Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Ettersom jeg har litt trøbbel med å kjenne på muligheten for at andre kan gå rundt å tro at jeg er sur på dem, så vil jeg bare skynde meg å si at jeg på ingen måte er såret, at jeg er veldig glad for distinksjonen "intellektuell viten" og "emosjonell viten" og at det altså ikke er snakk om én sjokolade pr. dag, men tre.

Og at jeg er glad for innblanding.

I'll be back.

[Kosemose]

Pluss til Pøbelsara, pluss til Daisy og pluss til Miss; for noen fantastiske kloke damer! Og så godt at du sier at du får masse ut av at vi skriver her, Tornerosa. Vi er mange som bryr oss veldig mye om deg og om hvordan du har de. Jeg kan i blant lure på om du syns jeg (og andre her) er frekke i våre innlegg, men jeg tolker deg dithen at du setter pris på at vi er åpne og ærlige og at vi mener og synser. Håper jeg har rett? Vi gjør det alle sammen med kun de beste intensjoner i allefall. Fordi vi bryr oss om deg.

Så må jeg bare si at jeg selvfølgelig er enig med Daisy i alt hun skriver jeg og. Men jeg tenker også at Mmannen og har måtte visst om hvor sårbar du var. Man kan ikke teste ut på den måten som han har gjort med noen som er så sårbar som han må ha visst at du har vært. Din avgrunn er kanskje større pga andre ting som ikke har med mannen å gjøre, men derfor blir det også mer fatalt å dytte deg ned i avgrunnen kontra dytte (altså dumpe) noen som står stødigere og som har en tryggere plattform. Man skal være forsiktig med sine medmennsker, og Mmannen burde vite at det du var ekstra sårbar og at han ikke måtte la deg tro ting han må ha visst med seg selv at han kanskje ikke hadde mulighet til å stå i.

[Tornerosa]

Skulle så gjerne gått i detalj og kommentert, applaudert (og kanskje krangla på ) alt dere skriver, men... Men jeg leser, alt. Prøver å plukke ut noe, det som jeg umiddelbart kjenner jeg kan si noe om.

Slik jeg ser det, må du nesten velge mellom å være ærlig og dermed gi ham dårlig samvittighet, eller å ikke være det, for å skåne ham. Men er det godt nok for deg? Vil det gi deg den avslutningen du har behov for? Hva tenker du om det?

Jeg tenker mye på det. Jeg tror jeg kommer til å si til ham at det absolutt ikke er min intensjon å gi ham dårlig samvittighet, men å forstå hva som har skjedd. Men jeg ser jo sjansen for at han får dårlig samvittighet, jeg tror han allerede har det. Så får heller dårlig samvittighet bli en konsekvens - så lenge han ikke oppfatter meg dithen at jeg anklager ham og nagler ham, tyner ham. For være ærlig, det akter jeg å være.

Det jeg skulle si var at du må være forsiktig med å mentalt legge hele ansvaret for at du ikke har det bra nå over på ham. Du hadde det fantastisk da du var sammen med ham, og du har en dyp og ekte kjærlighetssorg nå. Det er realitetene. [...] Men samtidig er det ikke hans ansvar at du har det så vondt nå, for det henger antagelig sammen med hvor du var før du møtte ham. Han har ansvar for å ha dytta deg over kanten, fordi han brøt så brutalt og uten at du var forberedt. Men han har ikke ansvar for hvor dyp avgrunnen er.

Jeg føler vel ikke at jeg egentlig legger ansvaret på ham, men at jeg tilskriver min tilstand nå til det som har skjedd - ja. Jeg gjør det. Mulig grunnmuren min var vaklende i sommer da vi begynte å møtes, men den var likevel langt mer stødig enn den hadde vært på lenge. Og ja, jeg visste hele veien at store deler av den lykken jeg kjente på, handlet om denne relasjonen. Den smittet over på alt annet.

Jeg husker godt hva han sa allerede tidlig i høst, det kan ha vært 4. eller 5. gangen vi møttes, noe sånt. Han satt der, i sofaen, og jeg satt i den andre enden, og han sa: "Jeg har tenkt litt på det, at du har mye mer å miste, enn hva jeg har". Da snakket han altså om oss, den relasjonen vi såvidt var begynt å etablere. Uten at noen av oss visste hva som kom til å skje, eller ikke skje. Så snakket han om at hans livssituasjon nå var preget av pur lettelse, han følte seg ganske så usårbar, at nærmest uansett hva som måtte skje med ham i tiden framover, så var han så lykkelig over å være ute av det destruktive samlivet han kom fra (og her snakker vi både psykisk og fysisk, så har jeg sagt det, også) at ingenting kunne sette ham ut av spill. Han hadde alltids sin omsider nyvunne frihet å falle tilbake på.

Dessuten er det et for stort ansvar for den andre personen.

Så pass deg så du ikke overfører for mye på ham. Han har såret deg, og du har lov til å sørge. Men han har ikke ansvaret for alt.

Selv om jeg her og nå føler at denne situasjonen har ansvaret for hvordan dagene mine er nå, og det gjør jeg virkelig, så kommer jeg ikke til å formidle det til ham. Om noe, så ganske begrenset. Ja, jeg kommer til å fortelle ham det, men ikke med snørr og tårer. Håper jeg virkelig. Om noe, så ganske begrenset. Jeg har nok ingen mulighet til å framstå nærmest ubemerket, forholde meg pragmatisk til det hele for så å avslutte med jaja, velvel, det var moro som lenge det varte. Du får ha det bra, lykke til med alt! Det er umulig for meg, og helt unaturlig.

Så om du føler et behov for å "virkelig vise ham" hvor vondt du har det. Gjennom å være tynn og sliten og gjennom at smerten du føler skal være åpenbar, så husk at han har mye fra før. Og husk at det kan være at du har behov for at "noen" skal se hvordan du har det. Men er han den du kan legge det ansvaret på? Kan ikke det drive han vekk, fordi det blir for mye for ham?

Det kommer jeg ikke til å gjøre. Det er ikke slik at sjokoladekuren er initiert for at jeg skal vise at jeg skranter pga han, nei! Han må tåle å få høre at dette har vært tøft for meg, at det har vært vanskelig, vondt og ødeleggende. Jeg skal skåne ham for noen kollaps, virkelig, men det er viktig for meg at han vet. Jeg kan ikke rasjonalisere det. Og klart, jeg vil for ingenting i verden drive ham vekk. Kanskje får han ordning på sitt liv, og kanskje møtes vi igjen, der framme et sted. Det er klart det er halmstrået mitt. Jeg er på ingen måte i tvil om at han er verdt å vente på, om det er noe å vente på.

Du må rett og slett finne tilbake til den lykkelige Tornerosa. Den som hadde det fint i livet sitt. Og du må finne andre hjelpemidler enn en mann, for å komme dit. Kanskje burde du sette deg ned og skrive en liste over ting du blir lykkelig av. Og så se hvilke av disse som er innenfor rekkevidde.

Den lykkelige Tornerosa husker jeg nesten ikke. Fint i livet... Det var innimellom fint i det forrige livet, vi var to og ungene var små. Men jeg har i ettertid skjønt at mye av det var en illusjon. Men hva så? Jeg trodde at ting var bedre enn de var, fordi jeg ønsket det så sterkt. Greit nok. Jeg vet ikke, kanskje har jeg vært lykkelig i perioder før jeg fikk familie. Jeg har i hvertfall vært full av energi, overskudd, liv og lyst.

