Et sus som over furukrona kom

[¤flicka¤]

Enig med alle over - som alltid.

Du er litt som Albert Åberg, føler jeg, "skal bare" hele tiden og det kommer i veien for din egen helse akkurat nå, både fysisk og psykisk. Selv om du føler at du ikke får utrettet så mye, så er hodet ditt et mylder av forpliktelser og må, må, må som gjør deg stresset og gir deg dårlig samvittighet. Og det på et tidspunkt da du trenger alt av det lille overskuddet du har til å bli frisk (ja, for du er syk - vil jeg påstå).

Det tar lang tid å innse at man kanskje er sin egen verste fiende i en slik prosess, men jeg håper du snart gjør det og ber om (mer) hjelp.

Tenker på deg

[Kosemose]

Må bare si en liten ting til om dette med samtalegrupper for barn med to hjem (eller hva det nå heter): jeg har alltid trodd at barn snakker om disse tingene med hverandre, men venninner og med kamerater. Det viser seg at det gjør de ikke. Det er tabu-område for barn, de snakker forbausende lite sammen om disse tingene. Og de føler seg veldig veldig alene om sine tanker, følelser, (selv)bebreidelser og funderinger rundt dette. Sånn, da skal jeg ikke mase mer om det.

Må også si jeg vanligvis ikke har tro på 100% sykemelding over lang periode hvis man er trist/deppa eller sliten. Statistikken viser at 100% sykemelding over lang periode gjør det vanskeligere å komme tilbake i jobb igjen, og frafallet i denne gruppa er høyere enn man liker å tenke på. Min tanke har alltid vært at man bør ha en dag eller to hvor man møter opp på jobb, dusjer, kler seg og tvinger seg til å møte folk, delta i lunsjen, orientere seg om arbeidsoppgavene, med mer. Men i ditt tilfelle er det jo ingen terapeutisk funksjon idet å være noe på jobb, du har jo ingen der... Jeg mener også at det er viktig med disse møtene mellom arbeidsgiver, arbeidstager (og fastlege!) der man går igjennom arbeidsoppgavene og blir enig om hva og når og hvordan, som et ledd i å komme tilbake igjen. Men det fordrert jo at man har disse samtalene og at det følges opp av arbeidsgiver i ettertid. At forventningene er realistiske, at de ikke er med på å trykke deg ned. Blir du sykere av arbeidsoppgavene er det jo mot sin hensikt... Om du skal være 100% sykemeldt eller ikke er det vel nesten bare du, legen og til en viss grad arbeidsgivers evne til tilrettelegging av oppgaver, som kan si noe om. Det er godt mulig du får det bedre med deg selv ved å ha en periode der jobben ikke er noe tema i det hele tatt. Så vidt jeg husker har vel jobben ligget der hele tiden, også i perioden du har vært 100% sykemeldt? Men da må vel dagene inneholde gode ting som kan bygge deg opp både psykisk og fysisk, sånn at det ikke blir lange dager som soves vekk og der du har all verdens tid til å gruble over alt som ikke er bra... jeg mener ikke å være frekk, men jeg vet med meg selv at når jeg har det vondt, så er det jo ingen ting jeg heller vil (og føler behov for!) enn å trekke dyna over hodet og marinere meg i min egen tristesse. Og det er ingen resept på bedring - tvert i mot. Dessverre. Jaja, jeg har mange meninger og tanker, føler meg både påtrengende og "besserwisser" - men jeg vet at du er klok og sorterer og plukker. Ha en god dag da, Tornerosa!

[Ellevill]

Mine barn snakker heller ikke med sine kamerater om ting som stikker dypere.

Og helt enig i at 100% sykemelding sjelden er en god idé.

Men at det nok er det her.

Det som burde være din jobb denne perioden - for jeg mener faktisk at man skal se på det som en helt konkret oppgave, en jobb - er å bli frisk. Og jeg tror (vet, mange forskere har bevist dette) at bevegelse, mosjon, sport, svetting, aktivitet er kjempeviktig. Å snu døgnet, sove på sofaen eller velte seg i egen tristesse er ingen god medisin.

[Tornerosa]

Delvis sykmelding er faktisk litt kinkig, synes jeg. Ofte jobber man fullt på mindre tid, bare, og har et mye større press på seg - blir oppslukt likevel, selv om man egentlig skal ha en lomme til seg selv. Det er poppis å si at man burde jobbe litt, ikke vært helt sykmeldt, men noen ganger er det faktisk hensiktsmessig, og hva rettigheter angår blir man bare screwed over med delvis sykmelding, for tiden renner ut uansett, som Alice sier. Da kan man like gjerne vært fullt sykmeldt og bruke tiden godt, og komme seg i arbeid igjen så fort som mulig i stedet for å aldri komme seg ovenpå, bare halte videre. Erfaringsmessig for min del jaffal. Det forutsetter at man har fokus på prosessen og veien tilbake selvfølgelig Det er krevende, men noen ganger uunngåelig. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt de tre siste månedene med full sykmelding og brukt dem for alt de er verdt. Tre måneder med fullt fokus på å pleie deg selv og få hjelp til å komme tilbake igjen. Med god lege og psykolog på din side får du også drahjelp ift det offentlige greiene. Når du har de rettighetene du har så burde du bruke dem uten dårlig samvittighet. Det er det vi betaler skatt for og hensikten er jo å komme tilbake som arbeidsfør.

Ja, og det er tydeligvis kinking også for arbeidsgiver. Og krever tett kontakt for at arbeidsgiver skal vite hva som skjer og ikke skjer - hvilket er vanskelig for meg.

Er usikker på hvor lang tid jeg egentlig har igjen av de 12 månedene. Kanskje er det mindre enn jeg tror. Kanskje er det bare en drøy måned igjen, maks to. Og så tenker jeg på ferie, som jeg overhodet ikke tok ut i fjor. Men samtidig har jeg vel ikke råd til å gjøre noe med den saken. Jeg fikk jo feriepengene.

Jeg ser for meg trøbbel. Tror jeg ble sykmeldt 7. april i fjor. Tror ikke jeg har jobbet fullt i mer enn fire uker siden da, når jeg ser på kalenderen. Håper å få klarhet i de tingene i morgen. Psykologen ringte, hadde snakket med legen min. Det ble snakk om fortsatt sykmelding, og legen sa at han hadde egentlig regnet med det. Skal ha time hos ham i morgen, etter timen hos henne.

