målestokk å ta hensyn til...

Det regner, regner og regner. Trrrommer på taket. Burde vært på butikken en tur.

[Cumulus]

Lektor med tillegsutdanning er ganske bra betalt også. Jeg tjener 459 000 i året, pluss eventuelle vikartimer, og tror jeg stiger til ca. 500 000 om noen år når jeg har 16 års ansiennitet. Synes ikke det er så ille, jeg. Men altså, jeg vet at ikke alle er som meg, som elsker læreryrket. Jeg tror forresten at norsklærere har en HELT annen arbeidsbyrde enn realfagslærere. Men ikke tenk på at du er lite oppdatert. Det føler vel alle som ikke kommer rett fra universitetet. Det går fort å oppdatere seg1

[Tornerosa]

HELT annen som i veldig mye mer, eller veldig mye mindre?

Og hva mener du med tilleggsutdanning?

Ansiennitet - når regnes egentlig den fra?

Ser du, helt utdatert...

Her regner det så voldsomt at jeg har mest lyst til å grave meg ned, i senga, blant dyner og puter. Så trøtt. Men må snart feie avgårde etter unger, det er maratonettermiddag. Nei, egentlig ikke så ille. Men drar 15.30, er hjemme fra 16.20 - 16.50, og kommer så hjem igjen 19.15. Synes det er slitsomt, selv om jeg ikke har beveget meg stort hittil i dag. Og så er det alltid dette med mat, å få presset inn det.

Sendte en sms til pratedamen tidligere i dag, men ikke noe svar foreløpig. Virkelig, hun sa hun skulle ringe meg på torsdag! Og gi beskjed om timen ble onsdag eller torsdag denne uka. Liker ikke.

[Cumulus]

Veldig mye mer arbeid å være norsklærer enn mattelærer, definitivt.. Ansiennitet regnes i mitt tilfelle fra da jeg var ferdig utdannet i 1997. Dvs at jeg har fått uttelling for alle årene jeg hadde en helt annen jobb. Det er lønnsansiennitet. Det gjelder ikke når det f.eks er snakk om overtallighet, da gjelder de årene man har vært ansatt i fylkeskommunen. Lektor med tilleggsutdanning ble jeg da jeg tok ppu. Da har jeg hovedfag pluss ett år ppu. Det vil vel bli det samme for deg, hvis jeg ikke tar feil?

[Tornerosa]

Ja, har hovedfag. Men ppu kunne jeg nok sett et langt stykke etter, med mindre jeg kunne tatt det med full lønn...

Kanskje jeg skulle blitt mattelærer.

Det er nå dere kan le...

[Tornerosa]

http://www.yr.no/sted/Norge/Sør-Trøndelag/Trondheim/Trondheim/langtidsvarsel.html

[Tornerosa]

Ingen greier i ettermiddag, heller. Greie unger. Så mye enklere alt blir når ting ikke skjærer seg...

Gjett hva jeg har gjort. I natt. Jeg registrerte meg på to nettsider. Hadde lovet meg selv at det skulle jeg aldri gjøre igjen, det var egentlig veldig enkelt å love, men nå gjorde jeg det. Kun som tidsfordriv. Og jeg har allerede blitt kontaktet av én rumener bosatt i Romania, av en syrier (øh...en...syre? ) bosatt i Norge, Hr. Bikerman med bleket hår og nakkespoiler, iført åpen skinnjakke uten noe under samt Hottymann som bor alene i stort eget hus har en ok job og økonomi. Så er det sagt, liksom. Han sa ikke noe mer, heller. Og det store huset står i Buskerud, for sikkerhets skyld.

Kanskje det var en tabbe. Men om ikke annet, så kan det jo duge som underholdning. Jeg spisset profilen betraktelig, i håp om å unngå uaktuelle henvendelser. Uansett, alt er jo uaktuelt. Men jeg har skrevet lange, intrikate setninger, fiffige spissformuleringer, hverdagspoesi. Men de som blunker til meg, skriver dårligere enn 7-åringen min. Setninger på maks fem-seks ord, oppramsing, overhodet ingen tegnsetting, flust av skrivefeil. Men som sagt, underholdning.

Og nå fant jeg ut at jeg må betale for å skrive til folk. Og for å lese det folk skriver til meg. Da kan det være det samme.

Oj. 27-åring skriver til meg: Damen over alle damer! Nydelige damen!

Og han bor oppi hogget her.

Fantastisk sjekketriks, altså.

[Tornerosa]

Og hun har fortsatt ikke svart på den sms'en. Mener å huske at hun skulle reise bort, skulle komme hjem onsdag, men var usikker på tidspunkt. Det var derfor hun skulle sjekke, og så ringe meg. Hun kan være utenlands, kan være uten dekning, hva vet jeg. Men jeg er skuffet over at hun ikke har ringt, som hun sa at hun skulle.

