Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Jeg tenker det kunne vært ok for den eldste, usikker på den yngste. Men kanskje jeg skal sjekke det ut.

Har snakket med ham på chat den siste timen. Ikke at det er sagt så mye, lange pauser. Han beklager og beklager. Er lei seg. Han prøvde, var seriøs, men kunne ikke. Han får mer ro slik. Jeg prøver å spørre for å forstå, men han har ikke svar. Ikke egentlig. Bare gjentar det samme, "jeg har sagt det jeg har å si, kan ikke si noe mer".

[Tornerosa]

Det kom ikke noe rapport på fredag for forrige uke, heller ikke noe annet livstegn fra deg siden midt på dagen onsdag. Slikt går ikke an.

Jeg sier opp jobben, jeg blir syk av dette.

[Tornerosa]

Jeg vil aldri kunne jobbe mer, føler meg mistenkeliggjort og kritisert og sett skrått på. Jeg har gjort så godt jeg har kunnet og vel så det, men har sannsynligvis ikke vært i stand til å formidle ting på en god måte. I hvertfall er det tydelig at man har forventet mer. Jeg har forståelse for behovet for disse rapportene, men bare det å skrive dem, er jobb i seg selv. Dessuten greier jeg ikke å gjøre det jeg sier jeg skal gjøre, engang. Veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå. Det er belastende å være sykmeldt, særlig fordi jeg var på vei tilbake. Føler meg komplett udugelig. Må svare på den e-posten.

Kvalm.

[Cumulus]

Men er ikke du sykemeldt da, eller har jeg misforstått? Du må jo bare finne deg en annen jobb. Med kjekke kolleger som du kan øse frustrasjoner ut over til morgenkaffen. Tidlig opp hver dag, fri hver helg. Fortsett å let!!

[Tornerosa]

Jeg var 50% sykmeldt i uke 8. Så var avtalen med fastlegen at jeg skulle kontakte ham i begynnelsen av uke 9, dersom jeg fortsatt hadde behov for sykmelding. Hvis jeg ikke kontaktet ham, var det fordi jeg skulle jobbe 100%. Vi gjorde det sånn, fordi jeg nå har kontakt med denne psykologen, som er tilknyttet legesenteret. Til henne sa jeg altså, på mandag, at jeg syntes det var kjipt og vanskelig å igjen skulle sitte hos fastlegen og være molefonken og si at jeg ikke greide jobbe, og hun skulle bistå meg. Hun skulle ringe ham tirsdag, og gi meg tilbakemelding. Hun spurte hva jeg selv tenkte, og jeg sa at jeg syntes det var vanskelig å vite hva som var hensiktsmessig. Ikke helt sant, jeg kjenner at det er veldig vanskelig å forholde seg til jobb. Men den vage "avtalen" vi gjorde, var vel at det var aktuelt å fortsette i 50%. Men så ringte hun jo ikke tilbake, jeg ventet og ventet hver dag, jobbet litt, men ikke 50%. Fredag ringte jeg, men da var hun i konferanse. Og psykiateren sa at "det ordner seg helt sikkert". Regner med at hun har snakket med fastlegen, regner med at det ble 50%, som vi hadde snakket om. Men ettersom jeg aldri fikk snakket med henne, hadde jeg heller ikke noe konkret å si til arbeidsgiver, annet enn det jeg sa onsdag - at jeg skulle få telefon fra psykolog som skulle ha snakket med fastlege osv. Blabla. I hvertfall hadde jeg ikke noe mer konkret å si. Jeg burde selvfølgelig sagt at

Jeg vet ikke hva jeg burde. Jeg sa jo at jeg ikke visste, at ting var uklare, at jeg ville, men ikke helt visste hva som var mulig. Og rapport sendte jeg altså ikke. Og jeg vet ikke selv hva som har vært sykmeldingsgraden min forrige uke. Jeg vet ikke om det er mulig for fastlegen min å nå sette x % sykmelding fra mandagen som var. Hvis det ikke er mulig, hvis jeg altså jobbet 100% forrige uke, så mister jeg vel jobben. For jeg jobbet ikke 100%. Ikke 50, heller.