66% lønn, altså? Men hva gjør folk da? Jeg kan ikke leve av 66% lønn.

I hvertfall i den type jobb som Tornerosa har, tror jeg. Det hadde vært annerledes i en lærerjobb hvor man kan kutte ut en klasse, eller en typisk turnusjobb hvor man kunne halvert antall vakter.

Men Tornerosa, hvis du fortsetter med delvis sykemelding, er det ikke vesentlig at du tar en ordentlig prat med lederen din sånn at dere avtaler hva du skal gjøre og hva du ikke skal gjøre? Det høres utrolig belastende ut å være sykemeldt, men at det tydeligvis forventes både det ene og det andre. Har du ok kommunikasjon med sjefen din, eller er h*n bare en som sender deg mail i ny og ne?

Håper du får snakket med legen din idag, hvertfall.

Ordentlig prat er gjort, jeg hadde jo møte med ham og én til da jeg var i Oslo. Det står ikke på kommunikasjon fra ledelsens side, det står på meg. Det er jeg som ikke orker, og jeg skjønner jo at det blir problematisk. Det er ingen som er urimelige mot meg, det forventes ikke at jeg jobber dersom jeg er sykmeldt. Men det har altså vært uklart hvorvidt jeg var sykmeldt eller ikke, både for meg og for arbeidsgiver. Og jeg gjorde den feilen å avvente og se, i stedet for å kommunisere.

Men uansett, ordlyd som "Slikt går ikke an" blir jeg uvel av. Jeg tåler virkelig veldig, veldig lite.

Må si meg veldig enig med Kosemose.

Det er denne gruppen jeg tidligere har snakket om også, Tornerosa. Min eldste gikk på denne. Han var vel den som var minst traumatisert av mine barn, men minsten var for ung. Elstemann likte seg veldig godt. Det jeg tror han likte best var at han slapp en skoletime annenhver uke og fikk frukt/juice. Dessuten følte han seg nok litt viktig.

Alle barna har taushetsplikt og hvordan det fungerte i praksis aner jeg ikke, men min fortalte i alle fall aldri noe hjemme.

Flere av barna i hans gruppe hadde aldri møtt sin far eller så han kun i ferier. Andre hadde, som min, sin far under en kilometer avgårde.

Poenget med slike grupper er jo på ingen måte å gni noe inn. Det er jo heller ikke slik at et barn som har sin far 60 mil unna, nødvendigvis har det "verre" enn et barn som for eksempel har sett far slå mor (eller omvendt) før skilsmissen og tror det hele er sin egen skyld. Eller den ryddige skilsmissen der de voksne skiller lag i all vennskapelighet - det er ikke dermed sagt at det vil være en tilsvarende lett skilsmisse for barnets del.

Vi fikk ikke vite noe om tilbudets gang underveis, men fikk en rapport da det var avsluttet. Rapporten husker jeg ikke innholdet i, men jeg husker jeg fikk tårer i øynene når jeg leste den. Det beskrev møter med mye latter og tull, men også alvor, tårer og samhørighet. Vite at man ikke er alene. Det sto også om barn som hadde åpnet seg for mye slik at de voksne måtte stoppe dem - for å beskytte barnet - og isteden ta det opp i en egen samtale. De tegnet mye når de snakket, for at de ikke skulle få en "snakke alvorlig sammen rundt bordet"-følelse. De gikk gjennom forskjellige temaer. det temaet som hadde skapt mest følelse og engasjement var da de snakket om at mamma eller pappa fikk ny kjæreste. Det synes alle barna var veldig vondt, for da ble håpet om å bli en familie igjen ytterligere svekket.

Du sier jo at du alltid føler deg som et "utskudd" på avslutninger og lignende siden du kommer alene med barna, og at "alle andre" er par. Kanskje barna dine føler det samme og har behov for å samles og samtale i styrte former med andre barn i samme situasjon.

Sjekket ut tilbudet på familievernkontoret, det er det jeg vet om. Gruppene er nå fra 9 år (mener det var 8 for tre år siden), så minsta utgår vel uansett. Og det er i byen, og det er på mandager midt i musikkskoleundervisningen. Og gruppa er full og begynte i forrige uke.

En nær bekjent jobber i barne- og familietjenesten. Jeg skal spørre henne om hun kjenner til noe annet tilbud. Og så kan jeg kontakte familievernkontoret og spørre om det blir aktuelt med flere grupper.

Tror nok 9-åringen kunne fungert veldig bra i en sånn gruppe, men er som sagt veldig usikker på minsta. Jeg ser for meg at hun hadde blånektet å være der.

Og helt enig med Miss - og Cumulus sine innspill.

Forsøk å få 100% sykemelding de siste månedene. dette fungerer jo ikke for deg.

Og manglende rapportering osv blir vel etterlyst fordi ledelsen ikke er godt nok informert om din situasjon. De har vel igjen ledere de rapporterer til og andre medarbeidere som dette får ringvirkninger for, så jeg skjønner godt at resultater og rapportering blir etterspurt.

Vær helt klar overfor lege og ledelse mht hva du kan klare (forhåpentligvis ingenting de neste tre månedene), ikke føl deg dum (men. ja, jeg vet, jeg har vært der selv. Vondt.) og bruke disse tre siste/neste månendene på prosjekt Tornerosa med god samvittighet!!!

Og:

Drit nå i han fyren. Jeg er enig med Harriet, eller hvem det var, at den brutale sannheten sannsynligvis er at for ham var ikke dette like viktig som for deg. Jo, han forgudet deg sikkert, syntes du var flott og han var/er glad i deg, men tror du han har slike følelser rundt bruddet som det du har? Gi slipp på Drømmen om Mmannen, det er så mye lettere å gå videre uten. Bruk energienn din på å bygge opp deg selv, isteden for å bruke den på drømmen som brast.

Beklager at jeg hamrer ned mine sannheter - som ikke nødvendigvis er sannheter i det hele tatt - her hos deg.

Like fullt så skal det jamres...

Jeg skulle gjerne slå av knappen som handler om Mmannen, men den er i høyeste grad i funksjon og aktiv... På sikt må det jo bli mulig.

Jeg vet ikke hvilke følelser han har rundt det hele, bare at han beklager og sier at han er lei seg og at han føler at også han har tapt. Tapt, fordi han ikke greide det han så gjerne ville. Han har sikkert ikke tid til å tenke så mye på det. Han er sikkert opptatt og vel så det, med sitt.