La meg legge til at barna er selvfølgelig det kjæreste jeg har, og med størst lykkepotensiale. Jeg mener ikke å si at jeg var lykkeligere før jeg fikk barna, selv om kanskje alt var enklere da...

Liste... Det er egentlig enkelt. Jeg kan glatt sette opp en liste, en potensiell liste. Jeg vet hva som i teorien gjør meg glad. Men nå er glad-nerven kuttet over, så det hjelper liksom så lite.

Du var lykkelig sammen med ham, og det unnet jeg deg så veldig. Han hørtes fantastisk ut, og dere hørtes fantastisk ut for hverandre. Men kanskje var det bare feil tid for ham?

Ja, så enkelt som det. Feil tid, for tidlig. Han har jo sagt det.

Jeg har vært der selv. Jeg møtte en fantastisk fyr rett etter et langtrukkent brudd, og i ettertid vet jeg at om jeg hadde møtt ham et halvt år senere så hadde vi sannsynligvis vært sammen den dag i dag. Men akkurat der og da trengte jeg noe forpliktelsesløst. Noe som bare var et tilskudd. Bare var positivitet og glede. I det øyeblikket han begynte å stille krav om tid, krav om kontakt og krav om forpliktelser, så avsluttet jeg det. Jeg sørger fremdeles over at ting ble slik, men jeg kunne ikke annet da.

Men jeg har ikke ett øyeblikk stilt krav om tid, kontakt og forpliktelser. Hvis han har følt på det, har de tingene blitt født i hans eget hode, uten min hjelp. Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg ikke har krevd, det nærmeste må være at jeg har uttrykt at jeg liker å være sammen med ham, og at jeg gjerne møter ham når vi får det til.

Det med unger og mor og denslags utsetter jeg litt...

Den tredje tingen sier jeg direkte til intellektet ditt.

Du må slutte med å sulte deg. Hva er det for noe egentlig? En sjokolade om dagen?!! Er det et rop om hjelp? En måte å føle at du har kontroll på? Jeg blir nesten sint når jeg leser det, selv om jeg ikke kjenner deg.

Du vet mye bedre enn dette, Tornerosa!! Du kan å analysere deg selv og se alt fra mange sider. Du må umiddelbart begynne å spise normalt igjen, og det vet du. Du har døtre, som ser at du ikke spiser. Du trenger krefter og du trenger dømmekraft.

Tja, hva jeg skal jeg si... Jeg har jo ikke noen plan om å sulte meg. Men for det første er matlysten ikke-eksisterende, og for det andre føles det som om med full mage går all energi rett dit, rett i magen, all energi går med til å fordøye. Jeg blir sliten av å spise mye, rett og slett. Rop om hjelp? Nei, det tror jeg ikke. Men hvis jeg skal følge den tankebanen, så har jeg faktisk ønsket på meg en influensa (sorry, Miss ) eller noen andre (ufarlige) uhumskheter, så jeg kan legge meg i horisontalen med en god forklaring på hvorfor. Jeg har tenkt at det hadde vært enklere med en langvarig fysisk greie, som ga meg unnskyldningen jeg trenger for å fungere dårlig. Men det er ikke derfor jeg spiser lite, det er det ikke.

Etter samlivsbruddet for snart fire år siden, spiste jeg minimalt i seks måneder. Jeg kan ikke forklare hvorfor, bortsett fra at matlysten ikke var der. Det var noe resignasjon over det; hvorfor skulle jeg opprettholde meg selv, ta vare på meg selv, hva gjorde det fra eller til? Når alt var knust og ødelagt uansett? Jeg så selvfølgelig den med å fungere for barnas skyld, men det igjen fører meg over til et "problem": Jeg føler at jeg selv er et instrument for at barna skal ha det bra. Jeg skal spise sunt og nok for å ha overskudd til barna, jeg skal sove nok for å ha overskudd til barna, jeg skal skjerpe meg slik og sånn for at barna skal ha det bra. Osv. Og selvfølgelig skal jeg det. Det er bare så slitsomt å møte det fokuse på alle bauger og kanter. Som min mor, når hun i beste mening skal vise omsorg. Argumentet er alltid at jeg må fungere for barnas skyld. Aldri for min skyld.

Men nå avsporer jeg. Jeg kommer til å få matlyst igjen, jeg vet det. Og den kommer til å overskygge det andre, det jeg ikke helt greier å sette ord på. Kanskje er ordet straff relevant her. Straffe hvem, vet jeg ikke. Og ingenting kommer ut av straffen uansett. Noe med at jeg uansett er på bunnen, mat gjør ingenting fra eller til. Og om det skulle gjøre litt til, om det skulle føre til at jeg blir i litt bedre form, er det likevel ikke bra nok. Det er uansett uendelig langt igjen til bra.

Hun jeg prater med, spurte om nettopp det: Er ikke litt bedre bra, da? Nei, svarte jeg. Det føles ikke sånn. Det blir nesten som når jeg med verdens verste smerter, veer, får plassert ei akupunkturnål på vristen, med spørsmålet: Er det bedre nå?

(Jentene observerer nok ikke stort av hva jeg spier eller ikke spiser, vi har bare ett måltid sammen pr. dag uansett, og det er middag.)

Dæven døtte, Daisy

Enig i alle tre, så det holder. Vi har vært flere som har stusset over at det virker umulig for T å være et lykkelig, komplett menneske uten en mann i livet, og som ser hvor påfallende forskjellene er, med og uten. Men Tornerosa er av en annen oppfatning, så what to say?

Jeg strever litt med denne. Jeg har jo hørt det noen ganger før, for å si det sånn. Jeg har litt vanskelig for å si noe fornuftig, i hvertfall noe mer utover det jeg har sagt før. Samtidig får jeg liksom et behov for å forsvare meg.

Når jeg ser for meg en dame som ikke kan være lykkelig og komplett uten en mann i livet, slår alle mine stygge fordommer til, og jeg ser for meg en helt annen person enn meg selv. Jeg ser for meg, unnskyld, en lavt utdannet person med skral inntekt, en sløv kniv i skuffen. Jeg skal ikke si mer, det blir for stygt. Jeg ser for meg en avhengig person, som ikke eier selvoppholdelsesdrift og initiativ, som er svak, som liker tanken på å være avhengig av, og bli passet på av en mann. Unnskyld igjen. Derfor kræsjer alt for meg, ingenting passer eller stemmer, om det påpekes at det ser ut til at jeg ikke kan være lykkelig uten en mann i livet.

Jeg reiste mutters alene til Sør-Amerika med sekken på rygg som 20-åring, jeg fødte mine barn uten smertelindring, jeg har aldri blitt forsørget av noen (tvert imot har jeg forsørget), jeg har holdt foredag og opptrådt foran hundrevis av mennesker (om gangen) og jeg har bein der jeg trenger det, og en nese som ikke lar seg pille på. Jeg trenger ingen mann, ikke i så måte. Men jeg skjønner jo at det forsåvidt ikke er dét du (og andre) snakker om, det handler om en mann for å være lykkelig.

Det finnes sikkert mennesker som ikke har noe større ønske om en partner i livet. Men dersom man har det ønsket, mener jeg det ikke er rart at livet, en selv, ikke føles komplett uten. Det betyr ikke at jeg trenger en mann. Jeg ønsker, for å - ja - gjøre komplett. Det er forsåvidt et valg jeg har tatt, men et valg basert på et ønske, og en forestilling om hvordan jeg best kan leve mitt liv.