Endret 6. mars 2011 av Tornerosa

[Kosemose]

Du må ringe legen din så snart kontoret hans åpner i morgen! kanskje legen din kan ringe jobben og forklare, etter at du har hatt en prat med ham? For jeg skjønner jo at lederen din reagerer hvis han ikke har noe sykemelding på deg og du likevel ikke leverer. Hva med egenmelding for de dagene sist uke? Forklare at du var i en akutt personlig krise, som du jo var?

[Tornerosa]

Du må ringe legen din så snart kontoret hans åpner i morgen! kanskje legen din kan ringe jobben og forklare, etter at du har hatt en prat med ham? For jeg skjønner jo at lederen din reagerer hvis han ikke har noe sykemelding på deg og du likevel ikke leverer. Hva med egenmelding for de dagene sist uke? Forklare at du var i en akutt personlig krise, som du jo var?

Ja, jeg ringer enten legen eller psykolgen i morgen. Psykologen, tror jeg. Først, i hvertfall.

Leder fikk ikke sykmelding, han fikk bare den informasjonen jeg hadde, at jeg hadde vært hos psykolog som skulle snakke med lege og ringe tilbake, avklare sykmeldingsgrad. Kanskje kan jeg bruke egenmelding. Har skrevet kort mail nå; beklager, beklager og beklager. At jeg jobbet ca. 15 timer forrige uke, at jeg skal skrive mer om hva jeg har gjort og ikke gjort, men at man inntil videre nok må regne med at jeg er sykmeldt.

Herregud, føler meg som en komplett idiot.

[Kosemose]

Det er ingen grunn til at du skal føle deg dum. Du har trodd det har blitt ordnet, og noe av ulempen med å være syk og å være i en akutt krise, er at man ikke blir så god på å ordne alt som ordnes må og bør. Jeg syns du bør ringe og ordne deg time hos legen din i morgen tidlig. Hva om du ikke får tak i damen? Og du må kanskje uansett ha en legetime for å få sykemelding? Han kan vel ikke skrive ut det uten en konsultasjon, eller? Hos min fastlege er det i allefall slik at hvis man ikke bestiller time før kl 9, kan man bare glemme å få time på dagen. Men mulig din lege er mer fleksibel.

Du må også tenke på hvor lenge du har vært sykemeldt, kanskje ta en prat med legen om det også? Hva dere skal gjøre hvis du ikke er i stand til å jobbe 100% etter at du har vært sykemeldt i den tidsperioden du kan være det uten at det trer i kraft andre mekanismer. Og kanskje det kan være en nøkkel her, kanskje du kan ha rett på noe omskolering eller lignende? Fordi du muligens trenger en jobb som har mer stabile rammer og kolleger som er fysisk der du er? Kanskje det kan være starten på noe?

[Tornerosa]

Sms fra Mmannen. Han beklager igjen. Er lei for at det ble slik. Aldri prøvd å lure meg på noe vis. Har prøvd å forklare ting for meg, har prøvd å forklare ting for seg selv. Tror det er best å være alene når livet er som det er. Og, som vanlig, han håper jeg får sove godt i natt.

[Kosemose]

Det håper jeg og at du får. Natta Tornerosa! Ting blir bra til slutt.

[Tornerosa]

Det er ingen grunn til at du skal føle deg dum. Du har trodd det har blitt ordnet, og noe av ulempen med å være syk og å være i en akutt krise, er at man ikke blir så god på å ordne alt som ordnes må og bør. Jeg syns du bør ringe og ordne deg time hos legen din i morgen tidlig. Hva om du ikke får tak i damen? Og du må kanskje uansett ha en legetime for å få sykemelding? Han kan vel ikke skrive ut det uten en konsultasjon, eller? Hos min fastlege er det i allefall slik at hvis man ikke bestiller time før kl 9, kan man bare glemme å få time på dagen. Men mulig din lege er mer fleksibel.