De blir det! Du må tro på det!!!

Din viktigste og mest effektive alliansepartner nå er din mentale helse og din innstilling.

- med mindre du bor i Sierra Leone og har fått hugget av armer og bein under borgerkrigen.

Bevissthet om verdens elendighet er i hvertfall ingen alliansepartner for meg nå. Jeg ser selvfølgelig den med å sette ting i perspektiv, men det bare forsterker følelsen av å mislykkes fordi jeg ikke greier å være happy, happy for det jeg tross alt har, fordi jeg tross alt er heldig. Jeg VET jo det, men jeg føler det ikke.

Jeg vet jo at jeg har stablet meg sammen før, i andre situasjoner, følt at jeg aldri kom meg gjennom noe, men med tiden til hjelp har ting forandret seg. Jeg vet jo at det skjer nå, også. Men jeg tror jeg kan si at dette er noe av det verste. Dette, fordi det er ille i seg selv, og dessuten fordi det hviler på et bakteppe av andre hendelser de siste årene. Og, ikke minst, fordi det knuste følelsen av og håpet om at ting skulle forandre seg for meg.

[Ellevill]

Men uansett, ordlyd som "Slikt går ikke an" blir jeg uvel av. Jeg tåler virkelig veldig, veldig lite.

Om det er noen trøst. En slik ordlyd hadde jeg også blitt kjempelei meg for! Jeg skjønner godt at du synes dette med jobben er vanskelig og at det går utover din selvfølelse og din trivsel. Og gir deg økonomisk hodebry.

Og det trenger du på ingen måte på toppen av alt det andre.

Jeg vet jo at jeg har stablet meg sammen før, i andre situasjoner, følt at jeg aldri kom meg gjennom noe, men med tiden til hjelp har ting forandret seg. Jeg vet jo at det skjer nå, også. Men jeg tror jeg kan si at dette er noe av det verste. Dette, fordi det er ille i seg selv, og dessuten fordi det hviler på et bakteppe av andre hendelser de siste årene. Og, ikke minst, fordi det knuste følelsen av og håpet om at ting skulle forandre seg for meg.

Som jeg har sagt før, skulle ønske jeg kunne svinge tryllestaven for deg.

[Fresi]

Om jobb&sånn:

Jeg hadde blitt ganske knust av en slik tilbakemelding, det er sikkert.

Men jeg tror du bør (snart) legge en slags plan. Å få forlenget sykmeldingen din akkurat nå er jeg sikker på at går i orden. Slik jeg lesr innleggene dine har du antakelig max 2 måneder igjen før du enten må jobbe fullt (i 6 månedr for å opptjene nye rettigheter) eller må over på AAP - eller finne en annen jobb. Dersom du ikke tok ut noe ferie i fjor har du vel 5 uker i tillegg du kan ta ut - med full lønn. Du vil da være friskmeldt i denne perioden.

Min ringe erfaring, både fra meg selv og andre, er at det kan være ganske vanskelig å komme tilbake til 100% jobb sånn pang etter å ha vært 100% borte i lang periode. Så jeg støtter i og for seg et møte md arbisgiver, leg, psykolog og eventuelt NAV (er ikke de involvert for lengst? Eller er det bare i IA-bedrifter, kanskje?). To måneder er ikke lenge, og plutselig kan du befinne deg i deep shit økonomisk sett, og det er i alle fall ikke helsebringende.

Slik jeg ser det kan du f.eks være sykemeldt 100% en måned eller halvannen til, men så ville jeg, hvis det var meg, planlagt en gradvis tilbakekomst. 66% av lønn er ganske vanskelig å klare seg på. Men slik jeg har forstått det kan du f.eks jobbe redusert også på AAP, hvilket betyr at du får lønn tilsvarende prosentandelen du jobber, og 66% fra NAV av den resterende prosenten. Det kan gå - i en overgangsperiode. Og det kan også hende at din pensjonsordning har en ordning med ekstra støtte i slik tilfeller (min har det).

Uansett tror jeg du nesten må tvinge deg til å begynne å tenke på det, så kjipt det enn er.

Beklager veldig instrumentelt innspill, men katastrofal økonomi vil som sagt bare legg sten til byrden.

[Fresi]

Beklageligvis er e-n på tastaturet lite samarbeidsvillig, så legg til noen vokaler der det måtte passe.

[Tornerosa]

Enig med alle over - som alltid.

Du er litt som Albert Åberg, føler jeg, "skal bare" hele tiden og det kommer i veien for din egen helse akkurat nå, både fysisk og psykisk. Selv om du føler at du ikke får utrettet så mye, så er hodet ditt et mylder av forpliktelser og må, må, må som gjør deg stresset og gir deg dårlig samvittighet. Og det på et tidspunkt da du trenger alt av det lille overskuddet du har til å bli frisk (ja, for du er syk - vil jeg påstå).

Det tar lang tid å innse at man kanskje er sin egen verste fiende i en slik prosess, men jeg håper du snart gjør det og ber om (mer) hjelp.

Tenker på deg

Takk, flicka.

Ja, jeg "skal bare". I forhold til jobb så er det masse "må bare" før jeg kan gjøre noe annet, i hvertfall sykmeldes. Fordi denne jobben er så sabla personavhengig. Å la andre overta a, b og c er en jobb i seg selv. Hvis jeg bare slipper tingene og lukker øyne og ører, er det ingen som kan overta a, b og c. Jeg har fantasert om at jeg bare stenger ned alle jobbmapper og jobbmail, lukker, sletter, ignorerer, ikke tar med meg én eneste liten ting videre som jeg bare MÅ få gjort, MÅ forholde meg til, MÅ gjennomføre, formidle, og det er en svimlende følelse. Det er så mye som bare jeg vet.

Må bare si en liten ting til om dette med samtalegrupper for barn med to hjem (eller hva det nå heter): jeg har alltid trodd at barn snakker om disse tingene med hverandre, men venninner og med kamerater. Det viser seg at det gjør de ikke. Det er tabu-område for barn, de snakker forbausende lite sammen om disse tingene. Og de føler seg veldig veldig alene om sine tanker, følelser, (selv)bebreidelser og funderinger rundt dette. Sånn, da skal jeg ikke mase mer om det.

