Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Nitten siden lystig lesning:

http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=762188&st=0

[Gjest Miss O'Hara]

Folk som skriver om det her, for eksempel (altså, på KG generelt og rundt i diskusjonsfora) er ikke fagfolk, og det tenderer oftere til at folk vil fortelle mer om negative opplevelser enn positive, det gir ofte et skeivt bilde.

Fra den medisinske siden er de NØDT til å ta alle mulige og umulige forbehold når de skriver om medisiner, så de nevner i fleng vanlige og uvanlige bivirkninger og mener type "1 av 10000 kan muligens kanskje oppleve at..."

Nå er det ingen hemmelighet at jeg er medisinmotstander generelt, men i tilfeller hvor depresjon og selvdestruktiv atferd har vart så lenge at det går utover tilværelsen generelt og viktige valg osv, så synes jeg ingenting bør være uprøvd. Mange HAR god nytte av det. De tilfellene man hører om som "tørner helt" - man skal vite at det kan ligge mange ulike historier av både fysisk og psykisk art bak avgjørelsen om å begynne på medikamenter, og derfor kan man i grunnen ikke sammenlikne seg med noen.

Du får dem vel for å komme deg ut av den svært negative spiralen du er i, for å kunne bære dagene dine og for å bli i stand til å jobbe med din egen innstilling og atferd uten det ekstremt negative fokuset, og da tror jeg du kan ha stor nytte av å få pakket litt bomull rundt reseptorene dine, for å si det sånn - at du ikke er så ekstremt følsom. Bare dine hverdagsbeskrivelser er så detaljerte og på mikronivå at en stakkar kan bli utslitt av mindre. Man går vel ikke vanligvis rundt og tar inn og prosesserer alle detaljer i hverdagene på sekundnivå, hvis man er "frisk" og normalt robust Du fintenker på ting som jeg helt ærlig tror ville gått deg hus forbi hvis du ikke hadde vært totalt nedkjørt, eller du ville iallfall ikke funnet dem så innmari overveldende. Ja, du var jo sånn i høst en periode, da du hadde det bra. Forskjellen er helt påtakelig.

Gi det noen måneder da vel, for det tar ofte tid å slå fast hvordan det kan fungere for deg. Jeg krysser virkelig fingre, kanskje dette blir drahjelpen du trenger i denne fasen? Hadde det ikke vært deilig med litt lettere følelse i hodet? Ikke velg å dømme det nord og ned i utgangspunktet da, eller sitt hjemme og fintenk på hver minste lille fysiske variasjon i formen og for all del, dropp å lese menigmanns beskrivelser. EN kan fint lese på seg sykdommer av å høre på andre på det store internettet

Du får oppfølging av fagpersoner underveis, og de vil følge deg tett.

Lykke til

[Tornerosa]

Ja, nei, det er jo sånn jeg har tenkt, Miss. Hovedfokuset til legen min var at preparatet kan virke slik at jeg nyttiggjør meg timene hos pratedamen bedre. (Hun har vel sladret om min "jaja, vi får se hvem som har rett-holdning"... )

Vet jo at bivirkningsopplysninger på pakningsvedlegg inneholder alt av teoretiske muligheter, og alt som noensinne er blitt rapportert. Og kanskje ikke engang var relatert til produktet, for alt man vet. Og klart, leser man ukritisk på nett, kan man jo pådra seg det meste.

Men ja, bekymret for hvordan jeg vil like hva det gjør med meg. For likegyldigheten, likegyldighet passer meg ikke, verken den ene typen eller den andre...

Og når en av nærmeste venninner sier "tenk deg nøye, virkelig nøye om før du går for det, jeg hadde ALDRI gjort det igjen!" - da blir man jo ikke akkurat veldig...

Leste om folk som hadde brukt preparatet over mange år, og som ikke greide å slutte. Og som ikke hadde fått oppfølging underveis overhodet. Skremmende. Der er jeg i hvertfall heldig, jeg har både den ene og den andre. Selv om den ene nå skal ut i forskning i to måneder, og jeg blir overlatt til Meget Ung Dame. Liker ikke.