Du må også tenke på hvor lenge du har vært sykemeldt, kanskje ta en prat med legen om det også? Hva dere skal gjøre hvis du ikke er i stand til å jobbe 100% etter at du har vært sykemeldt i den tidsperioden du kan være det uten at det trer i kraft andre mekanismer. Og kanskje det kan være en nøkkel her, kanskje du kan ha rett på noe omskolering eller lignende? Fordi du muligens trenger en jobb som har mer stabile rammer og kolleger som er fysisk der du er? Kanskje det kan være starten på noe?

Kanskje det. Takk for at du våker i natten, Mosekose...

I følge nettsiden, har damen og de telefontid hver dag. I følge svareren har de telefontid tirsdag, onsdag og fredag. Så kanskje får jeg ikke tak i henne, ikke usannsynlig. I såfall får jeg ringe fastlegen. Ja, bør ringe tidlig, med én gang de åpner. Men i morgen har jeg kontaktsamtale på skolen med 9-åringen. Og må henter unger 15.30. Minsker sjansen for å få time i morgen, men jeg skal prøve. Eller om jeg venter til tirsdag... Har time hos damen 8.30.

Oppfattet det slik at han kunne skrive ut uten konsultasjon, sannsynligvis fordi familiesenteret og legesenteret står i ledtog med hverandre, og psykolgen i prat med legen... Jeg vet ikke. Jeg har jo vært der ganske regelmessig de siste 11 månedene, tror ikke det har gått mer enn 3 uker mellom hver gang, gjerne 1-2. Vet ikke om det gjør noe fra eller til for saken, det at legen min i høyeste grad vet hva det dreier seg om.

Jeg har ikke satt meg inn i tidsbegrensninger for sykmelding og sånn. Jeg var 100% sykmeldt i nesten 5 mnd, så økte jeg gradvis over fire måneder, og begynte for fullt. Tror jeg rakk noe sånt som 3-4 uker full jobb, før det stoppet opp. Jeg må vel finne ut av det. Det eneste jeg vet, er at jeg taper mye penger på å ikke opptjene feriepenger.

[Tornerosa]

Jeg kan ikke svare ham. Jeg kan ikke ha det siste ordet, mitt ord kan ikke være det som blir hengende i luften, ventende på nok en respons fra ham. Som kanskje ikke kommer.

Det føles bedre sånn.

[Tornerosa]

Selv om jeg aller helst skulle sagt til ham at ja, noen ganger det best å være alene når livet er som det er. Men ikke alltid.

Men igjen - hans valg. Han er seg selv, hjelper lite hva jeg måtte mene. Og jeg hører fra andre at det har en tendens til å være hans taktikk, greie seg selv og ikke stå på flere ben enn sine egne to. Kan være en styrke, men også en svakhet. Jeg tror det er en svakhet når det gjelder ham, for i utgangspunktet står han veldig sterkt på sine egne to.

Nemlig, ikke telefontid på mandager. Har sendt henne en sms, får se om hun ringer. Synes jammen hun burde gjøre det. Vil ikke ringe fastlegen før jeg har snakket med henne.

Det regner og jeg sovnet veldig, veldig sent i natt.

[Norbertine]

Hei! Jeg er her og leser, selv om jeg ikke skriver stort.

Måtte bare kommentere det med tidsbegrensning, du har 12 mnd sykmelding, uavhengig av om det er delvis eller helt sykmeldt. Du har altså brukt 9 av dem, og har igjen ca 3. Etter det må du over på AAP om du fremdeles er syk (og det betyr 66% av lønn).

[Tornerosa]

Flott. Med 66% av lønn, kan jeg like gjerne sende barna til faren, selge huset og selv flytte inn på en leid hybel med tekjøkken.

Jeg skriver en e-post til en resepsjonist(?) ved en skole. Vært i kontakt med vedkommende før.

Mange spørsmål i forbindelse med arrangement. Vedkommende presterer å svare på ETT av spørsmålene mine. Hvor idiot går det an å bli?