Jeg tror dessuten at de ikke har noen å snakke med om disse tingene, fordi ingen av vennene deres har skilte foreldre. Ikke helt sant, i sommer var det én i klassen til 9-åringen og én i klassen ti 7-åringen som opplevde at foreldrene skilte lag. (De bor nå i begge tilfellene ca. 60 meter unna hverandre.) Men disse er iuansett kke nære venner av mine to.

Mine har rett og slett en annen type familie enn alle sine venner. I området hvor vi bor, er det minimalt med splittede hjem. De finnes selvfølgelig, men det er påfallende få.

Kanskje desto større grunn til at en slik gruppe kunne vært bra, men det finnes i hvertfall ingenting som foregår på skolen vår. De måtte kjøres ned til byen.

Må også si jeg vanligvis ikke har tro på 100% sykemelding over lang periode hvis man er trist/deppa eller sliten. Statistikken viser at 100% sykemelding over lang periode gjør det vanskeligere å komme tilbake i jobb igjen, og frafallet i denne gruppa er høyere enn man liker å tenke på. Min tanke har alltid vært at man bør ha en dag eller to hvor man møter opp på jobb, dusjer, kler seg og tvinger seg til å møte folk, delta i lunsjen, orientere seg om arbeidsoppgavene, med mer. Men i ditt tilfelle er det jo ingen terapeutisk funksjon idet å være noe på jobb, du har jo ingen der... Jeg mener også at det er viktig med disse møtene mellom arbeidsgiver, arbeidstager (og fastlege!) der man går igjennom arbeidsoppgavene og blir enig om hva og når og hvordan, som et ledd i å komme tilbake igjen. Men det fordrert jo at man har disse samtalene og at det følges opp av arbeidsgiver i ettertid. At forventningene er realistiske, at de ikke er med på å trykke deg ned. Blir du sykere av arbeidsoppgavene er det jo mot sin hensikt... Om du skal være 100% sykemeldt eller ikke er det vel nesten bare du, legen og til en viss grad arbeidsgivers evne til tilrettelegging av oppgaver, som kan si noe om. Det er godt mulig du får det bedre med deg selv ved å ha en periode der jobben ikke er noe tema i det hele tatt. Så vidt jeg husker har vel jobben ligget der hele tiden, også i perioden du har vært 100% sykemeldt? Men da må vel dagene inneholde gode ting som kan bygge deg opp både psykisk og fysisk, sånn at det ikke blir lange dager som soves vekk og der du har all verdens tid til å gruble over alt som ikke er bra... jeg mener ikke å være frekk, men jeg vet med meg selv at når jeg har det vondt, så er det jo ingen ting jeg heller vil (og føler behov for!) enn å trekke dyna over hodet og marinere meg i min egen tristesse. Og det er ingen resept på bedring - tvert i mot. Dessverre. Jaja, jeg har mange meninger og tanker, føler meg både påtrengende og "besserwisser" - men jeg vet at du er klok og sorterer og plukker. Ha en god dag da, Tornerosa!

Du er ikke frekk, påtrengende eller besserwisser!

Det slår meg stadig når det gjelder veldig mye av det som skrives her i boken, at dette hadde jeg sannsynligvis selv sagt til andre. Og virkelig ment det. Derfor tenker jeg at det må være sant, for en normalutgave av meg selv, med distanse til saken, ville sagt akkurat de samme tingene. Men så erfarer jeg altså at det blir så håpløst umulig når det gjelder meg selv, det er nærmest fysisk umulig for meg å være fornuftig. Som om jeg er belagt med rustning og hindres i å bevege meg.

At dagene burde inneholde gode ting - ja. Jeg begriper jo det, jeg er enig i det, i at det er det eneste som kan dra i riktig retning. Ikke marinering. Jeg skulle hatt en liste over ting jeg må gjøre hver dag. Og det hjelper liksom ikke å selv lage lista, selv gjennomføre den og selv kontrollere at jeg faktisk gjør. Det lærte jeg vel allerede i grunnskolen, at lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt ikke bør ligge i hendene på én og samme person...

Dessuten vet jeg ikke hva som skulle stått på lista. Trening, sa man? Bevegelse, mosjon, sport, svetting, aktivitet, sa du, Ellevill? Da sier jeg rådyrt, stort sett elendig vær, ingen å gjøre det sammen med. Det er superlett å innvende. Har SATS like i nærheten, gangavstand. Sjekket akkurat timeplanen (for n'te gang), og med mindre jeg vil sykle (vil IKKE sykle) eller gå på Senior-roing, er det skralt med tilbud. Jeg vil danse, om jeg skal betale dyrt for å svette. Det står ikke engang hvor mye enkelttimer koster, sikkert fordi det er så uhyrlig at de ikke tør skrive det. Ellers 700 kroner i månedsavgift, 12 måneder bindingstid. Det kan jeg ikke, verken avse så mye penger eller binde meg for et år. Og hvis jeg skal ut med 3200 kroner i måneden til psykolog... Pluss 1500 til kiropraktor og psykomotorisk trening... Pluss ha 66% inntekt... Artig.

Ja, jeg leser meg selv, og jeg ser at jeg er fryktelig negativ. Nærmest døv (alternativt blind). Jeg vet at det er fornuftig å trene/mosjonere, jeg vet at jeg burde gjort det, jeg vet hva som kan sies om effekt, både på kort og ikke minst på lengre sikt.

Men alt virker så uoverkommelig nå. Skulle ønske jeg hadde et par allierte venninner som jeg kunne

Jaja.

Jeg fikk snakket en del med fetters kone i går. Klok dame. Skulle bare mangle, forsåvidt, det er sånt hun kan. Og fetter, også. Han kløp meg hardt i kinnet og sa at jeg så askegrå ut, at jeg måtte spise og sove. Og så tilbød han seg å passe ungene neste helg, fredag - søndag.

Et par andre venninner, som vet det meste, var jeg i kort kontakt med på fredag. Begge spurte om planer for helgen, om hvordan det gikk. Jeg svarte dønn ærlig på begge deler; det blir vel krangling på dagtid og sofa på kvelds- og nattestid, og jotakk, det går ikke i det hele tatt. Jeg prøver å si det som det er... Ingen tvil om at de bør skjønne litt av hvert om ståa, men hørte ikke noe mer fra noen av dem.

