Et sus som over furukrona kom

[pøbelsara]

Jeg kjenner at jeg er veldig unisont enig med det Ellevill skrev og Miss nikket til.

Jeg synes det er vanskelig å skrive her, og jeg synes det er vanskelig å lese her, og begge deler skyldes at jeg synes det er helt fælt å se hvordan du har det, Tornerosa. Og jeg tenker at jeg forstår mange ting med Mmannen veldig godt. Alle blir vi mer eller mindre skadeskutt av ting vi opplever i livet, og noen ting er per definisjon mer traumatiske for oss som mennesker enn andre. Noen blir mer skadeskutt enn andre, og det er tragisk og trist og opprørende og leit hva noen mennesker kan utsette andre for.

Men jeg tenker at nettopp slike erfaringen burde gjøre en mer årvåken i forhold til å såre andre mennesker, selv om man er traumatisert selv. I allefall når man får tenkt seg om litt.

Når jeg skriver at jeg blir sint på Mmannen, så betyr ikke det det samme som at jeg synes at han en er ynkelig, patetisk fyr. Det betyr heller ikke at jeg ikke tror han er elskbar eller et godt menneske. Det betyr bare at jeg synes det er ille at han velger å forholde seg til deg, Tornerosa på en måte som er så ødeleggende for deg nå.

At jeg blir opprørt på dine vegne, Tornerosa, betyr bare at jeg synes at strategiene mmannen har valgt for å unngå ubehageligheter i forhold til deg, er feige eller dumme eller whatever som jeg ikke synes noe om. Det betyr slett ikke at jeg setter meg på min høye hest og hevder at jeg aldri har gjort dumme valg i mitt eget liv. Og jeg tror også at man godt kan gjøre enkelte ting som er "out of character" innimellom. Jeg mener overhodet ikke at ikke vi mennesker skal gi hverandre den typen slingringsmonn og tillit det er å tilgi at man noenganger kan gjøre Dumme Ting selv om man er et Godt Menneske. Det er litt mer varigheten på unnvikelse og feighet som bekymrer meg og gjør meg opprørt på ulykkelige T's vegne.

[Gjest Miss O'Hara]

Men jeg tenker at nettopp slike erfaringen burde gjøre en mer årvåken i forhold til å såre andre mennesker, selv om man er traumatisert selv. I allefall når man får tenkt seg om litt.

Jeg er veldig enig. Men jeg tror ikke det er gjort i en håndvending å gå fra å være et menneske i krise til å være reflektert og bevisst rundt det som var krisen og virkningene av den. Jeg tror det er en prosess som til og med kan ta år, og at man dessverre kan rekke å gjøre mye rart i den tiden. Som man garantert vil få helt vondt av, den dagen man skjønner det i fullt monn selv, at man må leve med å ha oppført seg slik mot andre.

Jeg tror også, uten at jeg kan vite det sikkert selvsagt, at Mmannen er aaaaaaltfor tidlig ute i en slik prosess etter det han er oppe i, til å inngå noe forhold, men at viljen og ønsket fra både Tornerosas og hans side var sterkere enn evnen - kanskje begges evne, for den saks skyld, uansett hvor godt det føltes og hvor intense drømmer, behov og ønsker man har om noe annet.

Som utenforstående og tilskuer kan man egentlig bare håpe at "etterarbeidet" kommer videre så fort som mulig, og at det vil dukke opp konturer av noe bedre i andre enden, uansett hvor usannsynlig det føles nå.