Enig i at en omkalfatring av forventninger kanskje må til, og det kan man jo håpe fagpersonen kan bidra med, for det er som Daisy sier, mannens rolle i et "være eller ikke være" blir uforholdsmessig, urealistisk stor.

Men når man ønsker seg så inderlig, får, og så mister igjen... Det kan sikkert gå seg til, jeg kan sikkert gå meg til, årene går og går og ting faller til ro og man finner glede i de små tingene, man må jo det, og livet blir forutsigbart og trygt og greit. For meg må enten resignasjon eller lobotomering til, for at jeg skal slå meg til ro med det, og føle at det er greit at det ser ut til å bli som det ble. Men jeg vil ikke det. Jeg vet at det kan være noe annet, at livet har mer å by på. Jeg er fullstendig villig til å utsette meg for høye bølger, selv om jeg knuses mot skjærene innimellom. Kanskje har jeg bodd for lenge i Latin-Amerika.

Beklager veldig om jeg sårer altså. Det er mulig jeg burde juster og redusert litt i det lange innlegget mitt. Det er jo fryktelig lett å mene mye om andres liv.

Så i tilfelle jeg gikk for langt med meningene mine får du putte det i boksen for at det er så mye enklere å løse andres problemer enn sine egne. Andres problemer kan man si "bare gjør sånn" om. Men hvem av oss greier det med sine egne?!!

Forresten så har du lov til å være sinna også. Og egentlig så mener jeg ikke at du skal skåne mannen for alt. Han må også takle å se andres reaskjoner på sin oppførsel. Ingen av oss har krav på at verden skal tilrettelegge seg våre svakheter og styrker. Innenfor normalen da, selvfølgelig. Og din kjærlighetssorg er innenfor normalen. Det er normalt å ha kjærlighetssorg når man blir sviktet. Noe annet kunne han ikke forvente

Det går helt fint, jeg blir ikke såret. Jeg har riktignok nervene utenpå og griner for et godt ord, men jeg tåler dette. Så lenge jeg slipper "nå må du skjerpe deg!" og "på tide å ta seg sammen!"... Selv om jeg kanskje hadde fortjent det noen ganger. Hadde jeg ikke vært meg, hadde jeg glatt vært en av dere. Altså, jeg hadde sannsynligvis sagt de samme tingene til Tornerosa, som det dere gjør. Men det er jo meg jeg er, og jeg står midt oppi...

Jeg har tanketingene sånn rimelig på stell, det er følelsestingene som ikke stemmer. Derfor jeg skrev det om intellektuell viten vs. emosjonell viten. For meg er det et stort gap mellom de to, ofte.

Pluss til Pøbelsara, pluss til Daisy og pluss til Miss; for noen fantastiske kloke damer! Og så godt at du sier at du får masse ut av at vi skriver her, Tornerosa. Vi er mange som bryr oss veldig mye om deg og om hvordan du har de. Jeg kan i blant lure på om du syns jeg (og andre her) er frekke i våre innlegg, men jeg tolker deg dithen at du setter pris på at vi er åpne og ærlige og at vi mener og synser. Håper jeg har rett? Vi gjør det alle sammen med kun de beste intensjoner i allefall. Fordi vi bryr oss om deg.

Ja, som sagt, jeg setter veldig stor pris på det. Kloke damer er dere, alle. Og jeg tviler ikke på de gode intensjonene, jeg merker det godt. Hadde jeg følt at dere var en gjeng frekkinger, hadde jeg ikke skrevet. Jeg tåler da litt...

Så må jeg bare si at jeg selvfølgelig er enig med Daisy i alt hun skriver jeg og. Men jeg tenker også at Mmannen og har måtte visst om hvor sårbar du var. Man kan ikke teste ut på den måten som han har gjort med noen som er så sårbar som han må ha visst at du har vært. Din avgrunn er kanskje større pga andre ting som ikke har med mannen å gjøre, men derfor blir det også mer fatalt å dytte deg ned i avgrunnen kontra dytte (altså dumpe) noen som står stødigere og som har en tryggere plattform. Man skal være forsiktig med sine medmennsker, og Mmannen burde vite at det du var ekstra sårbar og at han ikke måtte la deg tro ting han må ha visst med seg selv at han kanskje ikke hadde mulighet til å stå i.

Ja, som jeg skrev over, det var jo en observasjon han faktisk gjorde helt i begynnelsen. Men jeg tror han ramla inn i ting med hud og hår selv. Jeg tror faktisk det. Men så tror jeg også at det stemmer det han sa, at han hadde allerede vært i helvete, og kunne aldri havne der igjen, ikke like ille. Så det som måtte skje ham av negative ting nå etter at han kom seg unna, blir bare for småsår å regne.

Jeg tror det blir i morgen. Sykt barn, skrev han. Det er ikke hans uke, men mor krever at han kommer på banen om et av barna er sykt. Forkjølelse, hva som helst. Dessuten har han etter oppskriften samvær med den yngste i ettermiddag, fram til sju. I morgen tipper jeg at han kommer til å jobbe sent, og så komme hit etterpå. I stedet for å kjøre alle de milene fram og tilbake. Det er hva jeg tror.

Endret 2. mars 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Herregud, som jeg skulle vært denne ukebladnovellen foruten...

[Gjest Miss O'Hara]

Men jeg har ikke ett øyeblikk stilt krav om tid, kontakt og forpliktelser. Hvis han har følt på det, har de tingene blitt født i hans eget hode, uten min hjelp.

Men dette er egentlig elementærpsykologi - forventninger ER der. Sånn er vi. De trenger ikke skapes av noen, vi er sånn. Selvsagt ligger det forventninger rundt og i en relasjon, det er jo bare slik det er, umulig å unngå.

Og så er det enorm forskjell på å være en ung og umoden 20-åring med øyne fulle av stjerner og uvitenhet om livets realiteter, på eventyr i andre verdensdeler, og å være en voksen med ansvar og forpliktelser. Voksenlivet er ikke nødvendigvis spesielt morsomt, der tror jeg mange går på en smell, meg inkludert.

Ganske mange klarer å reise alene. Ganske mange klarer å føde uten smertelindring. Ganske mange klarer studier, og skaffe seg en inntekt. Det trenger ikke nødvendigvis si noe om emosjonell modenhet eller evnen til å mestre livskriser eller håndtere kriser i det store og hele. At man er en som forsørger, en som klarer jobben bra og ellers lever et "ryddig liv", trenger ikke å si noe om evne til å håndtere sterke emosjoner og endringer i forbindelse med det. Mestre, håndtere, ikke bare "overleve" eller "fungere" som en flink person, når man har opplevd noe traumatisk.

Sist du var i et brudd, med eksmannen, forsvant han fra den ene dagen til den andre. Akkurat det samme har skjedd nå, på en måte. Med noen forskjeller, selvfølgelig. Men begge deler veldig traumatisk, spesielt for en som, enten du liker lyden av det eller ei, mener å ikke kunne bli lykkelig uten i et parforhold med en mann. Det må oppleves som en seriøs livskrise, ganske lammende.

For øvrig har jeg en bekjent som du beskriver, en enkel jente uten utdanning og uten annet enn strøjobber i butikk, litt vimete og uselvstendig, men hun er en av de mest harmoniske menneskene jeg kjenner. Uten en mann, ja. Alenemor til to. Jeg tror det handler mer om en innstilling til livet i det store og hele, enn om alle de derre ytre tingene. Vi begår stadig den feilen å måle oss etter dem, sjelden med hell.