Jeg har planer om prat med nok en venninne, + mann. Han har hatt noen sykmeldingsrunder selv og har en del erfaring med både det ene og det andre, og er dessuten fastlege (ikke min, selvfølgelig).

Noen flere jeg kan mase på da?

[Gjest Miss O'Hara]

Du er litt som Albert Åberg, føler jeg, "skal bare" hele tiden og det kommer i veien for din egen helse akkurat nå, både fysisk og psykisk. Selv om du føler at du ikke får utrettet så mye, så er hodet ditt et mylder av forpliktelser og må, må, må som gjør deg stresset og gir deg dårlig samvittighet. Og det på et tidspunkt da du trenger alt av det lille overskuddet du har til å bli frisk (ja, for du er syk - vil jeg påstå).

Det tar lang tid å innse at man kanskje er sin egen verste fiende i en slik prosess, men jeg håper du snart gjør det og ber om (mer) hjelp.

Veldig enig i dette. "Skal bare" og "dette gjelder ikke for meg" er klassiske struts-mekanismer

Jeg er enig i teorien, det høres fint og fornuftig ut, det med deltidsjobb, men for min del har det aldri fungert... er jeg delvis på jobb, så er forventningene og presset der uansett, pluss det oppleves bare som mas å skulle redegjøre for sin egen situasjon hele tiden når man faktisk er komplett nedkjørt og har mer enn nok med å holde seg i live og noenlunde fungerende for ungens skyld. Er man fullstendig kjørt har man ingenting på en jobb å gjøre, med mindre man spesielt føler for å holde kontakten og opplever det som positivt. I dette tilfellet er vel det ganske meningsløst, all den tid det ikke er noe miljø der og ingen rutiner, støtte eller "normalt" arbeidsliv.

Jeg var 100% borte et år og trengte hvert eneste sekund jeg hadde. Jeg stod opp og fulgte poden til skolen, før jeg gikk en times tur. Beholdt døgnrytmen, holdt meg fysisk i gang, selv om jeg sov vanvittig mye de første par månedene. Men jeg trengte virkelig den freden og mangelen på forventninger og press. Skal sies jeg sa fra meg jobben jeg ble sykmeldt fra (et oppdrag, tidsbegrenset - takket nei til tilbudet om forlengelse) - så jeg hadde ikke jobb å gå tilbake til etterpå, jeg hadde dermed ikke press og mas om en plan underveis, jeg kunne fokusere på egen helse. Gull verdt i mitt tilfelle. Der er selvsagt folk forskjellige Planen ville da vært å starte litt fra scratch igjen karrieremessig når jeg måtte ut i jobb, finne en "lavterskel" jobb, resepsjon etc, deltid. Jeg var heldig og fikk igjen en lightversjon av min tidligere jobb, så jeg fikk begynt 100% likevel fordi jeg kom tilbake til noe som var kjent for meg, hvis ikke ville deltid vært løsningen, eller en banal stilling bare for å komme i gang igjen. En må faktisk gjøre noen omprioriteringer en stund.

Jeg tror man må belage seg på at det er litt point of no return i livet, at det en stund ikke kan være optimalt eller som man ønsker, men se det litt mer i fugleperspektiv - helsa di skal du ha resten av livet ditt. Dette blir en midlertidig omkalfatring, tung, men helt nødvendig. Hva er alternativet?

Endret 7. mars 2011 av Miss O'Hara

[Tornerosa]

Takk, takk, takk og takk: Spre dere utover.

Om jobb&sånn:

Jeg hadde blitt ganske knust av en slik tilbakemelding, det er sikkert.

Men jeg tror du bør (snart) legge en slags plan. Å få forlenget sykmeldingen din akkurat nå er jeg sikker på at går i orden. Slik jeg lesr innleggene dine har du antakelig max 2 måneder igjen før du enten må jobbe fullt (i 6 månedr for å opptjene nye rettigheter) eller må over på AAP - eller finne en annen jobb. Dersom du ikke tok ut noe ferie i fjor har du vel 5 uker i tillegg du kan ta ut - med full lønn. Du vil da være friskmeldt i denne perioden.

Ta ut 5 uker ferie med full lønn? Jeg kan vel ikke det? Jeg fikk utbetalt feriepenger i fjor sommer, parallelt med at jeg mottok sykepenger fra NAV.

Min ringe erfaring, både fra meg selv og andre, er at det kan være ganske vanskelig å komme tilbake til 100% jobb sånn pang etter å ha vært 100% borte i lang periode. Så jeg støtter i og for seg et møte md arbisgiver, leg, psykolog og eventuelt NAV (er ikke de involvert for lengst? Eller er det bare i IA-bedrifter, kanskje?). To måneder er ikke lenge, og plutselig kan du befinne deg i deep shit økonomisk sett, og det er i alle fall ikke helsebringende.

Men jeg kom jo ikke pang tilbake, jeg jobbet først 20% i en periode, så jobbet jeg 60% en stund, deretter 80% i én uke, og så 100%. NAV hadde jeg møte med en gang i fjor, det var ganske... Tja. Det ble sagt at det var for at jeg skulle ha et ansikt å forholde meg til. Der og da følte jeg overhodet ikke noe behov for noe ansikt å forholde meg til, og det ble heller ikke sagt noe på det møtet som var i nærheten av nyttig for meg. Jeg husker faktisk ikke hva man snakket om, bare at jeg sa at jeg vet ikke, jeg vet ikke hvor mye lenger, jeg vet ikke hva som skal til, jeg vet ingenting akkurat nå.

Merker at møte med arbeidsgiver er veldig vanskelig for meg (men jeg hadde altså et møte for to uker siden), jeg vet ikke helt hvorfor. Eller jo, det handler nok i hovedsak om dårlig samvittighet. Og så handler det om at årsakene til sykmelding er såpass personlige, at jeg ikke har lyst til å si så mye. Samtidig med at jeg føler at jeg burde si litt. Jeg har jo sagt de nødvendige frasene, men det ble ganske stille etter at jeg hadde sagt at livet er ikke helt greit, og at jeg ikke vet hvor lenge det vil fortsette å være sånn. Stort mer ville eller kunne jeg egentlig ikke si.

Slik jeg ser det kan du f.eks være sykemeldt 100% en måned eller halvannen til, men så ville jeg, hvis det var meg, planlagt en gradvis tilbakekomst. 66% av lønn er ganske vanskelig å klare seg på. Men slik jeg har forstått det kan du f.eks jobbe redusert også på AAP, hvilket betyr at du får lønn tilsvarende prosentandelen du jobber, og 66% fra NAV av den resterende prosenten. Det kan gå - i en overgangsperiode. Og det kan også hende at din pensjonsordning har en ordning med ekstra støtte i slik tilfeller (min har det).

