Et sus som over furukrona kom

[Tornerosa]

Mannen ja..det ser ut som om dette bare renner bort, desverre...praten altså.

Selvfølgelig kommer han, til slutt gjør han det. Og han tar da med strykejernet mitt, tannbørsten, boka og øredobbene mine. Og så får han bursdagsgaven sin, bursdagsgaven til yngstebarnet jeg aldri rakk å gi, samt storesøstergaven til den eldste. Og sokkene, underbuksene, kleshengeren, termokoppen (som han fikk av meg i september) og Pilsnerboksene og Munkholmflaskene som opptar plass i kjøleskapet.

Vet ikke hvor lur jeg er, Fresi... Jeg sitter på hendene og taper kjeften for å ikke bombardere ham med både det ene og det andre, av sanger og dikt og egenkomponerte frustrasjoner. Men ringe, det tør jeg ikke. Jeg må bare ikke ødelegge noe før Praten, i fall der er noe som kan ødelegges. Men etterpå, når jeg sannsynligvis føler at alt er tapt uansett...

Vet ikke om noen sånn bensinstasjon, jeg har to faste jeg pleier å kjøre innom. Der er i hvertfall bollefaktoren stor, og de som ekspederer ikke én dag over tyve. Bilen min er 13-14 år, og har aldri voldet meg større problemer. Pappa sier stadig at neste gang, da passerer den nok ikke kontrollen... Men jeg bare fnyser av ham. Det er en helt uaktuell tanke at bilen ikke lenger skal tjenestegjøre, for uten den, har jeg ikke bil. Så enkelt som det.

Gi meg (ham) et par døgn, så skal jeg avkreve ham et svar.

Endret 27. februar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Virkelig ikke mulig å få sove for tiden, lå og trøkka til minst fire i natt, også. La meg igjen åtte, og sov til halv ett. Det hjalp ikke akkurat på hodepinen jeg har hatt siden fredag, og det gjør ikke Ibux, heller. Drømte om Mmannen, vi satt i en buss og snakket med en person, husker ikke stort, noe med en nesten umerkelig berøring som ikke var til å ta feil av.

En time snufs & grin hos den kloke damen, ville ikke gå derfra, det er som et halmstrå. Jeg fikk ti minutter ekstra. Jobb, jobb, det er mye jobb hun penser meg inn på, presser meg til å beskrive drømmejobben, men jeg greier det ikke. Så hun prøver, ut fra hvordan hun kjenner meg. Og hun har mye rett. Selvfølgelig handler det om en kombinasjon av frihet og å være selvstyrt, og å ha et arbeidsmiljø. Sa at jeg ikke greier å vurdere hva som er lurt ift. jobb nå, at jeg har så lite lyst til å gå til fastlegen og innrømme vedvarende nederlag, har en så sterk følelse av at jeg burde ta meg sammen, skjerpe meg. Endte med at hun skal ringe ham, fastlegen min, det er en av fordelene med at legesenter og familiesenter står i nær forbindelse med hverandre. Et pilotprosjekt. Og så ringer hun meg, kanskje i morgen.

Det gikk bra i ettermiddag, med unger og alt, ganske lenge. Helt til vi skulle ut igjen, de skulle på trening. Og så begynner det; minsta insisterer på singlet under collegejakke, og det er minusgrader i hallen der de går. 9-åringen skulle bare, bare, bare, det betyr Go Supermodel på pc (kvalmende opplegg, føler meg mislykket som mor når ungene liker de greiene der), til slutt gadd jeg ikke mer og sa at vel, da gidder jeg ikke kjøre dere! Greit, sa de. Så gikk jeg og la meg i senga mi, og sov i halvannen time.

Og nå venter kvelden, og den sviende følelsen av å ikke takle hverdagen, ha null å gå på, skal plage meg. Prøver å skyve den unna ved å sysselsette meg.

[Tornerosa]

Tror jeg begynner å forstå noen av mekanismene ved selvskading... Ikke at jeg driver med denslags, har aldri gjort og kommer aldri til å gjøre, men det er vel et element av selvskading i å gå hele dager uten mat, også. Det gir tilfredsstillelse å gå rundt med tom mage, merkelig. Ingen fare for at jeg driver denslags langt, for langt, men akkurat nå føles det best å ikke spise så mye.

Tror jeg kunne levd på 300 gram sjokolade daglig. Det gir jo nok kalorier, også.

[Tornerosa]

Ungene, som normalt sovner før 20.30, sover ikke enda. La seg 20.20. I går sovnet de først nærmere 22.30. Greit nok at de er litt vrengt etter vinterferien, men de må da være trøtte etter å ha stått opp halv sju i morges?

