Et sus som over furukrona kom

[Smurfa]

:-( :-( :-(

det var jo ikke slik denne historien skulle ende..

[jolie]

Det er blitt sagt mye fornuftig av fine damer her tidligere, så jeg kan ikke annet enn å signere dem.

Endret 4. mars 2011 av jolie

[Tornerosa]

Tusen takk for alt dere sier!

Jeg tror jo at det kommer bedre dager, alt annet ville vært vanvittig ulogisk. Jeg kan tenke meg verre, men akkurat nå føles dette som nederste etasje.

Ja, jeg føler at jobb ikke bidrar postivt nå, tvert imot. På skikkelig barnslig vis hadde jeg kviet meg for å nok en gang oppsøke fastlegen, han som smiler fra øre til øre og blir (tilsynelatende) oppriktig

glad når han får høre at jeg har det bra, oppsøke ham og si at jeg ikke er der likevel, jeg er ikke i stand likevel. Så hun jeg prater med skulle ringe ham tirsdag, bistå meg, og så ringe meg. Men hun ringte ikke på hele uka. Jeg ringte selv i morges, snakket med en annen som jobber der og som jeg vet er psykiater, hun kunne fortelle at min dame fikk ganske plutselig en konferanse å delta på i går og i dag. Men likevel. Det var tirsdag hun burde ringt, senest onsdag. Hva det gjaldt? At hun skulle ringe meg, hun skulle først ringe legen min i forbindelse med sykmelding, og så ringe meg. "Men det ordner seg, det ordner seg helt sikkert, jeg skal dessuten sende henne en sms og si at du har ringt." Javel. Jeg skal dit på tirsdag uansett.

Men arbeidsgiver puster meg (selvfølgelig) i nakken, etterspør det ene og det andre, etterspør rapportene. Jeg skjønner jo det. Men jeg har hodet i sanden, det er det eneste stedet hodet mitt kan være nå. Uansett, jeg må vel gi lyd i løpet av helga, si det som det er, at jeg ikke er kapabel. Huff.

Det var egentlig mest godt å høre at hun spør etter meg og at han savner meg. Han mente det sannsynligvis som trøst, men uansett, dersom det er sant, og det tror jeg, så er det fakta jeg forholder meg til. Og ja, det gir en slags håp, jeg innrømmer det. Uten at jeg tror på det. Eller jeg vet ikke. Kanskje jeg gjør det, på en måte.

Jeg tror jeg har en sånn melankolsk og nostalgisk legning som tilsier at jeg aldri vil komme over tapet. Det absurde tapet, det perfekte som ikke kunne bli pga dårlig timing. Det er så teit at det er til å grine av. Jeg tror aldri jeg har kjent på et slikt tap før. Familiekollapsen var annerledes, det var dritskummelt og katastrofalt, men dette er helt annerledes. Verre, egentlig. Den gangen hadde jeg alt å vinne, jeg skjønte det etter hvert. Denne gangen er det tap, tap, tap. Ja, jeg tenker (nei, føler) at det aldri kan bli bra. Jeg tenker at det kan bli bedre, men ikke bra.

Barna, jeg aner ikke hva jeg skal si til dem. Jeg kan ikke si at jeg har influensa, man har ikke influensa i ukesvis. Jeg har tusen ganger sagt at jeg er sliten og ikke i form, at jeg ikke greier at de krangler og setter spørsmålstegn ved mine oppfordringer om å bidra i heimen. Men jeg synes ikke det hjelper så mye, og i hvertfall ikke i lange stunden av gangen.

Noen av vennenne mine vet selvfølgelig, alle de nærmeste vet vel. Eller, "alle", det er jo ikke så mange. De mer perifere vet vel litt.

Uansett, det ligger ikke for meg å blottstille meg fullstendig. Jeg kan være ganske så ærlig, har ikke problemer med det, men jeg holder uansett maska.

Men de er opptatte, alle har det så travelt. Nok med sitt. Vi kunne nok blitt med venninne til feriehuset i helga, men jeg orker ikke de kveldene i en liten stue, med store unger som aldri legger seg, men sitter med tv og pc'er og okkuperer alt som finnes av sofaer. Og hindrer fri flyt av voksenprat. Det er ikke hva jeg trenger.

