Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Skulle ønske du bodde her i byen

Nei, skulle ønske du bodde her.

[Tornerosa]

Ok, fetter borte, men kona hjemme. Da går jeg dit en tur i morgen mens ungene rir. Håper det passer, hun sier "yes". Men jeg vet jo hvor ekstremt travle de er. Og så er det sikkert flust med unger der, og da har ikke jeg så mye å si. Pludre med andres unger er liksom det siste... Dessuten litt redd for å øse for mye på dem, i det hele tatt snakke om ting. De har begge meget relevante utdannelser og jobber i forhold til både det ene og det andre, og jeg vil ikke at de skal føle at jeg utnytter det/dem på noen måte.

Bare jeg som er våken i natten, tror jeg. Det er egentlig noe av det beste jeg vet, følelsen av å være den eneste våkne i hele verden. Egentlig.

Skal man grine eller le? Dersom jeg bruker min utdanning, min tittel, som søkeord på finn.no, jobb, finnes ikke ETT ENESTE TREFF. Så søker jeg innen sånn rimelige relevante områder, og finer 315 stillinger i 95 annonser. Én er litt relevant. Men ikke nok. Og dessuten virker den uansett lite fristende, og skralt betalt.

[Tornerosa]

Jeg lurer ikke i det hele tatt på hva han har gjort og gjør i helgen, og jeg husker ikke at jeg for femten minutter siden observerte ham pålogget nett.

Jeg venter heller ikke på at han skal respondere på mailen min.

[Tornerosa]

[Tornerosa]

Elvira blir litt for pregløs for meg.

Falsettvokalen litt sær, men likevel. Prøvde å kjøpe billett, men det funka ikke. Får ta det som et tegn.

Man må vel legge seg. I følge klokka må man det.

[Tornerosa]

Hvor slem er jeg på en skala fra 1 - 10 dersom jeg avlyser ridningen for dem? Som de har gledet seg vilt til hele uka?

Oppfører seg som drittunger (ER det ikke, altså), krangler, sutrer, skriker til hverandre og meg. Om hva de skal ha på seg, om hva de skal spise, om at JEG skal hente underbukse i skapet, når de selv er fire meter unna... Jeg skjelver både utvendig og innvendig. Hater disse dagene. De kan umulig være Livet.

[Emile]

Hva med å gå deg en liten runde i nabolaget? Og gjøre klart for dem at de bør være ferdig påkledd og oppføre seg ordentlig til du kommer tilbake. Du får et lite avbrekk, og dere kan møtes "på ny" etterpå.

[Gjest Miss O'Hara]

Om de faktisk ikke oppfører seg bør det jo få konsekvenser. Det er ikke å være slem, det er å være forelder... Handling og konsekvens er da elementært? Da må det jo være noe som betyr noe også, ellers ville det være meningsløst.

[Tornerosa]

Hva med å gå deg en liten runde i nabolaget? Og gjøre klart for dem at de bør være ferdig påkledd og oppføre seg ordentlig til du kommer tilbake. Du får et lite avbrekk, og dere kan møtes "på ny" etterpå.

Light-varianten er å gå inn på rommet mitt og legge meg i senga, lukke døra. Det har jeg gjort noen ganger.

Ellers er jeg for meg scenariet: Jeg går ut, og sier at jeg forventer at de er ferdige når jeg kommer tilbake. Hvis ikke, blir det ikke noe ridning. Jeg går ut, kommer tilbake, 9-åringen gråter fortvilet fordi 7-åringen fortsatt sitter på golvet og ikke har foretatt seg noe, mens hun selv er ferdig. Hva gjør man da? Tar med 9-åringen og lar 7-åringen være alene hjemme?

Om de faktisk ikke oppfører seg bør det jo få konsekvenser. Det er ikke å være slem, det er å være forelder... Handling og konsekvens er da elementært? Da må det jo være noe som betyr noe også, ellers ville det være meningsløst.