Nå synes det bare for oss det du skriver, og det er selvsagt bare biter, det kan aldri bli et komplett bilde. Men en så presist analytisk og detaljert måte å dypdykke i materien på som du har evnen til er kanskje ikke bare av det gode? Til tross for et hektisk liv med jobb, to barn med fritidsaktiviteter, hus med hage, så har du masse tid til å fintenke på og kjenne på det du føler mangler i livet ditt. Står du i livet ditt, eller eksisterer du litt i periferien av din egen tilværelse? Kanskje pratedamen kan hjelpe deg med det, å utvide perspektivet til å gjelde noe annet, noe som kobler ut, er mer som påfyll? For hvis du skal oppleve voksenlivet ditt, deg selv, som en god ting, så trenger du vel noe som gir deg noe, forer sjela, så og si. Og det kan ikke være slik at eneste elementet som gjør det, er en mann? Det er vel verken sunt eller realistisk? Man kan ønske ting - jeg ønsker å vinne i Lotto, det ville løst mye - men å forholde seg til det som en mangel, det legger på en måte føringen for at du faktisk ikke blir lykkelig noensinne, dersom det ikke dukker opp en mann. Hvis jeg skulle levd hver dag og kjent på alle de knuste drømmene og håpene mine kunne jeg like gjerne lagt meg ned for å dø. Illusjoner er liksom litt til for å knuses, har jeg kanskje oppdaget

Jeg er ikke deg, så jeg ser ikke samme utsikten som du gjør, jeg kan bare lese meg til biter av den her. Men jeg HAR fått snudd tilværelsen snudd opp ned - det fiffige er bare; tilværelsen endret seg ikke nødvendigvis så voldsomt, det var hvordan jeg så på den som endret seg. Først da begynte den å faktisk endre seg

Det er en klisje, men kanskje den sanneste, at det handler om innstilling, og innstilling/programmert tenking er noe av det vanskeligste man kan prøve å endre på. Derfor finens det hjelp, og jeg håper du får den, for å basere din egen selvrealisering på en mangel høres forferdelig trist ut. Vi mangler noe, alle sammen, hvis en ser slik på det, men vi går videre. (Jada, jeg vet jeg har en mann nå, men hans tilstedeværelse alene løser ingenting for meg. Han tilføyer en dimensjon, og han er noe praktisk såvel som noe udefinerbart i min hverdag, men han definerer ikke meg som menneske og han kan ikke snu min lykke til ulykke i livet eller omvendt, det skjer i meg selv, i mitt hode, det handler utelukkende om min evne til å takle det. Jeg kan leve uten ham. Jeg vil helst ikke, nå som jeg har møtt ham, men jeg kan helt fint leve uten ham.)

Det bringer meg inn på - beklager langt innlegg - det du sier om å være instrument for barna dine. En mann ville på mange måter vært ditt instrument for din lykke. Og det er ganske mye for et menneske å bære. What Daisy said.

[Tornerosa]

Joda, hvis du med forventninger mener ønske om å tilbringe tid sammen, å prøve å tilrettelegge for det. Men det har aldri vært slik at jeg har etterspurt, fått nei, og reagert på det. Jeg har aldri gitt uttrykk for mine forventninger, annet enn å bekrefte for ham at jeg likte hans selskap, jeg har knapt foreslått å gjøre ting sammen. Jeg har vært veldig bevisst på dette, nettopp fordi jeg har visst a, b og c.

Men klart, jeg har hatt forventninger, i kraft av å ønske at dette skulle gå bra.

Jeg tror derimot han har operert med forventinger til egen prosess, og at disse forventingene ble vanskelige å innfri for han. Han har hatt bestemte meninger - bevisste eller ubevisste - om hvordan ting skulle foregå, hvordan progresjonen skulle være. Han har kjent på egne forventninger, og ikke greid å innfri dem overfor seg selv.

Jeg tror aldri jeg har ment at jeg ikke kan være lykkelig uten noen å leve sammen med. Det er ikke en mening jeg har dedusert meg fram mot, det er snarere en erfaring jeg har gjort meg. Jeg var ganske så lykkelig, eller i hvertfall tilfreds, uten noe som helst ønske om å finne Noen, fram til jeg var 28-29 og møtte min eks-mann. Jeg lette ikke etter ham, overhodet ikke, alt skjedde ved tilfeldigheter. Jeg kunne sikkert glatt vært singel i enda en del år, uten å føle noe ønske om en par Så var jeg da også i det store og hele singel fram til da, med kun "smårusk" i bagasjen, samt et (useriøst, på mange måter) samboerskap på et halvt år eller så.

Men det handler kanskje litt om alder. Den gangen hadde jeg så mange muligheter og et hav av tid og liv foran meg. Det har jeg vel nå også, men likevel færre.

Min erfaring nå, er at å være alene om livet, i livet, uten tosomheten, det er ikke noe bra. Jeg har i tre år banket meg gjennom, alene om absolutt alt, og alene sammen med to små barn 95 % av tiden. Jeg vil se den som virkelig trives og er lykkelig i en slik situasjon. Da krever man ikke mye av livet. Misforstå meg rett, jeg mener ikke krever som i krever, kanskje forventer er et bedre ord. Kanskje ikke det, heller. Men den som er tilfreds med å jobbe 100% og i tillegg ta seg av barn og husholdning tilnærmet 100% av tiden, alene, den tar til takke med. Ja, finne de små gledene osv. osv, men jeg vil at livet skal være mer enn det. Jeg skal ikke si de siste 3-4 årene har vært et helvete, men det har jammen ikke vært noe bra, heller. Noe har vært bra. Men når jeg ser alt under ett, er det slit, ensomhet, bekymring og dårlig samvittighet som preger det hele. Og jeg kan ikke helt gå med på at det handler om hvordan man takler, om innstilling, det er litt mer pragmatisk enn som så. Det er nesten ikke praktisk mulig å ivareta seg selv i en slik situasjon, verken fysisk eller psykisk. Mener jeg.

Så min erfaring er den; alene om alt, alene i alt, det er ikke godt. Det er ikke tilfredsstillende. Det etterlater ingen (veldig lite) tid til en selv, svært begrensede muligheter til sosialt liv, til å bevege seg ut av hjemmet sammen med andre voksne. Det åpner for tv, pc og bok, men jeg er for sosialt anlagt til å leve tilfredsstillende med (nesten) kun de elementene.

Igjen - min erfaring er at alene, i denne situasjonen, er vondt, vanskelig, tungt, slitsomt. Så ble jeg da også fysisk syk i vår. Tanken på nye tre år på denne måten gjør at jeg får lyst til å legge meg ned og gi opp. Derfor blir det å si at jeg først må være lykkelig, først må være ovenpå, først må ha greid å skape egenlykke, før jeg eventuelt er klar for å bære et forhold, veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg kan ikke se at akkurat dét skal handle om følelsesmessig modenhet, at det skulle vært mindre slitsomt om jeg hadde en annen innstilling, at det som manglet var å være bedre rustet til å tåle og takle. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at prat om innstilling gjør meg sliten (hvor mange ganger har jeg ikke selv tenkt/sagt at det handler ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det), for jeg synes virkelig jeg har hatt den rette innstillingen, hvor mange morgener har jeg ikke våknet med Den Rette Innstillingen, men når natta igjen kommer, og alt jeg har gjort er a, b og c, og de eneste menneskene jeg har forholdt meg til er ungene (ja, der var vi tilbake til det med jobb), så er det jammen vanskelig å synes at dagen har vært flotters. Men det har ikke hindret meg i å neste morgen igjen våkne med den samme innstillingen. Jeg er ganske sta, nemlig. Og, tro det eller ei, av natur optimist. Det er bare det at optimisten i meg har fått seg en kraftig knekk de siste årene, det begynte vel allerede da jeg var gift, og jeg har erfart at optimisme og innstilling bare blir tomme troll så lenge jeg ikke føler effekten på kroppen.