Regner med at jeg prøver, men avventer i noen dager. Vil snakke med venninnes mann først.

Litt urolig mtp besøk, merker jeg. Men sikker på at det blir hyggelig.

9-åringen insisterte på venninnebesøk i dag, av en venninne som aldri har vært her før. Jeg mente det passet litt dårlig iom at vi får mer langveisfarende besøk på akkurat samme tid, men det øret var døvt, gitt. Mitt besøk var da ikke viktigere enn hennes. Selvfølgelig bestemmer jeg, jeg kunne bare sagt blankt nei, men jeg sa ok. Jeg sier så mye nei, føler jeg.

Fikk ordnet med dyra og kjelleren i går kveld (natt ), det eneste jeg MÅ ta nå, er badet. Resten får bare være. Har prøvd å gjøre en jobbrelatert avtale til klokka 13 i dag, men folk er jo så trege på å gi respons at det er til å grine av.

Jeg lurer på hva Mmannen tenker for tiden.

Endret 9. mars 2011 av Tornerosa

[Klips]

Hun er ganske langt over snittet...hva skal man si...

Dramatisk?

Ønsker dere en deilig helg

[Tornerosa]

Dramatisk?

Ønsker dere en deilig helg

Småbokstaver er ukjent vare, ja.

Takk for det. Fikk imidlertid nettopp medling om at avgangen er en drøy time forsinket. "Det er visst orkan over halve landet". Og så nok en melding om at det er snakk om kansellering. Den som lever, får se.

[Gjest Miss O'Hara]

Hovedfokuset til legen min var at preparatet kan virke slik at jeg nyttiggjør meg timene hos pratedamen bedre.

Det er det de bruker det til som oftest, for når man er i den veldig sjarmerende, oppløftende fasen av å ikke se noen utveier, mener man har tenkt på alt og prøvd alt, ikke ser noen reelle muligheter for hva man kan endre på og at ting skal bli bedre - så er man i utgangspunktet ikke særlig åpen for innspill heller. Hvis pillene funker som de skal da og får vekk de mest intense bølgedalene, så er man mer mottakelig og håndterer ting bedre og lettere.

Jeg håper virkelig du får ønsket effekt av dem. Det er så fortvilet å krabbe rundt i mørket, uten å oppleve det som tilværelsen blir noe bedre uansett hva man prøver. Jeg forstår skepsisen din. To personer jeg kjenner godt har prøvd. Den ene fikk ønsket effekt; brukte det en kort periode for å komme seg gjennom en skikkelig krise, og trappet ned og sluttet i samråd med legen når ting var mer håndterbart i livet. Den andre fikk også god hjelp, i betydningen kom seg opp av den veldige avgrunnen lenge nok til å få litt avstand til sine traumer, og så sluttet hun, fordi hun etter hvert ble lei av den litt monotone følelsen man kan få, men pillene hadde uansett gjort det de skulle.

Ikke alle blir likegyldige i betydningen "resignert, følelsesløs, lite engasjert", mange blir bare litt "flatere" i følelsesregisteret. Men etter lange perioder med voldsomme svingninger, kan det faktisk være litt deilig å ikke være konstant overgitt Dagens Humør. At man er stabil i humøret lenge nok til å få gjort noen endringer, hvilt litt i topplokket, fått litt nytt perspektiv. Følelsene kommer tidsnok igjen. Det er bare for en periode.

[Tornerosa]

Endre på, ja. Ytre faktorer lar seg bare til en viss grad endre mer (ok, jobb er jo et brennaktuelt tema), der føler jeg at det virkelig ikke er stort å gå på. Jeg har tror jeg har lagt byggeklossene i absolutt alle mulige mønstre, og flere klosser finnes ikke.

Men jeg vet jo at det med endring er sekundært, det meste av det som er vanskelig, trist og tungt er jo konsekvenser, resultat, bivirkninger.

For det hele koker ned til at

jeg er lut, møkka lei og mentalt utslitt av å være alene om alt; om unger, hus, hjem, fritid, meg selv, om Livet, hverdager og fest, dager og netter, uker, måneder, år

Så hvis piller kan bidra til at jeg begynner å synes at nettopp dét er greit og kult, så gjerne.