Jeg vet jo det, det er jo ikke sånn at handling og konsekvens er ukjent stuff for meg... Og jeg er som oftest steinhard når jeg først har sagt noe og virkelig mener det. Og goder er definitivt blitt inndratt. Men dette handler egentlig mer om småkrangling, småklaging og småsutring, det er liksom ikke noen store, konkrete greier det er så enkelt å handle konsekvent overfor. Det er de stadige innvendingene deres, det at de stadig skal si imot, ville noe annet (f.eks. gå i tynn longs når de skal være ut i fire timer i én pluss). For ikke å snakke om småkranglingen. Det er kanskje det aller verste. Og veldig ofte er det én som har hovedskylden, det er den ene som starter. Selv om det må to til for å krangle, er det ofte den ene som begynner Og ikke alltid vet jeg hvem, de skylder jo på hverandre. Å inndra goder pga. krangling, er vanskelig, for ikke sjelden er den ene ganske uskyldig. Og da blir det jo bloooodig urettferdig... Jeg skjønner jo det.

Som nå, på badet. Begge to på badet samtidig. 9-åringen åpner stadig døra og roper til meg; mamma, hun tar vann på tannbørsten sin og spruter på meg! mamma, hun kaster nattkjolen min i skittentøyet! mamma, hun dytter meg! Og jeg tror henne, minsta kan være ganske ertende. Men minsta på sin side, mener jo at det er 9-åringen som starter. Måten søsteren snakker til henne på, blant annet. Så nå bestemte jeg at fra i morgen av, skal minsta gå på badet først, søsteren først når hun er ferdig. Ramaskrik. 7-åringen rasende. Urettferdig, visstnok. Forklarte henne at søsken flest gjerne legger seg én og én, den yngste først, den eldste sist. Men ettersom de deler rom, er hun "heldig" og får være oppe så lenge som søsteren, fordi det ellers blir vanskelig. Men gå på badet først, det må hun kunne gjøre. Rasende. Skriker til meg; NEI! NEI! NEI! uansett hva jeg sier. Men i morgen skal hun få gå først. Jeg forutser en hektisk kveld.

Endret 6. mars 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Bare for å balansere bildet, det sannsynligvis veldig skjeve bildet jeg gir; det vanker knuseklemmer ved sengetid, så godt som alltid, med erklæringer om at jeg er verdens beste mamma og om at de er verdens beste 7- og 9-åring, oppsummering av det fine som har skjedd i løpet av dagen, og det vi skal gjøre i morgen.

Alt det tunge er bare så overveldende. Selv om det er i langt mindre målestokk enn det normale, fine og enkle, så har det en tendens til å overskygge. For tiden. Eller i hvertfall; det skal så lite til for å slå meg ut, til at jeg mister motet og ikke orker mer.

[Pemille]

Den morgenstunden hørtes alt annet enn hyggelig ut...

Med fare for å høres litt vel formell ut: Har du tenkt tanken på å ha noen faste "husmøter?" Kanskje har dere noe sånt allerede, men jeg har tro på at kos med en kopp te eller kakao kombinert med et slags "åpent forum" kanskje kan hjelpe dere å lage noen felles kjøreregler om hvordan dere vil ha det sammen. Alt fra krangling, måltider, pc-bruk, morgenstunder og alt sånt. (Nå ble det litt fokus på det DU synes er vanskelig, hadde jeg lest jentenes dagbøker hadde det sikkert vært andre ting.)

De må jo også synes det er slitsomt å krangle? Både med hverandre og med deg?

[Tornerosa]

Hei, P!

Ja, har tenkt tanken, mange ganger. Men det er jo ikke tanken som teller... Har vel forsåvidt prøvd noe sånt også, tidligere. Men ikke fast, bare sporadisk. Kanskje det kan være noe å prøve, fast tid én gang i uka. Én utfordring jeg imidlertid ser, er at det stadig vil dukke opp andre ting slik at det blir skjøvet på, utsatt og til slutt... Men helt klart verdt et forsøk. Skal faktisk prøve det. Så får vi lage saksliste i fellesskap. 9-åringen sitter i elevrådet, stor stas. Får håpe hun vil like å sitte i husrådet, også.