Endret 1. mars 2011 av Miss O'Hara

[Kosemose]

Jeg har også tenkt som Miss, at det hørtes veldig tidlig ut å gå inn i noe nytt for Mmannen. Kanskje spesielt hvis bruddet har vært tøft. Og jeg må bare påpeke at jeg ikke tror at Mmannen er en slem person. Men jeg har hele tiden tenkt at det har blitt mye ham og lite Tornerosa. Og at det blir sånn er jo begge "skyld i" i den grad det er fruktbart å prate om skyld i det hele tatt..Når det er sagt syns jeg han har handlet dumt og slemt ovenfor T noen ganger. Det betyr ikke at jeg aldri har oppført meg dårlig, for det skal gudene vite at jeg har men selv om man har en bjelke i øyet der man sitter på rumpa i glasshuset sitt, kan man vel få lov til å kaste med litt smågrus? så lenge man ikke steiner noen Hadde jeg vært Mmannens venn, hadde jeg sikkert skjønt han veldig godt, og forstått hvorfor ting ble som det ble og hvorfor han var nødt til å være egoistisk og feig både titt og ofte. Men jeg er ikke Mmannens venn, jeg tenker kun på T sitt ve og vel, hva som er best for henne. Men jeg betviler altså ikke at Mmannen er en ok person, det føles bare så irrelevant akkurat nå. Like irrelevant som at jeg selv har dumpet over telefonen og vært sjeleglad for å unngå ansikt-til-ansikt-praten, med mer.

[Tornerosa]

Jeg ser det snakkes om kropp og vekt og kosthold og (manglende, eller imponerende) trening. Jeg har overhodet ingenting å bidra med, annet enn at 2-300 gram sjokolade pr. dag faktisk funker. Og ingenting annet. Kanskje en kopp te og et eple i tillegg. Man får overhodet ingen muskler, blir trøtt og slapp, kanskje litt dvask på utsatte steder, får vakker hud(!), null overskudd og blir i fantastisk godt humør. Og så går man ned i vekt.

Så veldig glad for bidragene deres over her. Jeg kommer tilbake til ting. Gjett om.

Akkurat nå er jeg litt sur, surprise, dels fordi jeg omsider har levert inn mobilen min og fått en KNØL av en lånemobil for 2-3 uker, 30% av alle kontakter ble ikke med over, dels fordi 9-åringen ikke holder avtaler. I dag skulle hun ikke ta med seg noen hjem. Men selvfølgelig, plutselig står de der. Klokka 13.45. Jeg jobbet, faktisk. Men ikke noe problem, de skulle være ute. Flott. Det jeg ikke visste, var at besøket hadde planer om å spise middag her. Jeg planlegger og lager alltid akkurat med middag, med mindre jeg lager dobbelt med vilje for å ha til dagen derpå. Så vil jeg jo være denne supermammaen som har plass til alle rundt bordet, og sier ja. Men er dårlig kamuflert småsur. Og nå skal vi avgårde, jeg gruer meg til potensielle småeksplosjoner, minsta er virkelig ikke helt stabil i humøret. Ønsk meg lykke til.

Forresten, det med å unnskylde Mmannen for å vegre seg for Samtalen, det må jeg si noe mer om.

[Tornerosa]

Lånemobilen jeg fikk, var nesten utladet. Fikk med lader. Men telefonen lader ikke. Kan se ut til at planen min om å ta kontakt i kveld går i dass.

[Tornerosa]

Igjen, og igjenogigjen; jeg setter umåtelig stor pris på at dere skriver. Er her. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten.

Jeg tenker på det med samtalen, som han etter all sannsynlighet ikke gleder seg veldig til. Dette er en mann som er godt vant med vanskelige samtaler, det må sies. Det er vel vanskelig å forestille seg vanskeligere samtaler enn dem han tar innimellom, i jobbsammenheng. Men selvfølgelig - det handler ikke om han selv. Der kan han holde en distanse, nå står han selv midt oppi det. Så klart det blir annerledes. Men på en annen side... Han er god på samtaler, det har jeg merket. Så sånn sett holder jeg det litt mot ham, han har god trening i å finne de rette ordene, i å forstå betydningen av at en samtale, de vanskelige samtalene, skjer på rette måten. (I fall noen av dere travere som skriver her evt. ikke vet så mye og lurer på hva Mmannen bedriver, så send en pm)

Den lader virkelig ikke, telefonen. Det er jo helt krise. Den synger på siste verset. Jeg skulle jo sende melding, og så vente på svar. Hvis jeg sender melding nå, så risikerer jeg at han sender når jeg har flatt batteri, og så må jeg tilbake til butikken i morgen for å få ny telefon fordi denne er kræsja, og så går jeg glipp av meldingen...