Jeg føler det er litt viktig å skille mellom to ting; det ene er det jeg skriver om over, det som handler om å tosomhet eller ikke, når man i utgangspunktet er alene. Det mer generelle ved det. Det andre handler om situasjonen nå, når jeg føler at jeg har mistet så uendelige mye; først og fremst en person jeg rakk å få langt innunder huden i løpet av det siste halvåret, men også den "funksjonen" denne personen oppfylte - forestillingen om at jeg etterhvert, et sted der framme, skulle slippe å være alene om absolutt alt. Dvs. jeg var jo allerede på lag med noen, og det føltes vanvittig godt. Bare det å bli oppringt om kvelden og bli spurt om hvordan dagen min hadde vært, og hva jeg skulle gjøre i morgen.

Det er skrevet ganske mange hyllemetre om dette, om den akutte situasjonen. Ikke rent få har avsluttet ikke bare Det Gode Liv, men livet i seg selv, som resultat av denne typen tap. Så helt lost case er jeg vel ikke, jeg er i båt med mange, mange.

Det er jo ikke en millimeter av det du skriver som jeg virkelig er uenig i, Miss. Å basere selvrealisering på en mangel, høres helt klart tragisk ut. Og ettersom jeg ikke greier å bli sånn nogenlunde happy slik som livet er og har vært de siste årene, så... Da må jeg enten 1) gi opp eller 2) lære meg å bli happy. Å gi opp er jo ikke mulig, man har barn. Men jeg har ikke lært å være happy enda, og jeg føler at jeg er et stykke unna. Men jeg har i det minste prøvd (jeg har underlagt meg diverse former for prateseanser helt siden høsten 2007, det lengste jeg har gått uten, har kanskje vært 3-4 måneder), og jeg prøver fortsatt.

Du skriver

Står du i livet ditt, eller eksisterer du litt i periferien av din egen tilværelse? Kanskje pratedamen kan hjelpe deg med det, å utvide perspektivet til å gjelde noe annet, noe som kobler ut, er mer som påfyll? For hvis du skal oppleve voksenlivet ditt, deg selv, som en god ting, så trenger du vel noe som gir deg noe, forer sjela, så og si. Og det kan ikke være slik at eneste elementet som gjør det, er en mann?

Nei, jeg står ikke i livet mitt. Jeg er langt ute i periferien av meg selv. Jeg håper hun kan hjelpe meg med det. Jeg liker det ikke, men jeg kjenner at til tross for at jeg jobber med innstillingen, sitter med en følelse i kroppen som sier "jaja, nuvel, vi får se hvem som får rett". Et dårlig utgangspunkt. Men igjen - det er forskjell på tanke og følelse.

Ja, jeg trenger noe som forer sjela mi. Jeg tror at en nær relasjon med Kjærlighet som ingrediens, er en mulig oppskrift, ja. Helt klart. Jeg tror det er øverst på hylla. Det er ikke det eneste elementet, men jeg tror det er hovedelementet. Deretter kommer samvær med venner, tror jeg, og da både med og uten barn. To ulike ting, men begge deler veldig viktig for meg. Jeg har prøvd, og prøver, men jeg får ikke nok av det, føler jeg. Det koster å få det til, du (og andre som har vært/er helt alene med barn) vet alt om det. Så i perioder gir man litt opp, ting går litt opp i spinninga og man orker ikke prøve. Og nå for tiden har jeg ikke lyst til å prøve engang. Men jeg regner jo med at det går over. Og jeg prøver jo likevel, nå skal jeg ha besøk av venninne fra Oslo onsdag - mandag, og jeg har invitert til dame-mat neste fredag. Om det blir noe av, vet jeg ikke, for folk er jo så opptatte. Så burde jeg prøve å få til noe for meg og oss i påsken (alene i fire døgn, med ungene i fem), men jeg vet ikke om jeg orker. Er så inderlig lei av å organisere, prøve, ta initiativ.

Må jeg få presisere at mitt "hus med hage" er et rekkehus med to soverom og en hage på såvidt et tosifret antall kvadratmetre

På tide å poste dette før cybertyven kommer og sletter det, ville vært kjipt.

[Tornerosa]

Det bringer meg inn på - beklager langt innlegg - det du sier om å være instrument for barna dine. En mann ville på mange måter vært ditt instrument for din lykke. Og det er ganske mye for et menneske å bære. What Daisy said.

Naaaah... Det vil jeg ikke helt være med på. Det med instrument for min lykke. Jeg ville ordlagt meg på en ganske annen måte, men er litt tom nå. Senere.

[Tornerosa]

Det ser vel ikke ut til at han kommer i kveld, da. Men han sa da vitterligen at han skulle varsle i dag, om det ble i dag eller i morgen? Han burde da vite det pr. nå, om han tenker å komme om en time?

[Tornerosa]

Merkelig den lånemobilen, den gir beskjed om at den ikke lader, men gjør det visst likevel. Men noe galt må det jo være med den, det kommer ingen melding, til tross for at jeg sjekker hvert 10. minutt.

Nå har jeg dusjet og spa'et meg. Noe må man jo ta seg til når kvelden er ung, og jeg har lest at denslags skal gi velvære. Jeg har ryddet, satt på oppvaskmaskin, ryddet vekk klær på rommet mitt. Tent lys. Duftlys, til og med. Jeg har også kjøpt startnummer til ungene på Barnas Skidag og meldt dem på på aktivitetsdag på ridesenteret på søndag.

[Tornerosa]

Hva skal jeg unnskylde ham med nå, da?

I natt skrev han i morgen eller fredag kveld. Men med forbehold om at datteren var frisk, "Meldes i morgen?", skrev han. I morgen er i dag. Og jeg hører ikke noe fra ham. Jeg trenger ikke lenger høre at han ikke fikk det til, for det ser jeg jo. Men jeg synes det er litt dårlig å ikke gi lyd... Han kan umulig ha glemt meg.

[Tornerosa]

Dette trodde jeg ikke. Nå trodde jeg virkelig han kom til å gi lyd, jeg var helt sikker på det.

Men jeg har jo vært sikker på så mangt. Det gjør noe med oppfatningen av egen dømmekraft, å ta så grundig feil.

[Kosemose]

Herregud, hva er dette her for noe da? Nå må han fanden tute meg skjerpe seg! Hva er det han driver med? Hvorfor melder han deg ikke med beskjed? Jeg skjønner at det kan være ulystbetont, men man tar seg da sammen og gjør det man må gjøre, for å være et ordentlig menneske og et medmenneske. Hvor mange ganger har du fortalt ham at du trenger denne praten?

Nå er jeg sint, dette her er ikke fair.

[Tornerosa]

Nei, det synes ikke jeg heller, Kosemose. Dette synes jeg i beste fall er veldig lite omtenksomt av ham. Jeg har flere ganger gitt utrykk for et ønske om å snakke med ham, han kan ikke være i tvil om det nå. På et tidligere tidspunkt sa han jo det, han hadde ikke ringt fordi han var usikker på om jeg ville snakke med ham. Men jeg har bekreftet flere ganger at det vil jeg, og han kan umulig tro at jeg har ombestemt meg nå. Jeg håper du får det til, skrev jeg, jeg håper inderlig at du får det til.