I morgen har jeg lovet ungene kino. Søndag skal de på aktivitetsdag på ridesenteret. Jeg har behov for voksenkontakt, samtidig orker jeg det ikke.

Foreldrene mine... Det føles ikke hensiktsmessig, behagelig, riktig å involvere dem. I tillegg føles det umulig, for selv om jeg har et godt og på mange måter nært forhold til dem, er det ikke et slikt forhold vi har, hvor vi snakker. De forstår heller ikke. Jeg tenkte på det forrige helg, du verden så ulike verdener vi har, min mor og jeg. Vi er ikke komplett ulike, noe har jeg arvet, men for henne å forstå hvordan min hverdag og virkelighet er... Umulig. Og de bekymrer seg sånn, de er verdensmestere i å bekymre seg.

Hadde jeg hatt et par venninner eller kompiser å reise til Thailand eller annet sted med i to uker, og hadde jeg ikke minst hatt pengene til det, så jotakk. Men jeg hadde uansett ikke hatt barnevakt. Det ville blitt altfor mye for dem. Tre døgn, maks. I hvertfall når det er skole. I sommerferien kunne de kanskje taklet en liten uke.

Et nytt mønster, ja. Arkitekthjelp. Men jeg skjønner ikke. For hvor mange måter kan man stable klossene på, da? Og hvilke nye klosser er det mulig å finne? De ytre klossene har ikke flere muligheter, tror jeg. Jeg måtte omstruktureres totalt innvendig, og er det egentlig mulig? Si gjerne ja, jeg vil gjerne tro på det.

I går kveld, rett etter midnatt, skrev han til meg på chat; god natt, håper du får sove godt. Det tviler jeg på, skrev jeg. Jeg beklager så veldig mye at det ble sånn, skrev han. Det hjelper meg lite...skrev jeg. Og så logget han av, mens jeg skrev mer. Så jeg sendte det på mail; synes det er leit at du logger av mens jeg skriver, hvorfor gjør du det? jeg ville bare si at jeg i løpet av dette halvåret har blitt veldig glad i deg, og at det føles helt utenkelig å ikke skulle møte deg mer.

Så brukte jeg to timer på å skrive til ham i morges, jeg var nødt, jeg hadde mer på hjertet, og dessuten behov for en slags rekapitulering etter møtet i går kveld. Lang, lang mail. Intet å tape. Jeg synes det ble en fin mail. Får ikke hjelpe at jeg føler meg som en... Tenåring.

Og han svarte på FB-mailen nå i kveld, han hadde ikke sett at jeg skrev, han logget av og la seg, "Glad i deg jeg også! Veldig rart i går."

Dust.

Skulle ønske jeg hadde et opptak av praten i går, jeg husker nesten ingenting av det som ble sagt.

Mulighet for at han ikke har lest den lange mailen enda, den ble sendt til jobbmailen hans.

Han tok imot bursdagsgaven bare dersom jeg lovte å benytte SPA-julegaven fra ham. Men han mente at jeg burde bruke pengene på meg selv, jeg kunne jo bytte det. Uaktuelt, sa jeg. Så han tok imot. Men han har ikke kommentert noe, kan ikke skjønne annet enn at han har pakket opp.

Slutte å tenke, slutte å spekulere.

Endret 4. mars 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jøss, jeg har kjørt ut til ham fem ganger i løpet av januar. Jeg var der 1. - 2. januar, 15. - 16. januar, 20. januar og 27. - 30. januar. 280 kroner i bompenger, pluss bensin. Verdt det, selvfølgelig.

Likevel, ikke verdt det. Ingenting har vært verdt det. Det er ikke noe "fint så lenge det varte", "fine minner å ta med seg". Herregud, så langt, langt fra det! Jeg skulle ønske jeg aldri hadde begynt å treffe ham i utgangspunktet. Jeg skulle gjerne vært alt dette foruten. Alt i alt har det ikke tilført meg noe positivt. Det har heller ikke bevist for meg at det finnes noen der ute. Tvert imot, jeg har forstått hvor utrolig sjeldent det er, og hvor tilfeldig ting kan dukke opp. Jeg tror ikke jeg er tildelt så veldig mange mirakler, for å si det sånn. Jeg tror miraklenes tid er forbi. Mitt kom på helt feil tidspunkt, for ham.

Faen.