Forøvrig føler jeg meg egentlig ganske stabil i humøret.

Men hvile i topplokket høres forlokkende ut.

Følelsene kommer kanskje tidsnok igjen, men det gjør ikke nødvendigvis sexlivet, skal man tro Mari29.

Ja, jeg vet, jeg vet, jeg vet. Unnskyld. Men jeg tror jeg kommer til å begynne på tablettene, og dine innspill har dyttet meg litt lenger i den retningen.

[Tornerosa]

Vips, jeg har bestemt meg!

Venninne vil nok snakke meg sterkt imot, men jeg har bestemt meg.

Men begynner ikke i dag...

[Gjest Miss O'Hara]

Endre på, ja. Ytre faktorer lar seg bare til en viss grad endre mer (ok, jobb er jo et brennaktuelt tema), der føler jeg at det virkelig ikke er stort å gå på. Jeg har tror jeg har lagt byggeklossene i absolutt alle mulige mønstre, og flere klosser finnes ikke.

I rest my case

Forøvrig føler jeg meg egentlig ganske stabil i humøret.

Hadde kanskje vært ønskelig med et stabilt humør litt lenger opp på skalaen enn kjelleren?

Hm, nå ble sitering plutselig veldig klønete...

[Emile]

Det kan jo også være at venninna di ikke vet HVOR langt nede du er da, og uttaler seg på bakgrunn av det.

Uansett, synes det høres ut som et forsøk verdt, jeg. Du har jo fått pratehjelp med varierende utbytte. Hvem vet, kanskje dette kan hjelpe deg på vei.

[Tornerosa]

Hm, nå ble sitering plutselig veldig klønete...

Jo, men altså, med byggeklosser så mener jeg her ting som handler om... For trøtt. F.eks. det å skaffe seg barnevakt for egentid. Trappe ned på fritidsaktiviteter. Finne rom for egne interesser, hobbyer, aktiviteter. Sørge for å være sosial ved å invitere folk hjem. Sånne ting, eksterne, konkrete byggeklosser som lar seg flytte på og bytte ut. Jobb er jo en av de virkelig store og innflytelsesrike byggeklossene, men hvis jeg holder denne utenom, så føler jeg at jeg har prøvd alle mulige mønstre og fasonger for disse klossene mine. Det er hvordan jeg føler overfor dem og forholder meg til dem som er problemet.

Det kan jo også være at venninna di ikke vet HVOR langt nede du er da, og uttaler seg på bakgrunn av det.

Uansett, synes det høres ut som et forsøk verdt, jeg. Du har jo fått pratehjelp med varierende utbytte. Hvem vet, kanskje dette kan hjelpe deg på vei.

Tja, hun hadde ikke akkurat veike grunner for å medisineres selv, for å si det sånn. Det var ganske ekstremt, hun var virkelig ute og syklet. Hun var nok langt nærmere avgrunnen enn hva jeg er. Hun var vel egentlig I avgrunnen. Men til tross for det, angret hun.

Men uansett. Jeg har bestemt meg nå. Særlig etter å ha snakket på tlf. med venninnes legemann, han er veldig bra å ha nå. Snakket med ham i førti minutter, om både det ene og det andre, og etterpå venninnen min. Gode å ha, virkelig. Og han foreslo at jeg skulle holde ham underrettet ift hvordan tingenes tilstand utviklet seg, bare å komme, ringe.

Men litt usikker på når starte, vurderer lørdag.

Hyggelig med besøk. Men jeg merker at jeg er litt i tåkeheimen, tungrodd. I morgen blir det cafébesøk med venninne av min venninne, så skal kiropraktoren få ta en (siste?) runde med nakken min som fortsatt har en rest av kink/låsning, og så skal jeg kjøre 9-åringen og venninne på kino. Og jammen skal 7-åringen ha to venninner på besøk hele ettermiddagen. Det blir...interessant.

Nå satser jeg på å sovne som en dupp, med tre-fire timer søvn de siste tre-fire nettene burde det være muligheter for det.