Åh, lufta går helt ut av meg. Enda mer, visste ikke det var mer å gå på.

Hva gjør jeg nå, da?

Han skrev onsdag eller torsdag. La torsdagen gå, som en aller, aller siste sjanse? Det blir vel til at jeg gjør det.

Han er forresten pålogget på Facebook nå, så jeg.

Endret 2. mars 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Jeg makter ikke jobbe. Jeg prøver, har sittet i flere timer i kveld, og det har funket sånn rimelig. Helt til jeg får tilbakemeldinger på det jeg skal rapportere, og har rapportert, og tilbakemeldingen inneholder opptil flere "skulle egentlig", "opprinnelig bestilt til januar" og "må snarest sendes til".

Dette er ikke greit, det fungerer ikke for meg. Jeg merker at jeg ikke tåler press, ikke noe press overhodet. Med én gang jeg får slike tilbakemeldinger, får jeg svart samvittighet. Og den lammer meg. Har to hovedoppgaver foran meg, og jeg greier dem ikke. Og for første gang føler at jeg får skrå blikk for at jeg ikke greier dem.

Og hvorfor ringte hun meg ikke i dag? Hun skulle snakke med fastlegen min i går, og ringe meg. Ringte ikke i går, ringte ikke i dag.

Og hvorfor hørte jeg ikke fra ham?

[Gjest Miss O'Hara]

Han overgår seg selv nå

Du har tidligere nevnt (mange sider siden nå) at du har lagt vekt på å ikke forvente noe av ham, ikke legge noe press, inntil det punktet hvor han har tullet litt med om du virkelig er interessert. Kan det på noen som helst måte være noen sjans for at han kan ha tvilt litt på engasjementet ditt, på at du ville stå løpet ut hvis ting ble enda tøffere? Menn må gjerne ha sånt med teskjeer, selv når vi tror vi bruker megafon og store bokstaver, så mener de at vi ikke alltid er like tydelige Kan han i sin usikkerhet ha blitt redd for at du ikke var klar nok for dette?

Jeg prøver ikke legge stein til byrden her, det er bare et forsøk på å finne en forklaring på hva han driver med. Rarere ting har skjedd i historier om kjærlighet enn at partene har kommunisert litt forbi hverandre underveis, tenker jeg.

Håper du hører noe i dag.

Og ja, jeg vet alt om alenetilværelsen, det er kanskje derfor jeg tør å si noe her, for jeg kjenner igjen skremmende mange av de nokså destruktive mekanismene dine inkludert holdningen til pratedamen "vi får se hvem som får rett". Skal være forsiktig med å gi råd om sånt, for slike prosesser er individuelle, men om du klarer å tømme hodet mest mulig og være hundre prosent mottakelig for innspill i stedet for å bestemme deg for at de ikke er sanne for deg, så tror jeg det kan hjelpe på veien. Jeg mener, du er der fordi du ønsker endring? Da må du ikke motsette deg selve endringen eller stegene på veien dit.

Hvis du gjør som du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått Du er der fordi den oppskriften du har laget for deg selv ikke funker. Du trenger ny bruksanvisning, og det er ikke gitt at du nødvendigvis liker alle endringene med en gang heller.

Og jobben din... Nuvel, jeg skal la det ligge i dag

Gi deg selv en klem og noe varmt å drikke.

[Tornerosa]

Jeg har en mail klar til ham, om jeg ikke har hørt noe innen klokka 22 i kveld.

Jeg sovner bare ikke om kveldene. Jeg sov mandag formiddag, men ikke tirsdag eller i går. Fire timer hver natt, kanskje, det burde etterhvert kvalifisere til å bli trøtt nok til å sovne. Men neida. 03 - 04 da sovner jeg, og da er det 3-4 timer igjen av natta.

Unger stod opp relativt greit i morges, riktignok etter overtalelse, men uten de sureste minene. De ble spart til badet, da det nærmest oppstod slåsskamp om plastboksen for å stå på. Med galant oppfølging ved tannpussen etterpå. Det er ikke nok tid til at de skal gå på badet hver for seg, og det er vitterligen mer enn nok plass til dem begge. Men ok, jeg får begynne å hale dem opp tyve minutter før, så får de gå på badet etter tur. Tyve minutter kortere natt på meg.

I dag skal jeg møte to personer, planlegging av happening rett før påske. Jobb. Egentlig en helt kurant greie, egentlig den beste delen av jobben, men jeg greier ikke å få noen ok følelse rundt det.

Ytterligere demotivert nå, det skal så lite til. Og noen av oppgavene jeg er pålagt, er meg uoverkommelige. Innebærer flere dusin telefonsamtaler til personer jeg ikke aner hvem er. Det passer jo bra, jeg som har hatt et ganske anstrengt forhold til telefonen det siste året. Ikke er det meg klart hvem det egentlig er jeg skal ringe til, heller.

Og mitt neste innspill er følgende. Det høres ut som om du er en fantastisk mor. Selv om du nok har for mye dårlig samvittighet for alt mulig. Du synes jo tilsynelatende ikke at du gjør noe som helt godt nok, på tross av at du bygger pepperkakehus og har venninnebesøk og kjøper kaniner og er med de på massevis av aktiviteter. Etter hvert som du krysser av ting på lista for fantastiske foreldre, så fyller du på med nye ting nederst, slik at summen av den dårlige samvittigheten alltid er konstant. Det er ikke bare du, vi gjør det nok alle sammen.

Det høres av og til ut som om du tror at alle andre barn lever i en lykkekokong med foreldre som renner over av overskudd og der det spruter nybakte boller og omsorg ut av fingrene deres. Jeg tror jo ikke at du tror det, sånn rent faktisk. Til det er du for smart. Men du tror det emosjonelt. Vi gjør det kanskje alle sammen. Vi tror at alt er så mye bedre hos andre. Jeg har mann og opptil flere barn, og kan bekrefte at sånn er det altså IKKE. Huset er rotete, og man rekker ingenting, og ungene synes uansett alltid at man burde ha gjort noe mer. Og man freser til de i morgenstresset, og dør av dårlig samvittighet etterpå. Sånn er det å være foreldre i dag tror jeg. Og du og jeg og alle andre må lære oss å se hva som er godt nok. Vi må flytte lista litt ned slik at det i det minste er mulig å holde seg i den slik at man holder hodet over vannet.

Og du er åpenbart en mer enn god nok mor, Tornerosa. La det ikke være tvil om det.

Og jeg tror at om du (og jeg) hadde greid å la være å ha dårlig samvittighet for alt, så hadde du (og jeg) vært en enda bedre mor.

Det er jo mange elementer i det, i følelsen av ikke bra nok. Mye mulig er det noe jeg tror emosjonelt, som du sier. Men om jeg trekker fram et eksempel på noe som gir meg denne følelsen, så er jo eksempelet bare dét - et eksempel. Det er jo ikke den ene greia i seg selv som gir meg følelsen, den er bare et av flere momenter som bidrar. At 7-åringens venninne er ute på én mil lange skiturer med sin far fem av ukas sju kvelder, med morens eminente kakao i sekken, er ikke noe jeg strekker meg etter. Ikke har vi skiløype rett utenfor huset, heller. Fredags- eller lørdagstaco (eller whatever) eksisterer ikke her i huset, fordi jeg rett og slett ikke har lyst.