[Fresi]

Stakkars, stakkars Tornerosa.

[Gjest Miss O'Hara]

Et nytt mønster, ja. Arkitekthjelp. Men jeg skjønner ikke. For hvor mange måter kan man stable klossene på, da? Og hvilke nye klosser er det mulig å finne? De ytre klossene har ikke flere muligheter, tror jeg. Jeg måtte omstruktureres totalt innvendig, og er det egentlig mulig? Si gjerne ja, jeg vil gjerne tro på det.

Ja Hele poenget er jo at du ikke kan skjønne det, hadde du skjønt det ville du ikke trengt hjelp til det... det er derfor det finnes fagfolk; til de tingene vi ikke ser selv. Du kan ikke regne med at du er den som kjenner deg selv best, for du er også den med størst blindsoner på deg selv, og flest følelser i veien for resonnementene... slik er man sin egen verste fiende i en slik prosess, og slik trenger man hjelp til å se det man ikke ønsker og/eller ikke kan se akkurat nå.

Akkurat nå er det ikke du som er eksperten på deg selv eller det du trenger. Du jobber og jobber med å få oversikt over fakta og deg selv, prøver å se mulige endringer osv - men det ligger i sakens natur at du har store skylapper på, det ligger i sakens natur at du ikke er den som kan se det klarest. Jo raskere du tør å tro på det og overgir deg til den omkalfatringen du må gjennom, jo bedre Det ER andre løsninger i andre enden, men du må begynne et sted først. Begynn med å innse at du ikke kan gjøre dette alene.

[Gjest Harriet]

Kjære Tornerosa. Jeg har fulgt deg i mange av dine dagbøker, helt siden du var gift og begynte å få problemer i ekteskapet. Det som har gjort det så interessant å følge deg er ærligheten din - og selvsagt det at du er så flink til å skrive. Jeg har faktisk mang en gang ledd for meg selv mens jeg har lest skriveriene dine.

En ting slår meg i denne leie situasjonen med denne mannen er at jeg synes han virker feig. Det er feigt å skylde på at du var riktig person, men at tidspunktet var feil. Dersom du hadde vært den rette for ham så hadde han laget plass til deg i livet sitt. Jeg synes det virker som om han rett og slett ikke tør si til deg at de rette følelsene ikke var tilstede. Dersom han hadde sagt det så hadde det vært mye enklere for deg å komme videre i livet og kanskje endatil vokse på det. For en ting har livet lært meg - det er de vanskelige opplevelsene i livet mitt som har gjort meg sterk - så at "motgang gjør sterk" har virkelig vist seg som et klokt uttrykk i mitt liv.

Verden min raste også sammen helt totalt den dagen jeg fikk vite at min elskede mann hadde hatt forhold til en annen kvinne en periode av vårt ekteskap. Jeg kastet ham ut av huset, tok ut separasjon og satt hjemme og gråt i en uke. Heldigvis så fikk jeg da en mer fandenivoldsk innstilling og fant ut at jeg skal vise ham hva han går glipp av. Jeg nektet å la meg knekke og begynte å trene, gå lange turer, lage og spise sunn mat, jobbet masse i hagen og brukte tid på å gjøre det fint inne i huset. Resultatet av alt dette var at jeg fikk et godt liv igjen, så flott og opplagt ut - noe jeg fikk høre ofte fra familie, venner og kollegaer.

Jeg tror at det er viktig for deg å distansere deg skikkelig fra Mmannen nå og fokusere på det som er viktigst i livet ditt nå - nemlig deg og jentene dine. Det er en fin tid vi går imøte og du kommer til å oppleve masse glede framover - selvom det ikke føles slik akkurat nå.

Mitt råd: Hopp i dusjen, ta på deg noen behagelige klær og kom deg ut og gå en lang tur. (nå vet ikke jeg hvordan være er der oppe, for jeg sitter og ser ut på rene vår-været med sol og blå himmel ) Prøv å glemme hele fyren, han fortjener ikke dine tårer og din sorg.

La han komme tilbake til deg dersom han virkelig har følelser for deg. Så kan du heller da avgjøre om du virkelig tør slippe ham så nær innpå deg igjen.