[Gjest Miss O'Hara]

Delvis sykmelding er faktisk litt kinkig, synes jeg. Ofte jobber man fullt på mindre tid, bare, og har et mye større press på seg - blir oppslukt likevel, selv om man egentlig skal ha en lomme til seg selv. Det er poppis å si at man burde jobbe litt, ikke vært helt sykmeldt, men noen ganger er det faktisk hensiktsmessig, og hva rettigheter angår blir man bare screwed over med delvis sykmelding, for tiden renner ut uansett, som Alice sier. Da kan man like gjerne vært fullt sykmeldt og bruke tiden godt, og komme seg i arbeid igjen så fort som mulig i stedet for å aldri komme seg ovenpå, bare halte videre. Erfaringsmessig for min del jaffal. Det forutsetter at man har fokus på prosessen og veien tilbake selvfølgelig Det er krevende, men noen ganger uunngåelig. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt de tre siste månedene med full sykmelding og brukt dem for alt de er verdt. Tre måneder med fullt fokus på å pleie deg selv og få hjelp til å komme tilbake igjen. Med god lege og psykolog på din side får du også drahjelp ift det offentlige greiene. Når du har de rettighetene du har så burde du bruke dem uten dårlig samvittighet. Det er det vi betaler skatt for og hensikten er jo å komme tilbake som arbeidsfør.

[Cumulus]

Delvis sykmelding er faktisk litt kinkig, synes jeg. Ofte jobber man fullt på mindre tid, bare, og har et mye større press på seg - blir oppslukt likevel, selv om man egentlig skal ha en lomme til seg selv. Det er poppis å si at man burde jobbe litt, ikke vært helt sykmeldt, men noen ganger er det faktisk hensiktsmessig, og hva rettigheter angår blir man bare screwed over med delvis sykmelding, for tiden renner ut uansett, som Alice sier. Da kan man like gjerne vært fullt sykmeldt og bruke tiden godt, og komme seg i arbeid igjen så fort som mulig i stedet for å aldri komme seg ovenpå, bare halte videre. Erfaringsmessig for min del jaffal. Det forutsetter at man har fokus på prosessen og veien tilbake selvfølgelig Det er krevende, men noen ganger uunngåelig. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt de tre siste månedene med full sykmelding og brukt dem for alt de er verdt. Tre måneder med fullt fokus på å pleie deg selv og få hjelp til å komme tilbake igjen. Med god lege og psykolog på din side får du også drahjelp ift det offentlige greiene. Når du har de rettighetene du har så burde du bruke dem uten dårlig samvittighet. Det er det vi betaler skatt for og hensikten er jo å komme tilbake som arbeidsfør.

I hvertfall i den type jobb som Tornerosa har, tror jeg. Det hadde vært annerledes i en lærerjobb hvor man kan kutte ut en klasse, eller en typisk turnusjobb hvor man kunne halvert antall vakter.

Men Tornerosa, hvis du fortsetter med delvis sykemelding, er det ikke vesentlig at du tar en ordentlig prat med lederen din sånn at dere avtaler hva du skal gjøre og hva du ikke skal gjøre? Det høres utrolig belastende ut å være sykemeldt, men at det tydeligvis forventes både det ene og det andre. Har du ok kommunikasjon med sjefen din, eller er h*n bare en som sender deg mail i ny og ne?

Håper du får snakket med legen din idag, hvertfall.

[Ellevill]

Når det gjelder grupper for barn med to hjem eller skilte foreldre eller hva som helst, så er de så vidt jeg vet for alle mulige konstellasjoner.

(...)

Men, dette blir ren synsing fra min side, jeg kjenner ikke barna dine og kan ikke vite hva som er bra for dem. Det er det bare du og pappan som vet, men det var fra min side ment som et mulig fruktbart innspill, et konstruktivt forslag i forhold til noe som faktisk kan gjøres med alt det negative du forteller om.

Må si meg veldig enig med Kosemose.