Mye av min dårlige samvittighet handler nok om at jeg ikke har lyst. Fordi jeg blir kvalt. Fordi jeg rett og slett ikke synes det er noe koselig å være den eneste voksne når man skal kose seg, eller uansett hva man skal gjøre, egentlig. Ikke koselig når det er hver eneste forbanna gang. Ikke dra på ferie, ikke ut på tur, ikke hverdagsmiddagen, ikke lørdagspizza, ikke spille et spill, ikke i det hele tatt. Hjernen min råtner på rot, når det er bare meg, meg, meg, meg, meg - og barn. En gang i blant, ja, det er jo ikke nødvendigvis seansene i seg selv som er så ille, men når det alltid er sånn, blir det for meg bare kjedelig og trist.

Det at jeg alltid har lyst til å si nei når de vil ha med venner hjem, fordi jeg er redd for at det blir mye ekstra for meg. Særlig i forhold til konflikter, som det ofte blir. Mellom søstrene. De er såpass tett i alder at de vil gjerne leke med hverandres venner, men den som har besøk, vil jo helst ha søsteren unna. Og jeg synes ikke det er rart, så jeg prøver. Og minsta er såpass eksplosiv at der kan det skje hva som helst. Og særlig når leken skal avsluttes og besøket skal hjem, det byr ikke sjelden på trøbbel.

Så føler jeg meg selvfølgelig som en dårlig forelder fordi jeg ikke er littegranne mer happy, fordi jeg ikke synes det er godt nok som det er, med de fantastiske barna jeg tross alt har.

Det handler også om at jeg føler at jeg ikke gir dem nok utfordringer intellektuelt. De er smarte unger, det må jeg si selv om jeg er mora, ligger hestehoder foran snittet for alderen sin når det gjelder de fleste skolefag. Og de har potensiale til så uendelig mye mer, jeg føler at kunnskapstørsten deres er i ferd med å slukne, og jeg føler at det er mitt ansvar å bidra til at det ikke skjer. Men i stedet for å ta det ansvaret, føler jeg at jeg er fyllt av noe helt annet - behovet for å få dem tidligst mulig i seng, så jeg slipper alt maset, alle kravene og forventningene. For å bruke noe som er helt konkret, men også et bilde på det hele. Det er ganske trist, egentlig. At jeg føler det sånn. Men, la det være klart, det sier ikke noe om graden av kjærlighet til barna mine, det sier bare noe om slik jeg oppfatter hverdagen min. Eller, ikke oppfatter, slik jeg gjennomlever hverdagen min.

Ingen middagsbord å lytte til voksnes samtaler ved. Du verden så mye jeg har lært rundt et middagsbord ved å lytte til de voksne, av fakta, av viktigheten av å kunne hevde egne meninger, av sosiale relasjoner! Metakunnskap om det å føre en samtale, konversere!

Jeg skulle også ønske at jeg kunne gi ungene mine langt flere opplevelser sammen med andre familier, hvor både barn og voksne er tilstede. Føler at det blir enda viktigere når de ikke opplever noen "voksenverden" på hjemmebane. I tillegg til at det åpner for fine opplevelser, tror jeg også at det er veldig god sosial læring. Selvfølgelig er denne oppfatningen noe tuftet på at jeg selv har opplevd mye av det i oppveksten, men også på egne erfaringer i voksen alder, med egne barn. Jeg ser at de trives da, og jeg tror at de vokser på det. Voksenverden og barneverden parallelt - både separat og med overlappinger. Det tror jeg er en veldig god oppskrift for sosialisering. Og her i huset eksisterer knapt noen voksenverden, de får ikke innblikk i den. Jo, de har besteforeldre som de omgås en del med, men det blir noe annet, føler jeg. Besteforeldrene har dessuten knapt noen voksenverden, der er jo alt på barnas premisser uansett, alt er lagt opp rundt og sirkler rundt barnas behov og ønsker.

Satt på spissen: Her hjemme blir jeg diktatoren, jeg og bare jeg, alltid jeg (joda, vi praktiserer demokrati der det er mulig). Barna blir de som krever og ønsker, jeg blir den som innvilger. Og jo mer sliten jeg er, jo mindre ønsker jeg å innvilge. Ikke bare sliten fysisk, kanskje mest mentalt. Det føles som en evig drakamp, de krever, jeg bremser.

Jeg vet ikke, jeg synes det er vanskelig å beskrive hva og hvordan, hva denne følelsen av dårlig samvittighet og å ikke strekke til, går i. Man kan selvfølgelig legge til det faktum at de har en far som bor 60 mil unna, det får det til å vrenge seg i meg. Jeg lurer mange ganger på hva det har gjort med dem, og hva det vil gjøre med dem på sikt.

Det er vanskelig å skille mine behov og ønsker fra barnas behov og ønsker (eller det jeg mener er deres behov og ønsker, det jeg mener er bra for dem), ting henger jo sammen. For dersom jeg føler at jeg greier å oppfylle barnas behov og ønsker, har jeg det bra selv, også. Selvfølgelig handler dette om en livspartner om meg og mine ønsker og behov, men det er også et element av barna og deres situasjon i det hele. Jeg føler de mangler noe, de mangler kontakt med voksenverdenen på hjemmebane. Det er en stor sorg for meg.

[Tornerosa]

Han overgår seg selv nå

Du har tidligere nevnt (mange sider siden nå) at du har lagt vekt på å ikke forvente noe av ham, ikke legge noe press, inntil det punktet hvor han har tullet litt med om du virkelig er interessert. Kan det på noen som helst måte være noen sjans for at han kan ha tvilt litt på engasjementet ditt, på at du ville stå løpet ut hvis ting ble enda tøffere? Menn må gjerne ha sånt med teskjeer, selv når vi tror vi bruker megafon og store bokstaver, så mener de at vi ikke alltid er like tydelige Kan han i sin usikkerhet ha blitt redd for at du ikke var klar nok for dette?

Jeg prøver ikke legge stein til byrden her, det er bare et forsøk på å finne en forklaring på hva han driver med. Rarere ting har skjedd i historier om kjærlighet enn at partene har kommunisert litt forbi hverandre underveis, tenker jeg.

Det er ikke stein til byrden, snarere tvert imot. For om det hadde stått på dét, om det hadde stått på at han har tvil i forhold til meg og mitt engasjement og hvorvidt jeg har vært klar til å stå løpet ut, så skal jeg jammen greie å overbevise ham om det.

Jeg tenker - da han sendte meg den meldingen meg natt til i går, og jeg responderte, svarte han med "Fint! God natt, sov godt!" Det svarte jeg ikke på. Han kan da ikke være skjør nok til å ha tolket det som en avvisning...??

Håper du hører noe i dag.

Og ja, jeg vet alt om alenetilværelsen, det er kanskje derfor jeg tør å si noe her, for jeg kjenner igjen skremmende mange av de nokså destruktive mekanismene dine inkludert holdningen til pratedamen "vi får se hvem som får rett". Skal være forsiktig med å gi råd om sånt, for slike prosesser er individuelle, men om du klarer å tømme hodet mest mulig og være hundre prosent mottakelig for innspill i stedet for å bestemme deg for at de ikke er sanne for deg, så tror jeg det kan hjelpe på veien. Jeg mener, du er der fordi du ønsker endring? Da må du ikke motsette deg selve endringen eller stegene på veien dit.