[Tornerosa]

Ja Hele poenget er jo at du ikke kan skjønne det, hadde du skjønt det ville du ikke trengt hjelp til det... det er derfor det finnes fagfolk; til de tingene vi ikke ser selv. Du kan ikke regne med at du er den som kjenner deg selv best, for du er også den med størst blindsoner på deg selv, og flest følelser i veien for resonnementene... slik er man sin egen verste fiende i en slik prosess, og slik trenger man hjelp til å se det man ikke ønsker og/eller ikke kan se akkurat nå.

Akkurat nå er det ikke du som er eksperten på deg selv eller det du trenger. Du jobber og jobber med å få oversikt over fakta og deg selv, prøver å se mulige endringer osv - men det ligger i sakens natur at du har store skylapper på, det ligger i sakens natur at du ikke er den som kan se det klarest. Jo raskere du tør å tro på det og overgir deg til den omkalfatringen du må gjennom, jo bedre Det ER andre løsninger i andre enden, men du må begynne et sted først. Begynn med å innse at du ikke kan gjøre dette alene.

Som om jeg skulle sagt det selv. Til noen andre.

Men ikke til meg selv, for da er jo alt så annerledes!

Kjære Tornerosa. Jeg har fulgt deg i mange av dine dagbøker, helt siden du var gift og begynte å få problemer i ekteskapet. Det som har gjort det så interessant å følge deg er ærligheten din - og selvsagt det at du er så flink til å skrive. Jeg har faktisk mang en gang ledd for meg selv mens jeg har lest skriveriene dine.

Takk for det, Harriet!

En ting slår meg i denne leie situasjonen med denne mannen er at jeg synes han virker feig. Det er feigt å skylde på at du var riktig person, men at tidspunktet var feil. Dersom du hadde vært den rette for ham så hadde han laget plass til deg i livet sitt. Jeg synes det virker som om han rett og slett ikke tør si til deg at de rette følelsene ikke var tilstede. Dersom han hadde sagt det så hadde det vært mye enklere for deg å komme videre i livet og kanskje endatil vokse på det. For en ting har livet lært meg - det er de vanskelige opplevelsene i livet mitt som har gjort meg sterk - så at "motgang gjør sterk" har virkelig vist seg som et klokt uttrykk i mitt liv.

Det kan jo hende dette stemmer, men jeg tror ikke det. Men det er mulig at han ikke greide å komme lenger, i forhold til "de rette følelsene". Det er mulig at han ikke greide å ta flere skritt, følelsesmessig og på andre måter, det er mulig det stoppet opp for ham pga. alle de andre tingene. "Tingene" - som handler om hans skader etter det livet han kom seg ut av. Men basert på alt, basert på at jeg stod med begge bena oppi det og fikk føle på huden, på kropp, hode og sjel, hvor han stod, hva han tenkte og hva han følte, så tror jeg at han faktisk mener det han sier. Jeg kan tvile, jeg gjør jo også det, men uansett hvor ufornuftig det kan virke å påstå at "de rette følelsene" var der, så blir det enda mer, mye mer, ufornuftig å tro at de ikke var det.

Verden min raste også sammen helt totalt den dagen jeg fikk vite at min elskede mann hadde hatt forhold til en annen kvinne en periode av vårt ekteskap. Jeg kastet ham ut av huset, tok ut separasjon og satt hjemme og gråt i en uke. Heldigvis så fikk jeg da en mer fandenivoldsk innstilling og fant ut at jeg skal vise ham hva han går glipp av. Jeg nektet å la meg knekke og begynte å trene, gå lange turer, lage og spise sunn mat, jobbet masse i hagen og brukte tid på å gjøre det fint inne i huset. Resultatet av alt dette var at jeg fikk et godt liv igjen, så flott og opplagt ut - noe jeg fikk høre ofte fra familie, venner og kollegaer.

Oj, ikke bra.

Det var litt min reaksjon for 3-4 år siden, også. Trening & kosthold, tangokurs, middagsinvitasjoner, jeg sjaina hus til jeg stupte, skaffet meg alle de tingene som skulle gjøre meg happy. Dyre egenpleieprodukter (og ansiktsbehandlinger, massasje...), filmer og bøker jeg skulle kose meg med, jeg bakte full fryseren, skaffet meg håndarbeid, engasjerte meg i barna mer enn noensinne. Skaffet meg til og med en reisekompis. Jeg tenkte vel at dersom jeg bare gjorde alle tingene "riktig", greide å skape en behagelig og tilfredsstillende ytre ramme rundt livet mitt, og ikke minst var sosial, så ville det etter hvert bli bra. Gode sirkler, alt det positive jeg gjorde og tenkte skulle smitte over på følelsene. Men resultatet ble ikke noe godt liv.