[Tornerosa]

Vurderer å skifte plass i sofaen, er redd det blir en permanent dump her hvor jeg alltid sitter.

Apropos dump i sofa, et av de tydeligste minnene jeg har av min bestefar, som døde da jeg var et par år gammel og jeg ergo egentlig ikke har noe minner om, handler om en dump i en sofa. Dvs. i en divan. Jeg ser den for meg som brunorange, og den stod rett i front slik huset til bestemor og bestefar var for over tredve år siden. Og divanen hadde denne dumpa, for det var divanen hvor bestefar hadde pleid å sove middag. Fjæringa midt på var ødelagt.

Det kan man vel kalle en anektdote.

Burde legge meg. Jeg skulle bare knipset, og så vips lå jeg i senga. Angrer nå på de seks bollene jeg nettopp spiste.

Jeg lurer så veldig på hvordan ting er blitt for Mmannen. Hvordan ståa er ift alle de tingene jeg tidligere hadde innsikt og innsyn i, og dessuten hvordan det ble for ham å kutte kontakten. Tenker mye på det. Og vet at om han tok kontakt, ville jeg ikke avvist ham, ikke på noe plan. Dessverre, kanskje. Men det er ingenting jeg heller vil, så hvorfor skulle jeg? Jeg kunne tatt sjansen igjen og igjen, om det var håp om at vi taklet det, taklet oss. For jeg er ikke tjueto, jeg er passert førti og vet å gjenkjenne noe bra (for meg) når jeg ser det, opplever det.

Men jeg er rolig, foruroligende rolig. Jeg lurer på hvorfor, det stemmer ikke helt.

Endret 21. mars 2011 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

Det er noe skummelt med mennesker, at vi tilpasser oss, lager oss sannheter, et bilde av vår virkelighet, og så søker vi alltid å få det bildet bekreftet. Når man har vært i kaos en stund, og brukt tiden mye på grubling, problematisering, problemløsing, kave rundt på bunnen, så er det kaos som blir "sannheten", på en måte. Det er litt skummelt, fordi det kan gjøre oss litt blinde for nye løsninger og for at ting faktisk ordner seg - når de begynner å ordne seg, eller bli bedre, lette litt, hvis løsninger kommer til syne - så er vi egentlig naturlige motstandere av det. For hvem er jeg hvis jeg ikke er i det kaoset lenger - hvem er jeg hvis min oppgave ikke lenger er å være kritisk, få oversikt og kontroll, løse alt, forutse problemer, være den eneste som fikser?

Man kan bli litt skyggeredd og triggerhappy av å gå ulykkelig over lang tid, fordi vi er så dyktige til å tilpasse oss. Vi må praktisk talt lære å ikke være ulykkelige by default lenger. Hvis du er rolig nå, hvorfor problematisere det? Øv deg på å kjenne hvordan det føles, hva det gjør med evnen til å roe ned litt, planlegge, gjennomføre.

Dagens subjektive, selektive synsing fra meg.

Jeg spisset profilen betraktelig, i håp om å unngå uaktuelle henvendelser.

Du mener, du prøver å få menn til å forholde seg til informasjon som skal fortelle dem at de er på feil jorde? Det var vel optimistens julenummer Når har en mann blitt avskrekket av denslags? Når har han ikke tatt det som en personlig utfordring/oppfordring? Du skal overhodet ikke kimse av underholdningsverdien, men hvis jeg husker rett fra min meget korte karriere på den slags sider for ca hundre år siden så ble jeg ikke mer glad i menn på den måten, for å si det sånn. Jeg ble skrekkslagen. Det var en direkte medvirkende årsak til at jeg bestemte meg for at menn ikke er noe for meg overhodet, whatsoever, not in a million years. Det er S K R E M M E N D E der ute i cyberspace Hvis man var kresen før, blir man psykotisk av nettdating

Uff, jeg vet om et par stk som fant hverandre på den måten, på ordentlig, så jeg skal ikke si noe egentlig For dem det funker for er det jo dumt å si sånt. Det kan helt fint være at du treffer noen på den måten. Bare ikke fokusér på de ubrukelige, for da blir man enda mer kritisk. Dropp dem lynraskt, slett dem, gå videre. Søk selv. Det kan godt hende at de som er mer seriøse er blant de som betaler, da? At man må bruke det på en litt annen måte?