Uansett tror jeg du nesten må tvinge deg til å begynne å tenke på det, så kjipt det enn er.

Beklager veldig instrumentelt innspill, men katastrofal økonomi vil som sagt bare legg sten til byrden.

Møtet med legen i morgen blir etter hva psykologen kalte det praktisk. Så det er vel slike ting det skal snakkes om.

Hvis det er mulig som du skisserer, får jeg vel jobbe 34%, da. Det går i hvertfall ikke an å greie seg med 66%, helt utelukket. Det går såvidt rundt som det er, og da har jeg ikke engang begynt å innregne i økonomien utgiftene til pratedamen.

Ettersom jeg er så veldig optimistisk for tiden, har jeg begynt å se fram til katastrofal økonomi om et par måneder.

[Gjest Miss O'Hara]

Ja, jeg "skal bare". I forhold til jobb så er det masse "må bare" før jeg kan gjøre noe annet, i hvertfall sykmeldes. Fordi denne jobben er så sabla personavhengig. Å la andre overta a, b og c er en jobb i seg selv. Hvis jeg bare slipper tingene og lukker øyne og ører, er det ingen som kan overta a, b og c. Jeg har fantasert om at jeg bare stenger ned alle jobbmapper og jobbmail, lukker, sletter, ignorerer, ikke tar med meg én eneste liten ting videre som jeg bare MÅ få gjort, MÅ forholde meg til, MÅ gjennomføre, formidle, og det er en svimlende følelse. Det er så mye som bare jeg vet.

Men du, om du hadde fått en murstein i hodet i morgen, hva ville skjedd da? Ville ingen person noensinne ha kunnet bidra med noe som helst innenfor det du driver med? Om du hadde fått, Gud forby, en eller annen alvorlig sykdom og virkelig ble fysisk borte, hva skjer da?

Det er så typisk å sitte sånn og fortelle seg selv at man bare må ditt og bare må datt, men du MÅ absolutt ingenting. Det eneste du MÅ er å ta vare på helsa di. Og det er bare ditt ansvar og bare du som kan gjøre.

Denne situasjonen du er i, alle situasjoner man er i - om man ikke selv er ansvarlig for å havne der, så er man den eneste med ansvaret for å håndtere det på best mulig måte. En drittjobb, jeg vet, men like fullt. Det siste man vil, ønsker, orker er å gjøre de riktige tingene selv eller innse at man kanskje ikke er i stand til å ta de riktigste avgjørelsene selv akkurat nå.

[Tornerosa]

Her har det jammen kommet nye innlegg for hver gang jeg har postet et! Fantastiske, er dere.

Veldig enig i dette. "Skal bare" og "dette gjelder ikke for meg" er klassiske struts-mekanismer

Jeg er enig i teorien, det høres fint og fornuftig ut, det med deltidsjobb, men for min del har det aldri fungert... er jeg delvis på jobb, så er forventningene og presset der uansett, pluss det oppleves bare som mas å skulle redegjøre for sin egen situasjon hele tiden når man faktisk er komplett nedkjørt og har mer enn nok med å holde seg i live og noenlunde fungerende for ungens skyld. Er man fullstendig kjørt har man ingenting på en jobb å gjøre, med mindre man spesielt føler for å holde kontakten og opplever det som positivt. I dette tilfellet er vel det ganske meningsløst, all den tid det ikke er noe miljø der og ingen rutiner, støtte eller "normalt" arbeidsliv.

Det er jo bare de siste 2-4 ukene at jeg egentlig har jobbet redusert, deltid, tidligere har jo reduksjonen vært en del av opptrappingen mot full jobb igjen. Men ellers helt sant det du sier, å være delvis på jobb, er å være på jobb, med alt hva det innebærer av forventinger. Og i mitt tilfellet henter jeg ikke ut noe positivt i jobben hva angår miljø, støtte og denslags, den typen ting som kunne gjort totalsituasjonen noe bedre, og derfor hatt en hensikt å opprettholde.

Jeg var 100% borte et år og trengte hvert eneste sekund jeg hadde. Jeg stod opp og fulgte poden til skolen, før jeg gikk en times tur. Beholdt døgnrytmen, holdt meg fysisk i gang, selv om jeg sov vanvittig mye de første par månedene. Men jeg trengte virkelig den freden og mangelen på forventninger og press. Skal sies jeg sa fra meg jobben jeg ble sykmeldt fra (et oppdrag, tidsbegrenset - takket nei til tilbudet om forlengelse) - så jeg hadde ikke jobb å gå tilbake til etterpå, jeg hadde dermed ikke press og mas om en plan underveis, jeg kunne fokusere på egen helse. Gull verdt i mitt tilfelle. Der er selvsagt folk forskjellige Planen ville da vært å starte litt fra scratch igjen karrieremessig når jeg måtte ut i jobb, finne en "lavterskel" jobb, resepsjon etc, deltid. Jeg var heldig og fikk igjen en lightversjon av min tidligere jobb, så jeg fikk begynt 100% likevel fordi jeg kom tilbake til noe som var kjent for meg, hvis ikke ville deltid vært løsningen, eller en banal stilling bare for å komme i gang igjen. En må faktisk gjøre noen omprioriteringer en stund.

Jeg tror man må belage seg på at det er litt point of no return i livet, at det en stund ikke kan være optimalt eller som man ønsker, men se det litt mer i fugleperspektiv - helsa di skal du ha resten av livet ditt. Dette blir en midlertidig omkalfatring, tung, men helt nødvendig. Hva er alternativet?

Retorisk spørsmål, Miss.

Jeg lurer på om det kan være jobb for meg ved samlebåndet hos Nidar...

Omprioriteringer. Jeg kan i hvertfall ikke tjene mindre enn jeg gjør nå, det tillater verken studielån, barn eller bosituasjon. Men at noe må skje, er det ikke tvil om.

Jeg skal bare bli ferdig med å være knust først.

Ekkel følelse, jeg følte tidligere at jobben var en del av meg og jeg en del av den, og at styre og ledelse var på lag med meg. Nå føles jobben som min fiende.