[Tornerosa]

Dagene går, det går greit. Greit med besøk, bedre enn alene. Cafébesøk i dag, kiropraktor (gifter meg med ham i mitt neste liv), fem unger i ettermiddag , hyggelig i sofaen nå. Snakket om Mmannen. Så henter jeg telefonen min fra veska, og ser at han, Mmannen, ringte for en halv time siden. Vet ikke om jeg tør ringe tilbake. Hvis jeg ikke gjør det, tar han det som et klart hint om at jeg ikke vil ha kontakt. Vil jeg ha kontakt? Ignorere? Bli gående for all ettertid å lure på hva han ville? Jeg må ringe tilbake. Hvis jeg tør. Snart.

[Smurfa]

Klart du tør!! (ja jeg vet..lett for meg å si..)

Har du pratet med ham?? *spent*

[Klips]

Ja, ring. Du kan ikke gå rundt å pønske på hva han ville nå i tillegg til alt annet.

Hils til besøket

[Vitamina]

Åhh!?

Hva dreide den oppringningen seg om? Nå ble jeg utrolig vitebegjærlig!

[Tornerosa]

Vi snakket i en drøy time. Han ville i all hovedsak takke for bursdagsgave, det var nok hovedmotivasjonen for å ringe. Han fikk den for én uke siden. Han hadde satt stor pris på det, men syntes nesten det var litt ubehagelig. Skjønner jo det. En gave (gaver) kjøpt på et tidspunkt man (i hvertfall jeg) trodde at alt var i sin skjønneste orden. Og så spurte han selvfølgelig hvordan det gikk med meg. Og det fikk han vite, med hud og hår. Jeg var ganske ærlig. Men verken han eller jeg touchet temaet hvorfor. At det handlet om ham, om det som har skjedd. Men selvfølgelig skjønte han det. Så vi snakket aller mest om meg. Jeg snakket, og det utløste all hans profesjonelle og medmenneskelige egenskaper, han hadde råd om ditt og råd om datt, oppmuntringer og lovnader om at ting ville bli bedre. Det ble egentlig litt absurd til tider, følte jeg. Fordi det aldri ble snakk om ham. Men han er jo vant til å være den som yter omsorg, forholder seg til andre, langt mindre er han vant til å snakke om seg selv. Tror jeg. Så han sa en del ganger at han beklaget sterkt at jeg hadde det vanskelig, at det var veldig leit å høre. Vi var til og med innom Cipralexen, og han hadde meninger. Og så ønsket han meg alt godt.

Takk.

Jeg savner deg.

Endret 10. mars 2011 av Tornerosa

[Gjest Miss O'Hara]

Det er synd at det ender slik nå. Siste kapitlet er kanskje ikke skrevet verken der eller i hvert fall ikke i Tilværelsen din for øvrig, så nå gjelder det å holde seg flytende og fortsette å få hjelp Jeg håper det hjelper å snakke med ham på et eller annet plan, som gjelder bruddet, ikke resten av deg. Hvis ikke er det kanskje bedre å bare la være. At det ikke blir den rollefordelingen fremover at du er den som trenger ham som omsorgsperson/støtte sånn "sjelsfaglig". Det blir vel totalt feil både for deg og han, uansett vei videre eller ei? Håper du får en fin helg

[Kosemose]