Jeg tror at det er viktig for deg å distansere deg skikkelig fra Mmannen nå og fokusere på det som er viktigst i livet ditt nå - nemlig deg og jentene dine. Det er en fin tid vi går imøte og du kommer til å oppleve masse glede framover - selvom det ikke føles slik akkurat nå.

Mitt råd: Hopp i dusjen, ta på deg noen behagelige klær og kom deg ut og gå en lang tur. (nå vet ikke jeg hvordan være er der oppe, for jeg sitter og ser ut på rene vår-været med sol og blå himmel ) Prøv å glemme hele fyren, han fortjener ikke dine tårer og din sorg.

Ja, jeg må distansere meg. Men jeg må være klar for det først. Ting må avsluttes på en måte jeg kan leve med. Jeg har fått bursdagsgaven og tingene hans ut av huset, jeg har skrevet til ham (en del av) det jeg fortsatt hadde på hjertet. Jeg håper inderlig på en liten respons, få vite om skjorten passet og om pleddet matchet sofaen, og hva hans reaksjon og kommentarer på den lange mailen min er. Jeg vil synes det er leit om han ikke engang bekrefter å ha lest.

Da han gikk, sa han at jeg ikke skulle gråte over en teit idiot som ham. Jeg bekreftet at han var teit, men at jeg ikke syntes han var noen idiot.

Det var vår i går, i dag er det vinter igjen.

La han komme tilbake til deg dersom han virkelig har følelser for deg. Så kan du heller da avgjøre om du virkelig tør slippe ham så nær innpå deg igjen.

Det er helt umulig for meg å ikke håpe på at det skjer. Selv om jeg tusen ganger sier til meg selv at jeg må distansere meg, er det ikke mulig.

9-åringen har besøk av en venninne. Hun har mast til seg to ukers medlemskap på Go Supermodel, og sittet ved pc'en i nesten seks timer. Jeg har ikke orket å dra henne vekk. Nå er de to i kjelleren, styrer med kaninene, mens 7-åringen har overtatt pc'en. Og jeg er jo så mye, mye bedre.

Det har snødd tett i hele dag. I går, etter alt regnet, var det så godt som bart over alt, og mildt. Nå er det ti cm nysnø over hele linja. Jeg jubler.

Vi drar snart på kino. Jeg skulle ønske jeg hadde en lørdagskveld å se fram til, men vet ikke helt hva den skulle inneholdt. Jeg holder liksom ikke ut meg selv, og holder meg selv enda mindre ut når jeg er sammen med andre.

Ser fram til tirsdag morgen, da skal det prates igjen. Jeg har lyst til å gå to ganger i uka. 6400 i måneden.

[Tornerosa]

Vi var på kino, jeg spiste en diger pose smågodt og er kvalm nå. Filmen var veldig søt, Jørgen + Anne = sant, de syntes den var litt skummel innimellom. 9-åringen er ordentlig vàr på høy lyd og plutselige lyder, alltid vært sånn. Hun sitter gjerne og holder for ørene hele filmen, for å være forberedt. Det gjorde hun nå, også, i perioder. Jeg grein stadig, over alt og ingenting. Begynte allerede under reklamen.

Jeg foreslo å lage pizza, men de liker ikke hjemmelaget pizza. Foreslo å kjøre innom Bugatti, kjøpe med en pizza derfra. Men nei, de vil heller ha pizza fra fryseren på Rema. Nesten så jeg får vondt i oppdragelsesnerven min. Hva galt har man gjort, liksom. Men greit, de skal få den usunne, smakløse pizzaen, jeg skal uansett ikke ha.