Innimellom så kjenner jeg på noe som jeg virkelig ikke liker: Resignasjon. Jeg synes suppa er så seig og hengemyra er så gjørmete, at jeg ikke ser for meg oppstandelse. Fødselsveer og akupunkturnåler. Det monner så lite, liksom. Derfor gir jeg litt opp. Jeg merker, dessverre, at jeg nærmest har en forventning om at pratedamen skal gi meg lyst til å ha lyst. Jeg greier ikke å hente fram lysten til å ha det bedre. Fordi jeg føler at jeg uansett ikke vil nå bra. Hodet mitt har ikke noen problemer med å fortelle meg at det er feil, men det er visst hva cellene i kroppen min er programmert med nå: En tvil - prøver jeg faktisk å få det bedre, få til endring? Jeg vet ikke lenger hva jeg vil og ønsker, jeg vil at pratedamen skal fortelle meg det.

Nei, det ga ingen mening, ser jeg.

Men jeg begynner å tvile på motivasjonen min. Ikke min som i noe jeg kan styre, det føles mer som om motivasjonen, eller mangelen på den, er blitt nedfelt i selve DNA'et. .

Samma kan det være, liksom. Samma f. Nå har jeg prøvd så lenge, på alle mulige måter, jeg synes ikke tilværelsen er noe mer uutholdelig lett av den grunn. Tilværelsens uutholdelige tetthet gir mer mening.

Hvis du gjør som du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått Du er der fordi den oppskriften du har laget for deg selv ikke funker. Du trenger ny bruksanvisning, og det er ikke gitt at du nødvendigvis liker alle endringene med en gang heller.

Jeg ser bare ikke for meg hva den oppskriften skal inneholde, som jeg enda ikke har prøvd. Jeg føler at jeg har brukt alle ingrediensene som er tilgjengelige. Det må være i det tidligere nevnte DNA'et at det er en feil, en fabrikasjonsfeil, for jeg begynner nesten å tro at ingen oppskrift kan utrette noe som helst for meg. Lost case.

Er det nå jeg skal si at jeg forresten hater bruksanvisninger? Mitt hatobjekt nr. én. Jeg har en helt bunke av dem i kjelleren, ingen åpnet, men sirlig arkivert. I tilfelle, liksom. Men jeg kan gjøre et unntak når det gjelder bruksanvisningen på meg selv, i hvertfall prøve.

Og jobben din... Nuvel, jeg skal la det ligge i dag

Gi deg selv en klem og noe varmt å drikke.

Takk, Miss. Men sjokoladen til kaffen manglet?

[pøbelsara]

[Gjest Miss O'Hara]

Om barn.

Etter å ha vært alene med barnet i et tiår, har jeg tilknytningsvansker med sønnen min. Jeg får hjelp med det. (Jeg kan ikke beskrive det, annet enn at en historie jeg leste her om dagen om en kvinnes fødselsdepresjon var skremmende identisk med det jeg føler overfor barnet mitt.) Man er ikke upåvirket av å sitte igjen med hovedansvaret for barn, og den som sier noe annet, har ikke store innsikten. Det gjør noe med deg, det gjør noe med hvordan du ser deg selv, det gjør noe med hvordan en ser barnet, og det gjør noe med hvordan man innretter seg i hverdagen, i ren overlevelse.

En fagperson sa til meg en gang jeg satt og beklaget meg over nettopp dette som du gjør - å ikke være nok, å ikke ha en komplett familie rundt poden, å ikke kunne være den som gir ham alt intellektuelt osv - jeg forklarte at jeg er redd han ikke får nok omsorg. Jeg forklarte at "Alt jeg gjør, er å sørge for at han får i seg mat og søvn, har klesskift nok og det han trenger, har rutiner hjemme og nattasang og lesing om kvelden, at han får se faren mest mulig og at familien på den andre siden kan se ham når de vil. Jeg klarer liksom ikke å være mamma eller å gi omsorg." - vel, personen sa "Er ikke det omsorg? Mat, søvn, legge til rette - er ikke det omsorg?"

Den glupe leser ser selvfølgelig motsetningen i det jeg drev med der.

Selvfølgelig fikk han omsorg. Han fikk, og får, mer omsorg og oppfølging enn mange barn får, til og med. Hvorfor er ikke det nok for oss? For da handler det nemlig om oss og våre forventninger å gjøre, ønsker på barnas vegne og på våre egne vegne, definert av oss.

Barna har det de trenger. Du tar jo helt piffen fra deg selv, du tar helt knekken på din egen mestring og omsorgsevne ved å ha så høye krav. Jeg vet du sier du ikke synes det er høye krav, men tilværelsen din på det området er en eneste lang sammenlikning med andre og med hva du selv oppfatter som bra nok ut fra dine rammer og behov. Hvorfor overføre det på dem? Hvorfor så destruktiv?

Dine barn har det bra. De vil få det bra i livet, fordi de er smarte, og det kan ikke du ødelegge eller gjøre noe med fra eller til. De hadde fått det enda bedre hvis de hadde hatt en mamma som ga seg selv litt mer slækk i den rollen, i stedet for å løse det som en eksamensoppgave. Du skal bare VÆRE. Det er nok for dem. De vil ikke ha perfeksjon, de vil bare ha en glad mamma. De vil ha deg.

Og ja, panneklask, jeg glemte

:sjokolade:

[¤flicka¤]

Og ja, jeg vet alt om alenetilværelsen, det er kanskje derfor jeg tør å si noe her, for jeg kjenner igjen skremmende mange av de nokså destruktive mekanismene dine inkludert holdningen til pratedamen "vi får se hvem som får rett". Skal være forsiktig med å gi råd om sånt, for slike prosesser er individuelle, men om du klarer å tømme hodet mest mulig og være hundre prosent mottakelig for innspill i stedet for å bestemme deg for at de ikke er sanne for deg, så tror jeg det kan hjelpe på veien. Jeg mener, du er der fordi du ønsker endring? Da må du ikke motsette deg selve endringen eller stegene på veien dit.

Hvis du gjør som du alltid har gjort, vil du få det du alltid har fått Du er der fordi den oppskriften du har laget for deg selv ikke funker. Du trenger ny bruksanvisning, og det er ikke gitt at du nødvendigvis liker alle endringene med en gang heller.

Veldig bra sagt. Jeg har tenkt at det kanskje er bortkastet for deg å gå til pratedamen, så lenge tanken din er at ting er som de er og utfallet er gitt. At det er snakk om hvem av dere som har rett, når faktum er at det sjelden finnes rett og galt.

Endring er ikke kult eller enkelt eller smertefritt (men det er jo ikke livet ditt nå heller, forsåvidt), og det er ikke sånn at fordi om endringen kjennes feil så er den feil. Noen ganger er det verdt å prøve likevel. Hva er det verste som kan skje, liksom?

Jeg har hatt min egen pratedame (eller det var en pratemann, men det er lite relevant egentlig) og han påpekte stadig at det viktigste var ikke det som skjedde i timene med ham men det som skjedde mellom dem. Det betød at jeg måtte ha en bevisst holdning til å se muligheter til endring, og ikke minst trene på å endre holdninger, følelser og handlingsmønster. Ellers ble alt han sa bare tomme ord

Vet ikke helt hva jeg prøvde å si med dette innlegget, men jeg tror det er noe sånt som at det faktisk kan skje store ting bare ved å gjøre endringer som kan virke små og ubetydelige. Eller noe sånt.