Slitsomt å krangle, ja. Noen ganger lurer jeg på om de ikke kan utstå hverandre. 7-åringen presterer å si så stygge ting til søsteren noen ganger, at jeg blir rent skremt. Som da jeg sa at "det du sa nå, tror jeg ikke egentlig du mener, jeg tror egentlig du er glad i søsteren din." Hvorpå det smeller fra jentungen: "Nei! Jeg er faktisk ikke det! Hvorfor skal jeg si at jeg er det, vil du at jeg skal lyve, eller? Det hadde vært mye bedre om vi ikke hadde hatt henne!"

Jeg vet jo at hun ikke mener det, men i kampens hete...

[Kosemose]

Det kan høres ut som om 7-åringen din er ekstremt frustrert. Og at hun lar det gå ut over den som står henne nærmest; søsteren... Kanskje du kunne undersøke om skolen arrangerer grupper for barn med skilte foreldre (eller hva det nå heter)? Høres ut som om hun bærer på mye og kanskje en sånn gruppe kunne hjulpet henne til å takle og bearbeide noe av det. Husk på at du selv ønsker å gå til pratedamen. Det kan hende at barna dine, som er små og som har mindre mulighet enn deg til å skjønne hva som har skjedd, hvordan og hvorfor, også har behov for å bearbeide og få biter på plass. For barna er disse tingene noe som bare "skjer" over hodene på dem, de er ikke engang aktører i det, selv om det påvirker livene deres anmass. Og dette mener jeg på generell basis, ikke spesifikt for dine barn egentlig.

[QueenPenelope]

Jeg har lest her i det stille så lenge

Så... Hei Tornerosa!

Følte veldig for å kommentere her nå. Fordi jeg kjenner så godt igjen det du skriver i dag. Skulle nesten tro du har vært på besøk hjemme hos meg og observert mine barn. Jeg gjenkjenner så godt både deres reaksjoner og småkrangling over bagateller, og dine frustrasjoner og tanker rundt dette. Det kunne like gjerne vært meg.

Kjenner meg også så godt igjen i det du skriver om husmøter. Har vurdert det så mange ganger selv, men som du sier - det koker liksom alltid bort i et eller annet. Kanskje jeg også skulle prøve å gjeninnføre dette som fast innslag.

Ville vel egentlig bare si at du er ikke alene, og den lille 'trøsten' får være at selv om jeg lever i tosomhet, har jeg nøyaktig de samme frustrasjonene, og ungene har nøyaktig de samme kranglene.

[Tornerosa]

Det kan høres ut som om 7-åringen din er ekstremt frustrert. Og at hun lar det gå ut over den som står henne nærmest; søsteren... Kanskje du kunne undersøke om skolen arrangerer grupper for barn med skilte foreldre (eller hva det nå heter)? Høres ut som om hun bærer på mye og kanskje en sånn gruppe kunne hjulpet henne til å takle og bearbeide noe av det. Husk på at du selv ønsker å gå til pratedamen. Det kan hende at barna dine, som er små og som har mindre mulighet enn deg til å skjønne hva som har skjedd, hvordan og hvorfor, også har behov for å bearbeide og få biter på plass. For barna er disse tingene noe som bare "skjer" over hodene på dem, de er ikke engang aktører i det, selv om det påvirker livene deres anmass. Og dette mener jeg på generell basis, ikke spesifikt for dine barn egentlig.

Kan hende hun er frustrert, ja. Det kan jo handle om samlivsbrudd og situasjonen nå, men det kan like gjerne (og det håper jeg heller, egentlig) handle om at søsteren er eldre, meget talefør og at minsta gjerne kommer til kort verbalt. Derfor tyr hun til aggresjon, roping og angrep.