Har lyst til å sitte i stua hos fetteren min, kjenner jeg. Og kona. Men de har også unger som aldri legger seg. Dessuten har jo jeg også unger, og de har en litt annen døgnrytme enn disse litt eldre ungene. Eller hos K og mannen, de har større hus og ungene driver gjerne med sitt. Tror det er hva jeg helst vil, være sammen med familier, hvor unger flyr rundt og er til og fra og tilstede, men ikke er lenket fast til sofaen så de voksne er henvist til kjøkkenbordet. Ja, det er det som hadde vært det beste. Være en del av andres liv, på en måte. Flere voksne, flere barn. Så mange, og over så lang tid, at det ikke blir slik at man liksom "må" sitte og prate sammen hele tiden. Bare henge sammen, liksom. Gjøre vanlige ting sammen, som lage mat, spise, lese avis, skravle, gå tur. For det er dét som er noe av det vanskeligste og vondeste med å være den eneste ene, all denne hverdagen alene. Det slo meg på Rema i sted, da jeg kjøpte den hersens pizzaen - bare det å fylle en handlevogn sammen med noen!

Jeg lurer på om det er mulig å forstå hvordan det er, om man ikke har vært der selv. Man kan nok skjønne litt, men ikke virkelig fatte det, om man ikke har følt det på kroppen.

Så. Det er lørdagkveld, alt er ved det normale. Ungene er i seng om to timer, og så gjenstår sofa, tv og pc til et godt stykke utpå natta.

[Chica]

Om det er noen trøst så består lørdagskvelden her av analyseskriving på en masteravhandling...

Og selv om vi er to - så har vi omtrent ALDRI fylt handlekurven sammen

[Tornerosa]

Jeg har hatt min skjerv av lørdagskveldstudier... Skulle veldig gjerne jobbet annenhver lørdagskveld, om det bare hadde vært én person til i huset.

Og det med å fylle handlekurv blir mest et symbol. Alternativt et eksempel, én ting av tusen... Noe man legger merke til og tenker over kun i en situasjon hvor hverdagen er som den er.

Hvis jeg ser bort fra den timen at Mmannen var her torsdagen, har jeg ikke møtt folk siden... Torsdag 24. februar. Regner da ikke med besøket hjemme hos mamma forrige helg. En venninne stakk innom i ti minutter i går ettermiddag, på vei hjem fra jobb. Hun vet at det er litt skralt for tiden. Hun antydet muligheten for å treffes i kveld, at ungene og jeg kunne komme dit, men litt usikkert fordi datteren var syk. Ikke hørt noe mer.

Men jeg skal egentlig ikke klage, for jeg er ikke så ivrig på å treffe folk uansett. Da må det være noe jeg får utbytte av, og det er ikke så mye...

[Chica]

Desperat etter å være sosial jeg og, men for tiden sender jeg bort mannen så mye så mulig så jeg skal få ro til å studere, og venninner har jeg knapt sett på evigheter. Men studiene nærmer seg heldigvis slutten, så får jeg se hvor man som husker på meg etter at jeg har vært distanserende så lenge...

Og så ender jeg opp på KG

[Tornerosa]

Men det blir så annerledes, Chica, det er basen jeg mangler. Å tross alt utgjøre en del av et team. Jeg skulle veldig gjerne søkt ensomheten noen kvelder, mange kvelder, fordi jeg skulle studere eller hadde behov for litt alenetid. Jeg har jo vært der, også. Men dette er noe helt annet, føler meg.

Det er når alt står og faller kun på meg; ansvar, omsorg, oppfølging, vekking, mating, legging... Og når det i tillegg er meg og kun meg tilnærmet sju kvelder i uka, fire uker i måneden (med unntak en kveld eller to i måneden, som jeg må tilkjempe meg), det er da at det hele blir uutholdelig ensomt.

Apropos studier. Det var en ganske fæl tid, må jeg si... Innspurten på studiene. Mitt fag hadde en 10 - TI - timers eksamen som avslutning på hele moroa. Med utgangspunkt i pensum og forelesninger som hovedfaget startet med - tre år tidligere. Det var fryktelig. Satt med kontinuerlig hjertebank hele tiden, superstressa. Blir du ferdig nå til sommeren? I såfall blir det vel en knall sommer, endelig ha avsluttende eksamen bak seg. Kan vel også bli litt sånn antiklimaks, husker jeg var helt tom i flere uker etter eksamen. Følte liksom ikke lykkerusen jeg hadde ventet, men den kom snikende etter hvert.

Skulle ønske ungene var i seng nå.