Ibux nr. tre på like mange timer.

I morgen skulle jeg få hjelp av tidligere omtalte fjernkontrollmann til å installere jobbskrivere på mac'en. Men så trekker han seg, igjen. For kanskje får han det ikke til, kanskje burde jeg helst spørre noen fra Eplehuset. Dessuten kom det opp et jobbmøte i morgen, så han kan uansett ikke til avtalt tid. Sist han skulle hjelpe meg, komme hjem til meg, for et par-tre måneder siden, avlyste han en halvtime før. Det var da jeg satt her med et par kilo chili con carne. Jeg driter i hele fyren. Og jeg gir opp det med skriveren, nå har jeg prøvd så mange ganger. Ringe Eplehuset, liksom?? Særlig.

[Tornerosa]

I kveld er forresten en sånn kveld der jeg irriterer meg over folks statusoppdateringer på Facebook; ojojoj-så-vellykket-jeg-er-oppdateringer. "Nå har jeg gjort dét og dét og dét og skal spise dét og dét, og så er det senga! O herlige, spennende liv!" "Hører på den og den musikken og spiser slik og sånn, hvem trenger mer??" Og så de som har søttini profilbilder av seg selv, det ene deiligere enn det andre, ulike positurer, tett opp mot web-kameraet. Jeg-synes-jeg-er-ganske-søt,altså. Så-jeg-vil-gjerne-dele-disse-bildene-med-alle. Blærgh.

[Tornerosa]

Jo, og så får jeg besøk av en venninne fra Oslo om en drøy uke. Hun er en jævel på å lage mat, så hun foreslo at vi kan invitere noen damer på mat fredagskvelden. Javel. Jeg har prøvd, men hittil er det bare én som kan sikkert, én kan kanskje. Fire kan ikke. Og de fleste har ikke svart engang.

Kan bli en merkelig greie. For ingen av dem jeg kjenner, kjenner jo hverandre. Annet enn meget perifert, og da gjennom mine bursdager eller sporadiske invitasjoner.

Ikke har jeg lyst, heller. Men jeg kan jo få det innen den tid.

[Tornerosa]

Ikke i dag, heller, ser det ut til. Merker at jeg vegrer meg for å ta kontakt, samtidig som jeg har dette behovet for å prate. Hvorfor? Fordi jeg 1) er redd for negativt svar på et konkret forslag fra meg, uansett hva årsaken måtte være, ville jeg ikke tatt det særlig pent, og 2) fordi jeg er redd for etterpå, da har jeg etter all sannsynlighet ingen flere forestående samtaler. Jeg er redd for det endelige i en slik samtale, redd for å bli sittende igjen med masse uoppgjort, fortsatt ha mange spørsmål. For da vil det være for sent, jeg har denne ene sjansen. Det skremmer meg å ikke lenger skulle ha sjansen foran meg, men vite at alle dører er endelig lukket. For jeg kan ikke unngå å fortsatt ha et ørlite håp.

Endret 28. februar 2011 av Tornerosa

[Tornerosa]

Noen ganger lurer jeg på om jeg er for smart til å være lykkelig. Tenker at dersom jeg hadde vært en sløv kniv i skuffen, uten særlig evne til tanke og refleksjon, så hadde jeg vært lykkeligere.

Andre ganger tenker jeg at jeg er for dum til å være lykkelig, at det er noe jeg ikke har skjønt eller ikke evner, som andre har skjønt og evner.

[Tornerosa]

Sju innlegg på én kveld, snakke med seg sjæl, patetisk.

Jeg er ikke laget for dette livet, einstø-livet.

Ikke vil jeg legge meg, heller.

I morgen ettermiddag, gruer meg. Må være tilstede på aktiviteten, hele tiden. Og det er katastrofeoppskrift; mamma som sjef sammen med masse andre unger, det funker ganske dårlig. De to siste gangene har hun klikket, 7-åringen. Jeg burde takle det, og gjør jo det, forsåvidt, men det opprører meg og koster meg enormt. Må ta en prat med henne i morgen, på forhånd.

Indie med falsett-vokal...

http://www.blaest.no/?p=1456

...eller

deiligdame som jeg har null forhold til?

http://www.blaest.no/?p=1428

Hvor går folk som ligner mest på meg?

I morgen formiddag, endelig få levert inn mobilen, glasset må fikses nå. Men må først overføre (manuelt, for jeg vet ikke hvordan på annen måte) alt som står i kalenderen. Kan jo risikere å være uten egen mobil i flere uker. Og kjøpe startnumre til barnas skidag med det samme. Og innom jobben en tur, må hente noe greier.