Ungene, driver, meg, til, vanvidd.

Etter vinterferien har det vært helt håpløst, de ligger og skravler i to timer før de sovner. Og er så trøtte om morgenen at det er en fryd. Det er virkelig på tide å få dem plassert på hvert sitt rom, tror jeg. Jeg flytter ned i den superkoselige kjelleren, så får én av dem få mitt rom. I sommer.

[Tornerosa]

Plan:

Jeg skal jo se Frustrerte Fruer i kveld. Idet programmet begynner, sender jeg en sms. Så håper jeg at hodet mitt beskjeftiger seg meg noe annet de kommende førti minuttene, i hvertfall. Så har han også tid til å svare før han legger seg. Han BØR svare før han legger seg.

[Tornerosa]

Én time, han svarer ikke.

[pøbelsara]

Én time, han svarer ikke.

Dårlig gjort!! Skikkelig dårlig gjort.

Stakkars deg.

[Ellevill]

Burde du ikke la dette fare?

Hva godt kan komme ut av denne samtalen?

Hva slags forventninger har du?

[Tornerosa]

Burde du ikke la dette fare?

Hva godt kan komme ut av denne samtalen?

Hva slags forventninger har du?

Uaktuelt å la det fare. Jeg vet ikke hva godt som kan komme ut av samtalen, jeg vet bare at det kan ikke bli stort verre enn det er nå.

Og forventninger... Høre ham fortelle hvorfor han gjorde som han gjorde. Både hvorfor han valgte å prøve, og det med hud og hår, og deretter hvordan/hvorfor han kom fram til konklusjonen at det ikke var mulig for ham å fortsette. Hvordan det kunne gå fra diamant til betong i løpet av ett døgn. Forventningene handler vel om at jeg håper å forstå litt mer etterpå. For ting rimer ikke.

Det er fullstendig umulig å la ting fare, jeg kjenner jeg blir uvel og kvalm av tanken.

[Tornerosa]

Man får vel bare gå og legge seg, da. :cry:

[Ellevill]

God natt!

[Tornerosa]

Kvart over ett fikk jeg sms. Hadde ikke sovna. Hvis jeg vil, kan han komme enten i i kveld eller i morgen kveld, men datteren er syk, så han må ta et lite forbehold, gir lyd fra seg i dag. Ok. Jeg kan alle kvelder nå framover, bare si fra når du vet. "Fint! God natt, sov godt!".

Jeg har ikke sovet godt på lange tider.

Trodde jeg skulle sovne kjapt etterpå, men neida. Men omsider sov jeg. Og våkna igjen. Og får ikke sove.

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har problemer med å se at du vil få noen svar som tilfredsstiller deg.

Uansett hvilken forklaring han har, så vil det være hans egen forklaring, som virket naturlig for ham der og da, i hans situasjon. Og det er du, per definisjon, uenig i, for du ville gjort det annerledes (såvidt du vet). Så uansett hvordan han får forklart seg så kan du møte det med "jammen... hvorfor...?" og ikke være enig/ikke forstå, eller tenke at dere kunne løst det - mens hele cluet her er at han ikke føler det samme i den forbindelse.

Vil noe som helst han sier, annet enn "jeg vil ha deg nå og for alltid" være tilfredsstillende? Med mindre det har skjedd noe du ikke vet om? Og i så tilfelle vil du vel uansett mene han burde sagt det før? Jeg vet ikke. Det blir bare spekulasjoner.

Men en skal kanskje ikke kimse av closure heller, at man bare har Den Siste Samtalen. For all del. At det blir avsluttet på en anstendig måte (i den grad det er mulig nå).

Uansett krysser jeg fingre for at du får samtalen du føler du trenger for å gå videre, og at det ikke blir verre enn det er nå.