[Chica]

Skjønner godt at det er noe helt annet, det å velge å være alene og det å må være alene. En ting som slo meg, vet ikke om at der hverken aktuelt eller relevant, men hvordan er det med offentlige avlastningsmuligheter? Du er jo nesten å regne som alenemor når faren bor såpass langt unna? Det hjelper jo ikke på det å føle seg alene, men da ville du iallfall fått litt tid for å kunne finne på ting sammen andre?

[Tornerosa]

Jeg er vel definitivt å regne som alenemor, ja. At de har en "onkel" å feriere med noen helger og ferier, teller ikke så mye. Føler jeg.

Vet ikke ift. avlastning, jeg tror ikke det er så mange muligheter, nei. De som virkelig er ute og sykler, har vel mulighet til både avlastningshjem og diverse former for støttekontakter og hjelpere, men jeg føler ikke jeg er der. Jeg har lite lyst til å begynne å pirke borti diverse etater. Prøvde en kort periode med fast barnevakt på kveldstid 2-3 ganger i måneden, men det var jo slikt som måtte avtales i forkant, altså faste dager. Av og til klaffet det med at venner hadde fri og anledning til å finne på noe, men ofte endte det med at jeg gikk på kino alene, eller avlyste barnevakten. Og barnevaktene var av typen ung, så lenger enn til 22 på hverdager og 23 i helger var lite aktuelt.

Jeg vet ikke, jeg føler jeg har innvendinger og motforestillinger mot alt man foreslår meg, men det handler mye om at jeg føler at jeg har prøvd det meste... Og at jeg har så lite overskudd til å iverksette flere tiltak. Det er nesten som om folk må komme og dytte på meg ting for at det skal bli aktuelt. Men jeg har jo avtalt med mine foreldre at ungene drar dit én helg i måneden. Så skal de i teorien til faren én helg, også. Er ikke faste helger, og av og til skjer det ting som de vil være hjemme for å delta på, så det blir nok ikke fullt så regelmessig, i hvertfall ikke besteforeldrebesøket. Denne måneden blir det nok ikke.

Ungene kom seg i seng 22.20, minst én time for sent. Vi ble sittende og se på bilder fra da de var små. 7-åringen sint fordi hun mener hun så ut som en gutt som baby. Det gjorde hun virkelig ikke, men hun hadde sånn kul lugg som stod rett opp, hanekam. I morgen formiddag blir de på de ridegreiene i fire timer på formiddagen, jeg skal bare levere og hente. Et stykke å kjøre, men blir i hvertfall tre timer at jeg ikke har noe å ta meg til. Har sendt melding til fetter, om det er mulig å komme en tur. Ikke svar foreløpig. Sendte til kona, også. Masekråke.

[Tornerosa]

http://www.blaest.no/?p=1456

http://www.blaest.no/?p=1428

Tenkte jeg skulle gå på én av disse konsertene, men har ikke noe forhold til noen av artistene. Så hvis noen mener noe...

[Tornerosa]

Eller kanskje jazz.

http://www.dokkhuset.no/konsert.asp?KonsertID=849

Ingen av disse tre roper på meg, men når man skal prøve å finne noe på de to eneste dagene man har fri i overskuelig fremtid...

[Tornerosa]

http://trdevents.no/event/3513/soulmates.aspx

[Klips]

Skulle ønske du bodde her i byen

[Tornerosa]

økonomisjef hydraulikkingeniør automasjonsingeniør kommunikasjonsansvarlig i næringsforeningen salgskonsulent bilmekaniker produksjonssjef utvikligsingeniør bedriftsrådgiver regionleder i Black Design IT-konsulent controller prosjektdirektør i forretningsutvikling konstruktør laborant medikonsulent (= telefonselger) daglig leder eiendomsforvaltning seniorrådgiver i domstoladministrasjonen regionleder Adecco maskinfører selger av kuldeteknikk sosionom vernepleier psykologspesialist prosjektleder i Elnett skadebehandler skadebegrenser tømrer sivilingeniør operasjonssykepleier regionssjefer i utkantkommuner jurist husselger elektromontør driftsassistent blikkenslager statistiker telekommunikasjonsmontør bud for utkjøring av blomster selger for Nordesign frisør bilmekaniker

Det er hva regionens avis har å by på av jobbannonser i dag.