Det var snakk om gruppe for den eldste for 3-4 år siden, for barn med to hjem. Men da var hun bare 6, og egentlig to år for ung. Hun fikk likevel muligheten, fordi hun var så talefør og moden. Men jeg takket nei den gangen, av to hovedårsaker: De aller, aller fleste barne ville nok hatt to hjem i samme by. Ikke usannsynlig ville ingen hatt den andre forelderen 60 mil unna, det ville blitt (nok) en "annerledeshet" for henne. Men det viktigste var kanskje at jeg var redd for å overfokusere på noe som jeg håpet at hun skulle tilpasse seg på eget vis, på et så naturlig og ukomplisert vis som mulig. Ikke gni ting inn, liksom. Min terapeut på familievernkontoret sa at mange takket nei til et slikt tilbud med akkurat den begrunnelsen.

Hva angår minsta - hun er en steinhard nøtt for fremmede. Aldri i livet at hun åpner seg til andre voksne. Barnehageansatte, lærere, mine venner - ingen får ett ord ut av henne, om hun ikke vil. Og hun vil som oftest ikke, med mindre det er noe helt ufarlig noe. Til og med dagmammaen hennes sa det, hvor jentungen var i et drøyt år, fram til hun var passert 2. Dagmammen følte aldri at hun ble 100% akseptert. Hun er rett og slett veldig reservert overfor fremmede. Dessverre. Ser ikke for meg at hun kom til å si så mye som ett ord, om en barnepratedame skulle prøvd å snakke med henne. Jeg kan ta feil, men det er hva jeg tror.

Også jeg har vanskeligheter med å få henne til å prate, hun er veldig lite glad i å snakke om følelser. Dessverre. Jeg prøver å hjelpe henne, men det er vanskelig. Litt opp og ned, men stort sett er det en utfordring.

Men jeg snakker med pratedamen min om det. Og på samme sted finnes det en dame som har spesialkompetanse på barn. Det har vært snakk om det, men det koster ytterligere 7-800 kr. i timen.

Jeg har lest her i det stille så lenge

Så... Hei Tornerosa!

Følte veldig for å kommentere her nå. Fordi jeg kjenner så godt igjen det du skriver i dag. Skulle nesten tro du har vært på besøk hjemme hos meg og observert mine barn. Jeg gjenkjenner så godt både deres reaksjoner og småkrangling over bagateller, og dine frustrasjoner og tanker rundt dette. Det kunne like gjerne vært meg.

Kjenner meg også så godt igjen i det du skriver om husmøter. Har vurdert det så mange ganger selv, men som du sier - det koker liksom alltid bort i et eller annet. Kanskje jeg også skulle prøve å gjeninnføre dette som fast innslag.

Ville vel egentlig bare si at du er ikke alene, og den lille 'trøsten' får være at selv om jeg lever i tosomhet, har jeg nøyaktig de samme frustrasjonene, og ungene har nøyaktig de samme kranglene.

Hei, Dronning!

Regner med at det er frustrasjoner mange foreldre kjenner seg igjen i, ja. Den ekstra utfordringen jeg får, er jo at jeg får alt. Kan ikke dele trøkket med noen. Kan bli litt heftig, for mye, og man reagerer uhensiktsmessig. For irritert, for streng, for sliten, for oppgitt - og så disse negative sirklene.

De må gjerne ta en real krangel en gang i blant. De gjør jo det, også. Men som aller oftest er det småplukk, bagateller, den evige naggingen. Knuffingen og småirritasjonen mot hverandre. Det gnager sånn i ørene...jeg blir helt matt. Det lader meg ut.

Skal prøve husmøte, onsdag eller torsdag.

[QueenPenelope]

Hei, Dronning!

Regner med at det er frustrasjoner mange foreldre kjenner seg igjen i, ja. Den ekstra utfordringen jeg får, er jo at jeg får alt. Kan ikke dele trøkket med noen. Kan bli litt heftig, for mye, og man reagerer uhensiktsmessig. For irritert, for streng, for sliten, for oppgitt - og så disse negative sirklene.

De må gjerne ta en real krangel en gang i blant. De gjør jo det, også. Men som aller oftest er det småplukk, bagateller, den evige naggingen. Knuffingen og småirritasjonen mot hverandre. Det gnager sånn i ørene...jeg blir helt matt. Det lader meg ut.

Skal prøve husmøte, onsdag eller torsdag.