[Tornerosa]

Nei, ingenting annet ville vært tilfredsstillende. Og det skjer jo ikke, nå og for evig og alltid skjer ikke, så virkelig tilfredsstillende kommer det jo ikke til å bli. Ikke i nærheten. Kanskje blir det også verre i en periode.

Men uansett, pr. nå er det uutholdelig uansett, så jeg føler ikke jeg har stort å tape. Kanskje blir det slik at han sier x, og at jeg sier "ja, men y...". Jeg ser for meg at det han har å si kommer til å legge døde alle baller; "jeg prøvde, jeg ville, jeg kunne ikke". Hva mer kan man si da? Men jeg tenker at den eneste tilfredsstillelsen (selv om ordet overhodet ikke passer) jeg mulig kan få ut av dette, er at han hører på meg. Jeg har et behov for å forsikre meg om at han vet hvordan ting har vært for meg. Både før og etter. Og jeg tror han vil høre på meg, han vil lytte. Om det ikke kommer noe annet ut av det, så må jeg i hvertfall få sagt en del ting. Ikke for å gi ham dårlig samvittighet, ikke for å anklage ham, men jeg trenger å fortelle ham min side av saken, beskrive utsikten som den har vært fra mine sko. Så får det være så patetisk det bare vil - jeg vet jo at det ikke vil komme noe ut av det, rent konkret.

[pøbelsara]

Jeg forstår godt behovet for å fortelle hvordan ting har vært for deg. Det jeg synes du burde gjøre, er å la ham forstå hvor utrolig vondt det har vært for deg at han har handlet slik han har gjort Men det er jo en potensiell dårlig-samvittighet-bombe, da. Og jeg klarer ikke helt å se hvordan du kan få fortalt det uten at han samtidig får dårlig samvittighet. Så da må du kanskje velge da - mellom å fortelle ham hvor vondt dette har vært for deg, som nok vil generere dårlig samvittighet, eller å ikke fortelle det for å unngå at ha får dårlig samvittighet - men jeg klarer ikke å se hvordan du kan få fullgod, oppklarende svar uten at han får dårlig samvittighet samtidig.

Slik jeg ser det, må du nesten velge mellom å være ærlig og dermed gi ham dårlig samvittighet, eller å ikke være det, for å skåne ham. Men er det godt nok for deg? Vil det gi deg den avslutningen du har behov for? Hva tenker du om det?

Huff, Tornerosa - dette er en trist og dum og vanskelig situasjon.

Hvis jeg hadde vært i dine sko, tror jeg det hadde vært viktigere for meg å få en ordentlig forklaring, selv om det faktisk innebar sjelegranskning og påfølgende dårlig samvittighet fra hans side. Men så er ikke jeg forelsket i mmannen, heller, så jeg har ikke det samme behovet for å skåne ham. Jeg synes uansett at han må få vite at det går en grense for hvordan man kan behandle andre, selv når man er i personlig krise, og at han har overskredet den grensen. Jeg synes det er fint at du er forståelsesfull, men du er også viktig oppe i dette! Du har jo et hjerte og et liv og forpliktelser du også, og jeg synes han bør vite at du sitte ganske skadeskutt igjen. Synes jeg.

Endret 2. mars 2011 av pøbelsara

[Daisy Fraser]

Hmm..

Dette blir et litt langt innlegg. Bær over med meg.

Jeg skulle egentlig bare komme med et innspill, men så ble det mer.

Det jeg skulle si var at du må være forsiktig med å mentalt legge hele ansvaret for at du ikke har det bra nå over på ham. Du hadde det fantastisk da du var sammen med ham, og du har en dyp og ekte kjærlighetssorg nå. Det er realitetene. Men jeg har lest her en stund, og du hadde det faktisk ikke fantastisk før du møtte ham heller. Din hverdag for ett år siden bestod av mye sorg, frustrerthet og ensomhet i voksenrollen. Han kunne absolutt ha behandlet deg bedre. Og bruddet ble jo ualminnelig brutalt når han bare rev tvers over, uten å snakke med deg på forhånd om hva han tenkte, hva han tvilte på og hva som var vanskelig for ham. Men samtidig er det ikke hans ansvar at du har det så vondt nå, for det henger antagelig sammen med hvor du var før du møtte ham. Han har ansvar for å ha dytta deg over kanten, fordi han brøt så brutalt og uten at du var forberedt. Men han har ikke ansvar for hvor dyp avgrunnen er.