Jeg blir kanskje djevelens advokat her, men jeg tror du gjør lurt i å holde deg milevis unna Mmannen. Og han burde virkelig ikke drive og kontakte deg heller. Han som er så klok burde vite at å kontakte deg er en utrolig egoistisk gjerning. Han får stilt sitt behov for litt kontakt og for å bearbeide sin dårlige samvittighet (han vet han ikke har vært real), Men hva gjør det med deg?? Hvis du mener det gjør deg godt, kan jeg forsikre deg om at det er ene og alene fordi det gir deg håp, og fordi du i realiteten er ett stort skritt tilbake feil retning. Du kan velge om du vil ha kjærlighetssorg lenge eller kort, og du kan velge om du vil la dette med Mmannen forsure livet ditt og ødelegge humøret ditt og dominere tankene i lang tid eller i kort tid. Oppskriften på å komme seg videre på kortest mulig tid (som sikkert ikke er gjort på et blunk heller) er å slette ham fra FB, slette eller sperre nummeret hans, og si til deg selv: Han vil ikke ha meg. For han vil ikke det. To ganger iløpet av det halve året gjorde han det slutt (på ganske så ekkel og umoden måte, spør du meg). Og han var ganske klar i sin tale nå sist: Han ville så gjerne men fikk det ikke til. Han kan sikkert komme dit at han så gjerne vil flere ganger han, og for å være ærlig er jeg utrolig redd for et scenario der dere får mer og mer kontakt, treffes, også sitter du der igjen og tenker at livet smiler og at dette kan gå bra bare du er tålmodig, bare du demper dine krav og forventninger, bare du ikke bruker stemmen din, bare du er forståelsesfull. Jeg ser slett ikke bort fra at det er mulig for deg å komme i et forhold til denne mannen en gang til, han er alene for første gang på mange år, han har mye ansvar og mye som tynger, og ikke minst; han liker deg veldig veldig godt og han syns du er utrolig fin. Men av ulike grunner er han ikke der at han trives i forhold (med deg). Kanskje er han ikke over exen enda (selv om hun ikke fortjener det), kanskje har han behov for å være fri og leve ungkarsliv, kanskje er du ikke perfekt for ham når det kommer til stykket selv om du syns han er perfekt for deg og selv om han i teorien syns du er det. Mulighetene er mange. Poenget er at jeg tror det ville vært fatalt for deg og barna dine om du viklet deg inn i en relasjon til denne mannen igjen, enten som "gode venner" eller som kjærester på et eller annet plan. Og min ærlige mening, rett fra leveren er at jeg virkelig tror at du ikke burde ha noe som helst kontakt med ham, jeg tror det gjør deg godt der og da, men jeg er også veldig sikker på at det setter deg enormt tilbake i din bearbeidelsesprosess. Jeg tror ikke det er mulig at kontakt ikke gir deg noe slags håp.

La meg minne om dine egne ord: Du har vært utrolig langt nede. Du ble sykemeldt for snart et år siden, og du kom etterhvert i en prosess der ting begynte å bli bedre. Så treffer du Mmannen, eller - det var vel snarere han som traff deg. Med enorm kraft. Han var så ivrig også så sikker og så pågående, jeg husker jeg tenkte med meg selv at dette kan aldri gå bra, han har vært singel i ca 10 sekunder... (andre har jo også sagt her at de tenkte lignende tanker). Og du - du holdt igjen. Var skeptisk. Men han kjørte på. Og du, hvis du leser bakover her, så ser du at han rett og slett sjarmerte deg i senk. Nå er det selvsagt mye du ikke har gjengitt her, men jeg tenkte i allefall (basert på det jeg leste her) at han rett og slett sjarmerte deg i senk ja, og at han var rette mannen for deg- det fungerte. Du som hadde vært så lenge alene, du som lengtet så etter tosomhet med et annet oppegående, voksent menneske, du lengtet etter å treffe en Mann som kunne dekke dine behov og fungere som en god partner for deg, samtidig som det skulle være match med jentene. Og Mmannen entret banen, og jeg kunne lese hvordan du ble mer og mer forelska. Og jeg tenkte for meg selv at dette kan bli farlig. Min opplevelse av det du gjenfortalte, var et forhold som kom i stand, heiet fram av venner som mente dere var perfekte for hverandre. Det var jo liksom ikke noe å lure på, de som kjente dere begge var jo så skråsikre på at dette var perfekt match. Og han forserte barrierene dine blant annet gjennom å gi deg utrolig mange fine komplimenter, samt være oppmerksom. Noe som du har savnet så lenge. Det var jo selvfølgelig også andre ting, og min forståelse er jo kun ut fra det du har valgt å dele. Men jeg tenkte i allefall med meg selv at jeg håpet han ikke var en stor, rosa såpeboble. For en nøktern, negativ og skeptisk person som sitter på utsiden, var det lett å tenke at denne voldsomme iveren ikke var realistisk. Det var jo han selv som stupte uti og som etterpå klaget over at ting gikk fortere enn han var i stand til å takle.... Og det var han som brøt ned dine barrierer med alle sine flotte ord og vendinger, og når all forsvar var brutt, så fikk han kalde føtter og måtte ta hensyn til seg selv. Uff, jeg kjenner jeg blir sint når jeg skriver dette, Tornerosa. Jeg skjønner at ting kan bli spesielt etter å mange år i dårlig forhold, men kunne han ikke heller funnet en risikosport som ikke inkluderte andre menneskers ve og vel? Han burde vite at han ikke var helt i kontakt med seg selv og at det tar tid å finne seg selv etter et samlivsbrudd, og han burde fart varsomt fram i forhold til deg. Både for sin egen del, og ikke minst for din del. Han fortjener faktisk ikke at du ringer ham opp og lindrer den dårlige samvittigheten hans. Han fortjener ikke at du er der når hans indre tvil lurer på om det var en tabbe å miste deg. Han fortjener ikke å få mulighet ti l"botsøvelse" gjennom å komme med gode råd til deg. Ikke når det er han som er årsaken til at du ligger der. Det er lov å dumpe kjæresten sin, men å være så naiv at man fem minutter etter sitt eget vanskelige brudd tar noen med storm og bryter ned alle forsvarsverk for så å si takk for seg når siste murstein er pulverisert - det er ikke en voksen mann verdig.