Og jo, jeg er innom jobben av og til, men sjelden (dvs. aldri) etter fire. Egentlig. Men kanskje jeg kan få det til en vakker dag, i såfall ta med ungene.

Pysjamaspartyproblemstillingen løste seg selv. Det viste seg at alle de aktuelle venninnene er opptatt/bortreist førstkommende helg. Og helga etter der, har jeg sannsynligvis besøk. Og helga etter der igjen, skal de igjen til faren. Mye farting for dem. Men kanskje helga etter der.

I morgen, før jeg legger meg, hvis jeg ikke har hørt noe fra ham, sender jeg ham en sms. Hvilken dag denne uka får du til å komme?

[Tornerosa]

Jeg lurer på om han savner meg det minste grann.

[Kosemose]

Å, jeg skjønner så godt det der med å på en måte verke etter Samtalen, på den andre siden grue seg fordi det kanskje ikke er noe mer av noe etterpå. Før Samtalen har du den å se fram til, du vet du har "krav på" å ha ham en stund til, du har til gode å se ham, snakke med ham, få godhet, ømhet og omtanke og forståelse fra ham. Men etterpå, da har du ikke "krav" på noe mer... Jeg skjønner at det på mange måter er godt å ha denne stunden til gode, godt å se fram til den, godt å kunne fantasere om hva som muligens kan komme ut av den, mens fornuften eller negativiteten (alt ettersom) hvisker og hveser "etter Samtalen er det FINITO".

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette til deg, jeg skriver det i allefall ikke fordi jeg tenker at det er tullete å ville ha Samtalen. Og jeg mener heller ikke at Mmannen din og exen til han jeg kjenner nødvendigvis er like eller tenker og handler likt. Men tror jeg føler for å gi deg noen andre vinklinger. Det er så lett å kjøre seg fast i sitt eget spor, og det kan være mye nytte i andres erfaringer selv om ting ikke er like eller selv om den andres fasit ikke er din fasit.

:klemme:

Endret 1. mars 2011 av Kosemose

[Ellevill]

Og han har senere sagt at han da skjønte at disse svarene egentlig ikke betød noe. Han mente at disse veldige tankene om at "bare jeg får svar på mine spørsmål - da kan jeg komme meg videre" - han mente i ettertid at ingen svar i verden ville vært tilfredsstillende for ham. Utenom det ene: "Vi kan godt bli sammen igjen". Fortsatt kan han lure litt på hva forholdet betød for henne og når det sluttet å være så viktig at hun bestemte seg for å slå opp, men han ser at det han virkelig higet etter var å kontakt med henne, mulighet til å se henne, snakke med henne, gi henne en klem, få henne til å se ham og se at hun hadde gjort et feilvalg. For svarene på alle spørsmålene hadde han jo egentlig selv; hun ville ikke nok til at det smakte mer enn det kostet.

Jeg skjønner også godt du gjerne vil ha den samtalen. Men det er veldig klokt det Kosemose skriver her. Synes jeg.

Jeg har også en gang mistet kontakten med en mann på en skikkelig ille måte. Det var en jeg var langt mer glad i enn jeg noen gang var i han som er faren til barna mine. Det er den eneste mannen jeg noen gang har sagt jeg elsket. Jeg fikk ingen avsluttende samtale med ham. Det var ille og jeg var virkelig fortvilet. Og det har gjort at jeg sitter igjen med mange spørsmål. Men samtidig: Jeg vet ikke om det gjør noe særlig forskjell. Det er så jævlig uansett. Men det er over. Og møtes man igjen, får en forklaring av ymse art - og deretter skal man skilles igjen. Ville ikke det bare pirke opp alle sår igjen (ja, jeg vet alle sårene er konstant oppirket, men likevel).

Han har forsøkt på flere måter snart tre år etter å ta kontakt. Jeg har ikke besvart noen av dem. Jeg hilser ikke på ham, jeg svarer ikke på sms, jeg går ikke i den butikken jeg antar han handler etter jobben osv. Og dette fordi jeg er så redd for at han på noen måte skal klare å sette meg tilbake i tid. Til den forferdelige tiden der alt var regn og tåke.

Samtidig er det også i forakt: Hva slags mann er dette egentlig som kunne gjøre ting på den måten? Jeg sto der så sårbar med hjertet i hånda, og fikk brått avskjed på grått papir. Ville han ikke være sammen med meg, er det greit forsåvidt. Det er hans menneskerett. Men det er ingen rett som sier at man kan behandle andre dårlig. Og det tenker jeg om denne mannen (min). Han sank litt i aktelse for meg når han gjorde det han gjorde. Han har sagt senere at det var fordi han er feig. Å være feig i slike situasjoner der andre mennesker lider er ingen god egenskap. Da blir man et litt dårligere menneske, synes jeg.