Jeg forstår det veldig godt Men det er bare menneskelig å reagere slik du gjør. Det gjør deg ikke til en dårlig mamma. Det blånekter jeg på - for da er jeg en dårlig mamma også!

Skjønner godt det du sier med at det er vanskelig å komme med passende reaksjon på denne småkranglingen og knuffingen. Det er liksom så lite konkret å ta tak i. Bare en veldig frustrasjon for den som må høre på dem, og ikke ane hva man skal gjøre for å få en slutt på det.

Jeg skal prøve husmøte denne uka jeg også. Faktisk en veldig god idé!

Også må jeg få sagt at jeg virkelig har fulgt deg gjennom både oppturene og ikke minst nedturene du har hatt i det siste. Merkelig å si det, men jeg kjenner igjen veldig mye av meg selv i det også. Og du skriver utrolig bra og levende!

Jeg vet hvor tungt det er nå, og jeg håper du snart føler deg bedre.

[Pemille]

Ydmykt superfornøyd med at hele to mammaer skal innkalle til husmøte! Tror jeg skal ha et lite husmøte med meg selv også. Haha! Ikke alt som er helt på stell her i eneboerhusholdningen heller, gitt!

[Tornerosa]

Skal prøve på helt konkrete avtaler, gjerne med belønning. Prøve å tro på at det kan bidra positivt, selv om erfaringen er at fornuft og det å minne om avtaler betyr nada når sinnet overtar, da er det som å smekke igjen en bok og sette på hengelås.

[QueenPenelope]

Skal prøve på helt konkrete avtaler, gjerne med belønning. Prøve å tro på at det kan bidra positivt, selv om erfaringen er at fornuft og det å minne om avtaler betyr nada når sinnet overtar, da er det som å smekke igjen en bok og sette på hengelås.

Jeg har troen på at medbestemmelse hjelper. At ungene føler at de er med på å bestemme rammer, regler, hva som er grei oppførsel og hva som ikke er akseptabelt. Og ikke minst få være med på å bestemme konsekvensene når det ikke fungerer. Og belønningene når det er bra.

Jeg kan ikke si for mye, men vi har fått en stor endring i livssituasjonen her. Et nytt barn som skal innlemmes i familien, og alle må tilpasses hverandre. Stort bedre tidspunkt å innføre husmøter på, kan jeg ikke tenke meg.

Så får vi tro at vi klarer å legge nøkkelen til hengelåsen på et smart sted

[Kosemose]

Når det gjelder grupper for barn med to hjem eller skilte foreldre eller hva som helst, så er de så vidt jeg vet for alle mulige konstellasjoner. Det kan også være barn i sånne grupper som ikke har samvær med den ene i det hele tatt. Og poenget er ikke at akkurat din datter skal vrenge sjela si på en slik gruppe. Kanskje hun ikke hadde sagt et ord. Men man må jo ikke alltid fortelle og snakke for å få et utbytte av å delta på ting. Man kan få utbytte ved å høre på gruppeledere og på å høre de andre barna fortelle om sine opplevelser og følelser rundt disse temaene. Jeg har aldri hørt om noen som har fått sten lagt til byrden av å delta på slike grupper, tvert i mot, jeg tror nesten alle barn som deltar opplever at det ble lettere etterpå, og all evaluering av slike grupper er svært positiv. Jeg tror deltagelse i en slik gruppe er noe av det beste du kan gjøre for begge jentene dine nå, hvis det finnes sånne grupper der dere bor. Jeg tror jeg heller hadde gjort det enn pratedame til de, spesielt hvis de ikke er motivert. Å være med i samlivsbrudd-gruppe fordrer bare at man er tilstede som en av mange.

Men, dette blir ren synsing fra min side, jeg kjenner ikke barna dine og kan ikke vite hva som er bra for dem. Det er det bare du og pappan som vet, men det var fra min side ment som et mulig fruktbart innspill, et konstruktivt forslag i forhold til noe som faktisk kan gjøres med alt det negative du forteller om.

Endret 6. mars 2011 av Kosemose