[Norbertine]

Møtet med legen i morgen blir etter hva psykologen kalte det praktisk. Så det er vel slike ting det skal snakkes om.

Hvis det er mulig som du skisserer, får jeg vel jobbe 34%, da. Det går i hvertfall ikke an å greie seg med 66%, helt utelukket. Det går såvidt rundt som det er, og da har jeg ikke engang begynt å innregne i økonomien utgiftene til pratedamen.

Du får uansett bare 66% av den delen du får AAP på. Så hvis du gjorde det slik ville det uansett bare bli 66% av 66% av lønnen din + 34% av lønnen din, som blir omtrent 77% av lønnen til sammen.

Men det kan hende du hadde fått noen støtteordninger i tillegg, siden du også er alenemor. (Men tror kanskje det er vanskelig å få f.eks bostøtte når man eier og ikke leier.) Det må du uansett snakke med NAV om.

Jeg synes du burde bruke den resterende sykemeldingstiden så godt som mulig jeg da, og deretter finne en ny jobb.

[Tornerosa]

Men du, om du hadde fått en murstein i hodet i morgen, hva ville skjedd da? Ville ingen person noensinne ha kunnet bidra med noe som helst innenfor det du driver med? Om du hadde fått, Gud forby, en eller annen alvorlig sykdom og virkelig ble fysisk borte, hva skjer da?

Det er så typisk å sitte sånn og fortelle seg selv at man bare må ditt og bare må datt, men du MÅ absolutt ingenting. Det eneste du MÅ er å ta vare på helsa di. Og det er bare ditt ansvar og bare du som kan gjøre.

Denne situasjonen du er i, alle situasjoner man er i - om man ikke selv er ansvarlig for å havne der, så er man den eneste med ansvaret for å håndtere det på best mulig måte. En drittjobb, jeg vet, men like fullt. Det siste man vil, ønsker, orker er å gjøre de riktige tingene selv eller innse at man kanskje ikke er i stand til å ta de riktigste avgjørelsene selv akkurat nå.

Faktisk skulle jeg veldig gjerne koblet fra den delen av hjernen som handler om evnen til å ta avgjørelser (den er uansett ganske skral nå). Jeg skulle veldig gjerne latt noen andre ta alle avgjørelser for meg, kommandert meg til det ene og det andre (men med mitt beste som intensjon, selvfølgelig). Til og med ta vare på helsa mi. Kanskje derfor jeg så ofte de siste årene har drømt at jeg har vært ubestemmelig syk og innlagt på sykehus, vettskremt av tanken på å skulle utskrives.

Hvis jeg hadde fått en murstein i hodet, hadde man blitt nødt til å fortelle halvannet tusen mennesker at beklager, vi starter igjen på scratch, det dere eventuelt forventer blir ikke innfridd inntil videre, alle krav må stilles på nytt. Ingen hadde dødd.

[Fresi]

Ta ut 5 uker ferie med full lønn? Jeg kan vel ikke det? Jeg fikk utbetalt feriepenger i fjor sommer, parallelt med at jeg mottok sykepenger fra NAV.

Ah. Du, dette vil jeg ha sjekket opp. Man får jo både feriepenger og lønn i ferie når man tar ut ferie, sånn vanligvis. At du fikk sykepenger fra NAV trenger ikke bety noe. Da jeg var i din sykemeldingssituasjon fikk jeg lønn fra arbeidsgiver fordi de har avtale med NAV, men i praksis vet jeg ikke om det betyr noe. Dette er jeg veldig usikker på - men jeg tror det er ett fett hvem som sender utbetalingsslippen. Tror. Undersøk dette når du orker, eller få noen til å gjøre det.

Men jeg kom jo ikke pang tilbake, jeg jobbet først 20% i en periode, så jobbet jeg 60% en stund, deretter 80% i én uke, og så 100%. NAV hadde jeg møte med en gang i fjor, det var ganske... Tja. Det ble sagt at det var for at jeg skulle ha et ansikt å forholde meg til. Der og da følte jeg overhodet ikke noe behov for noe ansikt å forholde meg til, og det ble heller ikke sagt noe på det møtet som var i nærheten av nyttig for meg. Jeg husker faktisk ikke hva man snakket om, bare at jeg sa at jeg vet ikke, jeg vet ikke hvor mye lenger, jeg vet ikke hva som skal til, jeg vet ingenting akkurat nå.

Merker at møte med arbeidsgiver er veldig vanskelig for meg (men jeg hadde altså et møte for to uker siden), jeg vet ikke helt hvorfor. Eller jo, det handler nok i hovedsak om dårlig samvittighet. Og så handler det om at årsakene til sykmelding er såpass personlige, at jeg ikke har lyst til å si så mye. Samtidig med at jeg føler at jeg burde si litt. Jeg har jo sagt de nødvendige frasene, men det ble ganske stille etter at jeg hadde sagt at livet er ikke helt greit, og at jeg ikke vet hvor lenge det vil fortsette å være sånn. Stort mer ville eller kunne jeg egentlig ikke si.

Mm. Jeg uttrykte meg litt uklart. Med pang tilbake mente jeg om du er sykemeldt 100% nå for så å komme pang tilbake. Men dette finnes det jo ingen fasit på, og din arbeidsituasjon er jo så spesiell at det kan godt være det er like greit.

Til det andre du skriver har jeg nøyaktig samme erfaring som deg. Både med NAV og arbeidsgiver. Ikke noe gøy i det hele tatt.

Men taktisk sett tror jeg arbeidsgiver vil kunne like en slags tilbakekomstplan, dersom det er aktuelt.

Grunnen til at jeg skriver det jeg gjør er at jeg har dyrekjøpt (i konkret betydning) hva det kan gjør med økonomi og helse når man må klare seg på smuler. Og det vil jeg gjerne at du skal slippe.

[Gjest Miss O'Hara]

Ingen hadde dødd

Så da fokuserer vi på det

At du i løpet av et helt livsløp ha en krise såpass alvorlig at du er ute av spill en stund, er faktisk ikke noe som vil gi katastrofale konsekvenser på noen måte. Din katastrofe er din egen, på godt og vondt. Du må bare tørre å stå i den. "Bare".

På tide med jobbskifte, ville jeg sagt.

Hør med Nidar da vel

[Tornerosa]

Du får uansett bare 66% av den delen du får AAP på. Så hvis du gjorde det slik ville det uansett bare bli 66% av 66% av lønnen din + 34% av lønnen din, som blir omtrent 77% av lønnen til sammen.