Poenget mitt er at det jo er ditt ansvar at du skal ha det bra. Det er ditt ansvar å gjøre det som skal til for at du skal fungere og at du og ungene skal ha det bra. Og du tar jo det ansvaret også!! Det er jo innmari bra at du har hun der damen du snakker med f.eks!!

Men din lykke må ikke være avhengig av et annet menneske. Det er for risikabelt. For deg og for ungene.

Dessuten er det et for stort ansvar for den andre personen.

Så pass deg så du ikke overfører for mye på ham. Han har såret deg, og du har lov til å sørge. Men han har ikke ansvaret for alt.

Så om du føler et behov for å "virkelig vise ham" hvor vondt du har det. Gjennom å være tynn og sliten og gjennom at smerten du føler skal være åpenbar, så husk at han har mye fra før. Og husk at det kan være at du har behov for at "noen" skal se hvordan du har det. Men er han den du kan legge det ansvaret på? Kan ikke det drive han vekk, fordi det blir for mye for ham?

Du må rett og slett finne tilbake til den lykkelige Tornerosa. Den som hadde det fint i livet sitt. Og du må finne andre hjelpemidler enn en mann, for å komme dit. Kanskje burde du sette deg ned og skrive en liste over ting du blir lykkelig av. Og så se hvilke av disse som er innenfor rekkevidde.

Du var lykkelig sammen med ham, og det unnet jeg deg så veldig. Han hørtes fantastisk ut, og dere hørtes fantastisk ut for hverandre. Men kanskje var det bare feil tid for ham? Jeg har vært der selv. Jeg møtte en fantastisk fyr rett etter et langtrukkent brudd, og i ettertid vet jeg at om jeg hadde møtt ham et halvt år senere så hadde vi sannsynligvis vært sammen den dag i dag. Men akkurat der og da trengte jeg noe forpliktelsesløst. Noe som bare var et tilskudd. Bare var positivitet og glede. I det øyeblikket han begynte å stille krav om tid, krav om kontakt og krav om forpliktelser, så avsluttet jeg det. Jeg sørger fremdeles over at ting ble slik, men jeg kunne ikke annet da.

Og mitt neste innspill er følgende. Det høres ut som om du er en fantastisk mor. Selv om du nok har for mye dårlig samvittighet for alt mulig. Du synes jo tilsynelatende ikke at du gjør noe som helt godt nok, på tross av at du bygger pepperkakehus og har venninnebesøk og kjøper kaniner og er med de på massevis av aktiviteter. Etter hvert som du krysser av ting på lista for fantastiske foreldre, så fyller du på med nye ting nederst, slik at summen av den dårlige samvittigheten alltid er konstant. Det er ikke bare du, vi gjør det nok alle sammen.

Det høres av og til ut som om du tror at alle andre barn lever i en lykkekokong med foreldre som renner over av overskudd og der det spruter nybakte boller og omsorg ut av fingrene deres. Jeg tror jo ikke at du tror det, sånn rent faktisk. Til det er du for smart. Men du tror det emosjonelt. Vi gjør det kanskje alle sammen. Vi tror at alt er så mye bedre hos andre. Jeg har mann og opptil flere barn, og kan bekrefte at sånn er det altså IKKE. Huset er rotete, og man rekker ingenting, og ungene synes uansett alltid at man burde ha gjort noe mer. Og man freser til de i morgenstresset, og dør av dårlig samvittighet etterpå. Sånn er det å være foreldre i dag tror jeg. Og du og jeg og alle andre må lære oss å se hva som er godt nok. Vi må flytte lista litt ned slik at det i det minste er mulig å holde seg i den slik at man holder hodet over vannet.