Vel, det ble mye snakk om meg og mitt. Men ønsket bare å dele noen tanker.

Veldig trist at du har det slik det er nå om dagen!

[¤flicka¤]

Jeg synes også Kosemose sier veldig mye klokt i innlegget sitt (en fæl uvane det der, å være så klok )

Hvordan ser du for deg dagen etter Samtalen, når du ikke lenger har en Samtale å se fram til, bare hverdager med deg selv og jentene dine?

[Tornerosa]

Takk for historien, Kosemose.

Jeg vet jo innerst inne at alt går over, at nesten alt går over. At nesten alt går over nesten helt, og kanskje til og med helt. Men Når minutter har en tendens til å føles som timer, og timer som dager, og dager som...

Jeg tror jeg får denne samtalen, ganske sikker på det. Men jeg gruer noe vanvittig, tror jeg må dopes ned både i forkant og i etterkant... Jeg kontakter ham i kveld. I morgen tror jeg utgår, da har han samvær med sin yngste. Da gjenstår torsdag, fredag eller lørdag. Han må komme etter at ungene sover, så tiden begrenser seg noe. Har sett for meg scenen så mange ganger i hodet; han ringer på (smiler jeg når jeg åpner?), kommer inn (hva sier jeg? hva sier han?), går opp i stua (jeg setter meg i sofaen? han setter seg i sofaen?) og én av oss må si noe. Det blir nok ikke meg. Han skal få ta styringen først, han skal få sette an tonen, han skal få lete seg fram til begynnelsen. Det kommer til å skje ett av to; jeg kommer til å snakke mye - eller nesten ingenting. Og jeg kommer til å være distansert - eller grine mesteparten av tiden.

[Tornerosa]

Det er vel et element i det, Ellevill, noe beslektet med det jeg skrev tidligere - jo lenger tid det går, jo vanskeligere blir det. Jo lenger tid det går, jo mer bedøvd greier jeg å bli, og å treffe ham igjen, vil røske kraftig. Men likevel, jeg trenger veldig denne samtalen. Det får gå som det går. Jeg håper at jeg, selv om det vil ta tid, vil kunne slå meg mer til ro med ting etter en samtale. For som det er nå, tror jeg det i hvertfall vil ta tid.

Jeg prøver også å se noe annet i det hele: At dette er en lite tiltalende egenskap, å handle som han har gjort. Og så i ettertid ikke virkelig prøve å få til samtalen. Han beklaget riktignok på telefonen den gangen at han ikke tok samtalen ansikt til ansikt, og jeg hørte at han mente det, men likevel. Jeg prøver å tillegge ham noe negativt, tenke og føle at feigheten og håndteringen av alt dette gjør ham til en mann jeg i lengden ikke er tjent med. Men det går liksom ikke, for jeg forstår. Jeg forstår på ingen måte alt, det er jo derfor jeg trenger denne samtalen, men jeg forstår akkurat nok til å ikke greie å se ham i dårlig lys. Ikke sinne, ingen bebreidelse eller forakt, bare skuffelse og sorg.

Hvordan ser du for deg dagen etter Samtalen, når du ikke lenger har en Samtale å se fram til, bare hverdager med deg selv og jentene dine?

Jeg tør ikke tenke på det engang. Jeg vet at jeg kommer til å fortsette å prøve og prøve og gjøre mitt aller, aller beste. Og jeg vet at det objektivt sett vil være akkurat godt nok, såvidt godt nok, men subjektivt sett vil det være altfor dårlig. Og dessuten vil det koste meg enormt, det vil være late som over halve linja.

Og selve dagen etter... Jeg vet virkelig ikke. Det blir sørgelig, veldig sørgelig. Jeg må vel finne på noe som hjelper meg å komme gjennom dagen, som gjør at jeg holder hodet over vannet og at ungene får en grei dag.

[Tornerosa]

Føler meg presset ift. jobb. Det er sannsynligvis kun min oppfatning av det hele, men som ståa er, føles det som press. Jeg oppdaterer rapporten min, men det er fortsatt ikke bra nok. Fortsatt mangler a, b og c, og så må man vite hvor mye jeg jobber denne uka. JEG VET IKKE!! :cry:

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg tror det er menneskelig å være feig og menneskelig å såre andre. Jeg tror det er nærmest overjordisk og ganske umulig å gå gjennom livet uten å handle dumt på en slik måte at man dessverre sårer noen. At man gjør sitt beste for å unngå det, er en selvfølge! Men at man kan ta valg og livet kan ta vendinger som ender opp med uønskete konsekvenser, det tror jeg en bare må innse. Uansett hvor vondt det gjør. Det blir litt sånn, kaste den første steinen, den som aldri har handlet på en slik måte at andre har fått lide for det.