Men det kan hende du hadde fått noen støtteordninger i tillegg, siden du også er alenemor. (Men tror kanskje det er vanskelig å få f.eks bostøtte når man eier og ikke leier.) Det må du uansett snakke med NAV om.

Jeg synes du burde bruke den resterende sykemeldingstiden så godt som mulig jeg da, og deretter finne en ny jobb.

77% prosent, ja. Akkurat. Det gjør ikke saken så veldig mye bedre.

Jeg har forsåvidt en del erfaring med å ha det akkurat for bra til at jeg får hjelp til ting. Lover og regler slår meg på målstreken. Jeg tjener en tier for mye, jeg har ett barn for lite, jeg er litt for ressurssterk, jeg eier hus, leier ikke. Skal ikke sutre over å ha det greiere enn mange, men...

Veldig mange sier til meg at jeg burde hatt en annen jobb, dvs. en jobb som gir meg et miljø. Ikke bare dere her som ikke kjenner meg/kjenner meg litt, men også venner. Levende venner, holdt jeg på å si. Til forskjell fra dere, liksom. (Oj, en spøk, det føltes ubehagelig)

[Norbertine]

Ah. Du, dette vil jeg ha sjekket opp. Man får jo både feriepenger og lønn i ferie når man tar ut ferie, sånn vanligvis. At du fikk sykepenger fra NAV trenger ikke bety noe.

Det vanlige er at man ikke har lønn når man har ferie, men denne måneden får utbetalt feriepengene i stedet (evt. noen får feriepengene og ingen lønn i juni, og får så lønn alle de andre månedene uavhengig av når man tar ferie.)

Når hun da har fått feriepengene (samtidig som sykepenger/lønn) har hun rett på ferien, men ikke lønn samtidig.

[Ellevill]

Ta ut 5 uker ferie med full lønn? Jeg kan vel ikke det? Jeg fikk utbetalt feriepenger i fjor sommer, parallelt med at jeg mottok sykepenger fra NAV.

Jeg sier som fresi: Sjekk opp dette for sikkerhetss skyld.

Feriepengene di fikk i fjor var jo opptjent i 2009. Og har ingenting med ferien din i 2010 å gjøre.

Glem det, ser Alice har svart og jeg skjønner at hun helt klart har bedre peiling på dette enn meg.

Endret 7. mars 2011 av Ellevill

[Tornerosa]

Ah. Du, dette vil jeg ha sjekket opp. Man får jo både feriepenger og lønn i ferie når man tar ut ferie, sånn vanligvis. At du fikk sykepenger fra NAV trenger ikke bety noe. Da jeg var i din sykemeldingssituasjon fikk jeg lønn fra arbeidsgiver fordi de har avtale med NAV, men i praksis vet jeg ikke om det betyr noe. Dette er jeg veldig usikker på - men jeg tror det er ett fett hvem som sender utbetalingsslippen. Tror. Undersøk dette når du orker, eller få noen til å gjøre det.

Det jeg er redd for, er at Noen vil si at jeg MÅ ta ut et minimum av antall ferieuker, altså at minimum x uker MÅ overføres fra i fjor til i år. Og at jeg ikke får betalt de ukene. Jeg har prøvd å undersøke litt, jeg spurte bl.a. fastlegen om han visste, men han visste ikke. Mente det var mye opp til arbeidsgiver, sa jeg måtte høre med arbeidsgiver. Jeg hørte med arbeidsgiver, som ikke visste, sa jeg måtte spørre NAV. Og NAV har jeg ikke spurt, fordi jeg ikke orker, fordi NAV er et dyr jeg ikke forstår og som jeg nesten er redd for. Jeg er redd for at jeg skal komme dårligere ut av det, hvis jeg spør.

Får vel ikke lønn når jeg får feriepenger? Feriepenger kommer jo i stedet for lønn?

Jeg fikk sykepenger fra NAV forrige periode. Det førte til at jeg mistet lønnsøkningen jeg fikk rett etter å ha blitt sykmeldt. Men så ble min kollega sykmeldt, og man bestemte at arbeidsgiver skulle betale ut lønn, og få refundert fra NAV. Man bestemte også at jeg skulle få etterbetalt lønnsøkningen, så jeg ikke mistet den. Det var jo veldig realt gjort.

Tror jeg må få noen til å, ja.

Mm. Jeg uttrykte meg litt uklart. Med pang tilbake mente jeg om du er sykemeldt 100% nå for så å komme pang tilbake. Men dette finnes det jo ingen fasit på, og din arbeidsituasjon er jo så spesiell at det kan godt være det er like greit.

Til det andre du skriver har jeg nøyaktig samme erfaring som deg. Både med NAV og arbeidsgiver. Ikke noe gøy i det hele tatt.

Men taktisk sett tror jeg arbeidsgiver vil kunne like en slags tilbakekomstplan, dersom det er aktuelt.

Grunnen til at jeg skriver det jeg gjør er at jeg har dyrekjøpt (i konkret betydning) hva det kan gjør med økonomi og helse når man må klare seg på smuler. Og det vil jeg gjerne at du skal slippe.

Tilbakekomstplan, ja. Det er bare så veldig vanskelig å lage noe sånt, for jeg aner virkelig ikke. Synes det er vanskelig å sitte her og si hvordan jeg ser for meg ting om x antall uker, måneder. Et utgangspunkt, ja. Men jeg vet ikke om det ville vært verdt så mye, for jeg føler meg fullstendig uforutsigbar.

Slippe å klare seg på smuler, ja... Synes det er smulete nok som det er, må ikke bli vanskeligere.

Så da fokuserer vi på det

At du i løpet av et helt livsløp ha en krise såpass alvorlig at du er ute av spill en stund, er faktisk ikke noe som vil gi katastrofale konsekvenser på noen måte. Din katastrofe er din egen, på godt og vondt. Du må bare tørre å stå i den. "Bare".

På tide med jobbskifte, ville jeg sagt.

Hør med Nidar da vel

I Oslo: http://www.nidar.no/eway/default.aspx?pid=4&trg=Main_172&Main_172=851:0:2,109&vacantposition=53750

Men jeg tenkte helst samlebånd, jeg da. Kan pakke inn Troika for hånd, f.eks. Eller utvikle nye sjokolader.