Et sus som over furukrona kom

[Pemille]

Pust. Pust. Pust.

Lukk øynene og tenk på sommer og sol!

Håper barna sover og at han faktisk dukker opp snart!

[Tornerosa]

Barna sover. Det regner ute. Sommer? Hva er det?

Pust, pust.

Klokka er over ti, og ingen tegn til ham.

[Tornerosa]

Da er han her.

[Smurfa]

..tror vi er mange som er spente på hvordan det går, og som kommer til å kikke innom her med jevne mellomrom (les:hele tiden) inntil du skriver neste innlegg..

[Kosemose]

Krysser fingre!

[Ellevill]

En rysare!

Håper virkelig du får en avklaring og et godt utfall av samtalen.

[Tornerosa]

Sånn, han har gått. Han var her en drøy time. Han satte seg ikke engang i sofaen ved siden av meg, men på puffen. Begge ungene og eksen hadde omgangsyke, og han var litt usikker på egen form, så han rørte verken juice eller boller. Jeg har ikke så mye å si. Han trodde og håpet og ville, men maktet det ikke. For mye, for voldsomt, for tidlig. Han hadde undertrykt og oversett en del lik i lasten, og ganske plutselig hadde det blitt for mye for ham. Jeg er ikke stort klokere, egentlig. Jeg fikk sagt litt. Omsider, de første tyve minuttene var ganske tause. Og jeg fikk sagt at jeg synes han er dum, for hvis det stemmer at han virkelig ville og håpet, så synes jeg ikke han tok i bruk alle muligheter. Involvere meg, f.eks.

Han beklaget, han var lei seg, han ville aldri såre meg. Han burde aldri hevet seg utpå så fort, han beklaget at det gikk utover meg. Det ville han aldri.

Men jeg har ingen følelse av lettelse.

En lang klem da han skulle gå, litt grining. Han tok med seg bursdagsgaven sin, ++.

Det var vel det. Jeg treffer ham vel aldri mer.

Endret 3. mars 2011 av Tornerosa

[pøbelsara]

[Pemille]

Jeg er så lei meg for deg.

[Tornerosa]

Han har savna meg, sier han. Og han har også tapt, tapt fordi han ikke kunne få det til, sier han.

Og 5-åringen hans spør etter meg.

[Tornerosa]

Er så lei.

Hvordan orke denne helgen? Morgendagen, med krav om jobbrapporter, rapporter om ting jeg ikke har maktet å gjøre? 9-åringens krav/ønske om overnattingsgjest i morgen? Helgen, med bare oss tre, fra morgen til kveld? Makter ikke. Jeg vil vekk.

[Tornerosa]

Jeg har ingen strategi nå, ingen kurs, ingen planer.

Jeg føles ødelagt, ikke reparérbar. Dette er overveldende og katastrofalt.

[Sommersol]

Uff jeg er så lei meg på dine vegne, og jeg hadde jo slik tro på Mmannen.

Kjenner meg igjen i "forsvarsmekanismene" dine, en tenker at det kan ikke være helt slik, og at andre ikke ser hele bildet.

Kan ikke si så mye mer, men vil iallefall gi deg en

[Kosemose]

Det kommer bedre dager, garantert! Du skal bare gjennom noen svært kjipe først. Du må prøve å leve her og nå, fokusere på det du skal nå og de nærmeste timene. Ikke på "hele lange jævlige helgen" - med det fokuset blir det uoverkommelig...

Syns forøvrig det er dårlig gjort av ham å fortelle deg at han har savnet deg og at ungen spør etter deg. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne hva de oppkysningene gjør med deg og din "healing prosess". I samme situasjon ville noen og enhver klamret seg til dette og øynet håp og dermed blir man sittende fast i sumpen. Han sa dette, og det er garantert sant. Men det betyr ikke det samme for hamsom for deg. Du hører håp, han hører trøst. For ham er det kanskje viktig å få fram at han ikke har lekt med deg og at han ikke er "lett" i sitt følelsesliv. Mens for deg blir fokus å finne noe som kan gi håp.

[Gjest Miss O'Hara]

What Kosemose said.