Det er mye han kunne gjort annerledes. Jeg synes først og fremst den siste perioden her er verst, hvor han burde prioritere Etterpå-samtalen ansikt til ansikt - men som du skrev selv for litt siden så har du også unngått et par muligheter til å møte ham, fordi du føler for og trenger å ha det på din måte. Noe som er forståelig, men ikke desto mindre er dere to om å ikke ha hatt mulighet til å prioritere den samtalen... uavhengig av årsak.

Men Ellevill... er du tusen millioner prosent sikker på at ting ikke er annerledes nå, med denne mannen du elsket? Tenk om han er den som kan gjøre deg lykkelig nå, selv om han ikke klarte det da? Vet du det sikkert? Er du ikke litt fristet til å prøve engang?

Jeg er selvfølgelig hundre prosent enig i at respekt er viktig, og at ens handlinger ofte gjenspeiler noe om verdivalg. Likevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke at det faktisk ikke er alt man rår over selv. Det er en kjensgjerning, enten man liker det eller ei, at mennesker i gitte situasjoner, av ulike årsaker, kan handle litt på tvers av det som er den vanlige "atferden" - at man noen ganger i livet kan opptre litt "out of character". Jeg kan ikke si jeg alltid har vært et menneske som har tatt de glupeste valgene i ett og alt, men jeg tror ikke det gjør meg, mer enn andre, til et spesielt elendig menneske. Gjør det Mr. Butler dum, som elsker meg? Eller velger han å se hvem jeg faktisk er? Jeg håper og tror det siste. Jeg tror på (og trenger å tro på) at man noen ganger kan finne den berømmelige Kjærligheten litt mot alle odds, og jeg håper og tror på at det finnes tilgivelse for store feilgrep. Om det ikke gjør det, tror jeg jammen det er ganske mange av oss som er screwed...

Kanskje han unnviker samtalen av samme grunn som du virker unnvikende, at han ikke vil det skal være det siste? Kanskje er dere like redde begge to?

Jeg synes det virker rart, feigt og unnvikende av ham å ikke prioritere det, men samtidig var det jo det som var problemet første gangen også - det går igjen hele tiden, at han har andre ting som opptar ham.

Bra du har pratedamen Det er en form for selvdestruktiv atferd å ikke ivareta seg selv, også, som du sier.

[Ellevill]

Bare for å skyte inn i full fart mht det jeg skrev:

Jeg tror ingen her mener - eller har hevdet - at de selv aldri har gjort feil. Og jeg tror i alle fall ikke at jeg aldri har såret andre eller gjort gale ting. På ingen måte. Og jeg er veldig konfliktsky, for eksempel, det er vel litt feigt (i forhold, på jobb).

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri ville gjort det som den mannen gjorde mot meg. Det var feigt! Og han er lost case. På alle måter. Ikke minst praktisk. Han giftet seg i høst. Blant annet.

Og mht. verdier. Jeg har tatt valg i livet som koliderer fullstendig med mitt verdisyn og min moral. Flere ganger. Jeg tror det definerer meg som menneske. Men jeg mener også at det definerer meg i ennå større grad som menneske at jeg evner å se mine feil i slike situasjoner. At jeg ikke stikker hodet i sanden og nekter å innse eget ansvar, eller at jeg skylder på andre.

Men alt dette blir fort vanskelig, for det er så subjektivt.

Edit: Måtte rette opp kolidderer....

Endret 1. mars 2011 av Ellevill

[Gjest Miss O'Hara]

Men jeg mener også at det definerer meg i ennå større grad som menneske at jeg evner å se mine feil i slike situasjoner. At jeg ikke stikker hodet i sanden og nekter å innse eget ansvar, eller at jeg skylder på andre.

[Tornerosa]

Jeg slites mellom to ytterpunkter, selv om det er bare i sekunder av gangen at jeg er innom det ene: Jeg er sint på ham, synes han har oppført seg som en drittsekk, jeg får lyst til å hyle mot ham at sånn gjør man bare ikke!!. Og - jeg unnskylder ham, han har gjort så godt han kunne, kunne ikke mer.

Lurer på hvilken følelse jeg sitter igjen med etterpå, etter samtalen. Som noen ganger transformeres til avhør i hodet mitt.

I kveld skal jeg i hvertfall sende ham en melding, etter at han har fått sjansen selv. Ved midnatt.