Det er denne gruppen jeg tidligere har snakket om også, Tornerosa. Min eldste gikk på denne. Han var vel den som var minst traumatisert av mine barn, men minsten var for ung. Elstemann likte seg veldig godt. Det jeg tror han likte best var at han slapp en skoletime annenhver uke og fikk frukt/juice. Dessuten følte han seg nok litt viktig.

Alle barna har taushetsplikt og hvordan det fungerte i praksis aner jeg ikke, men min fortalte i alle fall aldri noe hjemme.

Flere av barna i hans gruppe hadde aldri møtt sin far eller så han kun i ferier. Andre hadde, som min, sin far under en kilometer avgårde.

Poenget med slike grupper er jo på ingen måte å gni noe inn. Det er jo heller ikke slik at et barn som har sin far 60 mil unna, nødvendigvis har det "verre" enn et barn som for eksempel har sett far slå mor (eller omvendt) før skilsmissen og tror det hele er sin egen skyld. Eller den ryddige skilsmissen der de voksne skiller lag i all vennskapelighet - det er ikke dermed sagt at det vil være en tilsvarende lett skilsmisse for barnets del.

Vi fikk ikke vite noe om tilbudets gang underveis, men fikk en rapport da det var avsluttet. Rapporten husker jeg ikke innholdet i, men jeg husker jeg fikk tårer i øynene når jeg leste den. Det beskrev møter med mye latter og tull, men også alvor, tårer og samhørighet. Vite at man ikke er alene. Det sto også om barn som hadde åpnet seg for mye slik at de voksne måtte stoppe dem - for å beskytte barnet - og isteden ta det opp i en egen samtale. De tegnet mye når de snakket, for at de ikke skulle få en "snakke alvorlig sammen rundt bordet"-følelse. De gikk gjennom forskjellige temaer. det temaet som hadde skapt mest følelse og engasjement var da de snakket om at mamma eller pappa fikk ny kjæreste. Det synes alle barna var veldig vondt, for da ble håpet om å bli en familie igjen ytterligere svekket.

Du sier jo at du alltid føler deg som et "utskudd" på avslutninger og lignende siden du kommer alene med barna, og at "alle andre" er par. Kanskje barna dine føler det samme og har behov for å samles og samtale i styrte former med andre barn i samme situasjon.

[Ellevill]

Og helt enig med Miss - og Cumulus sine innspill.

Forsøk å få 100% sykemelding de siste månedene. dette fungerer jo ikke for deg.

Og manglende rapportering osv blir vel etterlyst fordi ledelsen ikke er godt nok informert om din situasjon. De har vel igjen ledere de rapporterer til og andre medarbeidere som dette får ringvirkninger for, så jeg skjønner godt at resultater og rapportering blir etterspurt.

Vær helt klar overfor lege og ledelse mht hva du kan klare (forhåpentligvis ingenting de neste tre månedene), ikke føl deg dum (men. ja, jeg vet, jeg har vært der selv. Vondt.) og bruke disse tre siste/neste månendene på prosjekt Tornerosa med god samvittighet!!!

Og:

Drit nå i han fyren. Jeg er enig med Harriet, eller hvem det var, at den brutale sannheten sannsynligvis er at for ham var ikke dette like viktig som for deg. Jo, han forgudet deg sikkert, syntes du var flott og han var/er glad i deg, men tror du han har slike følelser rundt bruddet som det du har? Gi slipp på Drømmen om Mmannen, det er så mye lettere å gå videre uten. Bruk energienn din på å bygge opp deg selv, isteden for å bruke den på drømmen som brast.

Beklager at jeg hamrer ned mine sannheter - som ikke nødvendigvis er sannheter i det hele tatt - her hos deg.

[Ellevill]

Ting blir bra til slutt.

De blir det! Du må tro på det!!!

Din viktigste og mest effektive alliansepartner nå er din mentale helse og din innstilling.

- med mindre du bor i Sierra Leone og har fått hugget av armer og bein under borgerkrigen.