På én måte er det bra, for nå kan prosessen med å bli hel igjen begynne. Den har vel vært litt på vent. Men nå synes jeg virkelig du skal gå til legen og kutte ut jobben. Jeg mener det. Du hadde ting å rydde opp i før du møtte Mmannen, og nå har du fått et alvorlig skudd for baugen. Jeg beklager måten å skrive på, jeg er ikke mer pedagogisk av meg, men hør for pokker her, nå MÅ DU TA VARE PÅ DEG SELV Få hjelp. Hjelp med å komme gjennom dette, hjelp til deg selv. For din skyld, og for alle de som er glade i deg og som går og har vondt fordi du ikke har det bra. Jeg vet du tenker at du er god på å skjule ting, men ingen klarer å skjule en omfattende livskrise, som dette er for deg.

Du tenker kanskje at ingenting er noen vits i, hvordan skal det bli neste uke, neste måned, neste år, resten av livet, at det aldri kan bli bra igjen, men det er, verken mer eller mindre enn HELT FEIL. Nå skal du få hjelp, og du skal få hjelp med begge de traumatiske bruddene du har vært gjennom, for jeg tror ikke du kom forbi forrige skikkelig. Joda, du er over eksen og alt det der, men du er milevis unna å forsone deg med tilværelsen slik du har kjent den siden det skjedde.

Sorry litt for engasjert på morgenkvisten her, litt lavt blodsukker.

Du er i krise. Strekk deg ut til de som er rundt deg og si det. Det er faktisk ikke meningen man skal være alene i krisesituasjoner. Barna kan godt få vite at du trenger mer av dem nå, at de tar hensyn, si du er syk, kall det influensa eller hva du vil, bare forklar at du trenger at de samarbeider og tar hensyn - det er ikke mer enn unger kan takle.

På tide å slutte å være overmenneske. Hva ville du gjort med en nær venninne som hadde det sånn? La folk rundt deg få lov til å være noe for deg.

[Molo]

Mange, mange varme tanker til deg

[Cumulus]

Enig med Miss. Få hjelp, ta imot hjelp. Snakk med noen. Huff, jeg blir så SINT, for dette fortjente du ikke. Altså, ikke nødvendigvis sint på ham, men på hele situasjonen. Håper helgen blir bedre enn du frykter!!

[Kosemose]

Jeg er også veldig veldig enig med Miss. Hør på henne nå, Tornerosa. Du må stable klossene på nytt, og jeg tror du trenger arkitekthjelp til å finne et nytt mønster. Det gamle duger nemlig ikke, det er passé, selv om det sikkert var fint.

Kanskje du trenger hjelp fra noen nå? Kanskje du bør ta en ordentlig prat med foreldrene dine, der du forteller at du har det veldig vanskelig, at du trenger hjelp av dem for å få livet til å gå opp en liten stund framover? Kanskje de har lyst til å hjelpe deg med å finansiere terapeut? Eller kanskje de kunne hatt lyst til å hjelpe deg så du kunne reist? To uker til Thailand - varme, mat, inntrykk, bort fra alt. En skikkelig time out... Kan godt hende mine tanker er helt på jordet, men nå må det noe nytt til. Det er helt sikkert!

[¤flicka¤]

Ja, nå er det på tide å snu alt på hodet. Hvis dette føles som rock bottom for deg, og det tror jeg at det gjør, så skader det vel ikke med en ny tilnærming? Et nytt mønster, kanskje til og med en ny start. Håper det, for din skyld.

[pøbelsara]

Kjære Tornerosa. Jeg tenker på deg. Jeg synes de andre gir deg gode, fine råd. Jeg er enig i at nå nok er tiden til å lete etter noen nye byggeklosser og å spille med litt åpnere kort. Si til barna at du er syk. Spør om de kan hjelpe deg litt. Min egen åtteåring liker å ta litt ansvar og vise hvor flink hun er - kanskje jentene dine kan glimte til litt også, hvis du sier at du trenger litt hjelp av dem nå?

Jeg synes også det er en god ide å faktisk fortelle foreldrene dine at du har det vanskelig også. Kanskje de gjerne vil hjelpe. Kanskje du kan dele byrdene dine med noen en liten stund?

Jeg synes forøvrig også det er dårlig gjort av mmannen å si det om savning og sånn. Ja - kanskje det er sant. Kanskje han sier det for å være ærlig, kanskje han sier det for å sukre pillen din litt og trøste deg, kanskje han sier det for å fremstå som et bedre menneske i sine egne og dine øyne. Men så lenge savning ikke betyr gjenforening så gjør det jo bare det vonde verre og det er ikke bra for deg slik som du har det nå.