Og det er godt mulig du ville vært like langt nede nå uten historien med Mmannen. Men jeg har sett og erfart hva kjærlighetssorg koster, særlig om man har et skjørt fundament i bunnen, som du jo har. Du sier selv at du var på vei opp, og du fikk en kjempeopptur av Mmannen, men hva gjør vel det når fallet nå ble så gedigent? Jeg undrer meg om du har råd til å bruke mer energi og krefter på Mmannen, om ikke han har sugd nok kraft ut av deg. Og om du har mer å gå på, så undrer jeg meg om barna dine har det. Du som er opptatt av å være en god mor, jeg kan forsikre deg om at å ha Mmannen i ditt liv, med de opp- og nedturer han gir deg, er ikke det barna dine behøver. Jeg stusser forøvrig også på at han, som er så klok og snill, lot deg bli så involvert med hans barn og at han på sin side involverte seg med dine barn. At du involverte deg skjønner jeg godt. Du trodde jo at dette var noe som skulle vare resten av livet! Alt han sa ga deg grunn til å tro det. Men han må ha vært i tvil og han må ha hatt noen tanker han har lukket øynene for, og det bør man ikke gjøre når man inviterer barna inn i forholdet. Barna kommer seg videre uten arr de, men de har jo også fått en opplevelse her av noe som kanskje virket veldig bra og som pluttselig er slutt og de har fått en mamma som har gått fra å være positiv, forelska og energisk, til å få en mamma i dyp kjærlighetssorg.

Dette ble langt, og sikkert litt usammenhengende. Jeg har fulgt deg så lenge, og jeg bryr meg om deg etter alle disse årene. Og jeg har tenkt at jeg har vært negativ og pessimistisk når du har vært forelsket og glad, og jeg har ofte sittet på hendene mine for å ikke strø malurt i begeret, fordi det kunne jo gå bra... Men nå som du sitter der, helt ødelagt og han enda ikke lar deg i fred, da må jeg bare være ærlig og si hva jeg tenker, Tornerosa. Du er sikkert ikke enig i mine betraktninger (og de er kanskje ikke i samsvar med realitetene heller), men hvis jeg ikke skal være ærlig og si hva jeg tenker om dette, så kan jeg rett og slett ikke lese mer i dagboken din. Dette bruddet har ført deg rett inn i et dillema i forhold til om du skal begynne på medisiner eller ikke. Jeg fatter ikke at Mmannen har nerver til å sitte og diskutere det med deg engang. Har han snev av anstendighet i kroppen burde han ta ansvar og slette deg fra FB, og aldri aldri aldri mer kontakte deg. Så får han brenne inne med sine undringer om hvordan du har det. Alt annet er pur egoisme fra hans side.

[Sommersol]

Kosemose

[Norbertine]

Godt sagt, Kosemose.