Og du er åpenbart en mer enn god nok mor, Tornerosa. La det ikke være tvil om det.

Og jeg tror at om du (og jeg) hadde greid å la være å ha dårlig samvittighet for alt, så hadde du (og jeg) vært en enda bedre mor.

Den tredje tingen sier jeg direkte til intellektet ditt.

Du må slutte med å sulte deg. Hva er det for noe egentlig? En sjokolade om dagen?!! Er det et rop om hjelp? En måte å føle at du har kontroll på? Jeg blir nesten sint når jeg leser det, selv om jeg ikke kjenner deg.

Du vet mye bedre enn dette, Tornerosa!! Du kan å analysere deg selv og se alt fra mange sider. Du må umiddelbart begynne å spise normalt igjen, og det vet du. Du har døtre, som ser at du ikke spiser. Du trenger krefter og du trenger dømmekraft.

[Gjest Miss O'Hara]

Dæven døtte, Daisy

Enig i alle tre, så det holder. Vi har vært flere som har stusset over at det virker umulig for T å være et lykkelig, komplett menneske uten en mann i livet, og som ser hvor påfallende forskjellene er, med og uten. Men Tornerosa er av en annen oppfatning, så what to say? Enig i at en omkalfatring av forventninger kanskje må til, og det kan man jo håpe fagpersonen kan bidra med, for det er som Daisy sier, mannens rolle i et "være eller ikke være" blir uforholdsmessig, urealistisk stor. Om jeg har kjipe dager er det grenser for hvor mye samboeren min skal og burde bære av det, også. Sånn er det for alle. Ansvar for seg selv, først og fremst.

Men perspektivet når man er som mest sårbar er kanskje ikke helt straight heller, en sorgprosess tar tid og gir en skjevdeling uansett, sorg-tilstanden er jo ikke malen/fundamentet for hvem man er vanligvis. Så vi kan håpe du får det du trenger gjennom en samtale, Tornerosa, og gjennom tett oppfølging fra pratedamen.

Det må være ordentlig rart at mange mener noe om livet ditt Du får tilgi de blindsonene vi nødvendigvis har, når vi spekulerer

Og heia pøbelsara, forresten. Om han får dårlig samvittighet - hva er egentlig dårlig samvittighet? En vond følelse av å ha gjort noe som har vært negativt for en annen. Vel, det må han vel nesten bære? Han tok risken, like mye som deg. Det er en del av det å velge et voksent forhold, å risikere at det kan gå galt. Der stiller man i utgangspunktet likt.

Jeg forstår behovet for å ha sagt ditt, å bli hørt, og det er ikke et urimelig behov, men det kan ikke kombineres med å skåne ham. En kan spørre seg hvorfor en skal måtte skåne et annet voksent menneske fra konsekvensene av vedkommendes handlinger også.

Endret 2. mars 2011 av Miss O'Hara

[Daisy Fraser]

Beklager veldig om jeg sårer altså. Det er mulig jeg burde juster og redusert litt i det lange innlegget mitt. Det er jo fryktelig lett å mene mye om andres liv.

Så i tilfelle jeg gikk for langt med meningene mine får du putte det i boksen for at det er så mye enklere å løse andres problemer enn sine egne. Andres problemer kan man si "bare gjør sånn" om. Men hvem av oss greier det med sine egne?!!

Forresten så har du lov til å være sinna også. Og egentlig så mener jeg ikke at du skal skåne mannen for alt. Han må også takle å se andres reaskjoner på sin oppførsel. Ingen av oss har krav på at verden skal tilrettelegge seg våre svakheter og styrker. Innenfor normalen da, selvfølgelig. Og din kjærlighetssorg er innenfor normalen. Det er normalt å ha kjærlighetssorg når man blir sviktet. Noe annet kunne han ikke forvente