[Gjest Miss O'Hara]

Anekdote, forresten

[Tornerosa]

Ja, det er noe i det. Det er tryggest når alt er ved det kjente... For ikke veldig lenge siden var alt mørkesvart, jeg forventet virkelig at det skulle vare en god stund. Og jeg skal ikke si at det er hei og hå nå, men det er kanskje...lysesvart? Og det overrasker meg, jeg hadde forventet at det skulle være mørkesvart ganske mye lenger. Så jeg tror liksom at det egentlig er det, jeg bare merker det ikke...

Men jeg føler meg ganske resignert. Jeg har tidligere sagt nettopp dét, at for at jeg skal kunne innfinne meg, falle til ro, synes at ting er ok som de er, så må jeg først resignere. Gi opp å ønske meg, lengte etter noe annet. For så lenge jeg faktisk gjør det, er jeg ikke spesielt happy. Kanskje er jeg på vei dit, kanskje har jeg resignert, gitt opp, kanskje har er jeg i ferd med å bli overbevist om at dét var det, mer får jeg ikke, annet ble det ikke, det var sånn det ble. Jeg har sagt det før. Jeg må resignere for å ha en sjanse til å synes at tilværelsen er bra.

Og jeg liker det ikke, jeg liker det virkelig ikke. Å ha resignert er ikke noen god følelse, jeg vil ikke ha den. Men hvis det er hva som skal til... Hvis alternativet er... Jaja.

Jeg får bare surfe avgårde, følelsesløs (nei, jeg forledes ikke til å tro at piller virker allerede) og likegyldig. Ikke at jeg er det, langt i fra. Men mer enn jeg trodde ville være mulig.

Det er snart sju uker siden alt stoppet opp, og det er fortsatt kvalmende.

Det er kanskje et nytteløst prosjekt å prøve å skremme vekk de som prøver å plukke pottitt på feil jorde, ja... Jeg har i den profilgreia til og med skrevet at det er påkrevet å faktisk LESE det jeg skriver før tiltak gjennomføres.

Man får ikke mer moro enn man lager selv. Så ergo denne profilen. Litt moro er det jo. På en måte. På en bissar, skremmende måte. Og ettersom målet er å resignere, faktisk slutte å ØNSKE meg noe som helst...

Men jeg har møtt en liten håndfull ordentlige mennesker på nett, virkelig (i hvertfall damer ). De finnes, innimellom. Men det har vært ganske langt fra å klikke, for å si det sånn.

Vært en lang dag i dag. Begravelse fra ett til fem, tirsdagsaktivitet fram til halv åtte. En generasjon er borte i slekta vår, hun var den yngste av fjorten søsken. Og ble altså nitti. Aktive, flotte damen. Hennes spesielle venn, som hun hadde kjent i ni år, var der. En liten, hvithåret mann på femogåtti, nesten blind og nesten døv. Han var så trist, stakkar. De hadde reist på et utall antall reiser sammen de siste ni årene, Kiel og Russland og Mallorca og mye mer, masse fjellturer.

Så da rykket jeg opp, gitt. Nå er det bare én generasjon over meg.

Hatt en lei greie på det ene øyet i dag, klør og svir og renner. Litt sånn allergi-aktig. Har dyrehårsallergi og pollenallergi (ikke voldsomt, aldri medisinert), men vet ikke hva dette kommer av. KAN være kaninhår fra skjerfet jeg har hatt på meg i dag. Har vært plagsomt, det begynte etter gudstjenesten, ga seg litt i ettermiddag, men begynte på'n igjen under legging av unger. Så nå sitter jeg her med hovent og skjevt øye, ser ut som om jeg har fått slag.

Sov i to timer i morges. Like forbannet trøtt nå. Må garantert være pillerelatert.

Omsider sms fra pratedamen, mens jeg sov. Hun beklaget sen tilbakemelding, men måtte få helt oversikt først. Ok. Blir en time i morgen, ser fram til det.

[Tornerosa]

Knapt opplevd makan til vær som det har vært i dag. Langt bortimot storm, og regn, sludd og snø. Et par plussgrader, som har føltes som ti minus. Grøsselig. Tror det har stilnet litt nå, det knirker i hvertfall ikke i huset lenger. Da vi var i begravelsen i dag, i den store, gamle trekirken, føltes det som om man skulle få hele bygningen over seg. At presten snakket i mikrofon, hjalp lite. Man hørte knapt hva hun sa. Ikke at det gjorde så mye. Den mer personlige biten, hvor hun snakket om grandtante, var helt ok. Ganske bra, faktisk. Men når det blir generelt... Alt dette snakket om hvordan vi alle og enhver må gjøre opp personlig regnskap når vi står det og banker på perleporten... Da blir jeg bare pinlig berørt.

Det ene øyet mitt er fortsatt bare halvparten så stort som det andre.